Ufølsomt å sende hunden til felles kremering?

[ipadda]

Jeg valgte å sende BV til felleskremering,å opplever faktisk at folk syns det er kaldt og råhjertet.

For min del, er minnene viktigere enn noe annet. Jeg har masse bilder, masse minner, masse sløyfer osv jeg kan holde fast ved. Jeg har bestilt et forstørret bilde av henne, å kommer til å lage en form for minnevegg til henne med hennes sløyfer, og en jumper jeg kjøpte i forbindelse med europavinner utstillingen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med en urne...
Med de andre hundene blir det nok annerledes, BV var syk, var aldri på ordentlig tur, å den mest aktuelle plassen å spre en eventuell aske ville vært i hagen, å det ville for meg blitt creepy, så felleskremering her, å minnevegg til å minnes henne.

Aller helst skulle jeg hatt henne levende med hjem igjen

[Artemis]

Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Jeg sender dem til felles kremering. Hadde det vært en liten hund så kunne jeg kanskje begravet den i hagen, men noen urne vil jeg ikke ha tilbake.

Jeg har jobbet på dyreklinikk, og det er en del hundeiere som velger å få urne tilbake(veldig få katteeiere derimot), men der jeg har jobbet så er det et absolutt flertall som sender dem til felles kremering.

[OlavEmil]

Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Sjølvsagt kan ein ikkje berre grave ned kadaver rundtomkring, dette er det jo veldig strenge reglar på. Eg forstår ikkje at folk finn på slikt, særleg ikkje i tettbygd strok. Galskap.

Ut over det, synst eg ikkje det verkar ufølsomt å leggje frå seg hunden når han er død. Som mange har sagt, det er jo dei levande minnene vi vil ha. På den andre siden forstår eg godt at det kan vere viktig for nokon å få med seg urna og gje hunden ein gravferd. Kva gruppe eg sjølv er i, veit eg ikkje, då vår første hund framleis lever, og vår første katt forsvann, slik at vi uansett ikkje fekk noko val.

[Kensington Gate]

Første hunden min sendte jeg til separat kremering. Kommer ikke til å gjøre det igjen. Føltes helt feil å hente ut pakken på postkontoret. Siden har urna vært med meg på flyttelass etter flyttelass og det føles feil å både stue den vekk og å ha den utstilt.

[tm100012]

En jeg kjenner måtte velge felles kremering på grunn av økonomi for en god del år siden. Hun tar det opp som tema av og til, og det tror jeg kommer ene og alene av noen andre sine stikk av noen negative kommentarer har fått god grobunn den gang.

Hva folk velger får være opp til hver enkelt, og ingenting er bedre eller verre enn det andre. Det at folk våger seg utpå med upassende kommentarer på et slikt sårt tema synes jeg er direkte ufint gjort.

[Guest Gråtass]

Jeg har bestandig valgt felles kremering for mine hunder fordi det har føltes mest naturlig for meg i den situasjonen. Nå har jeg mistet to hunder på ni måneder. Den første ble gravlagt i hagen uten kremering, det skulle jeg gjerne ha gjort med nr 2 også, men pga telen var det uaktuellt. Det var heller ikke særlig fristende og ha hunden i fryseren til snøen gikk, så vi valgte seperat kremering for første gang. Pappesken med asken skal graves ned ved siden av bestevennen. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv for noen år siden, men jeg tror det er flere grunner til at dette var viktig for meg nå. Det første er at jeg skal aldri flytte herfra og det andre er at begge disse hundene døde hjemme på gården, ikke på et veterinærkontor som de jeg har hatt tidligere, har gjort, så det føles helt riktig at de skal hjem igjen og gravlegges her.

[Tyfonia]

Huff. Ser ikke for meg et liv uten de hundene jeg har nå. Er en mulighet for at jeg tar dem med hjem og begraver dem, eventuelt sender dem til kremering. Er barna mine, disse her to. Avlivet den ene katten min for to år siden. Han ble 11 år, mener jeg. Det var helt grusomt, men på grunn av telen tok jeg ham ikke med meg. Han ble sendt til krematoriet og jeg så ham aldri mer. Nydeligste rød- pusen min. Hundene er så tilstede i livet mitt og en såpass inngrodd del av meg selv at det å miste dem hadde betydd et stort tap for meg. Jeg vet det er noe annet å avlive en gammel, syk hund enn det er å avlive en ung hund, men sorgen vet jeg at jeg kommer til å kjenne i kropp og sjel. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere i den situasjonen, men jeg håper jeg tar dem med meg hjem. I kremert tilstand slik at jeg føler de er med meg hvor enn jeg går.

Edit: rettet litt skrivefeil.

[Tabris]

Jeg avlivet min første hund for litt over to år siden. Og avlivet min katt et halvt år etter det. Begge gangene satt jeg med dem til de hadde sovnet av første sprøyten , deretter gikk jeg ut. Når de sover tungt av første sprøyten, så trenger de ikke meg mer. Og jeg, rent personlig, ønsker ikke å tilbringe mye tid med en død kropp og ha de minnene i hodet. For meg vil jeg ha de levende minnene. Derfor kunne jeg aldri tenkt meg å få urne eller kropp med hjem. Selv om jeg synes det er vondt å tenke på hva som skjer når jeg går fra dyrlegekontoret, så vil en urne eller en gravplass bare minne meg om døden. Bildene minner meg om livet.

Men det er min personlige mening for meg og mine dyr. Hva andre gjør med sine legger ikke jeg meg oppi.

[Benedicte]

Personlig hadde jeg aldri klart å ha en urne med aske i. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjøre med den, og hadde ikke likt tanken på å ha den i huset. Jeg valgte felleskremering på Ikke. Både jeg og Anders satt der til siste stund. Det var en helt forjævlig opplevelse, men veterinæren var kjempeflink og ga oss god tid og masse trøst. Jeg satt den første sprøyten på henne selv, ettersom hun ikke likte å bli håndtert av fremmede. På den måten slapp hun å være redd i sine siste minutter...