Det å omplassere en hund

[Guest lijenta]

Ta deg tid til å sørge i morgen og ikke gjøre annet. På jobb så fokuser veldig på det du skal gjøre. Lykke til med omplasseringen og håper han får et langt og lykkelig liv videre med allergien under kontroll

[Raya]

Det er nettop det, seperasjonsangsten er eneste grunnen til at vi omplassererhan. Han er absolutt fantastisk.

Vi får heldigvis møte han der han skal bo nå, jeg har ingen planer om å møte han så fort som mulig, men det er stor trøst at jeg ikke "mister han for alltid", og at jeg faktisk har mulighet for å møte han.

Har klart meg relativt bra i dag, brøyt litt sammen etter jobb, men samboeren min er veldig flink til å trøste meg. Det hjelper også veldig at jeg skal til mamma i morgen men sambo leverer. Og at han kommer dit når han er "ferdig".

Jeg gruer meg absolutt til uka. Når jeg sitter alene på jobb, kjøringa en time til og fra jobb alt det der..

Hvis noen syntes jeg takler dette som en drittunge, så har dere mest sannsynlig rett. Jeg har som sagt null kontroll på følelsene mine

[Guest Yellow]

Har mye medfølelse for deg! Det var et tøft valg du tok, men det til det beste for alle.

Nå håper jeg at Viktor får sitt permanente hjem og slår seg til ro der. Så at han lå ute til omplassering enda, så det burde man jo fått endret om det ikke stemmer?

Men om du bare tenker på hundens del, er det dessverre ikke det beste at du kommer og besøker han i det hele tatt... Slår han seg endelig til ro og "glemmer" deg, så er det for det beste at du da ikke drar og ødelegger det. Vet at det er hardt å høre, men om du kan be om bilder og oppdateringer på andre måter om hvordan det går, hadde det vært mye bedre.

[marjea]

Jeg overtok en omplasseringshund i mars, og hun har hilst på sine tidligere eiere tre ganger allerede. Første gangen var 11 uker etter flyttingen, og hun viste tydelig at det nå er jeg som er eieren hennes ved at hun søkte kontakt med meg hele tiden, og stod og ventet på meg ved døra (før jeg hadde gjort tegn til at vi skulle gå). Alle gangene har vi besøkt dem, de har aldri vært her.

Så susselussa, føl deg frem og ha god kontakt med de nye eierne så kommer det nok til å gå kjempefint. Men for begges del kan det nok være greit å vente en stund sånn at han får tid til å roe seg på det nye stedet før dere treffes igjen.

Jeg har ikke omplassert en hund selv, men jeg avlivet min av samme grunn som dere omplasserer. Og ja, det vil bli ufattelig tungt i starten - å tro noe annet er naivt. Det er nok ikke noen trøst at vi sier at "det går over", det er bare noe du må erfare etter en tid. For det vil bli bittelitt lettere for hver dag, og tilslutt vil dere sitte igjen med gode følelser med muligheten for å huske de gode minnene, og ikke bare skuffelsen. Bruk den siste tida sammen på best mulig måte, og prøv å fortelle deg selv at dette absolutt er det beste for ham. Stabile rammer er det han trenger, og dere har tatt en utrolig god (og tøff) avgjørelse ved å finne et nytt hjem til ham. Så, jeg vil bare gi deg en klem og si lykke til

[Raya]

Har mye medfølelse for deg! Det var et tøft valg du tok, men det til det beste for alle.

Nå håper jeg at Viktor får sitt permanente hjem og slår seg til ro der. Så at han lå ute til omplassering enda, så det burde man jo fått endret om det ikke stemmer?

Men om du bare tenker på hundens del, er det dessverre ikke det beste at du kommer og besøker han i det hele tatt... Slår han seg endelig til ro og "glemmer" deg, så er det for det beste at du da ikke drar og ødelegger det. Vet at det er hardt å høre, men om du kan be om bilder og oppdateringer på andre måter om hvordan det går, hadde det vært mye bedre.

Har tenkt på det selv. Har tenkt at jeg ikke "vil" besøke, men da får jeg helt panikk. Jeg tror kanskje også at ikke bare for Viktor sin del, men for min del og at det er best å ikke møte han. Lurer litt på om ikke sorgen hadde kommer igjen. Vet ikke om det hadde vært aktueklt i det hele tatt, men det roer meg litt.

I dag har vi vært i skogen og kost oss, så nå skal vi spisr deilig middag før det er sofatjeneste. I morgen skal vi bare kose oss så lenge vi kan.

[Raya]

Jeg overtok en omplasseringshund i mars, og hun har hilst på sine tidligere eiere tre ganger allerede. Første gangen var 11 uker etter flyttingen, og hun viste tydelig at det nå er jeg som er eieren hennes ved at hun søkte kontakt med meg hele tiden, og stod og ventet på meg ved døra (før jeg hadde gjort tegn til at vi skulle gå). Alle gangene har vi besøkt dem, de har aldri vært her.

Så susselussa, føl deg frem og ha god kontakt med de nye eierne så kommer det nok til å gå kjempefint. Men for begges del kan det nok være greit å vente en stund sånn at han får tid til å roe seg på det nye stedet før dere treffes igjen.

Jeg har ikke omplassert en hund selv, men jeg avlivet min av samme grunn som dere omplasserer. Og ja, det vil bli ufattelig tungt i starten - å tro noe annet er naivt. Det er nok ikke noen trøst at vi sier at "det går over", det er bare noe du må erfare etter en tid. For det vil bli bittelitt lettere for hver dag, og tilslutt vil dere sitte igjen med gode følelser med muligheten for å huske de gode minnene, og ikke bare skuffelsen. Bruk den siste tida sammen på best mulig måte, og prøv å fortelle deg selv at dette absolutt er det beste for ham. Stabile rammer er det han trenger, og dere har tatt en utrolig god (og tøff) avgjørelse ved å finne et nytt hjem til ham. Så, jeg vil bare gi deg en klem og si lykke til

Tusen hjertelig takk for fint svar. Som jeg skreiv i det forje svaret har jeg tenkt utrolig mye på det med å møte han igjen.

Vi har snakket litt om det med møting, og har tenkt veldig på hvor lenge det går før vi eventuelt møter han igjen.

Alt det her er veldig "skummelt" for meg, for jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og hvor lang tid det tar og alt sammen. Jeg bekymrer meg alltid altfor mye for alt, og dette også. Jeg har full tillit til hun som overtar han, for hun er en fantastisk dame med masse kunnskap, men likevel syntes jeg det er kjempe skummelt.

Hun syntes også det var helt greit at vi kom på besøk, da hun hadde hatt en omplasseringhund tidligere hvor eierene hadde besøkt den 2 ganger i året uten at det hadde bært noe problem.

Aff. Jeg kjenner at jeg takler dette dårlig. Tårene ligger og presser og klumpen i halsen blir større hver gang jeg ser hunden. Nå skal jeg prøve å slappe av og kose masse ♡

Takk for at dere er så fine alle sammen ♡

[marjea]

Tusen hjertelig takk for fint svar. Som jeg skreiv i det forje svaret har jeg tenkt utrolig mye på det med å møte han igjen.

Vi har snakket litt om det med møting, og har tenkt veldig på hvor lenge det går før vi eventuelt møter han igjen.

Alt det her er veldig "skummelt" for meg, for jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og hvor lang tid det tar og alt sammen. Jeg bekymrer meg alltid altfor mye for alt, og dette også. Jeg har full tillit til hun som overtar han, for hun er en fantastisk dame med masse kunnskap, men likevel syntes jeg det er kjempe skummelt.

Hun syntes også det var helt greit at vi kom på besøk, da hun hadde hatt en omplasseringhund tidligere hvor eierene hadde besøkt den 2 ganger i året uten at det hadde bært noe problem.

Aff. Jeg kjenner at jeg takler dette dårlig. Tårene ligger og presser og klumpen i halsen blir større hver gang jeg ser hunden. Nå skal jeg prøve å slappe av og kose masse ♡

Takk for at dere er så fine alle sammen ♡

Jeg tror det viktigste er at du gjør det som føles riktig for deg. Det er umulig å vite allerede nå, men det vil komme etterhvert. Ikke for å sammenligne, men; da vi skulle treffe de gamle eierne for første gang var jeg livredd. Livredd for at hun ikke ville bli med meg igjen, og for at jeg måtte dra henne med makt ut derfra. Livredd for at de ville nekte meg å få henne med meg. All bekymringen til ingen nytte

Så poenget er; prøv å ikke bekymre deg, eller tenke for mye på forhånd. Jeg tror du får mye igjen for å bare "go with the flow" og se hva som føles rett for deg/dere/hunden etterhvert som tiden går. Og ja, det er mye lettere sagt enn gjort.

[Nirm]

Husk at ved omplassering gir man også en ny ekvipasje en sjanse. Det er tungt, men av og til er det det beste for alle parter.

Vær forberedt at dersom du besøker han, så trenger han ikke nødvendigvis vise stor glede med å møte dere. Og tenk litt på den følelsen også for din egen del.

[Anette]

Jeg kjører innom og sier hei til doffen når det passer og de er hjemme. Alltid gøy å se han igjen selvom jeg blir full av sauemøkk :-P

[Raya]

Tusen takk, folkens. Setter utrolig mye pris på det.

Jeg er litt tom for ord. Vi duller og koser oss, jeg gruer meg til i morgen, klump i magen i hele dag. Det hjelper selvfølgelig å tenke at han kommer til å få et fint hjem.. Men jeg klarer ikke slutte å være egoistisk heller. Altså tenke at jeg vil ha han her, alle de tingene som gjør at jeg føler vi har gitt opp, selv om jeg vet at vi ikke gir opp.

Det er det beste for han og det er det beste for oss. Det vet jeg. Jeg vil definitivt møte han igjen en gang i fremtiden. Når han har roet seg og slått sef til ro i sitt nye hjem. Og når jeg har kommet meg over det. (Hvertfall så godt som mulig)

Igjen, tusen takk for all støtte alle sammen. Jeg setter umenneskelig pris på det!

[Renate A]

Jeg har en omplasseringshund, nå kommer hun fra fod gården, men dersom hun hadde kommet fra private så hadde jeg ikke vært positiv til møte.

Tror du må høre hva de nye eieren ønsker og du bør på ingen måte få de til å føle at de må si ja til besøk, noen ganger er det kjekt å ha fortiden bak seg og ikke rippe opp i det igjen for hunden sin skyld, så han ikke blir forvirret

Lykke til i morgen

[Raya]

Tusen takk det er det som er. Det var hun som foreslo at vi kunne møte han, før vi hadde pratet noe om det. Hun er den nye eieren og vi respekterer det.

Aff. Nå skal resten av dagen tilbringes med kos..

[Malamuten]

Tja begge jeg har omplassert er til venner av meg så naturlig nok så møtes vi en del. Ingen av de har noe problem med det. De fikk litt tid i starten hvor jeg holdt meg unna og nå når jeg kommer så blir de kjempeglade, med det samme, men ikke noe stress når jeg drar igjen etc. De vet hvor de bor. Nå har ingen av dem sep angst eller andre slike problemer da, det kan kanskje ha litt og si, men det finner man nå ut da.

[Guest Yellow]

Jeg personlig ville ikke ha gjort det, for hundens del. Og hadde heller ikke gått med på det om jeg hadde overtatt en omplasseringshund, isåfall ikke før etter en veldig lang tid i nytt hjem, dvs. minst ett år.

[Castella]

Det er lov å være lei seg Og det er lov å sørge!

Også har du lov å være stolt av deg selv at du ikke ga opp, men heller fant et nytt og godt hjem til hunden, hvor han kan leve et liv som kanskje er bedre enn hva du kunne tilby akkurat nå.

Jeg har som sagt selv en hund med kraftig seperasjonsangst, hele livet mitt er tilpasset henne. Og dukker det en dag opp et hjem som kan gi henne et bedre hjem enn det jeg kan, så skal ikke jeg sitte å tviholde på henne for min skyld. For for meg er hennes behov aller viktigst!!

Du gjorde det rette

[SiriEveline]

Tinka blir passet med en gang jeg får mulighet, tror både hun og jeg syntes det er kjempekos. Hun har ofte vært her flere uker feks i forbindelse med sommerferie.

Men tror det er noe man må ta i samarbeid med ny eier og hva man selv vil, som regel vil jeg tro hunden takler det veldig fint så lenge det får gått litt tilpasningstid først.

[Anette]

Tidligere eier til issi har jeg null kontakt med. Fikk en epost og besvarte og aldri svar. Prater med oppdretter.