Gå til innhold
Hundesonen.no

Du starta jo det hele...


Gjest
 Share

Recommended Posts

1995, eller var det 1996? Det husker jeg jammen ikke. Tror det var 1996.

En kritthvit liten isbjørn var du. Isbjørn med krøller, Bichon Frisé. Husker du bjeffa til meg, da jeg besøkte deg første gangen hos tante og onkel. Jeg ble litt redd, hehe, eneste gangen jeg har blitt usikker på en hund noen gang. Men det var jo ikke så rart, du var 9 uker, og jeg var omtrent bare 6 år gammel. Bare små barn var vi jo, begge to :)

Du var så spennende; jeg var fullstendig spika hundegæærn fra jeg lærte meg å snakke, fra jeg lærte meg å gå. Men jeg fikk ikke hund hos mamma. Men du var der, du var liksom litt min. Jeg kosa med deg i timesvis, og var så uendelig stolt da jeg fikk gå tur med deg. Når jeg fikk børste pelsen din. Da jeg oppdaga du hadde et sår på foten, og alle ble imponert over hva jeg kunne om hunder.

Etter jeg flytta fra byen, til storbyen, ble kontakten vår mindre. Men i sommerferiene dro vi på turer. Fjellturer. Brått var jeg ungdom, hadde ikke tid til å være med tante og onkel lengre. Så deg sjeldenere og sjeldenere. Du ble eldre, du hørte dårligere, du fikk grå stær. Dine søsken forlot vår verden, men du du levde videre. Du spiste ris, kokt ris og kyllingbiter. Du ble litt sær i dine eldre dager, kanskje ikke så rart siden du ikke hørte og så så godt lenger, klarte å sette deg fast under soffaen! Men du var like glad, og like aktiv allikevel.

Du fikk faktisk bli 17 år. 17 år på denne jord! Det er ikke mange hunder som får så lang tid sammen med oss mennesker. Jeg så deg siste gangen da du var 15. Dessverre fikk jeg ikke si ordentlig farvel, men jeg var snill med deg og kosa med deg. Sa "hadet", da jeg kjørte hjem igjen.

Hun falt ned trappa i forgårs, en lang trapp. Hun ble så glad for at tanta mi kom hjem, men synet var vel blitt så dårlig at hun ikke så trappekanten. Det så i starten ut til at det ikke hadde påvirket henne, hun bare ristet seg og gikk videre. Dessverre tålte ikke en 17 år gammel hundekropp å falle ned trappa, så hun ble avlivet i dag. Nå har hun fred, men minnet om henne vil leve videre i mitt hjerte for alltid. Rare lille Bichonen, du har jo vært her hele mitt liv.

Nå er du sammen med Calisto, og selv om du er en Bichon Frisé og han er en Schäfergutt, er jeg sikker på dere leker sammen der oppe i himmelen. I deres beste alder, uten en eneste plage.

Vi sees!

Before I go, I'll hang in a cross on nails
I hung on for you in there
And every kingdom of rain comes fallin' down
Cause I loved you so long

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...