Lederskap

[Gjest]

Bare sånn for å ha sagt det så er det (kanskje ikke i alle miljøer) en like stor debatt om lederskap på hest.

Og Monty Roberts er like omstridt på nettet som Cesar Millan.

Ellers signerer jeg Gråtass sitt innlegg. Jeg vet at det er jeg som bestemmer over hundene og hesten min, men jeg tar avstand fra endel av det man forbinder med ordet lederskap.

[Toller]

Det er forsi at når man har holdt på med hund litt mer enn ett kvarter så vet man at begrep som lederskap har blitt så misbrukt, mistolket og vært en stor kilde til splid, uenighet, ja periodevis ufinhet også. Så derfor så ønsker man å etablere andre begreper som gir en annen assosiasjon. Jeg for min del velger å kalle det "veileder",Det er ikke handlingen man vil til livs, det er symbolikken i ordene.

Feel free til å bruke andre begreper. Det bryr jeg meg lite om. Det er som sagt meningen bak begrepene jeg vil fram til

Nei for min del så har det ikke noe med at jeg ikke vil være en leder å gjøre, men at jeg er uenig i at det i det hele tatt har eksisterer mellom menneske-hund.

Men ut i fra mitt syn på lederskap så tolker jeg det du/dere sier som at det i aller høyeste grad er snakk om lederskap, men at du ikke vil si at det er det du gjør. Greit, lederskap er (for noen) blitt et negativt ladet ord. Men ut i fra det du beskriver så er du en leder for din hund i mine øyne, og bevisst på det.

Jeg er veldig tilbøyelig for å finne et annet begrep om det er andre begreper som kan passe bedre.

Men jeg hadde vel egentlig håpet at denne tråden skulle bli mer en diskusjon om fenomenet enn begrepet

Edit: For de her som sier de ikke vil identifisere seg med begrepet, vil jeg gjerne høre hva det er i ordet lederskap du/dere tar avstand fra Det er kanskje da lettere for meg å forstå.

Edit 2: Kunnskapssenteret skriver bla. dette om ledereskap: "Ordet leder kommer fra det mer enn tusen år gamle engelske ordet leader, som har endret seg lite fra sitt angelsksiske opphav - laedare - som betyr «å lede folk på en reise». " De skriver også noe om at det er omstridt hva en leder er og hva godt lederskap er.

[Gjest]

Edit: For de her som sier de ikke vil identifisere seg med begrepet, vil jeg gjerne høre hva det er i ordet lederskap du/dere tar avstand fra Det er kanskje da lettere for meg å forstå.

For meg er det tanken om at mennesket er en slags gud over dyret, og at dyret bare venter på en mulighet til å ta fra deg denne makten. Hvis du feks lar hunden gå først inn døren, så tenker liksom hunden; HA!

Eller hvis du lar hunden hoppe på deg - den gjør det selvsagt ikke i glede og kjærlighet, kun for å dominere deg.

Og om hesten skulle finne på å være så frekk å tråkke inn i ditt personlige område, Gud forby - da er det viktig å slå den med tauet så den lærer seg å respektere seg. Selv om hesten i virkeligheten bare viste en vennlig gest, og du i tillegg inviterte den inn til deg med kroppspråket hestene er så utrolig følsomme for.

En slik tankegang reduserer dyr til noe mye mindre enn de i virkeligheten er.

[Rødhette&Ulven]

Jeg tar avstand fra begreper som lederskap, fordi det får/har fått folk til å gjøre så mye rart. I stedet for å fokusere på å lære dyrene hva vi vil og har bruk for, må vi som "ledere" hele tiden drive med så mye rare ritualer. Som å gå først ut døren, aldri servere mat før vi selv har spist, ta fra dyret mat og leker med jevne mellomrom, aldri la hunden ligge høyere plassert enn oss selv, ikke la den hoppe osv osv... Veldig mange ting og regler som rett og slett blir litt pes å tenke på sånn alltid og hele tiden (for det å være konsekvent er jo den aller viktigste regelen for en god leder)... Jeg trener lydighet på bane, og der prøver jeg ideelt sett å gjøre øvelsene til en lek - i hvert fall ikke til noe svært alvorstynget - fordi det rent faktisk ikke betyr noe om hunden sitter fem cm fra eller til. Men jeg synes det er gøy at den heller sitter sånn enn slik, og det er det jeg vil få mest uttelling for i en konkurransesituasjon. Som er det jeg trener for. Og i de ti minuttersøktene hvor jeg trener posisjon, så klarer jeg å holde meg konsentrert og konsekvent. I hverdagen gidder jeg ikke forholde meg til et sånt regime. Jeg gidder simpelthen ikke "trene" 24 timer i døgnet. Og i hvert fall ikke på ting jeg ikke har bruk for. Jeg bryr meg ikke med hvor hunden ligger, eller hvem som går først ut og inn av dører. Det varierer hva som er praktisk. Strengt tatt lærer jeg mine hunder minst mulig, sånn i hverdagen. Kommer hunden når jeg roper, og holder den seg i nærheten av meg, så er jeg fornøyd. Så da trener jeg på de to tingene, i stedet for å bruke tid på å opprettholde ti andre, for meg unyttige, regler. Jeg gjør med andre ord det som krever minst jobbing fra min egen side. Ser jeg behov for å legge på andre ting, så lærer jeg hunden det. For eksempel de nyttige ordene "vent" og "værsågod", som gjør at jeg slipper å få bikkja susende opp i fanget når det ikke passer, eller opp i matskåla før jeg får satt den ned.

Om dette gjør meg fortjent til en tittel, så er vel det nærmeste "lærer" eller "trener"? Lederskap, makt, respekt er ikke ord jeg bruker i min dagligtale i hvert fall. Jeg har ikke noe behov for å "lede". Jeg har behov for selskap og kameratskap. Det er derfor jeg har hund. Ikke for å bygge ego.

[Toller]

Bare sånn for å ha sagt det så er det (kanskje ikke i alle miljøer) en like stor debatt om lederskap på hest.

Og Monty Roberts er like omstridt på nettet som Cesar Millan.

Klikkertrening og andre positive metoder er også omstridt. Men jeg benytter meg likevel av slike metoder. Det at noe er omstridt er ikke i seg selv et godt nok argument for meg.

Ser at jeg burde begynt tråden med hva jeg selv ser på som lederskap. Eksempler på hvor jeg tror lederskap er viktig innenfor hestetrening er: jeg opptatt av at hesten ikke skal gå forbi meg og ikke tråkke meg ned. Dette er både av sikkerhetshensyn og fordi jeg syns det er slitsomt med hester som raser forbi meg og vimser rundt forran meg. Med en viss avstand mellom meg og hesten har den mulighet til å løpe unna meg hvis den skulle skvette. Jeg slår den ikke hvis den kommer mot meg. Det jeg som nevnt har oppnådd er en harmonisk hest som venter på meg for å se hva som skal skje videre. Kombinerer også klikkertrening i noe av hestetreningen. Han er på ingen måte redd meg.

Jeg tar avstand fra begreper som lederskap, fordi det får/har fått folk til å gjøre så mye rart. I stedet for å fokusere på å lære dyrene hva vi vil og har bruk for, må vi som "ledere" hele tiden drive med så mye rare ritualer. Som å gå først ut døren, aldri servere mat før vi selv har spist, ta fra dyret mat og leker med jevne mellomrom, aldri la hunden ligge høyere plassert enn oss selv, ikke la den hoppe osv osv... Veldig mange ting og regler som rett og slett blir litt pes å tenke på sånn alltid og hele tiden (for det å være konsekvent er jo den aller viktigste regelen for en god leder)... Jeg trener lydighet på bane, og der prøver jeg ideelt sett å gjøre øvelsene til en lek - i hvert fall ikke til noe svært alvorstynget - fordi det rent faktisk ikke betyr noe om hunden sitter fem cm fra eller til. Men jeg synes det er gøy at den heller sitter sånn enn slik, og det er det jeg vil få mest uttelling for i en konkurransesituasjon. Som er det jeg trener for. Og i de ti minuttersøktene hvor jeg trener posisjon, så klarer jeg å holde meg konsentrert og konsekvent. I hverdagen gidder jeg ikke forholde meg til et sånt regime. Jeg gidder simpelthen ikke "trene" 24 timer i døgnet. Og i hvert fall ikke på ting jeg ikke har bruk for. Jeg bryr meg ikke med hvor hunden ligger, eller hvem som går først ut og inn av dører. Det varierer hva som er praktisk. Strengt tatt lærer jeg mine hunder minst mulig, sånn i hverdagen. Kommer hunden når jeg roper, og holder den seg i nærheten av meg, så er jeg fornøyd. Så da trener jeg på de to tingene, i stedet for å bruke tid på å opprettholde ti andre, for meg unyttige, regler. Jeg gjør med andre ord det som krever minst jobbing fra min egen side. Ser jeg behov for å legge på andre ting, så lærer jeg hunden det. For eksempel de nyttige ordene "vent" og "værsågod", som gjør at jeg slipper å få bikkja susende opp i fanget når det ikke passer, eller opp i matskåla før jeg får satt den ned.

Om dette gjør meg fortjent til en tittel, så er vel det nærmeste "lærer" eller "trener"? Lederskap, makt, respekt er ikke ord jeg bruker i min dagligtale i hvert fall. Jeg har ikke noe behov for å "lede". Jeg har behov for selskap og kameratskap. Det er derfor jeg har hund. Ikke for å bygge ego.

Dette innlegget likte jeg, fordi det var konkret og lett å forstå hva du mener Jeg er fullstendig enig i at sånne ritualer er slitsomme og unødvendige (hvem som sitter hvor, hvem som går ut først osv). Selv er jeg mest opptatt av å lage de reglene jeg trives med i mitt hundehold og prøver å være konsekvent. For som du skriver så er en god leder konsekvent. Jeg bruker godbiter og lek som bare det i lydighetstrening eller annen trening. Syns det er mye morsommere på den måten. Liker også at hunden hopper opp på meg av glede, men vil at den skal bli invitert opp (fordi det ikke er alle som kommer på besøk som liker hoppende hunder).

Har lest litt i andre forum om samme tema. Nå skjønner jeg litt hvorfor ordet lederskap får noen til å steile.. Fordi det gjerne forbindes med negative treningsmetoder og straff. Følte meg plutselig som den diktatoren her jeg satt Men la meg ha det klart en gang for alle: at jeg benytter positive treningsmetoder. Jeg bruker mye belønning og svært lite korrigering. Jeg har også tenkt litt på det med "foreldreskap". For jeg ser jo på foreldrerollen som en slags leder også. Det blir på en litt annen måte fordi barnet og den voksne kan diskutere, men hvis det er interessemotsetninger så er det jo den voksne som vinner. Nå skal det jo sies at jeg ikke har barn selv og at jeg kanskje ser annerledes på dette i fremtiden, men jeg har jo vært barn og har foreldre. Veileder var et fint ord, og det tror jeg man er på mange måter, men en veileder bestemmer vel ikke noe?

I bunn og grunn tror jeg det viktigste er at man lager regler i heimen som man selv trives med og at man er konsekvent. Jeg var mest interessert i å høre hva folk mener om temaet, og har nå funnet ut at det er veldig tabu. Så jeg er helt enig i at man godt kan bruke et annet ord.

[Emilie]

Det er forsi at når man har holdt på med hund litt mer enn ett kvarter så vet man at begrep som lederskap har blitt så misbrukt, mistolket og vært en stor kilde til splid, uenighet, ja periodevis ufinhet også. Så derfor så ønsker man å etablere andre begreper som gir en annen assosiasjon. Jeg for min del velger å kalle det "veileder",Det er ikke handlingen man vil til livs, det er symbolikken i ordene.

Alle ord kan misbrukes, mistolkes osv. Hva er galt med leder? Hvis man misliker en metode, er det ikke noe problem å legge negativ ladning i begrepene andre velger for en filosofi? Skal man hele tiden switche begreper fordi noen velger å vri på dem, enten den ene eller andre veien? Det blir jo en evig sirkel. Jeg synes leder er fint jeg, og kommer til å fortsette med å benytte det. Og sånn når alt kommer til et stykke, hva er den tungtveiende forskjellen mellom det å lede og å veilede?

Edit: lederskap over min hund, gjør meg ikke til noen gud i min verden (hvilket jeg ser noen her legger i ordet lederskap), det gjør meg enkelt og greit til en leder. Den som kontrollerer ressurser, veileder OG setter grenser.

Edit II: Rødhetteogulven: hvis du er ute etter selskap og kameratskap bygger ikke det akkurat like mye under ditt eget ego, selv om du ikke utøver fysisk makt? Synes det ble litt selvmotsigende og klinger litt i mine ører som om folk som er fysiske (og gjerne dem som er urettferdig) med hundene sine gjør det for å underbygge ego. Mens dersom man ikke er fysisk, så er man liksom edel og uselvisk?

[Rødhette&Ulven]

Og sånn når alt kommer til et stykke, hva er den tungtveiende forskjellen mellom det å lede og å veilede?

Å lede innebærer at lederen tar avgjørelsen, å veilede innebærer å hjelpe den som blir veiledet til å ta avgjørelsen. --> det første innebærer underordning, det andre innebærer læring.

[Emilie]

Å lede innebærer at lederen tar avgjørelsen, å veilede innebærer å hjelpe den som blir veiledet til å ta avgjørelsen. --> det første innebærer underordning, det andre innebærer læring.

Ok, om så er. Veiledning vil da i så tilfelle bare være ett ledd i lederskapet/eierskapet/hundeholdet/matmorskapet/kameratskapet/foreldrerollen eller hva man nå velger å kalle det. Jeg kan gjerne veilede og ikke minst RETTlede min hund når vi trener, men til syvende og sist er det JEG som tar avgjørelsene i hverdagen. Så da vil det å kalle seg selv en veileder i min verden, ikke helt passende i alle fall.

[Aslan]

I tillegg til det som allerede er nevnt i forhold til det som mange oppfatter som problematisk med lederskapsbegrepet vil jeg legge til at jeg syns det legger opp til at mye av hundeholdet er en konflikt. En må passe på alle ritualene, for alt hunden vil er å ta over husholdet. Det blir litt for dumt, for meg. Hvis man hele tiden forventer at bikkja skal hoppe opp og begynne og dominere og klatre på ditten og datten av rangstiger, blir det ikke et litt slitsomt hundehold? Jeg vet at jeg ville syntes det Også er det en enkel psykologisk greie det der; en ser det en vil se. Så ser man etter konflikt og dominans i hunden sin, så finner man det. Det er ikke nødvendigvis der.

Jeg har ikke noe problem med å si at jeg er lederen for hunden min, sånn er det jo bare, men jeg er ikke så fryktelig opptatt av det. Det bare er sånn, det er jeg som har ressursene, det er jeg som tar initiativ og det er jeg som tar avgjørelser. Men måten det gjøres på er viktig, og jeg syns det er viktig at jeg tar hensyn til hunden oppi alt dette og, gjensidig respekt for hverandre syns jeg er fint, og jeg legge opp trening på hundens premisser. Hunden må jo synes at treninga er gøy, ellers blir det jo aldri noe bra. Det er litt det jeg syns er forskjellen på å være en god leder som veileder og tilrettelegger, mot det å være en diktator. Og det er den sistnevnte lederskikkelsen en får imprenta fra diverse steder, ikke alle, men nok til at det gir MEG en avsmak mot hele lederskapsteorien.

[Guest Gråtass]

Alle ord kan misbrukes, mistolkes osv. Hva er galt med leder? Hvis man misliker en metode, er det ikke noe problem å legge negativ ladning i begrepene andre velger for en filosofi? Skal man hele tiden switche begreper fordi noen velger å vri på dem, enten den ene eller andre veien? Det blir jo en evig sirkel. Jeg synes leder er fint jeg, og kommer til å fortsette med å benytte det. Og sånn når alt kommer til et stykke, hva er den tungtveiende forskjellen mellom det å lede og å veilede?

Edit: lederskap over min hund, gjør meg ikke til noen gud i min verden (hvilket jeg ser noen her legger i ordet lederskap), det gjør meg enkelt og greit til en leder. Den som kontrollerer ressurser, veileder OG setter grenser.

Edit II: Rødhetteogulven: hvis du er ute etter selskap og kameratskap bygger ikke det akkurat like mye under ditt eget ego, selv om du ikke utøver fysisk makt? Synes det ble litt selvmotsigende og klinger litt i mine ører som om folk som er fysiske (og gjerne dem som er urettferdig) med hundene sine gjør det for å underbygge ego. Mens dersom man ikke er fysisk, så er man liksom edel og uselvisk?

Min understreking: Det er jo ingen som hverken kan eller vil "nekte" deg det, jeg personlig foretrekker ordet veileder fordi det er et begrep jeg syns har gode assosiasjoner. Akkurat som det for meg er feil å definere meg som "forelder" for hunden min, mens andre syns det er dekkende for sitt hundehold.

[Rødhette&Ulven]

Edit II: Rødhetteogulven: hvis du er ute etter selskap og kameratskap bygger ikke det akkurat like mye under ditt eget ego, selv om du ikke utøver fysisk makt? Synes det ble litt selvmotsigende og klinger litt i mine ører som om folk som er fysiske (og gjerne dem som er urettferdig) med hundene sine gjør det for å underbygge ego. Mens dersom man ikke er fysisk, så er man liksom edel og uselvisk?

jeg snakker ikke om å være fysisk, men å ha et behov for å "bestemme over". Jeg oppfatter ikke at jeg "bestemmer over" mine hunder. Jeg ser på oss som et team, som samarbeider, og hvor begge parter har innflytelse. Jeg sier ikke at jeg er "edel" av den grunn, jeg sier bare at lederskap ikke er et behov for meg, i mitt hundehold.

[Emilie]

jeg snakker ikke om å være fysisk, men å ha et behov for å "bestemme over". Jeg oppfatter ikke at jeg "bestemmer over" mine hunder. Jeg ser på oss som et team, som samarbeider, og hvor begge parter har innflytelse. Jeg sier ikke at jeg er "edel" av den grunn, jeg sier bare at lederskap ikke er et behov for meg, i mitt hundehold.

Ja, men det er da like egoistisk å holde hund, uansett hva som er baktanken?

[Guest 2ne]

Kan rekke opp hånda jeg: Ja, jeg er en leder for min hund, jeg praktiserer lederskap hver eneste dag.

Selvsagt er jeg en overmakt. Det er jeg som bestemmer alt. Når den får mat, hva for slags mat den får, hvor den skal sove, hva den skal lære, når den får kos, hvor mye fysisk aktivitet den får, hvor mye psykisk aktivitet den får, hvem den får hilse på, når den skal bade, når den skal klippe klør, hvilke vaksiner den får, hvor den får gjøre fra seg, om den skal forplante seg, når den skal dø. Bikkja er totalt prisgitt min godvilje, rett og slett. Det gjør meg ikke til en ondskapsfull diktator som plager mine undersåtter just for the fun of it, det er sånn det er å være hundeeier. Man eier bikkja, med hud og hår.

Nei, jeg går ikke alltid først ut døra - jeg går alltid sist, faktisk. Jeg spiser min mat uavhengig av når bikkja får sin mat. Hun trenger ikke å sitte før jeg tar på henne båndet eller går ut døra - men hun skal være i bilburet til jeg sier hun får gå ut. Jeg har kontroll på henne uten en hel masse sånne ritualer, og det er kontroll det handler om. Folk uten lederskap har ikke kontroll på bikkjene sine. Eller sine ansatte, om man snakker om en leder på en jobb.

[Arielle]

Jeg og bikkjene jobber sammen vi! Vi er ei team! For å være det så må jeg forstå hunden og hunden må forstå meg. Hunden må bry seg om det jeg sier og jeg må forstå hvordan den enkelte hund er bygget både fysisk og psykisk. Hunden skal synes det er like stas å jobbe med meg som jeg synes det er å jobbe med hunden. De får rikelig med kos, oppmerksomhet og ubegrenset med kjærlighet.

Jeg har veldig klare regler og er streng, veldig streng. Sier jeg noe så er det sånn. Sier jeg sitt så skal hunden sitte der til den får en ny beskjed og jeg gir meg ikke. Har jeg en dårlig dag eller vet at jeg ikke kan følge opp kommandoen jeg gir så lar jeg heller vær å snakke til hundene. Jeg er aldri hard med den, slå dem aldri, banker dem ikke, ei heller skriker til dem, jeg er bare konsekvent og kan be den enekelt hund om å sitt 100 ganger hvis det er det som skal til for at den hunden blir sittende der. Jeg tenker hund fra jeg står opp til jeg legger meg omtrent. Orker jeg ikke å håndtere en eventuell situasjon som kan oppstå så får de beskjed om å legge seg for det er så innøvet i hundene at de er klar over at de skal ligge der når de får beskjed. Jeg kan også sette bort hundene de dagene jeg overhode ikke orker noen ting. Da får hundene bare en god tur løs for så å bli satt i 1 etg. så kan jeg heller holde meg i 2 etg, men da er det gale og hundene er virkelig umedgjørlige og det kan jeg ikke huske siste hendte.

Jeg har klare rammer i mitt hundehold og det føler jeg at jeg må ha med 1 hund som har en enorm arbeidaskapasitet og noen fantastiske drifter, og 1 hund som er litt usikker og pinglete. Hos meg sitter de til de får beskjed om å spise, de sitter når vi tar på båndet, de venter i burene i bilen før de får gå ut, de ligger der de får beskjed om til jeg sier noe annet. Noen av de daglige tingene er jeg veldig streng på men mesteparten av dagen her hjemme med hundene får ganske så "vanlig" for seg. Hundene ligger der det passer de, reiser seg og går akkurat der de vil, på tur så går de somregel løs og gjør som de vil så lenge jeg ser de, og de holder seg sånn at jeg ser de. På tur i bånd så får ingen av de dra.

Jeg trener på et vis som gjør at hundene aldri skal vite hva som blir det neste. Gjør jeg det samme gang etter gang så kjeder bikkja seg og trenger ikke følge så mye med for han/hun vet hva som kommer, så i steden for så gjør jeg alltid noe uventet, raske vendinger, belønner midt i en øvelse el. sånn at hunden MÅ følge meg på meg 100% hele tiden for hvis ikke så feiler den. Når hundene mine gjør en feil i fri ved fot feks. så seier "maser" jeg på den med å si FOT, FOT, FOT helt til hunden er der jeg vil ha den for så å belønne masse. Sier det ikke på en stygg skrikete måte men en bestemt, vennlig måte. Jeg gjør treningen kjekk med å belønne masse, trene hardt i korte økter.

Jeg vil si at min form for lederskap er å ha klare rammer sånn at hundene vet godt hva som er rett og galt, hva de ikke har lov til og hva de skal gjøre. Mesteparten av tiden gjør de faktisk som de vil men det er jo innlært at det ikke skal herjes eller lekes inne. De får kos og oppmerksomhet når de vil somregel, men til tider må jeg be de legge seg hvis de blir for inn på slitne. Jeg har mine ting som skal gjøres på mitt hvis men bruker aldri makt, eller ubehag mot hundene, heller tålmodighet og er veldig konsekvent.

Føler dette ble litt rotete, men ja jeg er selvsagt en leder for hundene min, men jeg føler meg som en god leder.

[Slevedyret]

For meg personlig handler det mer om læring enn lederskap, og jeg innbiller meg ikke at hunden min ser på meg som hans leder, selv om jeg jo vet at jeg sitter på nøkkelen til alt det han vil ha. Han har dog lært og kanskje blitt litt hjernevasket på at visse ting gir belønning eller konsekvens, og reagerer deretter.

Et par eksempler: Om jeg har lært inn kommandoen sitt riktig, skal jo den reageres på med en gang. Om han setter seg etter 3. gangen, er det jo bare jeg som har vært en dårlig hundetrener, det har i mitt hode ingenting med rangstiger å gjøre.

Jeg syns det er kjekt at han sitter før han går ut av døra, i hans hode er det noe med dører som gjør at de ikke går opp før han planter stumpen i gulvet. Det samme når det gjelder bratte nedovertrapper, der tror han at han må sitte og vente på meg på hver repos for at det skal være mulig å komme seg videre nedover. Kjekt for meg, men jeg tror ikke han gjør det for at han har respekt for meg, men bare fordi han nettopp vil komme seg ned den trappa...

Jeg bestemmer selvsagt over han innimellom, før han ble vant til å bli stelt på bordet, gjorde jeg det jo bare uten noe om og men. Men etterhvert har han blitt hjernevasket på at løfte på labb når klosaksa kommer = no stas, rase til trimmebordet når kommandoen kommer = no stas etc etc etc.

Helt ærlig tror jeg at han er rimelig fornøyd med å tro at han styrer selv, har funnet ut hvordan man får dører til å åpne seg, og få meg til å gi han det han vil ha. Og det er helt ok for meg.

[Turb]

Jeg har värt veldig negativ til det som ligger i lederskapsbegrepet lenge og desverre så har begrepet blitt veldig dominansteori-relatert. Men så har jeg gått et kurs i organisation og ledelse nå nettopp og da fikk vi en veldig god definition på lederskap synes jeg iallefall. Lederskap er å redusere usikkerheten. Og det funker for hund også synes jeg...

Jeg leser boka Bra relation av av Kenth Svartberg og synes hans lederskapsmodell egentlig er ganske bra. Man er en trygghet for hunden, du samarbeider med hunden og iblant bestemmer du over hunden.

Men begrepet veileder kan fungerer like bra og har mindre negative assosiasjoner for de fleste. Lederskapsteorien har en tendens til å bli en studie i paranoia synes jeg... Jeg har naturlig försterett til alle ressurser per def så blir litt rart å tro at bikkja skal drive å overta hus og hjem...

Det aller meste dreier seg for meg om läring. At jeg er tydelig på hva jeg forventer av hunden i en hver situasjon og belönner når hunden gjör rett!

[Emilie]

Lederskap er å redusere usikkerheten.

Elsker det! Er derfor jeg mener at jo mer usikker/redd en hund er desto viktigere er det å være en god og trygg leder.

[Goggis]

Jeg ser på det å være leder for hunden min som essensielt og naturlig for en god utvikling for både hunden og meg. Respekten er tydelig og ringvirkningene som har skjedd i vårt forhold er utrolige. Bare ved å kontrollere mye på turene og vise hvor jeg står har gjort han mer kontrollerbar, gladere og til en bedre turkamerat. Mitt "problem" ligger i resten av husholdningen... Her er det kun jeg som viser meg som leder ovenfor hunden, da de andre lar han holde på som han vil, og de "positive" kontakt- og lydighetsøvelsene som i såfall utføres har null effekt på bikkja. han blir bare mer oppspillt og gira, og mindre kontrollerbar for mor på snart 60...

Jeg opplever at jeg får "tilbakeslag" hvis jeg ikke har vært på tur og i interaktivitet med pelsen i løpet av kun to dager. Det skal ingenting for at vi må trene litt ekstra på turer og møte med hunder. Dette er beviset på hvor viktig det er å være konsekvent og hvis kun 1/3 av flokken utøver "lederskap" mot hunden har han to følgere men som samtidig er "over" meg da de er foreldrene mine, gjør dette utrolig vanskelig.

Det skal heller ikke mye til for at det kun er meg, kjæresten min og han som blir flokken. Da er han nederst og trives med det, blir en helt annen, roligere hund. Det er det som gir meg motivasjon til å fortsette med den gode respekten og tilliten vi har opprettet oss i mellom.

Jeg er utrolig enig i meningene til TS.