Gå til innhold
Hundesonen.no

Milo, min Milo


Guest Christine
 Share

Recommended Posts

Guest Christine

Milo 20.04.2002 - 04.07.2013

resized__2192971.jpg

Interessen for hund kom tidlig, og som 8-åring hadde jeg kjennskap til alle hundene i nabolaget. Jeg gikk turer med samtlige, men ønsket om egen hund var fortsatt sterkt. Til 9-års dagen min ønsket jeg meg hund, og med både skuffelse og glede fikk jeg en undulat istedenfor. Jeg trodde de hadde misforstått, for det var fuglehund jeg skulle ha, ikke fugl. Like etter jeg fylte 10 fikk jeg beskjed om at vi sto på lista til en oppdretter. Dersom alt gikk i orden skulle vi få oss en hund. Vi skulle ha tispe, og navnet var allerede bestemt: Bessy, oppkalt etter Besseggen. 20.April 2002 ringte telefonen. Jeg kom inn fra tur med nabohunden idet pappa tok telefonen. Kun en tispe ble født hørte jeg de sa. Tårene rant med en gang, men så hørte jeg at vi kunne få hannhund, og velge som blandt de første som plaster på såret. Vi gikk med på avtalen, og besøkte kullet. Jeg var så forelsket. Så kom dagen vi skulle velge valp, og valget falt umiddelbart på den hviteste og skjønneste av dem alle.

P1010102-1.jpg

Slik kom du inn i livet mitt, kjære Milo. Jeg var så stolt av deg, og ville vise deg frem til alle. De to første årene hadde vi en del problemer. Du stakk av tvert du fikk muligheten, utagerte på hunder og krevde mye. Så begynte jeg på hundetreff, hvor jeg møtte en flott gjeng. Vi gikk også vårt første kurs, og etterhvert ble ting bedre. Vi fikk øynene opp for trening og hundesport. Takket være deg, kjære Milo, driver jeg fortsatt med hundesport, og har fått gode venner med på kjøpet. Sammen prøvde vi forskjellige sporter, alt fra agility, rally lydighet, lp til spor. Du lærte meg så mye om både hund og trening.

IMG_1137-1.jpg

DSC_0360-1.jpg

I 2007 kom Vegas inn i livet vårt. I starten var du skeptisk, men da Vegas ble knøvlet av en annen hund røyk du båndet og gikk inn for å forsvare Vegas. Da skjønte du vel at den lille valpen var kommet for å bli, og godtok han sakte men sikkert. Gud, for et fint trekløver vi ble. Alltid like stolt når folk spurte meg om hundene mine.

image_zps12ff77ec.jpg

Du var klippen min. De gangen jeg kom gråtende hjem fra skolen var du der tvert for å trøste meg. Jeg fortalte deg alt, og du lyttet trofast på problemene mine. Da mamma ble syk lå du oppe på rommet hennes dag ut, og dag inn. Du skjønte så mye, og du visste at du måtte passe på henne når vi andre var på skole og jobb. Jeg føler livet startet når du kom inn i familien, og du var der alltid ved min side igjennom oppveksten.

image_zpsda0ead55.jpg

I fjor merket jeg at noe ikke var som det skulle, og tok turen til veterinæren. Veterinæren oppdaget fort at du hadde vondt i ryggen og skrev ut rimadyl. Jeg spurte om vortene som plagde deg, og jeg husker enda godt hva veterinæren svarte: Det er ikke vortene du skal tenke på, du bør være bekymret for ryggen hans. Jeg følte jeg hadde sviktet deg, for jeg hadde ikke merket at du hadde så vondt i ryggen din. Senere ble det tatt røntgen, og resultatet viste spondylose og forkalkninger. Fra nakke til lende. Vinteren kom, og jeg merket at du sleit mer enn før. Jeg la opp turene etter deg, og sørget for å holde deg så varm som mulig. I år ble du dårligere, og vi besluttet å prøve cartrophen.

Jeg tok deg med på behandling en gang i uken. Vanntredemølle og massasje skulle gjøre deg bedre. Hun som behandlet deg sa at ryggen din var et kaos, hun hadde nesten aldri kjent på en hund med så stram rygg.

Tiden gikk, og jeg trodde sprøytene funket. Du fikk mer energi, men det viste seg å være kortvarig. Veterinæren og behandlingsdamen pratet med meg, og vi ble enige om å avbryte behandlingen.

De siste ukene ble du sakte men sikkert dårligere, og den siste uken var du slapp. Jeg hørte det surklet i brystet når du pustet, og energien din var borte. Jeg snakket med familien og fortalte hvordan du hadde det, og vi ble enige om at du ikke hadde det godt. Du skulle slippe å lide mer. Jeg økte rimadyldosen din, og du fikk noen fine turer. Du fikk være hund igjen. På vår siste tur logrer du og travet ved siden av meg. Plutselig mistet du gnisten og ble brått sliten. Jeg fikk den siste bekreftelsen, nå var det nok.

Vi har gjort så mye sammen, og jeg sitter igjen med så fine minner, tanker, erfaringer og opplevelser. Det har jeg kun deg å takke for. Du var helt spesiell, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du er savnet, og jeg orker ikke tanken på å fortsette uten deg. Jeg vet du har det bedre nå, og at du følger med fra oven.

Kjære Milo. Jeg elsker deg og savner deg. Håper du koser deg og løper rundt opp i himmelen. Vi sees igjen min kjære venn. Hvil i fred :heart:

image_zps9c282835.jpg

BorgedalensMilo.jpg

ahah.jpg

PICT1797.jpg

DSC02146.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...