Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har hatt en hund med epilepsi, ikke moro! Denne hunden døde også av epilepsi ved å gå inn i et grand mal anfall han ikke kom ut av. Grusomt! rett og slett.

Dette gjør at jeg kanskje er litt strengere på ep. enn mange andre.

Fra kattesiden har jeg også erfaring med krampeanfall/ep.

Den ene var en kattunge fra meg som i voksen alder fikk noen mystiske sår som bare dukket opp. Ble antatt noe autoimunt. Katten fikk et kortisonpreparat, og da kom ep. Hun ble så tatt av kortision, og ep opphørte. Hun fikk så spesialkost resten av sitt liv og aldri noen fler krampeanfall. Dessverre ble ikke katten spesielt gammel (7 år) men det hadde ikke noe med krampeanfallene å gjøre. Hvorvidt det var relatert til noe autoimunt er umulig å si.

Katten hadde ingen fertile søsken, svært få fertile halvsøsken. Ingen andre har hatt noe lignende. Linja avlet hos andre jeg kjenner godt til har heller aldri hatt noe lignende. Jeg hadde ikke vært bekymret for å avle videre på denne linja.

Min andre erfaring var en katt som fikk krampeanfall i voksen alder, uten noe annet forløp eller tilsynelatende årsak. Denne katten ble selvsagt tatt ut av avl. Moren til denne katten fikk en svulst i et stort blodkar i lysken som gjorde at hun døde (var ikke mulig å kirurgisk reparere, så hun fikk slippe). I tillegg så var det i denne familien en bror av "krampekatten" som døde brått som 8 uker gammel, antatt akutt sepsis. Krampekatten hadde et kull hvor begge kattungene døde under samme omstendigheter som hennes bror. Dette til sammen gjorde at jeg valgte å avslutte hele linjen, selv om de gav noen fantastiske katter når de var friske. Dette var ingen lett avgjørelse, for jeg elsket virkelig hva denne linja gav av andre kvaliteter. Ingen katter fra denne linja er i avl via mitt oppdrett, den er stoppet fullstendig.

Grunnen til at jeg nevner kattene oppi en tråd som omhandler epilepsi hos hund er fordi de to tilfellene jeg har hatt er med vidt forskjellig historikk rundt. Og dermed var også mine vurderinger ulike. Mens den ene linja har friske katter som fortsatt fører linja videre så er den andre stoppet. Man må nesten se på et helhetsbilde av situasjonen for å ta en avgjørelse når det gjelder slektninger av dyr med epilepsi og andre sykdommer hvor arvegangen er høyst usikker.

Skrevet
Jeg har hatt en hund med epilepsi, ikke moro! Denne hunden døde også av epilepsi ved å gå inn i et grand mal anfall han ikke kom ut av. Grusomt! rett og slett.

Dette gjør at jeg kanskje er litt strengere på ep. enn mange andre.

Åh nei... slikt jeg ikke vil høre. Bambi er jo (straks) 10 år, og har GRAND MAL anfall. Jeg laget egen tråd om dette da jeg ikke vil dra for mye ut av Topic på denne tråden. Fint om du kan dele litt erfaringer der :)

Skrevet

Hvorfor sies det da at det "er mye epilepsi" på f.eks Boxere? Og var det ikke noe ang teruvern eller groendael? (Synes å huske det var motstand mot å kryssavle fordi det var "mer epilepsi" på den ene rasen enn den andre)

Skrevet

I sverige opererer de med, via sundgren, en måte å tolke EP anfall på.

-Hunder yngre enn 2 år er sannsyneligvis arvelig EP.

-Etter 4 år antar man at det ikke er en arvelig form.

Men selvsagt det er jo ikke slik at når hunden er 4 år og 1 mnd så kan man si at NEI denne er ikke arvelig.

Anbefalingen er å vente med å bruke hannhunder fra ett kull hvor en har EP anfall når den er en eldre hund, evt lagre sperm. Tispene vente så lenge som mulig uten at det går utover helsen for å ha kull (ergo 5 år).

Kull på hunder med EP vil jeg annse som en tragedie og noe som går utover dyrevelferden, er det noe som kan utløse EP anfall så må det være en slik belastning.

Skrevet
Hvorfor sies det da at det "er mye epilepsi" på f.eks Boxere? Og var det ikke noe ang teruvern eller groendael? (Synes å huske det var motstand mot å kryssavle fordi det var "mer epilepsi" på den ene rasen enn den andre)

Fordi det er varierende grad av arvelig. Arvbarheten er stort sett lavt, men det finnes høyere forekomst enkelte i enkelte slekter. Nettopp fordi epilepsi er et syndrom, som kan komme av ulike årsaker, hvor en av de kan være arv, men det trenger ikke være det, det kan også komme av et hodetraume liksom, og det er jo ikke arvelig. Avl på hund med epilepsi bør aldri forekomme, men avl på slekt er ikke krise nødvendigvis, nettopp fordi det ikke trenger å være arvelig. Men man skal vite hva man gjør, og ikke rushe ivei med hauger av kull.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...