Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterilisering av en nervøs tispe;er det rett å gjøre?


Recommended Posts

Spørsmål: kjenner en tispe på 4 år som sliter litt med psyken og mentaliteten sin. Spesielt en stund før løpetidsperiodene og under. I etterkant tar det ca en til tre mnd før hun stabiliserer seg. Hun har alltid innbilt svangerskap og de plagene som følger med, forutenom melk. Dog brystene fyller seg.

Fra hun var valp har hun vært av den engstelige typen. Hun lever for å tilfredsstille mennesket og krymper seg noe voldsomt hvis f.eks den andre hunden får tilsnakk. Og da trenger man ikke å heve stemmen sin i det hele tatt. Hun er ekstremt vár på menneskers sinnstilstand, hun er engstelig på rullende ting, enkelte barn med mye tjolahopp og sprell, er engstelig for ukjente mannfolk og skvetter av plutselige lyder. F.eks: mann kom bak oss i lyskryss mens vi ventet på grønt lys, han lagde lyd med sko mot asfalt og hunden krøyp sammen med halen mellom beina. Tydelig skremt men fikk hun lett ut av situasjonen. Etterpå møtte vi mann og dame. Hunden var glad i dama men gjorde ett lite utfall mot mann som bare sto passiv ved siden av. Hadde hun i kort bånd og ble like paff som mannen. Hun hoppet og bjeffet på han, ingen knurring eller glefs, men alikavel var det ikke greit. Og dette har skjedd før men aldri når eier er med.

I det hele er hun stabil rundt andre hunder og kjente folk. Hun elsker kos og jobber bra på agility og blir ikke satt ut av intensiteten på banen osv.

Er det noen her som har erfaring med en sånn her problemstilling og vil kastrasjon/sterilisering jevne ut den hormonelle ubalansen, som igjen forsterker oppførselen?

Dette er ikke en god situasjon for eier å sitte i. Må legge til at hun er en blanding av border collie og rottweiler, men vi lurer på om det kan være feil pga størrelse og utseende. Men BC er det ihvertfall.

Takker for svar :)

Edit: la i nytt forum da jeg la i feil første gang. Kan gjerne slette det som ligger i trening og adferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo umulig å spå utgangen på uansett, men ja. På min Gry så hjalp dette. Hun har fortsatt en viss usikkerhet, liker ikke smell, krymper seg fort om noen får kjeft, men det er ikke så ille som det var. OG det ekstra som helt tydelig kom i forbindelse med løpetiden, er borte.

Et eksempel som er tydelig på Gry er ang frykt for menn. I fjor sommer hadde vi noen som holdt på med å grave i hagen her. Gry syns alle som var oppom her var skumle, og hun stod på avstand og bjeffet før hun turte snike seg bort for å snuse. Gjerne først etter at Bridie (storesøster) hadde tatt det første steget.

Kanskje 2-3 uker etter kastreringen var en av mannfolkene på besøk her, og Gry krøp like gjerne rett opp i fanget hans i sofaen for å få kos!!! Det hadde jeg aldri sett for meg!!!!

Treningen på at hun skulle bli trygg på klinikken og takle mannfolka der, fikk seg jo en gedigen smell, men alt i alt er hun blitt MYE tryggere i situasjoner med fremmede mennesker!!! Hun kan fortsatt løpe mot å bjeffe, men det er nok mest fordi søster gjør det. Men hun sirkler ikke rundt på 3 m avstand og bjeffer i frykt. Hun hilser på og blir ferdig med det!

Så i Gry sin situasjon så var dette helt perfekt! Men det er jo ikke dermed sagt det vil gi samme utfall på den du snakker om...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ei hormonbombe som kavet seg lett opp.

Hun ble kastrert fordi hun fikk innbilt etter begge løpetidene hun rakk å ha.

Under innbilt ble hun eitrende sinna på alt og alle (unntatt meg), så hun var ikke så artig for resten av familien for å si det sånn.

Etter kastreringen hadde hun en (heldigvis ganske kort) periode der hun ble livredd for alt som ikke var kjent.

Fra å stå litt frempå, og sjekke ut, begynte hun å rygge og prøve å flykte.

Var fryktelig redd for at dette var sånn hun skulle bli for alltid, og trodde virkelig at jeg hadde ødelagt henne med å kastrere.

(Hun kunne ikke bodd hos oss med løpetidsatferden, derfor ble hun kastrert).

Men dette rettet seg, og hun ble jevn og fin i humøret, og stresset ble lettere å handtere.

Vanskelig å finne rette ordene for å forklare...

Hun ble hvertfall så mye bedre på alle områder at treningen på alt gikk betraktelig mye bedre.

Dessverre levde hun bare et år til, så jeg kan ikke si noe om hvordan hun ville utviklet seg på sikt.

Men jeg er sikker på at dette var det rette for denne hunden.

Hun ble jevnere i humør og atferd (til det bedre).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var ikke min nervøs, men hun var veldig hormonell lenge før og etter løpetid. Det er bare noen mnd siden men eneste forskjellen jeg merker er at hun har mer matlyst og er sånn hun var før da hun ikke var hormonpåvirket :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...