Gå til innhold
Hundesonen.no

Gaver med mening / veldedighetsjulegaver


Recommended Posts

Skrevet

Synes ideen er veldig fin, å gi en gave til noen som virkelig fortjener det.

Men forstår ikke helt det at du skal overføre en pengegave og gjøre en god gjerning, så står det i noen annens navn? Og det er gaven til dem liksom. Skjønner ikke helt greia, kan jo bare gi i julen uten at det må stå fra noen andre og det vedkommende skal pakke det opp. Men som sagt, tanken er jo enda god, for all del.

Skrevet
De fleste som gir julegave får også en tilbake så og gi penger blir jo mer som og bytte penger da, da synes jeg det er mer fornuftig og heller droppe julegavene, send et koselig julekort eller noe og bruk pengene på det man trenger/eller veldedighet.

Todelt svar:

1) Det er koselig å ha noe under juletreet. Om det så er et brev med 200kr fra bestevennen din, som du selv har gitt 200kr tilbake til, så er det noe med dens fysiske eksistens under treet. Det betyr noe for meg.

2) Jeg får enda dyrere gaver hos enkelte familiemedlemmer enn hva jeg gir tilbake. 500kr er typisk hva jeg får fra tante og svigermor, mens jeg gir 250-300kr gaver tilbake. De 200 ekstra kr går med til kleskjøp, pensum, backup for å oppfylle drømmer, reiser, innkjøp som er nødvendige etc.

Skrevet

Synes det er synd at mange opplever julen som stress og mas. Jeg koser meg med den jeg, men jeg bestemmer meg også for at det er sånn jeg vil ha det. Det samme gjør mamma og søsknene mine. Vi møtes og har juleverksted hvor vi baker til jul, skravler og koser oss. Møtes til lille julaften for grøt og pynting hos mamma bare fordi vi ønsker å være sammen og kose oss med juletiden.


Jeg gir bare bort ting jeg tror personen vil bli glad for. Vi lager også ting til hverandre i familien (og den er ekstremt liten). Brente mandler som samtlige elsker, strikker ullsokker som er forbruksvare, tover mobilveske osv. Jeg har tegnet til mormoren min, satt det i ramme og hun hadde det på veggen fra hun fikk det til hun døde.
Jeg synes det er hyggelig å gi og jeg synes det er hyggelig å få. Unsett pris. Personlig synes jeg det er litt trist at det skal bli noe negativt å gi noen du er glad i en gave til jul. Eller bursdag for den sak skyld.

Skrevet
Todelt svar:

1) Det er koselig å ha noe under juletreet. Om det så er et brev med 200kr fra bestevennen din, som du selv har gitt 200kr tilbake til, så er det noe med dens fysiske eksistens under treet. Det betyr noe for meg.

2) Jeg får enda dyrere gaver hos enkelte familiemedlemmer enn hva jeg gir tilbake. 500kr er typisk hva jeg får fra tante og svigermor, mens jeg gir 250-300kr gaver tilbake. De 200 ekstra kr går med til kleskjøp, pensum, backup for å oppfylle drømmer, reiser, innkjøp som er nødvendige etc.

Det er ikke noe problem og legge noe fysisk under treet uten at det er penger. Det kan jo være et kort, et bilde, et brev/en lapp med noen hyggelige ord på. Og ikke minst antagelig enda mer personlig og hyggelig enn de fleste gaver kjøpt for penger :)

Skrevet
Synes det er synd at mange opplever julen som stress og mas. Jeg koser meg med den jeg, men jeg bestemmer meg også for at det er sånn jeg vil ha det. Det samme gjør mamma og søsknene mine. Vi møtes og har juleverksted hvor vi baker til jul, skravler og koser oss. Møtes til lille julaften for grøt og pynting hos mamma bare fordi vi ønsker å være sammen og kose oss med juletiden.

Jeg gir bare bort ting jeg tror personen vil bli glad for. Vi lager også ting til hverandre i familien (og den er ekstremt liten). Brente mandler som samtlige elsker, strikker ullsokker som er forbruksvare, tover mobilveske osv. Jeg har tegnet til mormoren min, satt det i ramme og hun hadde det på veggen fra hun fikk det til hun døde.

Jeg synes det er hyggelig å gi og jeg synes det er hyggelig å få. Unsett pris. Personlig synes jeg det er litt trist at det skal bli noe negativt å gi noen du er glad i en gave til jul. Eller bursdag for den sak skyld.

Godt sagt, Marianne :).

Jeg har egentlig aldri stressa med juleforberedelser og sånt - det eneste som stresser meg litt er at jeg må få kjøpt gode gaver til mine nieser - ikke dyre, men personlige. De er de eneste jeg legger litt i gavene til - resten får mer ting de kan bruke - f eks i år går det i spekepølser :). Tidligere har jeg ikke engang pynta til jul hjemme, bare plassert ut noen nisser liksom, men nå i år har jeg kost meg med å pynte litt - ikke mye, men jeg har pynta litt når jeg har fått ånden over meg uten at jeg har stressa med det liksom. Det blir mer sånn innfallsmetoden (som da jeg laga pepperkakehus :lol:).

Jula hos oss er lite høytidelig og lite preget av ting som MÅ gjøres. Joda, jeg føler for å vaske når jeg kommer hjem til min far, men det er jo ikke direkte rundvask jeg bedriver heller - det er mest kjøkkenet som trenger litt shining. Det blir ikke mye julepynting der heller - i fjor hadde vi ikke juleservietter til middagen engang, men so what liksom? Det spiller jo liten rolle... Julegavene er jo ikke akkurat det som er i fokus heller når 4 voksne møtes til julemiddag - det er vel mer et ork, så kanskje jeg bør foreslå at vi dropper hele greia? Ja, det tror jeg jammen jeg gjør :).

Skrevet
Synes ideen er veldig fin, å gi en gave til noen som virkelig fortjener det.

Men forstår ikke helt det at du skal overføre en pengegave og gjøre en god gjerning, så står det i noen annens navn? Og det er gaven til dem liksom. Skjønner ikke helt greia, kan jo bare gi i julen uten at det må stå fra noen andre og det vedkommende skal pakke det opp. Men som sagt, tanken er jo enda god, for all del.

Hm, jeg tror ikke det er ment som en direkte GAVE til f. eks meg om jeg får et kort hvor det står at noen har donert i mitt navn/kort med beskjed om at noen har fått en geit. Det er vel mer en beskjed om at noen andre fikk noe de trengte istedet for at jeg fikk en gave, sånn jeg ser det :) . Gaven er jo til noen andre. Jeg bare syns det er veldig spesielt at så mange blir sure/skuffa/ikke liker at de ikke fikk gaven selv når de aller fleste av oss lever i god standard og får andre gaver uansett.

Så på et program i går kveld om at veldig mange mister husene sine i England pga. økonomien og mange familier må flytte på mottak osv (bodde f. eks en familie på seks i en leilighet med kun to rom). En mann der hadde gått konkurs og endt opp på gata. Han sov i en park i tre uker og hadde minimalt med penger og måtte gå på suppestasjon for å få seg nok mat hver dag mens han ventet på å få hjelp. En annen dame ble forlatt av mannen og kunne ikke betale låne, i tillegg fikk hun brystkreft etter hun ble alene og banken tok rett og slett huset hennes (som hun hadde bodd i i 15 år), og kommunen sendte henne til en knøttliten leilighet for å bo sammen med en ukjent person (hvis hun hadde nektet å bo der hadde hun ikke hatt rett til hjelp for da hadde hun "blitt hjemløs med vilje").

Var da jeg kom til å tenke på emnet :P . Hvor glad f. eks mannen i parken var da han endelig fikk hjelp og kunne begynne å rette opp ting.

Skrevet

Jeg har gitt det til familiemedlemmer som ikke har ønsket seg noe, som f.eks pappa. Ga til minehund-opptrening, både fordi det er en god sak sånn generelt (de færreste ønsker vel at uskyldige mennesker skal tråkke på miner liksom), og fordi vi har og liker hunder begge to. Han ble veldig glad for det, fremfor enda en duppedings eller annet.

Men jeg er enig i at man skal kjenne personen såpass at formål/organisasjon passer noenlunde.

Et annet tiltak vi gjør årlig er å gi noen tusenlapper i julegryta til frelsesarmeen, også kjøper vi en del leker som pakkes inn og leveres hos dem til norske familie med trang økonomi. Her snakker vi familier som må på matutdeling for å ha julemat. I mine øyne må det være grusomt å være virkelig fattig i Norge. Tenk på barna som alltid må være stille når de andre spør hva de fikk til jul, fordi de ikke fikk noe selv :( Så dette er en fin tradisjon. Bakgrunnen er at et familiemedlem av mamma fikk veldig god hjelp på flere måter fra Frelsesarmeen da h*n returnerte til Norge for flere tiår siden.

  • Like 2
Skrevet

Det blir ikke helt det samme , men en juletradisjon vi har er å kjøpe gutt og jente pakke til Frelsesarmeen. Det startet når vi bodde i Oslo , da var det så enkelt å gi til fattighuset. Her i Drammen er det Frelsesarmeen som får de. I år har vi kjøpt Beyblade (?) til en liten gutt og sminkedukke til ei lita jente. For første gang har søsteren min også vært med på det , og det var gøy å se hvordan 6 åringen hennes engasjerte seg. Ask er litt for liten til å forstå enda , og ble rasende fordi sminkedukka ikke var til han *flir*

Skrevet

Jeg også velger å støtte fysisk noe som går til de trengende her i Norge. Beklager, men de blir litt glemt i elendigheten i verden som får så mye fokus. Så herfra går noen kroner i gryta til Frelsesarméen. MEN jeg gjør det ikke kun til jul, jeg gjør det året igjennom. Det startet når jeg var ung og gikk turer med naboens setter i Frognerparken. Da bodde det en uteligger der hvor huskene alltid har stått. Han frøs så voldsomt en vinter fordi noen hadde stjålet soveposen hans. Jeg fikk lov å gi bort en av våre soveposer til han og det føltes så godt å se ansiktet hans, men det som virkelig varmet ett ungpikehjerte var at han lyste opp hver gang jeg kom ellers i året kun for å slå av en prat. Det fjeset sitter i hjertet mitt den dag i dag og jeg går aldri forbi en uteligger uten å gi dem ett smil eller noe annet om jeg har. Dette har gått i arv til mine barn og det er jeg så glad for. De narkomane festet seg når jeg jobbet i Norges første nattåpne kiosk på Kirkeristen. Jeg fikk sparken på grunn av pølsesvindel :P

Så at jeg er "sur" om jeg får en geit under treet får så være. Den virker falsk, lite inspirert og sorry, men det føles ikke som det kommer fra hjertet til giver ;) Det er jeggidderikkeåbrukehuepånoeannet gave fra veldig mange. Får man en feelgood følelse av å gi noe slik en gang i året, så greit nok, men ikke gi det til meg. Den følelsen skal man bruke hele året på.

  • Like 3
Skrevet

Hos oss så er egentlig Chicka den ivrigste som driver med veledighet, hun er stadig på eldresenteret og bo og behandlingshjemmet, der hun får og gir bort kos.

Etter at jeg mistet mormor i sommer og ikke har noen besteforeldre lenger så bruker jeg dette som en fin anledning til å være sammen med eldre.

Når det gjelder gaver så har jeg aldri fått en veledighets gave, heller aldri gitt bort til noen.

Tror nok det er som noen over her sier at man bør se ann personen man gir til.

Jeg hadde feks blitt veldig glad for å få støtte til minehunder i mitt navn + andre ting med dyr eller eldre, siden det er disse to gruppene jeg brenner VELDIG for.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...