Gå til innhold
Hundesonen.no

Avliving og ny valp


RDJ
 Share

Recommended Posts

Forferdelig vanskelig situasjon!

Om du avliver før tiden, vil du kanskje føle på det i ettertid, samt at du nok vil være i sorg når du får valpen. Men jeg tror jeg heller ville gjort det enn å lage store forandringer i livet hans den siste tiden. Synes det er mer rett overfor han å ha deg helt og fullt til siste slutt enn å måtte dele deg med en krevende valp da, og deretter bli avlivet.

Skaffer du valp mens du fortsatt har den gamle, vil han kanskje oppleve nedsatt livskvalitet og stress pga valpen den siste tiden. Det er heller ikke noen god slutt. En liten valp kan bli for aktiv for den gamle, Og ingen av dem har godt av å bli skjermet (tilsidesatt) i den tiden. En valp er veldig krevende den første tida, og kan ikke bare settes unna. Så det blir gamlehunden som må det. Om han likevel liker å sove for seg selv, så kan det likevel være en brukbar løsning. Men om han liker å sove i nærheten av dere, så blir det ikke bra.

Kanskje du heller bør vente med ny valp? Eller evt utvide søket ditt etter ny valp til nabolandene (om du ikke allerede har gjort det). Men jeg skjønner tankene dine om drømmekullet og en ny valp derfra, og at det ikke nødvendigvis kan vente.

Vi måtte avlive en av våre to hunder i fjor, og var bestemt på å vente til nå på vårparten med å skaffe oss en ny valp. Så kom drømmekullet da, leveringsklare 4 uker etter at vår hund døde. Oppdretter har gode linjer, og avler kun på de egenskapene hun vil ha (og som vi også vil ha), og har ikke hatt kull oftere enn hvert 4. år. Vi kunne jo ikke vente da, til det passet bedre, og dermed måttet velge fra et annet kull, som kanskje ikke var like bra! Dette er jo Labrador, og de er jo tallrike, men jammen finnes det mye grums i avlen der. Så vi kjøpte valp midt i sorgen. Det var tungt, men vi er glade for det nå. Vi har fått en kjempebra hund, som vi hadde måttet lete lenge etter for å finne senere.

En valp skal sove mye, jeg hadde ikke hatt noe problem med og "oppbevare" valpen i en kompostbinge på stua sammen med oss en stund og heller lagt opp til litt ekstra aktiviteter ute. Man trenger ikke stue unna en av dem for og skjerme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min personlige mening som da er relatert til meg og mitt hundehold: det er helt uaktuelt for MEG å avlivet gamlingen før tiden. Jeg hadde ikke gitt vekk den siste sommeren og høsten med en gammelfar. Jeg hadde sett til at vi kosa oss skakk i hjel den gode tiden vi hadde igjen. Jeg har en hund som er den beste firbeint vennen jeg kunne tenkt meg, og så lenge hunden hadde hatt utsikter til flere måneder med et godt hundeliv sammen med meg, da hadde han selvfølgelig fått det.

Men det var hvordan jeg ville sett saken ut fra meg og mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke klart å avlive Chicka før, men dømmer deg ikke hvis du gjør det. Hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg helt sikkert begynt å slite med dårlig samvittighet og få det enda vanskeligere i sorgprosessen.
ordrett slik jeg hadde følt det.... :) godt å høre jeg ikke er alene om det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for mange flotte svar alle sammen. Det er en veldig vanskelig avgjørelse å ta, men samtidig er det godt å høre at jeg ikke er helt på jordet som i det hele har tenkt tanken. Jeg har enda litt tid på meg, så jeg må tenke godt gjennom det hele.

Smerter har nok hunden. Nå har han fortsatt sårene under beina (men jeg tror/håper disse forsvinner i vår slik de har gjort tidligere), og forkalkningene i ryggen har gjort ham konstant halt og stiv. Stivheten varierer med dagsform, men den forsvinner aldri helt. På toppen av det hele fikk han diagnostisert kreft i nesen i slutten av november i fjor, etter at han en periode blødde hyppig og kraftig neseblod. Disse symptomene forsvant imidlertid igjen, og jeg har ikke merket noen problemer relatert til dette siden da. Kreften er der, og faren er stor for at den sprer seg til lungene. Så det er klart at hunden ikke er hundre prosent, men som nevnt er han stort sett glad og fornøyd. Forventer sin daglige tur, spiser greit osv. På sett og vis skulle jeg ønske at situasjonen var mer sort/hvitt, slik at jeg slipper å gå å lure på når den riktige stunden er kommet.

Men jeg takker igjen for svarene. Jeg tar dem med meg videre.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har fått så mange fine svar, og det er lett å se at du vil hundens beste. Familiehunden vår var ikke spesielt glad i andre hunder, verken voksne eller valper, så hvis jeg haddde kommet opp i en slik situasjon med henne - så hadde jeg ikke skaffet meg valpen mens hun ennå levde. Som mange har skrevet så KAN det gå bra, men i mine øyne ville det vært urettferdig mot henne å ta inn en valp helt på slutten. Litt som om man gnir det inn at hun skal erstattes.. Om du skjønner hva jeg mener. Mulig hunden ikke ville brydd seg i det hele tatt, men jeg ville gjort det.
Du kjenner din hund best, og uansett hva du velger å gjøre så er det viktig at du selv føler at det er riktig. Jeg er av den oppfatning at et par måneder fra eller til ikke spiller noen stor rolle, når man uansett vet hva utfallet blir til høsten.. Så hvis valp fra dette kullet virkelig er drømmevalpen, så vil jeg si go for it. Hvem vet, kanskje skjebnen gjør valget lettere for deg vet at det ikke blir noen valper/valp til deg, selv om ting går etter planen? Poenget er; ikke ta sorgene på forskudd. Bare det at du har opprettet en tråd her for å få folk synspunkter viser at du er et stort menneske som vil gjøre det beste for hunden - og jeg tror ingen dømmer deg uansett hva du gjør. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fryktelig vanskelig problemstilling. I utgangspunktet er jeg fristet til å si jeg tror ikke jeg ville greid å si farvel før jeg trengte, men egentlig er det helt umulig å vite før man selv sitter oppi det. Det jeg lurer på er hvor tungt blir det for deg å miste den gamle uten å ha noen ny som kommer inn på en stund? Jeg vet selv jeg trengte litt tid da jeg mistet gamlejenten min, men etter to måneder var det uholdbart tomt i huset. Det blir jo veldig individuelt hvor lenge man orker å gå, og da spiller det jo inn hvor lang tid tar det før det kommer opp en kombinasjon som er like spennende for deg.

Jeg ville heller ikke tatt inn valpen sammen med den gamle, jeg har hatt hund som ikke likte valper og valp samtidig og det er ikke noe kjekt, og det er absolutt ikke måten jeg ville brukt den siste tiden med hunden min på.

Nei, ikke lett, men som mange har sagt tidligere virker du reflektert, situasjonen gjennomtenkt og kjærligheten til hunden din åpenbar. Uansett hva du velger får du ingen fordømmelse herfra ihvertfall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke så mye å tilføye, annet enn at jeg virkelig var glad for de andre hundene mine når jeg for knappe 10 dager siden måtte avlive min beste venn gjennom 3 år.


Jeg hadde nok - desverre - avlivet gamlehunden, å anskaffet valpen. Når det kun er ett spørsmål om tid likevel (usj det høres så fælt ut men jeg vet hvordan det er) så har jeg troen på at det er bedre å ta dem litt for tidlig enn for sent. Jeg kunne nok holdt BV i live noen mnd til av egoistiske årsaker, men valgte å la henne gå i en god periode, i stedet for å gå i smerter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Tenkte jeg kunne komme med en oppdatering på hva det ble til her.

Jeg har sett at dersom jeg utvider horisonten til utenfor Skandinavia, så er ikke parringen jeg vurderte så unik allikevel. Dette var jo egentlig bare greit, for da vet jeg at jeg har muligheten til å gå for den opprinnelige planen med å la gamlehunden nyte pensjonisttilværelsen frem til frosten nærmer seg igjen.

Det har vært en hel del mer arbeid å bli kjent med oppdrettere i Tyskland (linjene er mye de samme) enn å gå for en kjent og respektert svensk oppdretter, men det har det selvfølgelig vært verdt. Har fått god hjelp, og har nå navnet i hatten på et kull som ventes leveringsklart i september.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...