Gå til innhold
Hundesonen.no

Vofsen vår


hildesb
 Share

Recommended Posts

Det var en sommerkveld i 2011, da det vanskelige valget ble tatt. Vår kjære, gode, søte og unike familiehund gjennom 13 år måtte avlives. Vi ville ikke se vofsen vår lide med smertene, plutselig klarte hun så vidt å stå. Morgenen etter ville jeg nesten ikke stå opp. Men jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli med til dyrlegen, være der til siste stund. Hun fikk først en sprøyte, jeg gråt masse, og før hun ble bevisstløs, slikket hun meg en siste gang på hånden min. Det gjorde alt mye verre, men samtidig var det en fin avskjed.
Hun ligger gravlagt i hagen vår, med en egen stein hvor jeg har skrevet "Lillefix". Hun skal aldri glemmes; jeg tror ikke vi greier å glemme henne. Hun var fantastisk på alle måter.
Vi fikk henne da jeg var fem år, jeg var redd for henne i begynnelsen, men alt ble så mye bedre da jeg turte å gå på gulvet noen dager etter vi fikk henne, og hun var så snill mot meg. Vi ble bestevenner hun og jeg, og det vil vi alltid være. Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det er ikke uten grunn at hunder blir kalt menneskets beste venn, hun er uforglemmelig.
Etter nesten to år er savnet blitt mindre, men det vil alltid være der. Jeg har mange gode minner fra de 13 årene vi fikk med henne. Den lystige tonen i stemmen hennes, det søte, blide ansiktet, de vakre øynene, trippingen hennes på gulvet og hennes mindre smarte øyeblikk. Hun fikk meg alltid til å smile og le, hun var den beste medisin.
Jeg kjenner veldig godt på savnet akkurat nå. Det hjelper å tenke at hun hadde det vondt de siste dagene, og at hun fikk det bedre etterpå. Men aller helst ville jeg ha hatt henne her hos meg nå. <3
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...