Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kjære, kjære Fyda, vår teite, flotte, fine, sterke og trofaste Fyda… Nå er det det så tomt her. Uendelig tomt. Ingen kan fylle plassen din, og den lille familien din vil savne deg noe veldig.

Så betydningsfull du har vært. Du ble født med så mye jubel i deg. Du fikk tilbake hundegløden min, etter så mye sykdom og død var den borte. Men du, med alt ditt liv, med all din personlighet, med all din livsglede, din styrke, alt så til stede. Helt til den siste uken. Du fikk fram gløden min igjen, hundegleden, du ga næring, og du fikk meg til å le igjen.

For et liv du har levd. The forgotten dog de seks første årene av ditt liv. Men så fikk du en ny sjanse hos oss, du ble reddet i siste liten. Og her blomstret du så til de grader, vokste deg til å ble den sterke, evig snille og alltid glade hunden du var. Jeg er så takknemlig for det. Så utrolig takknemlig. Vi har vært viktig for hverandre.

De siste dagene, jeg har vært så redd, så redd. Jeg har ligget ved siden av deg og kost og trøstet mens du har vært svak, selv da har du logret og trøstet tilbake. Så sterk, alltid så sterk, selv når du var svak. Så ble frykten bekreftet, og jeg har bare lyst til å hyle og skrike til verden, for fy f*en i h**vete så urettferdig den er!

Røntgen viste en stor svulst på lungene. En tennisball. Den har du hatt lenge sa veterinæren, men at du var sterk også her, og viste en vilje til å leve. Var med på joggeturer, løp etter ballen din. Du trosset kreften og var full av liv og glede. Jeg beundrer deg for det.

Hvordan skal jeg forklare dette til den lille gutten min? Hvordan skal jeg fortelle ham at du er borte for alltid? Du var hans beste venn og det knuser hjertet mitt at han ikke kommer til å huske deg. Det er en tragedie. Jeg skal prate mye om deg til ham, det kan du stole på. Han vil huske deg gjennom minnene mine. Så mange fine minner.

Fyda. Min kjære, kjære Fyda. Du har vært så mye større enn du noen sinne kan tro.

Og nå. Etter stor kjærlighet kommer stor sorg. Nå føles den for stor til å bære. Nå skal jeg gråte i et år.

Jeg elsker deg. Alltid. :heart:

7216583946_5f9ea4e948.jpg

6895606220_abf8ce5351.jpg

7790040014_44940ea5bd.jpg

6093371136_28d0d7edd3.jpg

4034835015_d98b0ca7f1.jpg

4722181644_e3933bf0b3.jpg

4379548247_806c051e35.jpg

4034834413_ce28077fae.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...