Elskede Fibimin

[Ia]

Så kom dagen til slutt.

Ingen trodde at vi skulle komme så langt. “La henne slippe”, sa de. Vi kunne ikke la deg slippe. Vi verken ville eller kunne, ikke før du hadde levd et godt liv. Du var åtte måneder gammel, og hadde allerede opplevd alt for mye vondt. Du skulle ikke gå bort slik, det var jeg fast bestemt på. Du skulle ha så mye godt før du forlot verden. Mitt eneste mål var å gjøre opp for all urettferdighet mennesker hadde satt deg gjennom. Det tok oss år, men vi klarte det til slutt.

Der ser du kjære; det var ikke farlig!

Jeg vet at du bare ville passe på meg hele veien, og jeg er så glad for at du til slutt klarte å stole på at jeg passet på deg. For det gjorde jeg, hver eneste dag.

Vi var begge barn da vi møttes. Turbulente små barn, med alt for mye bagasje. Takk for at jeg slapp å vandre alene. Du har fått meg gjennom den vanskeligste tiden mitt liv, og jeg er ubeskrivelig takknemlig for at jeg kunne gjøre det samme for deg. Vi klarte oss bra, gjorde vi ikke?

Men nå må jeg fortsette uten deg. Ikke tenk på det, vennen, jeg skal nok finne ut av det. Ønsk meg lykke til på reisen, slik jeg ønsker deg lykke på din. En dag møtes våre veier igjen. Husk at du har lovet å vente på meg.

Jeg vet at du forstår. Tusen takk for at du viste meg det. For at jeg fikk synge deg i søvn en siste gang, og føle at du visste. Nå kan du endelig hvile, kjære. Jeg skal passe på ting her nede for deg så lenge, til vi sees igjen.

Farvel, jenta mi. Vi klarte det.

How can you make a rainbow, without a little rain?

Jeg elsker deg.