Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor så mange helsetester?


Hermes
 Share

Recommended Posts

Jeg kan ikkeno om den aktuelle syktdommen - men hvorfor er det hysterisk å teste for det? Forekommer det ikke på rasen?

Det er påvist svært få tilfeller av sykdommen. Noen i statene såvidt jeg vet. Så å teste huder derfra er det mange som gjør, og det er jeg helt for. Men har ikke hørt om noen tilfeller her i landet i det hele tatt, faktisk.

Det handler om å se realiteten i øynene. Men mange ser etter feil og problemer som ikke er der. Der mener jeg fokuset blir feil.

Men igjen. Å teste er i prinsippet bare positivt i mine øyne. :)

Portis testes mest for PRA (gentest), HD, øyenlyses, jdcm cardio disease (gentest). Noen tester også GM1 og om hunden er bærer av improper coat (korthårsgen), begge gentest. Vi snakker noen lapper om alle disse testene skal gjennomføres gitt. Så det er i alle fall dyrt å ha oversikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PRCD-PRA er noe man DNA-tester mellompudlene for. Vår mellompuddel er fri fordi begge foreldrene hennes er det, så vi har ikke DNA-testet henne, men jeg kan bruke hanner som både er fri og bærere på henne, da har jeg jo en økt genpool å ta fra, ikke en forminsket.

Ja, i dette ene tilfellet er det slik. Men er det ikke poenget da, at i et mer helhetlig perspektiv må vi tenke utover det ene eksempelet og det ene tilfellet (denne ene testen). Over tid vil jo dette du skisserer minke genpoolet, det er da åpenbart? For hele poenget er jo at man ekskluderer noe fra genpoolet.

EDIT: Men dette er selvsagt kun en problemstilling med lukket stamtavle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er påvist svært få tilfeller av sykdommen. Noen i statene såvidt jeg vet. Så å teste huder derfra er det mange som gjør, og det er jeg helt for. Men har ikke hørt om noen tilfeller her i landet i det hele tatt, faktisk.

Det handler om å se realiteten i øynene. Men mange ser etter feil og problemer som ikke er der. Der mener jeg fokuset blir feil.

Men igjen. Å teste er i prinsippet bare positivt i mine øyne. :)

Men er det ikke greit å teste noen individer innimellom da? Så man har kontroll på at det faktisk ikke blir et problem og eventuelt kan fange opp FØR det blir et problem? Og er det et inbildt problem så vil jo det gjenspeiles på testene, og man gjør ingen skade med å teste?

Vi hdrøntger basenjier som skal i avl, enda så og si alt som røntges er fritt, husker ikke tallene i hodet nå, så syns jeg det er utelukkende positivt, ja 99% eller noe sånt kommer fritt utav det, men da VET man faktisk det, man gjetter ikke og man har også kontroll om det brått skulle dukke opp HD på bestemte linjer foreksempel.

Jeg ser liksom ikke hysteriet i å teste selv om ting ikke er et problem pr i dag.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, i dette ene tilfellet er det slik. Men er det ikke poenget da, at i et mer helhetlig perspektiv må vi tenke utover det ene eksempelet og det ene tilfellet (denne ene testen). Over tid vil jo dette du skisserer minke genpoolet, det er da åpenbart? For hele poenget er jo at man ekskluderer noe fra genpoolet.

EDIT: Men dette er selvsagt kun en problemstilling med lukket stamtavle.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er et problem at man utelukker syke hunder fra avl? Hunder som er affisert av PRCD-PRA (som forøvrig finnes også hos flere raser enn puddelen) vil gi blindhet når hundene er affisert, så hvorfor skal vi avle på hunder som blir blinde?

I all den tid man har det ene programmet etter det andre om raseavl som gir syke hunder, så skjønner jeg ikke hvorfor det skal være en dårlig ting å utelukke syke hunder fra avl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, i dette ene tilfellet er det slik. Men er det ikke poenget da, at i et mer helhetlig perspektiv må vi tenke utover det ene eksempelet og det ene tilfellet (denne ene testen). Over tid vil jo dette du skisserer minke genpoolet, det er da åpenbart? For hele poenget er jo at man ekskluderer noe fra genpoolet.

EDIT: Men dette er selvsagt kun en problemstilling med lukket stamtavle.

Skjønner ikke problemet helt jeg. Heller ikke med lukket stamtavle. Det er jo ikke slik at et par kun produserer en unge en gang slik at antall individer blir færre og færre. I hundeavl ihvertfall, så øker jo antall individer. Om man tar ut ett individ av en gruppe med 5 søsken feks, så er det ikke gitt at man automatisk har ekskludert så mye fra genpoolen?

Eksemplene med mellompuddel og basenji viser jo hvordan tester faktisk gir økt utnyttelse av genpoolen. Før man hadde Fanconi-marker testen, så ble Fanconi hos basenji enten holdt hemmelig (hvilket selvfølgelig saboterte det meste av avlsarbeid) eller man skrellet rått bort alt som var i linjen til et Fanconi-rammet individ - foreldre, søsken, tanter, onkler, fettere, kusiner osv - og det er ENORMT brutalt i en liten rase. Unødvendig mange individer ble skaltet bort fra avl, men man kunne ikke bedre (Fanconi er nemlig en fryktelig sykdom). Nå med Fanconi-markøren så får man brukt så mange flere individer inn i avlen, hele linjer legges ikke døde osv Selvom markøren kan feile av og til og gi feil resultat, så er det sjeldent og tar man i betraktning hele rasen, så har markør-testen vært et fantastisk gode. Ved å passe på parringene mellom bærere så vil på sikt Fanconi kunne utryddes helt ut av basenji-rasen, uten å måtte redusere på gen-materialet slik man gjorde før. Så hurra for Fanconi-markøren!!!

Testing garanterer ingen frisk hund, men fravær av sykdom - og ihvertfall jeg synes at fravær av sykdom er helt supert dupert. Helstetesting er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse i avlsarbeid. (Nødvendig men ikke tilstrekkelig er et veldig fint begrep hentet fra matematikk..) Man må selvfølgelig også se på hva slags rase-egenskaper det skal avles for etc, men alt slikt er helt fåfengt hvis rasen druknes i arvelige sykdommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er et problem at man utelukker syke hunder fra avl? Hunder som er affisert av PRCD-PRA (som forøvrig finnes også hos flere raser enn puddelen) vil gi blindhet når hundene er affisert, så hvorfor skal vi avle på hunder som blir blinde?

I all den tid man har det ene programmet etter det andre om raseavl som gir syke hunder, så skjønner jeg ikke hvorfor det skal være en dårlig ting å utelukke syke hunder fra avl?

Selvsagt er det viktig, over tid, etter gode avveininger. Jeg tenker mer slik: Du sier at du kan parre en som er fri med en som er bærer, da kan det være svært viktig å "ta med" de riktige hundene som er bærer av sykdommen/lidelsen. Da må man straks begynne å tenke mer enn helsetesten, om hunden er fri eller ei, ikke sant?

En annen ting er jo hvorfor det er så masse syke hunder, til tross for det senere fokuset på helsetesting... men det gjenstår vel å se om testingen har virkning, det vil jeg tro vi først kan se over tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner ikke problemet helt jeg. Heller ikke med lukket stamtavle. Det er jo ikke slik at et par kun produserer en unge en gang slik at antall individer blir færre og færre. I hundeavl ihvertfall, så øker jo antall individer. Om man tar ut ett individ av en gruppe med 5 søsken feks, så er det ikke gitt at man automatisk har ekskludert så mye fra genpoolen?

[...]

Testing garanterer ingen frisk hund, men fravær av sykdom - og ihvertfall jeg synes at fravær av sykdom er helt supert dupert. Helstetesting er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse i avlsarbeid. (Nødvendig men ikke tilstrekkelig er et veldig fint begrep hentet fra matematikk..) Man må selvfølgelig også se på hva slags rase-egenskaper det skal avles for etc, men alt slikt er helt fåfengt hvis rasen druknes i arvelige sykdommer.

Genpoolet handler da ikke om flere eller få individer? Det kan være mange individer av en rase, og fortsatt liten genpool. Så at et kull består av flere valper har da lite med saken å gjøre? Genpoolet handler jo om rasen, gruppen av individer, og spørsmålet er om denne er mer eller mindre variert.

Jeg tenker naturligvis ikke at testing i seg selv er dumt. Jeg bare lurer på om det ikke er tilstrekkelig? Svaret er kanskje åpenbart for mange, særlig dere som har erfaring med avl, men for meg, som står litt utenfor, og ser masse programmer om den helt håpløse avlen som folk driver på med, og hvilken virkning dette har for hundene, lurer litt. Kan nye metoder for avl, nye faktorer i avlen, dekke over gammel kunnskap?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er det viktig, over tid, etter gode avveininger. Jeg tenker mer slik: Du sier at du kan parre en som er fri med en som er bærer, da kan det være svært viktig å "ta med" de riktige hundene som er bærer av sykdommen/lidelsen. Da må man straks begynne å tenke mer enn helsetesten, om hunden er fri eller ei, ikke sant?

En annen ting er jo hvorfor det er så masse syke hunder, til tross for det senere fokuset på helsetesting... men det gjenstår vel å se om testingen har virkning, det vil jeg tro vi først kan se over tid.

Jamen vet vi egentlig om det er så mange flere syke hunder nå enn det var før? Og en slik ting som HD-røntgning og styrt avl utifra det, har ihvertfall gjort underverk for HD hos feks labrador retriever og sørget for at andel HD er lav hos feks flatcoated retriever. Så noe så enkelt som det, som begynte å bli tatt i bruk da jeg fikk min første hund i 1973, har da virkelig hjulpet!!

At feil avlskrav/mangel på avlskrav kommer og gir syke hunder, kan da ikke testing lastes for!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jamen vet vi egentlig om det er så mange flere syke hunder nå enn det var før? Og en slik ting som HD-røntgning og styrt avl utifra det, har ihvertfall gjort underverk for HD hos feks labrador retriever og sørget for at andel HD er lav hos feks flatcoated retriever. Så noe så enkelt som det, som begynte å bli tatt i bruk da jeg fikk min første hund i 1973, har da virkelig hjulpet!

At feil avlskrav/mangel på avlskrav kommer og gir syke hunder, kan da ikke testing lastes for!

Selvsagt vet vi ikke det. Det er likevel en kjennsgjerning at mange hunder er bærere av et eller annet, til tross for at vi får mer og mer kunnskap om helse og genetikk.

EDIT: Problemet artikkelen trekker frem er ikke at testing i seg selv er et problem, eller at vi kan laste testing for at det finnes syke hunder. Problemet er om testing gjør oss blinde for et mer helhetlig perspektiv på helse og funksjon. Altså at vi fokuserer for mye på noe som alt i alt er en svært liten del av hundens genetikk. Altså: Må vi begynne å bry oss mer om det vi ikke vet, det vi ikke har tester for?

Endret av Hermes
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Genpoolet handler da ikke om flere eller få individer? Det kan være mange individer av en rase, og fortsatt liten genpool. Så at et kull består av flere valper har da lite med saken å gjøre? Genpoolet handler jo om rasen, gruppen av individer, og spørsmålet er om denne er mer eller mindre variert.

Dobbelpost men amøben klarer ikke å quote inn i forrige post.

Genpool handler til en viss (stor) grad om antall individer jo. Jo flere individer jo større sannsynlighet for mangfold. Det er en ting. Men se feks på at man har bygget opp hele stammer fra feks 30 individer, så er det allikevel mulighet for svært stort mangfold med tanke på alle kombinasjoner som kan gjøres med tanke på mulige kombinasjoner av gener, spesielt hvis de 30 individene ikke er bærere på noen ekle arvelige sykdommer. I tillegg kommer spontanmutasjoner, krysseffekter mellom ulike genkombinasjoner osv. Hadde det ikke vært mulig å danne et mangfold fra få, så hadde det strengt tatt ikke funnets noe liv på jorden i det hele tatt - det meste hadde jo aldri kunnet utvikle seg til noe som helst fra de første få individene.

At man kanskje stenger ute et individ med et helt unikt gen som ingen av de andre har pga det har sykdom i noen andre gener, er vel det du tenker på. Og ja, det er en mulighet - som reduseres veldig når man allikevel kan bruke affiserte hunder/bærere inn i avlen pga man har tester til å sørge for at dyrene som produseres ikke blir syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dobbelpost men amøben klarer ikke å quote inn i forrige post.

Genpool handler til en viss (stor) grad om antall individer jo. Jo flere individer jo større sannsynlighet for mangfold. Det er en ting. Men se feks på at man har bygget opp hele stammer fra feks 30 individer, så er det allikevel mulighet for svært stort mangfold med tanke på alle kombinasjoner som kan gjøres med tanke på mulige kombinasjoner av gener, spesielt hvis de 30 individene ikke er bærere på noen ekle arvelige sykdommer. I tillegg kommer spontanmutasjoner, krysseffekter mellom ulike genkombinasjoner osv. Hadde det ikke vært mulig å danne et mangfold fra få, så hadde det strengt tatt ikke funnets noe liv på jorden i det hele tatt - det meste hadde jo aldri kunnet utvikle seg til noe som helst fra de første få individene.

At man kanskje stenger ute et individ med et helt unikt gen som ingen av de andre har pga det har sykdom i noen andre gener, er vel det du tenker på. Og ja, det er en mulighet - som reduseres veldig når man allikevel kan bruke affiserte hunder/bærere inn i avlen pga man har tester til å sørge for at dyrene som produseres ikke blir syke.

Men det er ingen garanti for stor genetisk variasjon. Det fint mulig å avle på en populær rase, og drive masse innavl. Det vil ha negativ konsekvens på genpoolet. Motsatt kan det finnes eksempler på raser hvor variasjonen i utgangspunktet er stor, men det likevel er få individer av rasen (men rasen vil naturligvis i et slikt tilfelle være mer utsatt for en potensiell innskrenkning av genpoolet, hvis avlen er veldig lukket, det er mye linjeavl, osv.).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Men mye av det som egentlig gjør dette er jo rett og slett å linjeavle på det samme opp igjen og opp igjen og opp igjen.

Det er svært få raser som faktisk er så innskrenket at man MÅ gjøre det. Det går mest på at man ikke "vil" for man vil ha en viss type osv osv. Og helsen havner jo også på det samme og dermed kommer man ingen vei med helsen når det linjeavle på det samme generasjoner på generasjoner.

Kanskje litt OT, men Chic Choix syns jeg har gjort seg mange gode tanker om dette. Selv om det mest snakkes om eksteriør her, så kan det fint overføres til andre ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ta en test i seg selv, er ikke skadelig for noe annet enn lommeboka. Hvordan man derimot forholder seg til resultatene, avhenger helt av hvordan statusen er på rasen ellers. Hvor representert testen er, og hvor representert sykdommen/genet er. Jo mer man vet, jo lettere er det å forholde seg til.

Er et skadelig sykdomsgen representert i 50% av populasjonen, så er det galskap å ekskludere alle de, men man kan starte med å ekskludere homozygot positive som fødes i kull (genteste valpene, og ikke la homozygote gå videre i avl). Så setter man en tidsramme på det. Etter så-så mange år, skal ikke homozygot positive være i avl i det hele tatt, og hetrozygote skal kun parres med homozygot negative. Fremdeles testes valpene, og kun de som er negative for genet, kan gå videre til avl. Etter enda et gitt tidsintervall skal alle hetrozygote også ut av avl. Lager man en plan, så skal det i teorien bare at to generasjoner før man et kvitt et slikt gen.

Verre er det jo med de sykdommene det testes for, men som ikke er plassert i genomet. Men det er uansett det samme; hvordan man skal forholde seg til det, må vurderes utifra resten av rasen. Jo større problemet er, jo mer varsomt må man forholde seg til det. Derfor er det også viktig at så mange som mulig testes for det samme, slik at man har en oversikt på rasens helhet. Testes 10 av 1000 individer, og alle er negative for sykdommen, så er det ikke noen god indikasjon på rasens tilstand. Det kan, hypotetisk sett, fremdeles være 990 individer som er rammet. Men istedenfor å la vær å teste de 10, bør man heller oppfordre til å få det 990 andre også til å testes. Hvertfall en større andel av populasjonen, om ikke alle. Man kan kalkulere seg fram til hvor mange som bør testes i forhold til hvor vanlig sykdommen er og hvor innavlet rasen er. Om halve populasjonen er testet, og det fremdeles ikke er noen positive, så er det kanskje ikke like nødvendig å teste den andre halvdelen, som om tilstanden hadde vært slik at det var syke hunder i den testede delpopulasjonen. Det idealistiske er jo at alle hunder testes for alt, alltid, men dessverre er ikke det realistisk. Penger styrer oss mer enn vi ønsker.

Men jeg tror ikke man kan gi noen fait på hvordan man avlsmessig skal forholde seg til testene, da det kommer helt an på hvor stor del av populasjonen er testet, og hvor stor del er rammet av sykdommen. Arveforholdene til den gitte sykdommen og alvorlighetsgraden er og viktig å vite mest mulig om før man sier at "slik skal det gjøres".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er det viktig, over tid, etter gode avveininger. Jeg tenker mer slik: Du sier at du kan parre en som er fri med en som er bærer, da kan det være svært viktig å "ta med" de riktige hundene som er bærer av sykdommen/lidelsen. Da må man straks begynne å tenke mer enn helsetesten, om hunden er fri eller ei, ikke sant?

En annen ting er jo hvorfor det er så masse syke hunder, til tross for det senere fokuset på helsetesting... men det gjenstår vel å se om testingen har virkning, det vil jeg tro vi først kan se over tid.

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener i første avsnitt. Bærere blir brukt i avl, så vidt jeg veit, og personlig vil jeg, som har en hund som ikke bærer eller er affisert av PRCD-PRA vurdere en bærer hvis alt ellers er bra, nettopp fordi jeg veit at avkommene ikke kan bli affiserte selv. De kan bli bærere, og da må jeg evt velge en fri senere, men jeg har i hvertfall ikke utelukket bærerene fra avl.

Fokuset på helsetesting er en forholdsvis moderne greie. Det har vært vanlig å røntge for HD i hva er det? 30-40 år nå? AA er enda nyere. DNA-tester enda nyere enn det igjen. Det er fortsatt mange sykdommer vi ikke har DNA-test for, enten fordi man ikke har funnet markøren for den sykdommen enda, eller fordi man ikke anser den sykdommen som problematisk nok til at man vil bruke ressurser for å finne markøren for den sykdommen.

Problemet ligger jo i at vi ikke veit om sykdommer på hundene. Sånn som cavalier, hvis det var vanlig å sjekke de for syringomyelia så ville man kunne avle problemet mindre. Om vi hadde hatt mulighet til å registrere dødsårsak i Dogweb, så ville vi kunne gått inn og sett at de og de hundene ga mye epilepsi, og man kunne avlet seg bort fra det.

For de fleste som er interessert i avl, så handler det om statistikk. Ikke sant, min terv klør av en foreløpig ukjent grunn. At hun klør er ingen grunn for at søsknene ikke bør gå i avl, så lenge hun er den eneste av de som klør. Hvis halvparten av de klør derimot, så bør man kanskje ikke avle videre på de, og ihvertfall ikke bruke hunder som har det samme problemet. Vi måtte avlive ei 10 mnd gammel tispe ifjor pga AA, men alt annet i slekta hennes som er røntget er fritt (og røntgeprosenten har vært forholdsvis høy), så jeg ser ikke et problem å bruke de videre i avl.

Jeg føler jeg prater meg bort litt her, jeg veit ikke om jeg svarte på det du skreiv engang, må jeg innrømme :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg prater meg bort litt her, jeg veit ikke om jeg svarte på det du skreiv engang, må jeg innrømme :icon_redface:

Litt mer generelle refleksjoner har vi ikke vondt av.

Det kan selvsagt tenkes at artikkelforfatteren overdriver, eller at han skriver utifra amerikanske forhold som kanskje har gått lengre enn her i Norge. Jeg vet ikke. Han har tidligere gått veldig sterkt ut mot all form for innavl (inkludert linjeavl), som gjerne må leses om man har litt tid til overs:

http://www.astraean.com/borderwars/category/health-genetics/inbred-mistakes

Så det er jo en kar med litt sterke meninger, og dermed tar han det kanskje litt langt i denne artikkelen om helsetester også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstod ikke helt den jeg.. å ha utestede hunder som løse kanoner i en rase med begrenset genetisk mangfold vil jo kunne bety rasens undergang hvis det skulle feile de løse kanonene noe skrekkelige greier? Da vil jo deres gener gjennomsyre det meste av avlsgrunnlaget siden vi snakker om små raser hvor man vil utnytte det man kan av individer. Og da ville man være i deep shit for det ville være umulig å luke ut lidelsen uten å fjerne hele rasen. I mine øyne er det spesielt viktig å teste "for alt" og ha stålkontroll over helsestatus til dyrene som brukes i avlen.

Jeg som hunde-eier er svært interessert i å vite om helsen til min hund og har ingenting imot testing "i hue og ræva". Er man oppdretter, behøver man dog et mer nyansert syn antagelig - selv om jeg som valpekjøper synes det er enormt at oppdretter tester skikkelig og har jernkontroll på helsa til generasjonene bak valpen jeg potensielt skal ha. Jeg ville aldri aldri kjøpe valp av en oppdretter som var negativ til helsetesting pga vedkommende prioriterer feks bruksegenskaper foran helse og at helsetesting tar bort mange gode brukshunder.. Bruksegenskaper spiller ingen rolle hvis hunden ikke har helse til å fungere!

Forklart:

Hvis man feks kun avler på et svært begrenset antall individer i en rase, så forsvinner de genene man IKKE avler på. Og de fleste av disse er jo friske.

Mange friske hunder gentestes ikke av ymse grunner, og det å IKKE bruke disse i avl og kun bruke de veldig få som testes for alt mulig og samtidig ha det kravet at de ikke skal ha utslag på noen som helst tester, vil over tid bety en innsnevring av antall gener/genvarianter. Og da får man over ganske kort tid det problemet at alle likevel er i nær slekt med alle, og dermed økt rsisko for at recessive sykdommer man ikke kan teste for, eller ikke vet om, eksploderer. I tillegg vet man fra forskning at antallet haplotyper reduseres sterkt ved trend med bruk av få individer (ev tett linjeavl) i avlen. Og få haplotyper betyr bla sterkt redusert immiúnforsvar. Med redusert levetid som en av følgende.

http://www.genetics.org/content/179/1/593.full

http://www.astraean.com/borderwars/upload/Bateson-1.pdf

Det betyr IKKE at man ikke skal fremme testing mtp genetisk overførbare sykdommer. Men at man mp ha tungen beint i munnen ift avl. Det er lett å falle for fristelsen å avle på kun høyt premierte OG gjennomtestede hunder, med matadoravl osv som følge. Og ser på fraværet av utslag på gentestene sammen med høy premiering som et kvalitetstegn. Men det trenger det ikke å være, for der er ennå mange sykdommer vi ikke har tester for. Så det å tro at man er "garantert" en frisk hund bare foreldrene er testet fri for 3 − 5 genetiske sykdommer er selvbedrag. Så det å se seg blind på gentester blir å gå i samme fella som å se seg blind på utstillingsresultater. Der er jo mange friske flotte hunder som aldri stilles, feks. og mange av disse har gener som absolutt bør tas vare på gjennom avl.

Og igjen - det å teste for genetiske sykdommer som er hyppig i en rase er noe jeg er sterk tilhenger av. Men det er forskjell på DET og det å ensidig fokusere på gentester som basis for avlskriterier.

The most important factor for diminished genetic diversity in dog breeds is the popular sire syndrome. The overuse of a popular sire beyond a reasonable contribution through frequent breedings significantly skews the gene pool in his direction, and reduces the diversity of the gene pool. Any genes that he possesses - whether positive or negative - will increase in frequency. Through this founder’s effect, breed-related genetic disease can occur. Another insidious effect of the popular sire syndrome is the loss of genetic contribution from quality, unrelated males who are not used for breeding. There is a finite number of quality bitches bred each year. If one male is used in an inordinate amount of matings, there will be fewer females left for these quality males that should be contributing to the gene pool. The popular sire syndrome is a significant factor in both populous breeds and breeds with small populations.

The best methods for ensuring the health and diversity of any breed’s gene pool are to: 1) Avoid the popular sire syndrome. 2) Utilize quality dogs from the breadth of your population to expand the gene pool. 3) Monitor genetic health issues through regular health surveys. 4) Do genetic testing for breed-related disorders. 5) Participate in open health registries

Red skriveleifer - ikke lett å se hva man skriver uten briller…. Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...