Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Du ble revet bort fra oss så altfor tidlig. Du ble bare 8 år, men likevel var du gammel på slutten. Gammel til sinns og gammel i kroppen. Du lovet meg at du skulle bli gammel. Vi skulle ha mange gode år sammen framover, og du skulle lære meg så mye mer.

Første gang vi møtte hverandre var jeg 13 år gammel, og du var 4 uker. Datoen var 8. mai 2004. Jeg husker den dagen så godt! Jeg besøkte min første hund for første gang. Den dagen ante jeg ikke hvem av dere tre jentene som skulle bli min. Allerede fra den første dagen fikk jeg et ekstra øye til deg. Valpen med navnet Elwira var den som skilte seg ut for meg. Jeg tror også at du ville være med meg hjem. Du sov i fanget mitt under hele oppholdet. Når jeg dro var det bare en hund jeg ville ha: Elwira.

De neste ukene gikk sakte. Jeg hadde et bilde jeg tok av deg over senga, og håpet på Elwira hvert sekund. Jeg hadde sistevalget, så jeg var veldig nervøs for at du skulle gå til noen andre. En uke før jeg hentet deg fikk jeg en telefon fra oppdretter: «Elwira kommer til dokker». Jeg har aldri vært så lykkelig! Min Elwira, endelig var du min Elwira.

Jeg fikk deg hjem litt over 7 uker gammel. Vi koste oss fra morgen til kveld. Jeg hatet å være på skolen den første perioden, borte fra min Elwira.

Den neste tiden vokste du fort. Hele sommeren hadde vi sammen, og jeg ble utrolig glad i deg. Du var en engstelig sjel. Ikke glad i ting som var skummelt, spesielt noen mennesker var skumle. Men jeg og du kom oss igjennom hverdagen med lite skumle opplevelser. Folk reagerte på at en 13 åring kunne ha ansvar for en så «ustabil» valp. De skjønte ingenting de. Du var ikke ustabil, bare litt usikker på verdenen du var født inn i.

Sammen dro vi rundt for å oppleve ting fra du var liten. Jeg hadde hørt at alle valper må sosialiseres godt, så det skulle vi og. Du var en tøff jente! Du var med på alt, og viste deg å være stabil og flink i de aller fleste miljøer. Tog, buss, byen, skogen, fotballkamp med unger, båten til familien, fjellet, sauer, alt gikk bra. Andre hunder og store mennesker med brå bevegelser var skummelt. Og det var en usikkerhet du aldri ble helt kvitt.

Før jeg fikk deg leste jeg mye av Jack Londons villmarkseventyr. Jeg elsket å lese om villmarken og friluftsliv, men hadde selv ikke noen annen erfaring enn speideren. Når du kom begynte et nytt villmarkseventyr for meg. Du dro meg daglig ut i skogen. De første årene hadde jeg med meg utallige forskjellige hunder fra nabolaget på tur sammen med deg. Vi likte å ha selskap av noen andre, snille og stabile hunder. Når jeg ser tilbake på dette i dag skjønner jeg ikke hvordan det gikk bra. Ei jente med 5-6 hunder i skogen alene? Nei, uff..

Du var ikke bare min fantastiske hund, også mine venner måtte fint finne seg i at du var en del av gjengen. Du var elsket av alle. Alle ville ha en bit av deg, alle ville holde båndet på tur, og alle ville kose. Du fikk mye mat av folk, og du storkoste deg. Du var alltid midtpunktet når du var med meg. Og det fortjente du virkelig!

Når jeg bestemte meg for at du skulle inn i mitt liv ville jeg ha en konkurransehund. Jeg ville ha en flott golden som ville trene med meg, både i lydighet og agility. Mitt hovedfokus den gangen var agility. Når du rundet året var jeg ikke sen til å melde på kurs. Vi gikk til sammen 3 kurs, og trente ukentlig i klubben 3 år. Du syns agility var kult, men det var med eget tempo og gjerne også egne hinderkombinasjoner. Noen hindre er morsommere enn andre mente du. Vi kom oss aldri ut på konkurransebanen. Du var ingen konkurransehund, og jeg var kanskje heller ingen konkurransetrener. Vi trente og hadde det morsomt, og det er det aller viktigste.

I lydighet oppnådde vi bronsemerket. Du var ikke enkel å motivere og overtale. Ei jente med sine egne meningen, og et treningshumør som skifta like fort som mine ambisjoner med deg. Etter mange år med trening, og god hjelp kom vi oss igjennom bronsemerket. Du kunne alle øvelsene en god stund før vi fikk det, men du ville ikke prestere uten en skikkelig god godbit underveis. Du var morsomt du jenta mi! Jeg lærte utrolig mye av å trene deg, og i dag merker jeg at jeg sitter igjen med en del erfaring og kunnskap etter deg.

Etter at jeg la konkurransetankene på hylla ble fokuset mer og mer på turer. Du, jeg og pappa gikk hver sommer en flott tur på fjellet. Du koste deg utrolig på disse turene! Du gliste fra øre til øre der du trava etter oss med en konstant logrende hale. Møtte vi noen sjarmerte du dem ofte i senk. Min søte, fantastiske Elwira.

I tillegg tilbrakte vi utrolig mye tid på hytta i Hemsedal. Her elsket du å være! Der du satt å kikka på utsikten, og bare nøyt å tilbringe tid ute.

Etter hvert begynte jeg også å ta deg med på teltturer. Jeg og du har hatt flere turer sammen i marka med telt. Vi koste oss og trivdes godt i hverandres selskap. Vi forstod hverandre godt, og selv om vi ikke kunne direkte prate sammen skjønte vi hverandre og kommuniserte på vårt vis. Jeg kommer aldri til å glømme de kveldene vi hadde foran leirbålet. Bare jeg og du, røyken og lydene fra skogen. Du var min perfekte turkamerat!

Etter videregående valgte jeg å flytte til Finnmark for et år. Da måtte jeg forlate deg hjemme hos mine foreldre. Jeg vet at de tok godt vare på deg, men jeg kunne ønske jeg kunne fått den tiden med deg og. Selv om jeg var hjemme med deg i alle feriene, savnet jeg deg hver dag. På rommet mitt hang du på bilder og så ned på meg, og jeg ringte ofte til mamma for å høre hvordan det gikk med deg.

Du var ikke spesialt fornøyd med at jeg dro, og virka rimelig fornærma når jeg kom hjem igjen på ferie.

Når jeg flyttet sørover igjen bestemte jeg meg for å flytte til Ås for å studere her. Du skulle selvfølgelig være med meg, selv om jeg viste at det ville gjøre det vanskeligere å finne bolig. Vi hadde flaks og fikk bo i ett flott gårdshus. Jeg og du koste oss masse i Ås, og sammen ble vi kjent med nye mennesker. De som blir venn med meg fikk deg med på kjøpet. Alle elsket deg her og. Når jeg ble invitert bort ble ofte du også invitert. Du og jeg var sammen om alt. Du var til og med med meg på skolen flere dager i uka. Elwira, du var ikke mye alene du.

Etter ett år i Ås kom jeg en dag hjem med en liten grå og hvit pelsdott. Du syns denne tingen var fryktelig ekkel, og ville ikke ha noe med nykommeren å gjøre. Stakars, lille Mayah fikk en rift i både nese og øre når hun prøvde å hilse på deg. Etter en stund ble du mer og mer nysgjerrig på den nye, og dere endte som bestevenner. Du våknet med ny gnist etter at Mayah kom. Du lekte og logret, og var lykkelig. Vår lille flokk ble til tre, men du var alltid min prinsesse, min dronning. Året gikk, og jeg så du forfalle. Du fikk påvist husstøvallergi, noe som forklarte dine tidligere plager. Etter hvert begynte du både å se og høre dårlig.

Siste sommeren dro jeg, du, Mayah og vår venninne Emma på telttur i Femundsmarka. Du koste deg hver dag, og viste at du trivdes. Turen hadde jeg nok lagt opp litt lang, så vi valgte å stoppe mens leken var god. Vi fikk 4 fantastiske dager sammen, men du var sliten på slutten.

Høsten kom og du hadde vondt. Jeg viste ikke hvor, og kviet meg til å dra til veterinæren. Du hatet det jo. Du var livredd alt som het veterinærer. I oktober bestemte jeg meg for å ta en helsjekk på deg. Den endte med at du fikk påvist forkalkninger i ryggen, og du hadde en rovtann som måtte trekkes. Inn på operasjonsbordet for første gang. Jeg hadde utrolig vondt av å gå ifra deg hos veterinæren den dagen, men gikk med tankene at du kom til å få det bedre etter at den vonde tanna var fjernet.

Du kom hjem, og du var slapp men fornøyd. Etter en stund tok jeg deg med oss ut på en herlig skogtur. Der fikk du løpe løs for første gang på lenge.

Dagen etter ble du syk. Jeg ante ikke hva det var, og etter ett døgn ringte jeg veterinæren. Vi fikk fort time, og dro ned samme dag. Etter noen røntgenbilder ble det konstatert at du hadde svelget en stein. Denne var såpass stor at du måtte opereres på nytt.

Du var skikkelig dårlig på slutten. Steinen gav deg infeksjon, og kroppen klarte ikke mer. Etter operasjonen sovnet du stille inn i armene mine. Livet ditt endte sånn som jeg hadde lovet deg at det ikke skulle ende, hos veterinæren.

Jeg savner deg utrolig, og kommer alltid til å elske deg høyt. Det er du som har gjort meg til den jeg er i dag, og det er du som har gjort mine ungdomsår komplette. Jeg håper at jeg en dag kan se tilbake på vår tid sammen og alle våre minner med et smil og glede. Nå er det bare sorg som kommer. Du har betydd enorm mye for meg, og jeg kommer aldri til å glemme deg!

Nå løper du rundt i hundehimmelen og jager kaniner. Kanskje du møter igjen dine tidligere ofre også. Jeg håper du har det bedre nå, og at min avgjørelse om å la deg slippe var rett. Vi sees igjen på andre siden jenta mi. Inntil da: jeg savner deg helt utrolig mye.

010812076.jpg

  • Like 14
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...