Gå til innhold
Hundesonen.no

Lang tilværelse uten hund.


Lillelerh
 Share

Recommended Posts

Nå har jeg vært i militæret i nærmere 7 uker. Så nå er det bare en uke igjen før jeg skal hjem til sørlandet for første langperm. Merker at det kanskje aller største problemet så langt har vært å være uten Brage over en så lang periode. Har generelt alltid hatt han rundt meg de to siste årene. Har vært så heldig å fått noen ordentlig folk til å passe på han dette året jeg tjenestegjør.

Det jeg frykter aller mest nå er at det båndet som jeg og bikkja hadde er blitt såpass svekket at den loyaliteten og hengivenheten som var der er blitt mye mindre. Vet at det skal en del tid til, men er likevel en skummel tanke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sett en nærvesvak hund som ikke hadde sett oppdretter siden han var ca 6 mnder. Han var 4,5 da han fikk se oppdretter igjen og Gjensynsgleden var utrolig stor. Kan være litt forvirring i starten men du har jo et godt utgangspunkt, siden labrador gjerne elsker alt og alle.

Tror du skal satse på å få mest mulig ut av dette året i millitæret samtidig som du vet at du har en der hjemme som blir glad når du kommer hjem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg reiste bort 7mnd fra mine hunder i fjor, savnet ble heldigvis litt "glemt" når jeg hadde mye å gjøre,

men det skjærte meg i hjertet den første tiden. tispen min som var veldig daltete etter meg begynte fort å dalte etter min mor,

og de trivdes veldig godt sammen, hunder er heldigvis veldig tilpasningsdyktige sånn sett.

Da jeg kom hjem var jeg litt redd for at hun fortsatt skulle henge på mamma, men i mitt tilfelle forstod hun at

det var meg som gjaldt og hun hang seg på meg som en klegg fra dag en jeg kom hjem..

Hunder er jo forskjellige men de er veldig tilpasningsdyktige.. Det er nok værst for oss menneskene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har Labrador?

Jeg og min Labrador var mer eller mindre uadskillige fram til i fjor. 4 år mer eller mindre satt vi oppå hverandre. Så dro jeg på utveksling i et par mnd til Svalbard. Så fikk jeg meg brått kjæreste, og nå har jeg hatt snart 6 mnd hvor jeg har sett hunden min sporadisk ca annenhver helg i 2-3 dager. Ellers er hverdagen uten hund. Det går, hunden kjenner meg jo igjen - men Labradoren er jo kronisk ifht at den uansett driter i eiern sin og elsker alle andre :P Men det dypere båndet, at hunden søker deg for støtte når den er usikker/redd/har vondt, når hunden lener seg inntil deg og du kjenner det båndet dere alltid har hatt. Da kjenner du at det er umulig å bryte det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...