Elwira, min vakre stjerne

[Heidihj]

Du ble revet bort fra oss så altfor tidlig. Du ble bare 8 år, men likevel var du gammel på slutten. Gammel til sinns og gammel i kroppen. Du lovet meg at du skulle bli gammel. Vi skulle ha mange gode år sammen framover, og du skulle lære meg så mye mer.

Første gang vi møtte hverandre var jeg 13 år gammel, og du var 4 uker. Datoen var 8. mai 2004. Jeg husker den dagen så godt! Jeg besøkte min første hund for første gang. Den dagen ante jeg ikke hvem av dere tre jentene som skulle bli min. Allerede fra den første dagen fikk jeg et ekstra øye til deg. Valpen med navnet Elwira var den som skilte seg ut for meg. Jeg tror også at du ville være med meg hjem. Du sov i fanget mitt under hele oppholdet. Når jeg dro var det bare en hund jeg ville ha: Elwira.

De neste ukene gikk sakte. Jeg hadde et bilde jeg tok av deg over senga, og håpet på Elwira hvert sekund. Jeg hadde sistevalget, så jeg var veldig nervøs for at du skulle gå til noen andre. En uke før jeg hentet deg fikk jeg en telefon fra oppdretter: «Elwira kommer til dokker». Jeg har aldri vært så lykkelig! Min Elwira, endelig var du min Elwira.

Jeg fikk deg hjem litt over 7 uker gammel. Vi koste oss fra morgen til kveld. Jeg hatet å være på skolen den første perioden, borte fra min Elwira.

Den neste tiden vokste du fort. Hele sommeren hadde vi sammen, og jeg ble utrolig glad i deg. Du var en engstelig sjel. Ikke glad i ting som var skummelt, spesielt noen mennesker var skumle. Men jeg og du kom oss igjennom hverdagen med lite skumle opplevelser. Folk reagerte på at en 13 åring kunne ha ansvar for en så «ustabil» valp. De skjønte ingenting de. Du var ikke ustabil, bare litt usikker på verdenen du var født inn i.

Sammen dro vi rundt for å oppleve ting fra du var liten. Jeg hadde hørt at alle valper må sosialiseres godt, så det skulle vi og. Du var en tøff jente! Du var med på alt, og viste deg å være stabil og flink i de aller fleste miljøer. Tog, buss, byen, skogen, fotballkamp med unger, båten til familien, fjellet, sauer, alt gikk bra. Andre hunder og store mennesker med brå bevegelser var skummelt. Og det var en usikkerhet du aldri ble helt kvitt.

Før jeg fikk deg leste jeg mye av Jack Londons villmarkseventyr. Jeg elsket å lese om villmarken og friluftsliv, men hadde selv ikke noen annen erfaring enn speideren. Når du kom begynte et nytt villmarkseventyr for meg. Du dro meg daglig ut i skogen. De første årene hadde jeg med meg utallige forskjellige hunder fra nabolaget på tur sammen med deg. Vi likte å ha selskap av noen andre, snille og stabile hunder. Når jeg ser tilbake på dette i dag skjønner jeg ikke hvordan det gikk bra. Ei jente med 5-6 hunder i skogen alene? Nei, uff..

Du var ikke bare min fantastiske hund, også mine venner måtte fint finne seg i at du var en del av gjengen. Du var elsket av alle. Alle ville ha en bit av deg, alle ville holde båndet på tur, og alle ville kose. Du fikk mye mat av folk, og du storkoste deg. Du var alltid midtpunktet når du var med meg. Og det fortjente du virkelig!

Når jeg bestemte meg for at du skulle inn i mitt liv ville jeg ha en konkurransehund. Jeg ville ha en flott golden som ville trene med meg, både i lydighet og agility. Mitt hovedfokus den gangen var agility. Når du rundet året var jeg ikke sen til å melde på kurs. Vi gikk til sammen 3 kurs, og trente ukentlig i klubben 3 år. Du syns agility var kult, men det var med eget tempo og gjerne også egne hinderkombinasjoner. Noen hindre er morsommere enn andre mente du. Vi kom oss aldri ut på konkurransebanen. Du var ingen konkurransehund, og jeg var kanskje heller ingen konkurransetrener. Vi trente og hadde det morsomt, og det er det aller viktigste.

I lydighet oppnådde vi bronsemerket. Du var ikke enkel å motivere og overtale. Ei jente med sine egne meningen, og et treningshumør som skifta like fort som mine ambisjoner med deg. Etter mange år med trening, og god hjelp kom vi oss igjennom bronsemerket. Du kunne alle øvelsene en god stund før vi fikk det, men du ville ikke prestere uten en skikkelig god godbit underveis. Du var morsomt du jenta mi! Jeg lærte utrolig mye av å trene deg, og i dag merker jeg at jeg sitter igjen med en del erfaring og kunnskap etter deg.

Etter at jeg la konkurransetankene på hylla ble fokuset mer og mer på turer. Du, jeg og pappa gikk hver sommer en flott tur på fjellet. Du koste deg utrolig på disse turene! Du gliste fra øre til øre der du trava etter oss med en konstant logrende hale. Møtte vi noen sjarmerte du dem ofte i senk. Min søte, fantastiske Elwira.

I tillegg tilbrakte vi utrolig mye tid på hytta i Hemsedal. Her elsket du å være! Der du satt å kikka på utsikten, og bare nøyt å tilbringe tid ute.

Etter hvert begynte jeg også å ta deg med på teltturer. Jeg og du har hatt flere turer sammen i marka med telt. Vi koste oss og trivdes godt i hverandres selskap. Vi forstod hverandre godt, og selv om vi ikke kunne direkte prate sammen skjønte vi hverandre og kommuniserte på vårt vis. Jeg kommer aldri til å glømme de kveldene vi hadde foran leirbålet. Bare jeg og du, røyken og lydene fra skogen. Du var min perfekte turkamerat!

Etter videregående valgte jeg å flytte til Finnmark for et år. Da måtte jeg forlate deg hjemme hos mine foreldre. Jeg vet at de tok godt vare på deg, men jeg kunne ønske jeg kunne fått den tiden med deg og. Selv om jeg var hjemme med deg i alle feriene, savnet jeg deg hver dag. På rommet mitt hang du på bilder og så ned på meg, og jeg ringte ofte til mamma for å høre hvordan det gikk med deg.

Du var ikke spesialt fornøyd med at jeg dro, og virka rimelig fornærma når jeg kom hjem igjen på ferie.

Når jeg flyttet sørover igjen bestemte jeg meg for å flytte til Ås for å studere her. Du skulle selvfølgelig være med meg, selv om jeg viste at det ville gjøre det vanskeligere å finne bolig. Vi hadde flaks og fikk bo i ett flott gårdshus. Jeg og du koste oss masse i Ås, og sammen ble vi kjent med nye mennesker. De som blir venn med meg fikk deg med på kjøpet. Alle elsket deg her og. Når jeg ble invitert bort ble ofte du også invitert. Du og jeg var sammen om alt. Du var til og med med meg på skolen flere dager i uka. Elwira, du var ikke mye alene du.

Etter ett år i Ås kom jeg en dag hjem med en liten grå og hvit pelsdott. Du syns denne tingen var fryktelig ekkel, og ville ikke ha noe med nykommeren å gjøre. Stakars, lille Mayah fikk en rift i både nese og øre når hun prøvde å hilse på deg. Etter en stund ble du mer og mer nysgjerrig på den nye, og dere endte som bestevenner. Du våknet med ny gnist etter at Mayah kom. Du lekte og logret, og var lykkelig. Vår lille flokk ble til tre, men du var alltid min prinsesse, min dronning. Året gikk, og jeg så du forfalle. Du fikk påvist husstøvallergi, noe som forklarte dine tidligere plager. Etter hvert begynte du både å se og høre dårlig.

Siste sommeren dro jeg, du, Mayah og vår venninne Emma på telttur i Femundsmarka. Du koste deg hver dag, og viste at du trivdes. Turen hadde jeg nok lagt opp litt lang, så vi valgte å stoppe mens leken var god. Vi fikk 4 fantastiske dager sammen, men du var sliten på slutten.

Høsten kom og du hadde vondt. Jeg viste ikke hvor, og kviet meg til å dra til veterinæren. Du hatet det jo. Du var livredd alt som het veterinærer. I oktober bestemte jeg meg for å ta en helsjekk på deg. Den endte med at du fikk påvist forkalkninger i ryggen, og du hadde en rovtann som måtte trekkes. Inn på operasjonsbordet for første gang. Jeg hadde utrolig vondt av å gå ifra deg hos veterinæren den dagen, men gikk med tankene at du kom til å få det bedre etter at den vonde tanna var fjernet.

Du kom hjem, og du var slapp men fornøyd. Etter en stund tok jeg deg med oss ut på en herlig skogtur. Der fikk du løpe løs for første gang på lenge.

Dagen etter ble du syk. Jeg ante ikke hva det var, og etter ett døgn ringte jeg veterinæren. Vi fikk fort time, og dro ned samme dag. Etter noen røntgenbilder ble det konstatert at du hadde svelget en stein. Denne var såpass stor at du måtte opereres på nytt.

Du var skikkelig dårlig på slutten. Steinen gav deg infeksjon, og kroppen klarte ikke mer. Etter operasjonen sovnet du stille inn i armene mine. Livet ditt endte sånn som jeg hadde lovet deg at det ikke skulle ende, hos veterinæren.

Jeg savner deg utrolig, og kommer alltid til å elske deg høyt. Det er du som har gjort meg til den jeg er i dag, og det er du som har gjort mine ungdomsår komplette. Jeg håper at jeg en dag kan se tilbake på vår tid sammen og alle våre minner med et smil og glede. Nå er det bare sorg som kommer. Du har betydd enorm mye for meg, og jeg kommer aldri til å glemme deg!

Nå løper du rundt i hundehimmelen og jager kaniner. Kanskje du møter igjen dine tidligere ofre også. Jeg håper du har det bedre nå, og at min avgjørelse om å la deg slippe var rett. Vi sees igjen på andre siden jenta mi. Inntil da: jeg savner deg helt utrolig mye.