Gå til innhold
Hundesonen.no

Plutselig separasjonsangst?


Recommended Posts

Skrevet

Valpen vår har blitt 14 uker og vi begynte så smått med hjemme-alene-trening for noen uker siden. Vi har tatt det sakte, og fram til i går hadde jeg gått ut på gangen i blokka og stått der et par minutter, og en gang tok jeg heisen ned og sjekket postkassa uten ham. Så det lengste han har vært helt alene er vel 3 minutter. Når jeg går fra ham bruker jeg å gi ham noe å holde på med, f.eks. litt tørrfor i ei flaske eller en kong med noe godt, og da går det som følger: "Oi, jeg får noe godt, hva kan det væ... Herregud, du går!!" og så løper han mot døra som jeg lukker bak meg. Jeg tror han er stille når jeg er borte, men når jeg kommer igjen står han i gangen. Jeg har tenkt at han blir vel vant til at vi kommer igjen hver gang vi går, og at det sikkert går seg til.

Okei, til poenget: I går skulle jeg dra og trene. Jeg, samboer og valp går ut, så kommer jeg på at jeg har glemt ipoden, så jeg går fra dem og går inn igjen. Da var han ikke så opptatt av å følge etter meg. De venta ute, jeg kom ut igjen, gikk kort bort til dem og sa et setning eller to og gikk avgårde. Da reagerte han voldsomt. Klynka, begynte å bjeffe, dro i båndet og ville følge etter. Jeg bare gikk videre, samboeren min tok han med seg andre veien og lata som ingenting, og han fortsatte å klynke og pipe. De gikk litt ute, mens han peip. Så kom de etter hvert inn igjen, og han fortsatte å pipe og lete etter meg. Han virka veldig stressa, klarte ikke å roe seg, så samboeren satt stille en halvtime fordi han ble stressa av at hun flyttet på seg. Han la seg etter hvert på balkongen, men kom inn igjen innimellom for å si pip. Det er ikke som om dette er første gangen en av oss går fra ham, det gjør vi hver dag, men kanskje det at jeg på en måte gikk fra ham to ganger på kort tid gjorde ham stressa. I tillegg er han mer vant til at samboeren går enn at jeg går, så kanskje det er noe der også.

Etter dette har han vært som da vi fikk ham igjen - hvis en av oss reiser oss opp følger han etter, han vil ikke ligge alene på balkongen, han legger seg sånn at han ser oss begge hvis vi er i forskjellige rom, legger seg utenfor dodøra hvis en av oss er på do... Han er tydeligvis veldig opptatt av å passe på at menneskene ikke går sin vei, for de kan plutselig finne på å bare bli borte. At vi alltid kommer igjen virker det ikke som han har skjønt enda...

Nå skulle vi liksom begynt å trene mer på å være alene, men nå har han plutselig blitt utrygg igjen. Det her er veldig rart, for han virker som en veldig trygg valp, som kan finne på å gå ganske langt unna oss for å utforske, og han blir veldig sjelden redd for ting. Men at menneskene hans blir borte, det er kjempefarlig. Nå vet vi ikke hvordan vi skal fortsette hjemme-alene-treninga uten at han blir enda mer utrygg. Er det noen som har noen tips til oss? Det virker som alle andre har sååå trygge valper som ikke har noe problem med å være alene hjemme omtrent fra de kommer i hus...

Skrevet

Valper kan ha perioder hvor ting plutselig blir skummelt ("spøkelsesperioder"). Jeg ville ikke stresset noe med det, men ikke gi den noe oppmerksomhet for å dilte. Gi den kos og oppmerksomhet når den ligger rolig på plassen sin.

Ene hunden vår hadde en greie som valp med å hyle litt hvis en av oss gikk bort, slik som episoden med du forteller da du hentet ipoden og skulle på trening. Dette gikk over av seg selv, vi har i hvert fall ikke trent noe på det, og denne hunden har aldri slitt med seperasjonsangst senere.

Jeg ville fortsatt med hjemme alene-trening, og som sagt ikke gitt oppmerksomhet når valpen dilter etter dere inne. Jeg tror ikke det er uvanlig at man av og til må begynne litt forfra igjen med slik trening. Ikke stress, gjør bare vondt verre, tror jeg.

Skrevet

Spøkelsesperioder - at ikke vi kom på det selv! Vi blir så bekymra vofseeiere at rasjonell tenkning går ut vinduet når det skjer noe ;) Godt å høre at hunden din ikke har separasjonsangst nå!

Vi prøver å være veldig rolige, ignorere piping og bare gjøre alt som normalt, så jeg tror ikke vi stresser ham opp mer... Det er bare slitsomt å ikke kunne flytte seg litt i sofaen uten at han må reise seg opp og sjekke om vi har tenkt å bli borte. De første dagene vi hadde ham lå han klint inntil oss hvor enn vi var, men så begynte han å finne egne steder å ligge og gjøre sin egen greie, og nå er vi tilbake til klint inntil oss. Det er hyggelig, det, altså, men vi vil jo at han skal kunne slappe av og føle seg trygg i eget hjem :)

Skrevet

Start inne. Når han fotfølger dere så stopp han, be han om og legge seg og bli der.

Grunnen til at han står i gangen og venter kan være nettopp fordi dere har vært ute så kort. Han ser jo ingen grunn til og gå og legge seg, du kommer jo inn igjen om litt så han står og venter.

Det er forskjellige måter og gjøre det på, min måte er og gå en tur så de er slitne, putt dem inn og gå ifra. Da ligger de stort sett og sover når jeg kommer hjem en halvtime/time etterpå. Og ta det rolig er en ting, men ikke ta det for rolig, da tror jeg du bare skaper problemer for deg selv og hunden. Det må liksom være litt fremgang, ellers blir du stående fast på 3 minutter. Og det og gå, kommetilbake og gå igjen er værre, og noe jeg ville unngått så tidlig i treningen.

Skrevet

Enig i at det kan være lurt å lære valpen å gå på plassen sin. Jeg gjorde dette med hund nummer to, som kom til oss da han var to og ikke var veldig glad i å være alene (er fortsatt ikke glad i å være alene, men det fungerer helt fint når han er sammen med den andre hunden – det er når han er helt alene at han stresser litt). Jeg har noen enkle regler med han: Jeg gir ikke oppmerksomhet 15 min før jeg går og 15 minutter etter jeg kommer hjem. Følger han etter meg til utgangen, ber jeg han gå på plassen sin (kommando som er godt lært inn, og som jeg også bruker i flere situasjoner). Han blir overglad når jeg kommer hjem, men jeg gir ingen oppmerksomhet for dette, målet er at det ikke skal være noe sak at vi går ut og inn av leiligheten, og at vi er borte en stund. Vår første ligger på plassen sin når vi kommer hjem, og ligger der til vi går bort til han. Han har aldri hatt vane for å gi oss noen stor velkomstkomité, og det syns jeg er bare supert. Vår andre kommer gjerne flygende med to poter i magehøyde, og det er mindre supert...

Skrevet

Vi gir valpen "alenetid" når vi er hjemme. Dvs at vi tenker litt som at verden dreier seg ikke bare om henne og hun må tåle å holde på på egenhånd selv om vi er der.

Da overser vi henne og driver med vårt. Gjør dagligdagse ting som må gjøres.

Nå er hun bare 12 uker, mulig vi er sløve men vi har ikke begynt vevisst trening på å være alene hjemme. Noe vi kanskje burde.

I dag dro jeg faktisk fra henne, jeg måtte på butikken. Med brukket rygg kan jeg ikke løfte henne alene inn i bilen så jeg hadde ikke noe valg enn å bare dra. Hun dør jo ikke liksom, de 10 min jeg er borte.

Det gikk overraskende bra. Hun lå ved døren og slaffet da jeg dro og hun lå ved døren og slaffet da jeg kom hjem. Nå skal det sies at hun er en uredd og tøff frøken som er en selvstendig sjel i veldig mye og mangt. Kanskje vi slipper lett unna med akene hjemme-trening...

Jeg har også litt tro på dette med tiden du er borte. Hunden rekker knapt å innse at den er alene før du kommer tilbake? Øke tiden litt og også overse valpen inne i perioder på dagen? Litt sutring og gråting i starten må dere nok kanskje regne med, men overhør og overse så den lærer seg til at det ikke bestandig hjelper å grine seg til viljen sin:)

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette avhenger nok en del av individ, men jeg tenker nå at både puddel og bichon-rasene er gode alternativer. Jeg mistenker at puddel generelt er mindre sære enn bichon, men de har også sine særegenheter. Jeg vil anbefale dere å dra på utstilling eller rasetreff for de ulike rasene og møte ulike individer og oppdrettere og eiere av alternativene, så får dere litt mer følelse med hvordan de er. En del av de små terrierrasene kan også være allergivennlig. De er strihåret og må nappes. Men de kan også være en del striere, ha mye jaktlyst og krever mer aktivitet.
    • Det kan være verdt å prøve ut ulike fôrtyper, men også gi lakseolje som tilskudd. Hvis hunden allerede er sensitiv så kanskje prøve ut sensitiv-fôr fra noen merker? RC er stort og kommersielt, og er nok helt greit fôr. Selv brukte jeg svenske Robur kombinert med Vom de siste årene og var veldig fornøyd med det. Acana og Orijen er populære merker som er ganske bra. 
    • Hei! Jeg har en Engelsk Toy Terrier gutt på litt over 4år. Han mister nesten all pels på vinteren for så å bli litt bedre på sommeren. Har pels på hodet og labber og litt på ryggen. Men han er så å si nakenhund nå. Pratet med ei som hadde samme problemet med sin Dvergpincher. Men så var det ei venninne av hu som passet hunden i en måneds tid. Og hun hadde visst byttet ut fôret og hunden hadde plutselig fått fin pels over hele. Hun husket ikke hvilket fôr det var, men hun trodde det ble solgt på butikken. Jeg bruker Royal Canin Small Dogs. Og det hadde hun og brukt, men hun synes ikke det var et bra fôr... Har en gutt til som har helt fin pels. De spiser de samme tingene. Ingen av de tåler noe med and i, de blir skikkelig dårlige i magen av det. Lurer på om det er noen andre som har hatt samme problem med sin hund og funnet en løsning?  Det skal sies at han er veldig følsom til vaskemiddelet vi bruker når klærne hans vaskes så vi bruker Nautral for det er det mildeste jeg har funnet.
    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
    • Da er operasjon utført og alt gikk fint, vi er snart igjennom første døgnet og ho har gjort sitt benødne også slapper mye av i senga si. Ho har ikke spist enda men det kommer med tiden tenker jeg etter narkose og sånt så er jo det veldig normalt så. Godbiter har ho spist men ikke veldig mat interessert enda. Men alt i alt virker det veldig bra med ho ettersom forholdene. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...