Gå til innhold
Hundesonen.no

Milo, min Milo


Guest Christine
 Share

Recommended Posts

Guest Christine

Milo 20.04.2002 - 04.07.2013

resized__2192971.jpg

Interessen for hund kom tidlig, og som 8-åring hadde jeg kjennskap til alle hundene i nabolaget. Jeg gikk turer med samtlige, men ønsket om egen hund var fortsatt sterkt. Til 9-års dagen min ønsket jeg meg hund, og med både skuffelse og glede fikk jeg en undulat istedenfor. Jeg trodde de hadde misforstått, for det var fuglehund jeg skulle ha, ikke fugl. Like etter jeg fylte 10 fikk jeg beskjed om at vi sto på lista til en oppdretter. Dersom alt gikk i orden skulle vi få oss en hund. Vi skulle ha tispe, og navnet var allerede bestemt: Bessy, oppkalt etter Besseggen. 20.April 2002 ringte telefonen. Jeg kom inn fra tur med nabohunden idet pappa tok telefonen. Kun en tispe ble født hørte jeg de sa. Tårene rant med en gang, men så hørte jeg at vi kunne få hannhund, og velge som blandt de første som plaster på såret. Vi gikk med på avtalen, og besøkte kullet. Jeg var så forelsket. Så kom dagen vi skulle velge valp, og valget falt umiddelbart på den hviteste og skjønneste av dem alle.

P1010102-1.jpg

Slik kom du inn i livet mitt, kjære Milo. Jeg var så stolt av deg, og ville vise deg frem til alle. De to første årene hadde vi en del problemer. Du stakk av tvert du fikk muligheten, utagerte på hunder og krevde mye. Så begynte jeg på hundetreff, hvor jeg møtte en flott gjeng. Vi gikk også vårt første kurs, og etterhvert ble ting bedre. Vi fikk øynene opp for trening og hundesport. Takket være deg, kjære Milo, driver jeg fortsatt med hundesport, og har fått gode venner med på kjøpet. Sammen prøvde vi forskjellige sporter, alt fra agility, rally lydighet, lp til spor. Du lærte meg så mye om både hund og trening.

IMG_1137-1.jpg

DSC_0360-1.jpg

I 2007 kom Vegas inn i livet vårt. I starten var du skeptisk, men da Vegas ble knøvlet av en annen hund røyk du båndet og gikk inn for å forsvare Vegas. Da skjønte du vel at den lille valpen var kommet for å bli, og godtok han sakte men sikkert. Gud, for et fint trekløver vi ble. Alltid like stolt når folk spurte meg om hundene mine.

image_zps12ff77ec.jpg

Du var klippen min. De gangen jeg kom gråtende hjem fra skolen var du der tvert for å trøste meg. Jeg fortalte deg alt, og du lyttet trofast på problemene mine. Da mamma ble syk lå du oppe på rommet hennes dag ut, og dag inn. Du skjønte så mye, og du visste at du måtte passe på henne når vi andre var på skole og jobb. Jeg føler livet startet når du kom inn i familien, og du var der alltid ved min side igjennom oppveksten.

image_zpsda0ead55.jpg

I fjor merket jeg at noe ikke var som det skulle, og tok turen til veterinæren. Veterinæren oppdaget fort at du hadde vondt i ryggen og skrev ut rimadyl. Jeg spurte om vortene som plagde deg, og jeg husker enda godt hva veterinæren svarte: Det er ikke vortene du skal tenke på, du bør være bekymret for ryggen hans. Jeg følte jeg hadde sviktet deg, for jeg hadde ikke merket at du hadde så vondt i ryggen din. Senere ble det tatt røntgen, og resultatet viste spondylose og forkalkninger. Fra nakke til lende. Vinteren kom, og jeg merket at du sleit mer enn før. Jeg la opp turene etter deg, og sørget for å holde deg så varm som mulig. I år ble du dårligere, og vi besluttet å prøve cartrophen.

Jeg tok deg med på behandling en gang i uken. Vanntredemølle og massasje skulle gjøre deg bedre. Hun som behandlet deg sa at ryggen din var et kaos, hun hadde nesten aldri kjent på en hund med så stram rygg.

Tiden gikk, og jeg trodde sprøytene funket. Du fikk mer energi, men det viste seg å være kortvarig. Veterinæren og behandlingsdamen pratet med meg, og vi ble enige om å avbryte behandlingen.

De siste ukene ble du sakte men sikkert dårligere, og den siste uken var du slapp. Jeg hørte det surklet i brystet når du pustet, og energien din var borte. Jeg snakket med familien og fortalte hvordan du hadde det, og vi ble enige om at du ikke hadde det godt. Du skulle slippe å lide mer. Jeg økte rimadyldosen din, og du fikk noen fine turer. Du fikk være hund igjen. På vår siste tur logrer du og travet ved siden av meg. Plutselig mistet du gnisten og ble brått sliten. Jeg fikk den siste bekreftelsen, nå var det nok.

Vi har gjort så mye sammen, og jeg sitter igjen med så fine minner, tanker, erfaringer og opplevelser. Det har jeg kun deg å takke for. Du var helt spesiell, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du er savnet, og jeg orker ikke tanken på å fortsette uten deg. Jeg vet du har det bedre nå, og at du følger med fra oven.

Kjære Milo. Jeg elsker deg og savner deg. Håper du koser deg og løper rundt opp i himmelen. Vi sees igjen min kjære venn. Hvil i fred :heart:

image_zps9c282835.jpg

BorgedalensMilo.jpg

ahah.jpg

PICT1797.jpg

DSC02146.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...