vil ha en venn for livet, førstegangseier

[Red Merle]

Jeg sliter/har slitt mye med depresjoner siden jeg var 13. Jeg er oppvokst med hund siden jeg var 11. Og familiens hund ble min støtte og skygge i vonde tider. Hun kunne jeg gå tur med, snakke med, ha med meg, hun passet på meg, og det viste jeg. Hun var mitt lyspunkt som alltid var der for meg, som aldri sladret eller ble oppgitt når jeg var trist. For meg hjalp det mye å ha hund.

Da jeg var 16 fikk jeg min egene hund, en blandingshund. Denne ble desværre kun 2 år gammel, og da vi måtte ta henne, da sleit jeg. Jeg skulle egentlig kjøpe en valp rett etter at hun var borte, men depresjonen ble så dyp at det ble ikke noe av. Og godt er det, for den rasen jeg hadde sett meg ut, føler jeg ikke at passer meg den dag i dag. Men oppdretteren ble sånn passe forbannet da.

Nå i voksen alder, så har jeg hund (kjøpte henne når jeg var 19, er 24 nå). Og også Jatzy har en slik funksjon for meg. Å kunne gå en tur alene i skogen med henne, prate med henne, hun er der for meg, og jeg er der for henne. Hun passer på meg og er til støtte. Å ha ansvaret for henne da hun var valp, og også nå som voksen, får meg til å ikke tenke på vonde ting. Det gir meg glede i hverdagen, gi henne mat, gå tur, trene, leke med henne, gå kurs osv, får meg til å fokusere på posetive ting.

Nå er det ikke sikkert at dette funker for deg, men jeg synes ikke at man skal være så skeptisk til at personer som sliter med depresjon ønsker seg en hund. Faktisk tror jeg at, så lenge man er innstillt på hva det faktisk innebærer å ha hund, leser, går kurs, velger en passende rase osv, at en deperimert person kan få det bedre av å eie et kjæle dyr.

Utifra hva du beskriver ville jeg styrt langt unna Australian Shepherd, sannsyneligheten for at du får en energibombe er så stor at det er ikke verdt å lete etter en ''rolig en''.

Hva med å se på de mindre selskaps rasene? Bichon Frisè kanskje? Liten, tilpassningsdyktig og lettlært hund. Noe sta, men ikke uoverkommelig. Det er mye pelsstell med rasen, men om man ikke skal stille ut kan man gå til anskaffelse av en barbermaskin og holde hunden korthåret. Rasen røyter ikke.

Men først og fremst, sett deg inn i hva det innebærer å ha hund! Oppdragelse, utstyr, veterinær, utgifter osv. Når du har kartlagt dette, så kan du begynne å se på hvilken rase som evnt kunne passe deg og din livsstil.

Lykke til Dette får du til!

[Bikkjehuset.no]

Takk for gode svar og linker!!

Jeg har vært deprimert i 4 år, selvfølgelig med gode perioder :-) men et dårlig forhold har bare tatt knekken på meg nå :-p har gått til psykolog, skal straks begynne på igjen :-) Bor hjemme med familien, og de er veldig positive til at jeg får meg hund. Spesielt mammaen min for hun har også veldig lyst på!

Blir nok kanskje for det meste tur og kos, med noen fjellturer i ny og ne. Har også lyst å lære den triks og lydighet, og leke mye.

Bearded collie tror jeg blir litt for mye pelsstell :-/

1-2 timer mosjon hver dag.

Labrador eller golden retriever vil jeg vurdere, har hørt de er veldig gode familiehunder ja!

Jeg har ikke bestemt meg for noen spesiell rase, men heller mot japansk spisshund, shetland sheepdog eller finsk lapphund.. eller en blandingsrase.

Omplasseringshund vurderer jeg veldig sterkt nå. Kan dere gi meg mange linker til seriøse omplasseringsplasser, vet dere om noen på vestlandet? hadde vært utrolig fint å gi en hund et ordentlig hjem..!!

Jeg er ikke kjent med noen omplasseringsplasser på Vestlandet men ved at Solplassen har omplassert hunder til hjem på Vestlandet. De er veldig seriøse. Lykke til med valget

[SandyEyeCandy]

Ser det er noen som uttaler seg om shiba her i tråden som ikke har shiba og som høyst sannsynlig ikke har hatt så mye med dem å gjøre.

Forskjellen på shiba kontra de andre spisshundene du nevner, er bl.a. at du høyst sannsynlig vil slippe bjeffing som kommunikasjonsform. Alternative lyder vil du derimot nok få. Du slipper også pelsstell, ferdig snakka. Shibaer trenger du heller ikke dusje, da pelsen er sjølrensende og nærmest luktfri. Du vil få en fantastisk turkompis som er med på alt overalt når som helst, men du vil neppe få en hund som trives godt med latmannslufting i hundeparken. Er den en ekte shiba (og ikke en sofasliter) vil den også ha godt med jaktinstinkt, men komme tilbake til deg når den er ferdig. Du vil få en hund som i stor grad bestemmer over seg sjøl, noe som er helt fantastisk hvis en ikke orker intense bikkjer som tusler i hæla på en og som ikke klarer å finne på ting på egenhånd, men som kan være litt frustrerende hvis en har et ønske om å få følelsen av å være det viktigste i livet til hunden. Mine to shibaer er feks stort sett ute fra jeg kommer hjem fra jobb til vi legger oss, med noen avbrekk inne for å leke og kose litt, og de synes også at det er deilig å få litt aleinetid ute i hagen også. Seperasjonsangts er lite utbredt, men følger gjerne med de hundene som er litt skjøre i utgangspunktet.

Alle sier at deres rase er noe helt for seg sjøl, men når det gjelder shiba er det ingen tvil om at dette virkelig stemmer. Det er den rasen som genetisk ligger nærmest ulven, noe vi som lever med dem gjerne ser slå gjennom en del i det daglige. Territorial atferd, ressursforsvar og et ekstremt tydelig kroppsspråk (kast alle lærebøker om hvordan hunder kommuniserer, fasiten har du foran deg), instinktene utenpå kroppen og en vanvittig sjølgående holdning til livet. De skal være verdige, lojale og ikke la seg vippe av pinnen, noe som ofte tolkes som overlegenhet eller mangel på sosiale trekk. Vi som lever med disse hundene elsker at de ignorerer overivrige hilsere med tilgjort kroppsspråk, og heller snur seg vekk for å se på utsikten enn å nedlate seg til å hilse på de som prøver for hardt. Å se en shiba boltre seg i skogen eller på fjellet er som å delta i National Geographic-dokumentar, og jeg pleier å si at det er først da du ser hva slags kapasitet som bor i bikkja.

De er lettlærte og uhyre intelligente (kan "rasjonalisere" på en ekstremt fascinerende måte), men bestemmer sjøl når de viser fram sine kunster. Mange er svært sosiale og kosete, andre vil bare bli tatt på av sine egne, mens andre igjen er nærmest uhåndterbare. Det sier seg sjøl at håndteringstrening og det å trygge valpen på at all berøring fra mennesker er av det gode, er avgjørende for å få en hyggelig hund. Noen shibaer er fullstendig uinteresserte i fremmede mennesker, andre kan bli nærmest overivrige.

Om sosiale trekk og kos hos mine egne:

Begge mine er særdeles sosiale og glade hunder. Aiko, den eldste, kan være nesten litt mye av det gode mot fremmede, og folk kan ikke smile til henne før hun skal vise dem all verdens kjærlighet. Hun hopper opp i fanget til folk på fortauscaféer, inn i parkerte biler dersom de slumper til å åpne døra idet vi går forbi, opp på benker for å sette seg godt til rette i armkroken, vil gjerne sitte hos fremmede på bussen osv osv. Hun synes også det kan være hyggelig å susse folk i fjeset, og er helt ram på å holde fast både folk og hunder for å vaske dem. Vi kaller henne bare "Sleiko" når hun setter i gang.

Hun blir ganske fort ferdig med hilsing her hjemme, men synes det er kjempestas at det kommer folk. Hun har også lagt seg til en ganske så fresk og henrykt bjeffing idet jeg kommer hjem, og folk hun virkelig elsker, men ikke har sett på lang tid, kan hun gråte av glede med høye hvin når hun ser igjen. Aiko ville nærmest ikke ha kroppskontakt med meg det første året hun levde. Hun var helt håndterbar selvfølgelig, men fikk veldig lite ut av kos og kjærtegn. Nå er hun 3 år og har behov for nærhet på egne premisser.

Imouto er like glad i folk som Aiko, men er ikke så voldsom i sin tilnærming, og framstår som mye mer sosial, da hun gjerne vil være sammen med menneskene hun treffer, mens Aiko er ferdig med dem etter å ha hilst. Imouto danser for folk ved å svinge lystig på rompa og invitere dem til å klø henne der hvor halen hviler, og insisterer på å bli kost i nakken ved å dytte hodet under hendene deres og liksom vise hvordan de skal gjøre det. Hun hopper på folk og står og lener seg oppetter låret for å komme høyt nok opp til å bli kost, og logrer konstant. Hun er den av hundene som legger seg ved siden av dem som kommer på besøk, og legger gjerne en liten pote på låret til vedkommende mens hun ser dem varmt inn i øynene, bare sånn for å si fra at hun er der om de vil kose litt. Imouto og jeg sovner panne mot panne eller i skje hver natt. Det er viktig å være nær, nemlig.

Ingen av mine bryr seg om det er damer eller menn de koser med, så lenge mennesket er imøtekommende og vil ha kontakt. Jeg har med jentene på jobb fra tid til annen, og det er en utrolig fin icebreaker med en liten Imouto sittende på gulvet ved siden av og "spørre" om de kanskje vil kose litt. Aiko pleier stort sett å bli liggende i sofaen.

Det finnes en hel haug med shibaer som vokser opp til å bli kule, avbalanserte og ukompliserte hunder, så har du de som krever en plan fra valpestadiet av, og så har du de en hører skrekkhistorier om. Jeg liker å tru at sistnevnte skyldes manglende plan. Når jeg får en valp i hus, visualiserer jeg hva slags hund jeg ønsker at den skal være som voksen, og legger det som premiss for hvordan jeg veileder hunden fram til det. (Legg merke til ordlyden, jeg veileder bikkja, ikke dresserer eller oppdrar. )

Jeg vil trur du kan komme til å kose deg glugg med en shiba; de er utrolig ukompliserte, sjølgående og givende bikkjer å ha rundt seg, og de krever ekstremt lite av deg som eier, så lenge de får sine daglige turer. Dersom du har en dårlig dag og bare orker å ligge på sofaen og glo i taket, vil shibaen ligge på sofaen sammen med deg og speide ut, og dersom du tenker at helga skal brukes til å ligge i telt, så blir den lykkelig med på det. Den kommer til å få deg til å le hver dag, og du vil aldri slutte å fascineres over fysikken og mentaliteten deres, og idet blikket ditt møter sorte mandeløyne som rommer all verdens klokskap og **** på samme tid, vil du kjenne at du dør for denne hunden til tross for at tegnene på at dere hører sammen er usynlige for andre. (Jeg husker fortsatt første gangen Aiko logra til meg. Det var en milepæl).

Jeg elsker hundene mine høyere enn stjernene, og skal aldri være uten shiba. Ta gjerne kontakt på PM om du har spørsmål.

[Siri]

Takk for gode svar og linker!!

Jeg har vært deprimert i 4 år, selvfølgelig med gode perioder :-) men et dårlig forhold har bare tatt knekken på meg nå :-p har gått til psykolog, skal straks begynne på igjen :-) Bor hjemme med familien, og de er veldig positive til at jeg får meg hund. Spesielt mammaen min for hun har også veldig lyst på!

Blir nok kanskje for det meste tur og kos, med noen fjellturer i ny og ne. Har også lyst å lære den triks og lydighet, og leke mye.

Bearded collie tror jeg blir litt for mye pelsstell :-/

1-2 timer mosjon hver dag.

Labrador eller golden retriever vil jeg vurdere, har hørt de er veldig gode familiehunder ja!

Jeg har ikke bestemt meg for noen spesiell rase, men heller mot japansk spisshund, shetland sheepdog eller finsk lapphund.. eller en blandingsrase.

Omplasseringshund vurderer jeg veldig sterkt nå. Kan dere gi meg mange linker til seriøse omplasseringsplasser, vet dere om noen på vestlandet? hadde vært utrolig fint å gi en hund et ordentlig hjem..!!

Det er et godt utgangspunkt at du får profesjonell hjelp OG at din mamma også har lyst på hund. Det som kan være lurt er jo også å høre med henne hva HUN kunne tenke seg av type hund.

Når det kommer til valp eller voksen, så er jo det en smakssak, men om du vurderer en omplasseringshund, så kan du jo først tenke litt på hvilken rase du tror du har mest lyst på, og så kontakte enten en raseklubb eller oppdretter for å høre om de har hunder av den rasen til omplassering (ja, jeg er litt skeptisk til hunder som omplasseres gjennom disse omplasseringssentrene, jeg).

Rasevalg er jo en big deal her på Sonen og andre tilsvarende hundefora - for det er jo fryktelig viktig at man kan alt om alle raser og vet 100% sikkert hva man vil ha og hva man skal gjøre med denne hunden. Altså - man trenger ikke å være rakettforsker og professor for å oppdra en hund (selv om enkelte synes å mene så). De fleste raser vil bli ok hunder dersom utgangspunktet de har er godt (dvs at det er en hund med bra temperament i utgangspunktet).

[Rødhette&Ulven]

Jeg vil trur du kan komme til å kose deg glugg med en shiba; de er utrolig ukompliserte, sjølgående og givende bikkjer å ha rundt seg, og de krever ekstremt lite av deg som eier, så lenge de får sine daglige turer. Dersom du har en dårlig dag og bare orker å ligge på sofaen og glo i taket, vil shibaen ligge på sofaen sammen med deg og speide ut, og dersom du tenker at helga skal brukes til å ligge i telt, så blir den lykkelig med på det. Den kommer til å få deg til å le hver dag, og du vil aldri slutte å fascineres over fysikken og mentaliteten deres, og idet blikket ditt møter sorte mandeløyne som rommer all verdens klokskap og **** på samme tid, vil du kjenne at du dør for denne hunden til tross for at tegnene på at dere hører sammen er usynlige for andre. (Jeg husker fortsatt første gangen Aiko logra til meg. Det var en milepæl).

Noen ganger lurer jeg på om vi virkelig kan ha erfaring med samme rase. Shiba er etter min mening alt annet enn ukomplisert. En hund med et rikere sjelsliv og mer komplekse nyanser skal du sannelig lete lenge etter. En shiba ser tvers gjennom deg, den ser deg fullt og helt og du kan aldri gjemme deg for en shiba. Den er ekstremt følsom, og speiler deg fullstendig. Er man happy og har det fint er det intet bedre enn å speile seg i sin shiba, men er livet tøft og man mangler oversikt er det vondt å bli observert av shiba, og observere hva ens egne mangler og utilstrekkeligheter gjør med shiba. Jeg anbefaler på ingen måte shiba til en som har et hakket for stort liv å mestre. Basert på egen erfaring og på observasjon av andre. Tro meg, det er mye bedre å ha en trofast venn som er hakket "teitere"

[SandyEyeCandy]

Noen ganger lurer jeg på om vi virkelig kan ha erfaring med samme rase. Shiba er etter min mening alt annet enn ukomplisert. En hund med et rikere sjelsliv og mer komplekse nyanser skal du sannelig lete lenge etter. En shiba ser tvers gjennom deg, den ser deg fullt og helt og du kan aldri gjemme deg for en shiba. Den er ekstremt følsom, og speiler deg fullstendig. Er man happy og har det fint er det intet bedre enn å speile seg i sin shiba, men er livet tøft og man mangler oversikt er det vondt å bli observert av shiba, og observere hva ens egne mangler og utilstrekkeligheter gjør med shiba. Jeg anbefaler på ingen måte shiba til en som har et hakket for stort liv å mestre. Basert på egen erfaring og på observasjon av andre. Tro meg, det er mye bedre å ha en trofast venn som er hakket "teitere"

Først og fremst er jeg helt enig med deg i din opplevelse av det rike sjelslivet og alle nyansene, og synes det var veldig vakkert skrevet. Samtidig er jeg ikke helt enig med deg i at ens egen situasjon nødvendigvis preger shibaen så voldsomt. Noen hunder er skjørere/mer følsomme og mer "innsiktsfulle" enn andre, og noen (som jeg vil tru er tilfellet for svært mange av shibaene folk vi kjenner lever med) er såpass sjølgående at de ikke bryr seg nevneverdig om mennesket deres har en god eller dårlig dag, om verden faller sammen rundt dem eller om de plutselig bor hos noen andre. Jeg har en representant for begge varianter hjemme hos meg, og er litt usikker på hva jeg foretrekker, hehe. I tillegg vil jo følelsen av utilstrekkelighet og det å ikke henge med påvirke folk i ulik grad.

Årsaken til at jeg trur at en shiba kan passe i dette tilfellet, er fordi bikkja ikke krever noe reint praktisk av sin eier utover det å få gå tur og være med på det som skjer. Dette er ingen rase for hvem som helst, for du skal være litt spesielt interessert, men for ei ung jente som har lyst på en turkompis og venn for livet, så ser jeg ikke det problematiske i raseanbefalinga. Om hun har lyst til å leve med de mindre positive sidene også er jo et helt annet spørsmål, i tillegg til vurderinga om hundens særhet vil påvirke sinnsstemninga hennes i negativ forstand. Men for meg og de fleste andre jeg kjenner er rasen ukomplisert, og det føler jeg også etter å ha levd med begge jentene gjennom to runder med ganske heavy tungsinn og endring i livssituasjon.

[MiO]

SÅ endelig til det jeg lurer på, hvilken rase burde jeg velge som førstegangshund?

............

Jeg har tenkt på shetland sheepdog, samojed, japansk spisshund, australian shepherd, shiba, eurasier, finsk/svensk lapphund. Er noen av disse fine førstegangshunder? Er åpen for alle forslag, vil være 100% sikker før jeg kjøper meg hund. Skriv gjerne erfaringene deres.

Takk på forhånd for alle gode råd og tips!

Jeg har to shetland sheepdog, og det var førstegangshund for meg i den forstand at jeg har ikke hatt hund siden barneårene (jeg er i 40-årene nå).

Jeg mener sheltien er en ypperlig førstegangshund, det perfekte kjæledyr De elsker å dilte etter eierne sine, har et veldig mildt og snillt temperament, og blir med på det du måtte bestemme deg for. Blir det kun turer, så godtar de det. Blir det kurs og agility, godtar de det også - med iver. De MÅ ikke ha full fart dag ut og dag inn, som mange ser ut til å tro. Det viktigste for sheltien er å få være med eieren sin, dem de er glad i.

Dersom du ikke har tenkt å bruke hunden til utstilling, så trenger de ikke noe mer pelsstell enn en gjennombørsting en gang i uka, og evt spyles litt om de er gjørmete.

Mine er veldig rolige og harmoniske inne og får lekt fra seg sammen ute. Jeg har aldri vært på kurs med de, men jeg kan ikke si det har hatt noe å si for vårt liv sammen ♥. De er lette å ha med og gjøre uansett. Jeg har trent dem selv til daglig-lydighet, noe som var utrolig lett. De er svært kloke og intelligente, og vil veldig gjerne forstå hva du mener og gir deg det straks de forstår. De elsker å ligge ved føttene dine når du sitter ved skrivebordet, eller med hodet i fanget ditt når du sitter i sofaen.

For meg har de perfekt størrelse. Ikke større enn at man kan ta en i armene om det trengs, men samtidig for store til å være veskehunder. Mankehøyden varierer fra ca 35 til 40, gjerne tispene som er lavest. Vekt alt fra 6-12 kg, avhengig av individet og mankehøyden. Finnes i fem farger, men tre av dem er mest vanlig her i landet; sobel, tricolour og blue merle.

Shetland sheepdog lever gjerne lenge, til de blir gamle, som regel 14-15 år, etter hva jeg har lest. Men jeg har hørt om en som ble hele 18 år også!

[lucy]

Omplassering på Vestlandet: http://www.tunge-hundepensjonat.no/?cid=2