Gå til innhold
Hundesonen.no

Milo, min Milo


Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Milo 20.04.2002 - 04.07.2013

resized__2192971.jpg

Interessen for hund kom tidlig, og som 8-åring hadde jeg kjennskap til alle hundene i nabolaget. Jeg gikk turer med samtlige, men ønsket om egen hund var fortsatt sterkt. Til 9-års dagen min ønsket jeg meg hund, og med både skuffelse og glede fikk jeg en undulat istedenfor. Jeg trodde de hadde misforstått, for det var fuglehund jeg skulle ha, ikke fugl. Like etter jeg fylte 10 fikk jeg beskjed om at vi sto på lista til en oppdretter. Dersom alt gikk i orden skulle vi få oss en hund. Vi skulle ha tispe, og navnet var allerede bestemt: Bessy, oppkalt etter Besseggen. 20.April 2002 ringte telefonen. Jeg kom inn fra tur med nabohunden idet pappa tok telefonen. Kun en tispe ble født hørte jeg de sa. Tårene rant med en gang, men så hørte jeg at vi kunne få hannhund, og velge som blandt de første som plaster på såret. Vi gikk med på avtalen, og besøkte kullet. Jeg var så forelsket. Så kom dagen vi skulle velge valp, og valget falt umiddelbart på den hviteste og skjønneste av dem alle.

P1010102-1.jpg

Slik kom du inn i livet mitt, kjære Milo. Jeg var så stolt av deg, og ville vise deg frem til alle. De to første årene hadde vi en del problemer. Du stakk av tvert du fikk muligheten, utagerte på hunder og krevde mye. Så begynte jeg på hundetreff, hvor jeg møtte en flott gjeng. Vi gikk også vårt første kurs, og etterhvert ble ting bedre. Vi fikk øynene opp for trening og hundesport. Takket være deg, kjære Milo, driver jeg fortsatt med hundesport, og har fått gode venner med på kjøpet. Sammen prøvde vi forskjellige sporter, alt fra agility, rally lydighet, lp til spor. Du lærte meg så mye om både hund og trening.

IMG_1137-1.jpg

DSC_0360-1.jpg

I 2007 kom Vegas inn i livet vårt. I starten var du skeptisk, men da Vegas ble knøvlet av en annen hund røyk du båndet og gikk inn for å forsvare Vegas. Da skjønte du vel at den lille valpen var kommet for å bli, og godtok han sakte men sikkert. Gud, for et fint trekløver vi ble. Alltid like stolt når folk spurte meg om hundene mine.

image_zps12ff77ec.jpg

Du var klippen min. De gangen jeg kom gråtende hjem fra skolen var du der tvert for å trøste meg. Jeg fortalte deg alt, og du lyttet trofast på problemene mine. Da mamma ble syk lå du oppe på rommet hennes dag ut, og dag inn. Du skjønte så mye, og du visste at du måtte passe på henne når vi andre var på skole og jobb. Jeg føler livet startet når du kom inn i familien, og du var der alltid ved min side igjennom oppveksten.

image_zpsda0ead55.jpg

I fjor merket jeg at noe ikke var som det skulle, og tok turen til veterinæren. Veterinæren oppdaget fort at du hadde vondt i ryggen og skrev ut rimadyl. Jeg spurte om vortene som plagde deg, og jeg husker enda godt hva veterinæren svarte: Det er ikke vortene du skal tenke på, du bør være bekymret for ryggen hans. Jeg følte jeg hadde sviktet deg, for jeg hadde ikke merket at du hadde så vondt i ryggen din. Senere ble det tatt røntgen, og resultatet viste spondylose og forkalkninger. Fra nakke til lende. Vinteren kom, og jeg merket at du sleit mer enn før. Jeg la opp turene etter deg, og sørget for å holde deg så varm som mulig. I år ble du dårligere, og vi besluttet å prøve cartrophen.

Jeg tok deg med på behandling en gang i uken. Vanntredemølle og massasje skulle gjøre deg bedre. Hun som behandlet deg sa at ryggen din var et kaos, hun hadde nesten aldri kjent på en hund med så stram rygg.

Tiden gikk, og jeg trodde sprøytene funket. Du fikk mer energi, men det viste seg å være kortvarig. Veterinæren og behandlingsdamen pratet med meg, og vi ble enige om å avbryte behandlingen.

De siste ukene ble du sakte men sikkert dårligere, og den siste uken var du slapp. Jeg hørte det surklet i brystet når du pustet, og energien din var borte. Jeg snakket med familien og fortalte hvordan du hadde det, og vi ble enige om at du ikke hadde det godt. Du skulle slippe å lide mer. Jeg økte rimadyldosen din, og du fikk noen fine turer. Du fikk være hund igjen. På vår siste tur logrer du og travet ved siden av meg. Plutselig mistet du gnisten og ble brått sliten. Jeg fikk den siste bekreftelsen, nå var det nok.

Vi har gjort så mye sammen, og jeg sitter igjen med så fine minner, tanker, erfaringer og opplevelser. Det har jeg kun deg å takke for. Du var helt spesiell, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du er savnet, og jeg orker ikke tanken på å fortsette uten deg. Jeg vet du har det bedre nå, og at du følger med fra oven.

Kjære Milo. Jeg elsker deg og savner deg. Håper du koser deg og løper rundt opp i himmelen. Vi sees igjen min kjære venn. Hvil i fred :heart:

image_zps9c282835.jpg

BorgedalensMilo.jpg

ahah.jpg

PICT1797.jpg

DSC02146.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...