Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

På Agilityuken i Stavanger deltok jeg på dommeren Ian Watt sitt seminar om handling. På slutten ble det litt prat om felthinderne, og han spurte oss deltagere om vi visste opprinnelsen til disse gule feltene på hver ende. Ingen visste svaret og han fortalte historien fra starten. Jeg husker ikke årstall (mener alt startet med en demonstrasjon på Crufts på 70-tallet en gang), men helt i begynnelsen av sporten skulle hunden sitte og bli på både opp- og nedgang av møne og bom i en viss tid for at hunden skulle forsere hinderet korrekt. Den gang spilte ikke tidtaking en like stor rolle som i dag. Nå trenger hundene kun å berøre disse kontaktfeltene med èn labb, eller en del av den, og banen skal gås på kortest mulig tid og med minst mulig feil.

Running contacts, som det heter når hunden løper over feltene, er det mange utøvere i England som har gått bort i fra fordi dommerne ikke alltid klarer å se om hunden berører feltet eller ikke når den løper over i stor fart. Utøverne har sett seg lei av å få feltfeil enda hunden faktisk trår på feltet, og har derfor begynt med "stopp på felt". Ifølge Ian har dette resultert i en meget farlig forsering av hinderne ettersom hunden kommer i høy fart over mønet og ned bommen der den så bråstanser for å stoppe på feltet. Dette sliter enormt på hundens kropp, og med bakgrunn i sin dommerutdannelse og med sine 20 år som profesjonell instruktør, har han sett MANGE ekvipasjer i ringen. Det er ikke mange hunder over seks år som han vet at fortsatt går konkurranser. De har blitt ødelagt av måten de forserer felthinderne på, og blitt pensjonert som følge av det.

Så han spør følgende: er feltene noe vi fortsatt bør ha i dagens agility? Ian har vekket en del diskusjoner i det britiske agilitymiljøet med denne tanken.

Hva mener dere?

Skrevet

Jeg tror neppe det er feltene på felthinderne som er det store problemet når det gjelder skader, verken de akutte eller de mer over-tid-slitasje. Og de er i utgangspunktet der for at nettopp skader skal unngås. Ser for meg langt større risiko om hundene skal slippes i fri flyt både på og av felthinderne.

Det er kravet til fart og presisjon som er skadelig. Og at fart- og presisjonstreningen starter så altfor tidlig med veldig unge hunder. Jeg har sett så mye knall og fall, i tillegg til vridninger, at det støtet de får på vippa, eller i bråstoppene ved feltene ellers, ikke er i nærheten av det kroppen gjennomgår på resten av banen.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er helt med på at felthinderene sliter på kroppen til hunden men den enda større slitasje på hunden er faktisk hinder. Alle mine har blitt trent på korrekt hoppteknikk og jeg har brukt de samme metodene på hundene som på hestene for å lære de å hoppe korrekt. Jeg ser så mange hunder som hopper veldig veldig feil og det belaster noe enormt på hunden. Jeg tror det burde bli mer fokus på at hundene blir varmet opp, gått ned, rett teknikk for å minske belastning, masasje og kiropraktor for at hundene skal slippe skader. Jeg har startet veldig tidlig med teknikk trening på noen av hundene og har hatt veldig mye igjen for det. Da ønsker jeg ikke fart eller store høyder, bare rett teknikk og det gjør jeg selv om jeg ikke konkurrerer i agility. Jeg trener for morro skyld og for at hundene skal få variert trening men hadde faktisk aldri trent agility hvis jeg fikk en hund som jeg ikke klarte å få til å få gode teknikker siden det krever så mye for kroppen til hunden.

  • Like 1
Skrevet

Enig med Arielle over her. Klart, alt innen agility sliter på hundene våre. Hundekroppen er jo ikke bygget for slike ekstreme belastinger. Men hopphinderene er en ganske glemt versting, spør du meg. Det er utrolig mange hunder der ute med veldig dårlig hoppteknikk, og det sliter veldig på hundebeina. Hører ofte folk ved ringene si "wow" og "så du hvor kult den hunden hoppet?" osv., når en hund med skrekkelig hoppteknikk går. Det ser kanskje spektakulært ut for noen, men jeg får mest lyst til og se en annen vei. Det de beina får gjennomgå i landingene rundt om i banen, vil jeg ikke tenke på en gang.

Dessverre er vel hoppteknikk-trening lite utbredt blandt agilityfolket. Bare se på de som driver med sprangridning. Der blir hestebeina stellet etter alle kunstens regler og hestene lærer først og fremst og hoppe bra, for og unngå unødvendig slitasje og skader. Der synes jeg virkelig vi agilityfolk har noe og lære!

Andre viktige ting er oppvarming før, og nedkjøling etter trening. Blir litt satt ut over hvor mange som bare tar hunden ut av buret og rett inn på banen. Min yngste trener masse hoppteknikk og hun blir massert med arnika etter agilitytreninger.

Det er viktig og tenke på at vi forventer at hundene våre skal prestere som toppidrettsutøver (noe de jo er), så da burde vi også behandle dem som det!

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...