Gå til innhold
Hundesonen.no

Milo, min Milo


Guest Christine
 Share

Recommended Posts

Guest Christine

Milo 20.04.2002 - 04.07.2013

resized__2192971.jpg

Interessen for hund kom tidlig, og som 8-åring hadde jeg kjennskap til alle hundene i nabolaget. Jeg gikk turer med samtlige, men ønsket om egen hund var fortsatt sterkt. Til 9-års dagen min ønsket jeg meg hund, og med både skuffelse og glede fikk jeg en undulat istedenfor. Jeg trodde de hadde misforstått, for det var fuglehund jeg skulle ha, ikke fugl. Like etter jeg fylte 10 fikk jeg beskjed om at vi sto på lista til en oppdretter. Dersom alt gikk i orden skulle vi få oss en hund. Vi skulle ha tispe, og navnet var allerede bestemt: Bessy, oppkalt etter Besseggen. 20.April 2002 ringte telefonen. Jeg kom inn fra tur med nabohunden idet pappa tok telefonen. Kun en tispe ble født hørte jeg de sa. Tårene rant med en gang, men så hørte jeg at vi kunne få hannhund, og velge som blandt de første som plaster på såret. Vi gikk med på avtalen, og besøkte kullet. Jeg var så forelsket. Så kom dagen vi skulle velge valp, og valget falt umiddelbart på den hviteste og skjønneste av dem alle.

P1010102-1.jpg

Slik kom du inn i livet mitt, kjære Milo. Jeg var så stolt av deg, og ville vise deg frem til alle. De to første årene hadde vi en del problemer. Du stakk av tvert du fikk muligheten, utagerte på hunder og krevde mye. Så begynte jeg på hundetreff, hvor jeg møtte en flott gjeng. Vi gikk også vårt første kurs, og etterhvert ble ting bedre. Vi fikk øynene opp for trening og hundesport. Takket være deg, kjære Milo, driver jeg fortsatt med hundesport, og har fått gode venner med på kjøpet. Sammen prøvde vi forskjellige sporter, alt fra agility, rally lydighet, lp til spor. Du lærte meg så mye om både hund og trening.

IMG_1137-1.jpg

DSC_0360-1.jpg

I 2007 kom Vegas inn i livet vårt. I starten var du skeptisk, men da Vegas ble knøvlet av en annen hund røyk du båndet og gikk inn for å forsvare Vegas. Da skjønte du vel at den lille valpen var kommet for å bli, og godtok han sakte men sikkert. Gud, for et fint trekløver vi ble. Alltid like stolt når folk spurte meg om hundene mine.

image_zps12ff77ec.jpg

Du var klippen min. De gangen jeg kom gråtende hjem fra skolen var du der tvert for å trøste meg. Jeg fortalte deg alt, og du lyttet trofast på problemene mine. Da mamma ble syk lå du oppe på rommet hennes dag ut, og dag inn. Du skjønte så mye, og du visste at du måtte passe på henne når vi andre var på skole og jobb. Jeg føler livet startet når du kom inn i familien, og du var der alltid ved min side igjennom oppveksten.

image_zpsda0ead55.jpg

I fjor merket jeg at noe ikke var som det skulle, og tok turen til veterinæren. Veterinæren oppdaget fort at du hadde vondt i ryggen og skrev ut rimadyl. Jeg spurte om vortene som plagde deg, og jeg husker enda godt hva veterinæren svarte: Det er ikke vortene du skal tenke på, du bør være bekymret for ryggen hans. Jeg følte jeg hadde sviktet deg, for jeg hadde ikke merket at du hadde så vondt i ryggen din. Senere ble det tatt røntgen, og resultatet viste spondylose og forkalkninger. Fra nakke til lende. Vinteren kom, og jeg merket at du sleit mer enn før. Jeg la opp turene etter deg, og sørget for å holde deg så varm som mulig. I år ble du dårligere, og vi besluttet å prøve cartrophen.

Jeg tok deg med på behandling en gang i uken. Vanntredemølle og massasje skulle gjøre deg bedre. Hun som behandlet deg sa at ryggen din var et kaos, hun hadde nesten aldri kjent på en hund med så stram rygg.

Tiden gikk, og jeg trodde sprøytene funket. Du fikk mer energi, men det viste seg å være kortvarig. Veterinæren og behandlingsdamen pratet med meg, og vi ble enige om å avbryte behandlingen.

De siste ukene ble du sakte men sikkert dårligere, og den siste uken var du slapp. Jeg hørte det surklet i brystet når du pustet, og energien din var borte. Jeg snakket med familien og fortalte hvordan du hadde det, og vi ble enige om at du ikke hadde det godt. Du skulle slippe å lide mer. Jeg økte rimadyldosen din, og du fikk noen fine turer. Du fikk være hund igjen. På vår siste tur logrer du og travet ved siden av meg. Plutselig mistet du gnisten og ble brått sliten. Jeg fikk den siste bekreftelsen, nå var det nok.

Vi har gjort så mye sammen, og jeg sitter igjen med så fine minner, tanker, erfaringer og opplevelser. Det har jeg kun deg å takke for. Du var helt spesiell, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du er savnet, og jeg orker ikke tanken på å fortsette uten deg. Jeg vet du har det bedre nå, og at du følger med fra oven.

Kjære Milo. Jeg elsker deg og savner deg. Håper du koser deg og løper rundt opp i himmelen. Vi sees igjen min kjære venn. Hvil i fred :heart:

image_zps9c282835.jpg

BorgedalensMilo.jpg

ahah.jpg

PICT1797.jpg

DSC02146.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Om du får til å taime vekkerklokke og morgenrutine sånn at valpen sover når dere forlater bilen den første tiden, så får du mer tid til å trene den mer forsiktig og gradvis på å være alene.  Meninger om tyggesaker uten tilsyn er delte mellom teoretikere og praktikere. (Det meste KAN i verste fall drepe hunden ved kvelning eller blokkering av tarm, men barn kan brekke nakken av å falle skeivt ut av en høy seng også, og en bekjent snublet på en skogssti og døde momentant av å lande med hodet på en stein. Det er mye potensielt veldig farlig som veldig sjelden skjer.) Fra flere tiår med skadefri altmuligtyggere våger jeg banne i kirka og trosse de mest forsiktige ved å anbefale en fordøyelig tyggesak, f.eks. okse*****, eller en fryst Kong, så har valpen noe annet å fokusere på enn at den er forlatt alene. Beste er selvsagt om den sover i bilen i starten, så du får mer tid til å venne den til å være i buret alene.   
    • Ved henting tenker jeg at stoffburet er helt greit. Når dere kommer hjem ville jeg hatt transportburet inne, hjemme, med et mykt pledd og noen godbiter i. La valpen utforske buret og oppfordre den til å være der litt, uten å lukke. Så ville jeg prøvd å ta med buret i bilen allerede første dag, og kaste noen godbiter eller legge inn en god tyggeting de 10 minuttene du skal levere. Hvis valpen kommer fra en skikkelig oppdretter bør den har erfaring med bilkjøring fra før, selv om det ofte er med mor og/eller søsken. Hvis valpen IKKE er trygg alene de 10 minuttene så er den tryggere i et solid bilbur enn et stoffbur den kan tygge seg ut av... Hvis det viser seg å være et problem ville jeg fått noen til å sett etter den den korte tiden leveringen tar.
    • Jeg får valp imorgen. Vi er godt forberedt og skal ha fem uker fri.    Det jeg stresser med er at barnet mitt skal i barnehagen neste uke for å gi valpen litt mer ro den første uken. Det jeg bekymrer meg for er at jeg må ha den med i bilen når jeg leverer i barnehagen. Er det innafor å la den være i bilen de 10 minuttene det tar å levere barnet?    til vanlig skal jeg ha hunden i et transport bur bak i bilen, men tenker at den skal få være i et Stoffbur i passasjersetet ved siden av meg når jeg henter den imorgen og den første uken.  
    • Hadde nettopp en kjempefin tur uten noe tull, og masse pen lineføring. Ede var skikkelig på tilbudssiden og ikke engang utålmodig på godbitene. Det går virkelig fremover. Ordentlig godgutt i dag 🥰 Flink vaktbikkje også, for anledningen i Miljøpatruljen. Forsøpling tar vi alvorlig.
    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...