Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor hunden!


giggi
 Share

Recommended Posts

I 2006 fikk jeg ei Border Collie frøken på 3år. Verdens søteste, herligste, fineste og mest perfekte hund(helt objektivt selvsagt!). Vi har hatt våre oppturer og nedturer, vi har trent og kost oss, og lært utrolig mye, og komt oss lenger enn jeg trodde var mulig.

Jeg fikk henne som 15åring, og gjennom kjærlighetssorger, fortvilelse, flytting, oppturer og nedturer, var hun alltid ved min side. Jeg har ledd og grått om en annen inn i den gode pelsen hundrevis av ganger, og vist at jeg er en av de heldige som får oppleve et helst spesielt bånd til et annet vesen ingen andre kunne forstå.

Da jeg overtok henne skulle hun avlives, hun adde/har sine issues, som mi har jobbet masse med, og komt en laang vei fra da vi starta, selv om jeg noen ganger har lurt på om det hadde vært bedre for henne å slippe, og jeg tror idag at hun har hatt det ganske bra de årene vi har hatt til nå. Hun kom som en reddende engel, og støttet meg gjennom alt. Jeg sjønte henne, og hun skjønte meg. Vi var begge to sjeler med en del rusk.

Nå har hun HD med forkalkninger, og det skal ikke mye til før hun halter. Å bo i byen er umulig, asfalt fungerer ikke, å uten lappen og en liten jente på 8mnd er det desverre ikke så lett å gi henne et godt liv.
Heldigvis har snuppa mi noen fantastiske besteforeldre på faren sin side, som bor på gård langt borte fra alt son heter by, der hun får bo, gå rundt som hun vil å bare kose seg med å kjefte litt på sauer, hester og alle andre vesener som gjemmer seg rundt om i skogen.

Jeg VET at hun blir tatt godt vare på, men jeg føler meg så ufattelig fæl, jeg vet at hadde hun ikke vært der måtte jeg nok desverre latt henne sluppet, men at hun er der uten at jeg er der å forstår henne, at jeg kan vise henne at det er helt greit å være Sasha, at busken ikke kommer til å spise oss, at besøket ikke er farlig, fortelle henne at det er greit hun har redd, selv om hun ikke har noen grunn.

Jeg har det så fælt pågrunn av dette at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, føler jeg har svikta henne helt.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, kanskje bare få det ut, kanskje noen kan si at jeg ikke er så fæl, evt. er fæl :P Er det noen som vet hva jeg mener? Som kanskje kjenner seg litt igjen? Føler meg lite forstått da jeg bare skal være glad hun har en plass å være. Og det er jeg jo også, men det va liksom "oss to foralltid" da, å er ikke så lett å være uten henne.

Nå.... skal jeg slutte. *puste*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hva du mener, men hvordan klarer hun seg egentlig der hun er nå da? Klarer hun seg jo bra så er det jo ikke noe og lure på, da høres det ut som en fin pensjonist tilværelse. Viss besteforeldrene dine ikke klarer og legge til rette så hadde jeg nok valgt og avlive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det der, hvis hun har det bra hos besteforeldrene dine så er det jo ikke problem? om hun ikke har det bra der, så burde du vurdere saken en gang til..

Jeg vet hvordan du føler det, jeg har en som har det best på landet hos foreldrene mine. Mange som mener jeg har stuet han bort ditt og ikke bryr meg. Men det gjorde veldig vondt å ta det valget etter å ha sett han slite masse med byen og dens "farer". Nå er han lykkelig på hel tid og jeg vet han blir tatt bra vare på. Han kommer på besøkt hit, og jeg dit. Men å bo byen var umulig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...