Gå til innhold
Hundesonen.no

Du starta jo det hele...


Recommended Posts

Skrevet

1995, eller var det 1996? Det husker jeg jammen ikke. Tror det var 1996.

En kritthvit liten isbjørn var du. Isbjørn med krøller, Bichon Frisé. Husker du bjeffa til meg, da jeg besøkte deg første gangen hos tante og onkel. Jeg ble litt redd, hehe, eneste gangen jeg har blitt usikker på en hund noen gang. Men det var jo ikke så rart, du var 9 uker, og jeg var omtrent bare 6 år gammel. Bare små barn var vi jo, begge to :)

Du var så spennende; jeg var fullstendig spika hundegæærn fra jeg lærte meg å snakke, fra jeg lærte meg å gå. Men jeg fikk ikke hund hos mamma. Men du var der, du var liksom litt min. Jeg kosa med deg i timesvis, og var så uendelig stolt da jeg fikk gå tur med deg. Når jeg fikk børste pelsen din. Da jeg oppdaga du hadde et sår på foten, og alle ble imponert over hva jeg kunne om hunder.

Etter jeg flytta fra byen, til storbyen, ble kontakten vår mindre. Men i sommerferiene dro vi på turer. Fjellturer. Brått var jeg ungdom, hadde ikke tid til å være med tante og onkel lengre. Så deg sjeldenere og sjeldenere. Du ble eldre, du hørte dårligere, du fikk grå stær. Dine søsken forlot vår verden, men du du levde videre. Du spiste ris, kokt ris og kyllingbiter. Du ble litt sær i dine eldre dager, kanskje ikke så rart siden du ikke hørte og så så godt lenger, klarte å sette deg fast under soffaen! Men du var like glad, og like aktiv allikevel.

Du fikk faktisk bli 17 år. 17 år på denne jord! Det er ikke mange hunder som får så lang tid sammen med oss mennesker. Jeg så deg siste gangen da du var 15. Dessverre fikk jeg ikke si ordentlig farvel, men jeg var snill med deg og kosa med deg. Sa "hadet", da jeg kjørte hjem igjen.

Hun falt ned trappa i forgårs, en lang trapp. Hun ble så glad for at tanta mi kom hjem, men synet var vel blitt så dårlig at hun ikke så trappekanten. Det så i starten ut til at det ikke hadde påvirket henne, hun bare ristet seg og gikk videre. Dessverre tålte ikke en 17 år gammel hundekropp å falle ned trappa, så hun ble avlivet i dag. Nå har hun fred, men minnet om henne vil leve videre i mitt hjerte for alltid. Rare lille Bichonen, du har jo vært her hele mitt liv.

Nå er du sammen med Calisto, og selv om du er en Bichon Frisé og han er en Schäfergutt, er jeg sikker på dere leker sammen der oppe i himmelen. I deres beste alder, uten en eneste plage.

Vi sees!

Before I go, I'll hang in a cross on nails
I hung on for you in there
And every kingdom of rain comes fallin' down
Cause I loved you so long

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...