Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Du ble revet bort fra oss så altfor tidlig. Du ble bare 8 år, men likevel var du gammel på slutten. Gammel til sinns og gammel i kroppen. Du lovet meg at du skulle bli gammel. Vi skulle ha mange gode år sammen framover, og du skulle lære meg så mye mer.

Første gang vi møtte hverandre var jeg 13 år gammel, og du var 4 uker. Datoen var 8. mai 2004. Jeg husker den dagen så godt! Jeg besøkte min første hund for første gang. Den dagen ante jeg ikke hvem av dere tre jentene som skulle bli min. Allerede fra den første dagen fikk jeg et ekstra øye til deg. Valpen med navnet Elwira var den som skilte seg ut for meg. Jeg tror også at du ville være med meg hjem. Du sov i fanget mitt under hele oppholdet. Når jeg dro var det bare en hund jeg ville ha: Elwira.

De neste ukene gikk sakte. Jeg hadde et bilde jeg tok av deg over senga, og håpet på Elwira hvert sekund. Jeg hadde sistevalget, så jeg var veldig nervøs for at du skulle gå til noen andre. En uke før jeg hentet deg fikk jeg en telefon fra oppdretter: «Elwira kommer til dokker». Jeg har aldri vært så lykkelig! Min Elwira, endelig var du min Elwira.

Jeg fikk deg hjem litt over 7 uker gammel. Vi koste oss fra morgen til kveld. Jeg hatet å være på skolen den første perioden, borte fra min Elwira.

Den neste tiden vokste du fort. Hele sommeren hadde vi sammen, og jeg ble utrolig glad i deg. Du var en engstelig sjel. Ikke glad i ting som var skummelt, spesielt noen mennesker var skumle. Men jeg og du kom oss igjennom hverdagen med lite skumle opplevelser. Folk reagerte på at en 13 åring kunne ha ansvar for en så «ustabil» valp. De skjønte ingenting de. Du var ikke ustabil, bare litt usikker på verdenen du var født inn i.

Sammen dro vi rundt for å oppleve ting fra du var liten. Jeg hadde hørt at alle valper må sosialiseres godt, så det skulle vi og. Du var en tøff jente! Du var med på alt, og viste deg å være stabil og flink i de aller fleste miljøer. Tog, buss, byen, skogen, fotballkamp med unger, båten til familien, fjellet, sauer, alt gikk bra. Andre hunder og store mennesker med brå bevegelser var skummelt. Og det var en usikkerhet du aldri ble helt kvitt.

Før jeg fikk deg leste jeg mye av Jack Londons villmarkseventyr. Jeg elsket å lese om villmarken og friluftsliv, men hadde selv ikke noen annen erfaring enn speideren. Når du kom begynte et nytt villmarkseventyr for meg. Du dro meg daglig ut i skogen. De første årene hadde jeg med meg utallige forskjellige hunder fra nabolaget på tur sammen med deg. Vi likte å ha selskap av noen andre, snille og stabile hunder. Når jeg ser tilbake på dette i dag skjønner jeg ikke hvordan det gikk bra. Ei jente med 5-6 hunder i skogen alene? Nei, uff..

Du var ikke bare min fantastiske hund, også mine venner måtte fint finne seg i at du var en del av gjengen. Du var elsket av alle. Alle ville ha en bit av deg, alle ville holde båndet på tur, og alle ville kose. Du fikk mye mat av folk, og du storkoste deg. Du var alltid midtpunktet når du var med meg. Og det fortjente du virkelig!

Når jeg bestemte meg for at du skulle inn i mitt liv ville jeg ha en konkurransehund. Jeg ville ha en flott golden som ville trene med meg, både i lydighet og agility. Mitt hovedfokus den gangen var agility. Når du rundet året var jeg ikke sen til å melde på kurs. Vi gikk til sammen 3 kurs, og trente ukentlig i klubben 3 år. Du syns agility var kult, men det var med eget tempo og gjerne også egne hinderkombinasjoner. Noen hindre er morsommere enn andre mente du. Vi kom oss aldri ut på konkurransebanen. Du var ingen konkurransehund, og jeg var kanskje heller ingen konkurransetrener. Vi trente og hadde det morsomt, og det er det aller viktigste.

I lydighet oppnådde vi bronsemerket. Du var ikke enkel å motivere og overtale. Ei jente med sine egne meningen, og et treningshumør som skifta like fort som mine ambisjoner med deg. Etter mange år med trening, og god hjelp kom vi oss igjennom bronsemerket. Du kunne alle øvelsene en god stund før vi fikk det, men du ville ikke prestere uten en skikkelig god godbit underveis. Du var morsomt du jenta mi! Jeg lærte utrolig mye av å trene deg, og i dag merker jeg at jeg sitter igjen med en del erfaring og kunnskap etter deg.

Etter at jeg la konkurransetankene på hylla ble fokuset mer og mer på turer. Du, jeg og pappa gikk hver sommer en flott tur på fjellet. Du koste deg utrolig på disse turene! Du gliste fra øre til øre der du trava etter oss med en konstant logrende hale. Møtte vi noen sjarmerte du dem ofte i senk. Min søte, fantastiske Elwira.

I tillegg tilbrakte vi utrolig mye tid på hytta i Hemsedal. Her elsket du å være! Der du satt å kikka på utsikten, og bare nøyt å tilbringe tid ute.

Etter hvert begynte jeg også å ta deg med på teltturer. Jeg og du har hatt flere turer sammen i marka med telt. Vi koste oss og trivdes godt i hverandres selskap. Vi forstod hverandre godt, og selv om vi ikke kunne direkte prate sammen skjønte vi hverandre og kommuniserte på vårt vis. Jeg kommer aldri til å glømme de kveldene vi hadde foran leirbålet. Bare jeg og du, røyken og lydene fra skogen. Du var min perfekte turkamerat!

Etter videregående valgte jeg å flytte til Finnmark for et år. Da måtte jeg forlate deg hjemme hos mine foreldre. Jeg vet at de tok godt vare på deg, men jeg kunne ønske jeg kunne fått den tiden med deg og. Selv om jeg var hjemme med deg i alle feriene, savnet jeg deg hver dag. På rommet mitt hang du på bilder og så ned på meg, og jeg ringte ofte til mamma for å høre hvordan det gikk med deg.

Du var ikke spesialt fornøyd med at jeg dro, og virka rimelig fornærma når jeg kom hjem igjen på ferie.

Når jeg flyttet sørover igjen bestemte jeg meg for å flytte til Ås for å studere her. Du skulle selvfølgelig være med meg, selv om jeg viste at det ville gjøre det vanskeligere å finne bolig. Vi hadde flaks og fikk bo i ett flott gårdshus. Jeg og du koste oss masse i Ås, og sammen ble vi kjent med nye mennesker. De som blir venn med meg fikk deg med på kjøpet. Alle elsket deg her og. Når jeg ble invitert bort ble ofte du også invitert. Du og jeg var sammen om alt. Du var til og med med meg på skolen flere dager i uka. Elwira, du var ikke mye alene du.

Etter ett år i Ås kom jeg en dag hjem med en liten grå og hvit pelsdott. Du syns denne tingen var fryktelig ekkel, og ville ikke ha noe med nykommeren å gjøre. Stakars, lille Mayah fikk en rift i både nese og øre når hun prøvde å hilse på deg. Etter en stund ble du mer og mer nysgjerrig på den nye, og dere endte som bestevenner. Du våknet med ny gnist etter at Mayah kom. Du lekte og logret, og var lykkelig. Vår lille flokk ble til tre, men du var alltid min prinsesse, min dronning. Året gikk, og jeg så du forfalle. Du fikk påvist husstøvallergi, noe som forklarte dine tidligere plager. Etter hvert begynte du både å se og høre dårlig.

Siste sommeren dro jeg, du, Mayah og vår venninne Emma på telttur i Femundsmarka. Du koste deg hver dag, og viste at du trivdes. Turen hadde jeg nok lagt opp litt lang, så vi valgte å stoppe mens leken var god. Vi fikk 4 fantastiske dager sammen, men du var sliten på slutten.

Høsten kom og du hadde vondt. Jeg viste ikke hvor, og kviet meg til å dra til veterinæren. Du hatet det jo. Du var livredd alt som het veterinærer. I oktober bestemte jeg meg for å ta en helsjekk på deg. Den endte med at du fikk påvist forkalkninger i ryggen, og du hadde en rovtann som måtte trekkes. Inn på operasjonsbordet for første gang. Jeg hadde utrolig vondt av å gå ifra deg hos veterinæren den dagen, men gikk med tankene at du kom til å få det bedre etter at den vonde tanna var fjernet.

Du kom hjem, og du var slapp men fornøyd. Etter en stund tok jeg deg med oss ut på en herlig skogtur. Der fikk du løpe løs for første gang på lenge.

Dagen etter ble du syk. Jeg ante ikke hva det var, og etter ett døgn ringte jeg veterinæren. Vi fikk fort time, og dro ned samme dag. Etter noen røntgenbilder ble det konstatert at du hadde svelget en stein. Denne var såpass stor at du måtte opereres på nytt.

Du var skikkelig dårlig på slutten. Steinen gav deg infeksjon, og kroppen klarte ikke mer. Etter operasjonen sovnet du stille inn i armene mine. Livet ditt endte sånn som jeg hadde lovet deg at det ikke skulle ende, hos veterinæren.

Jeg savner deg utrolig, og kommer alltid til å elske deg høyt. Det er du som har gjort meg til den jeg er i dag, og det er du som har gjort mine ungdomsår komplette. Jeg håper at jeg en dag kan se tilbake på vår tid sammen og alle våre minner med et smil og glede. Nå er det bare sorg som kommer. Du har betydd enorm mye for meg, og jeg kommer aldri til å glemme deg!

Nå løper du rundt i hundehimmelen og jager kaniner. Kanskje du møter igjen dine tidligere ofre også. Jeg håper du har det bedre nå, og at min avgjørelse om å la deg slippe var rett. Vi sees igjen på andre siden jenta mi. Inntil da: jeg savner deg helt utrolig mye.

010812076.jpg

  • Like 14
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...