Gå til innhold
Hundesonen.no

Nye utstillingsregler - fører de til frafall på utstillingene?


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Ang hvorfor man stiller - kritikk eller sløyfer: Jeg stiller for sløyfer og titler :aww: Når man har fått kritikk nr 10 som sier ca det samme som de 9 foregående, så burde man begynne å vite hva hundens styrker og svakheter er etter min mening. Men ser helt klart viktigheten av kritikkene også, for det er ikke alle som er istand til å se svakhetene hos sin egen hund. Men jeg reiser ikke til Finland for kritikken sin del gitt :P

Men det er greit å ha fått de 9 av 10 kritikkene som sier omtrent det samme, så man veit hva som er hundens styrker og svakheter, for hvis man nøyer seg med bare 1 av 10 kritikker, så hender det jo at man ikke kjenner igjen bikkja helt, liksom.

For min del så stiller jeg fordi jeg har lyst. Hverken mer eller mindre. Målet er etterhvert å få championat, men det er ikke så viktig at jeg gidder å melde på "hva som helst" for å få det. Vi har jo en 5-6 utstillinger bare et kvarter unna (Letohallen) i løpet av året, jeg har vel ikke vært der og stilt på en stund (et års tid, eller noe?), men jeg dro til Bø, bare fordi det er tradisjon. Jeg lurer på å dra på spesialen på Tretten, fordi det er morsomt.

Det nye systemet har ikke betydd noe større for hva jeg tenker og mener om utstilling. Jeg syns fortsatt at blå er dårlig, jeg ønsker meg fortsatt minst en CK når jeg melder på - men jeg furter ikke om jeg ikke får det, det er sånn det er innimellom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker at jeg har større tiltro til dommerstanden og utstillingssystemet enn det er å lese i denne tråden, i hvert fall. Generelt har jeg aldri vurdert utstilling som lotto eller bingo - men det finnes selvfølgelig dommere en har litt mindre tiltro til enn andre. Jeg har også meldt på for dommere som jeg anser for så gamblere at det er hipp som happ hvem som vinner, og da kan en jo melde på i fall en drar vinnerloddet - også har jeg blit positivt overrasket over at dommer faktisk dømmer konsekvent og begrunnet gjennom hele dagen. Jeg har også blitt skuffet over dommere som jeg på forhånd trodde kunne rasen og visste hva de ville ha. Men som regel er det helt greit det som skjer i ringen - en dommer kan jo ha dømt bra selv om en ikke er hundre prosent enig i alt, for det er smak og prioriteringer i en dommergjerning også, på samme måte som min smak og mine prioriteringer avgjør hvordan jeg dømmer hundene ringside.

Jeg tror at nedgang i påmeldingstallene heller skyldes altfor mange utstillinger, folk tillater seg å være mer kresen på dommere og drar ikke overalt.

Når det er sagt, sliter jeg med tanken på å skulle debutere med en junior om få strakser, og ikke kunne ha HP'en å jobbe mot. En uferdig junior i min rase som kanskje ikke er ferdig før den er fire år er ikke alltid CK-materiale, og da var HP'en det lille ekstra å jobbe mot, bonusen for å ha en junior som var litt mer, hadde noe lovende ved seg. Jeg prøver å få meg selv til å se på en excellent som en HP - jeg er jo helt komfortabel med å få very good på X'en i åpen klasse, og anser det som en flat rød (og hun er en hund av så ekstrem type og feil som gjør at noen vil gi henne CK og noen vil gi henne good (antar jeg, hun har ikke fått det enda) - hun er ingen mainstream utstillingshund, som faller i alles smak - per i dag ser det dog ut til at hennes datter har blitt en mindre ekstrem type og jeg har fått forbedret i datteren det jeg ville hatt bedre hos mora, og jeg tror datteen kan gå gjennom hos flere dommere - men jeg tror også at hun vil være en dårligere junior enn mora (som hadde en knallkarriere i junior, med to titler, en rekke klasseseire og CK'er), fordi hun ikke skiller seg ut på noe vis enda - X'en var "love her or hate her", mens Foenix tror jeg mer vil drukne i mengden enn så lenge. Det er fordeler ved å være ekstrem og ulemper ved å være mainstream - og motsatt).

Jeg prøver som sagt å tenke på excellent som HP i junior, men Foenix ser altså ut til å være en hund som trenger lang tid på å utvikle seg, og jeg tviler på at jeg gidder å stille henne helg etter helg om hun "bare" får very good eller good - da kan hun få hvile i skapet hjemme en stund. HP var stas - det ga en premie og en rosett med hjem.

Så ja, utstillingssystemet vil kunne påvirke meg litt i år, nå som jeg har junior (også har jeg sikkert glemt HP'en innen jeg får en ny junior) - det er så mange utstillinger å ta av, så jeg kan prioritere de med dommere jeg gjerne vil ha en vurdering av henne fra, også kan vi heller stille mer når hun er eldre og i posisjon til å være en konkurrent og stå i en rettferdig posisjon - altså rettferdig mot henne. Å samle mange lave premieringer på en hund som rett og slett er valpete og uferdig har ikke noe for seg for verken avl eller konkurranseinstinktet mitt. Objektive vurderinger av hennes feil og fortrinn som et hjelpemiddel i mitt avlsarbeid kan komme når hun har vokst inn i sitt potensiale.

Men, noe vil hun bli stilt som ung, i håp om at dommerne vil verdsette nettopp dette potensialet jeg tror hun har ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...