Gå til innhold
Hundesonen.no

Antall kull fra èn og samme hannhund


MiO
 Share

Recommended Posts

Et lite spørsmål... er det ikke veldig mye når en og samme hannhund står bak hele 23 kull? Eller er det "normalt" for en godt premiert hund?

Statistikken sier at rasen har de siste 10 år gitt 4720 avkom, dvs gjennomsnittlig 472 valper pr år (dreier seg om sheltie).

Hannhunden jeg tenker på sin kull-liste skriver seg tilbake fra 2003 og frem til nå i desember-11, så det strekker seg jo over noen år. Er det "formildende"?

Eller er det ikke det? Er det helt ok å bruke en og samme hannhund så mye?

Jeg har ikke peiling på dette her, derfor spør jeg. Men jeg syns, som er første innfall, at 23 kull etter en og samme hannhund innen en rase som gir i underkant av 500 valper i året, er MYE!? Selv om hannhunden er INT UCH (det står på Dogweb) og derfor sikkert er fin og flott og alt det der :P

PS! Sheltier får normalt ikke så store kull, alt fra 1 til 5 valper er vanlig. Tipper 3-4 valper pr kull er vanligst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dette bare i Norge?

Av de 23 kullene som står på hannen, er kun 2 merket med "imp". Jeg vet ikke hva det betyr? Tenkte først "import", men burde det ikke stått "eks" for eksport hvis det var på en utenlandsk tispe som reiste fra Norge etterpå?

Så jeg vet ikke. Hvor kan jeg evt lese på Dogweb for å se om noen var utenlandske tisper som føder i hjemlandet sitt?

Begge de to som er merket "imp" på kull-listen til hanhunden, tilhører èn og samme oppdretter hvis navn høres dansk ut.

Hvor mange valper har denne hannhunden gitt totalt da? Er det ikke 5 % av total antall hunder innen rasen som er "regelen" ell no da?

Jeg var litt usikker på hvor jeg kunne finne det, men det er noe som heter "avkom liste" der, og der sto det 67. Er det antall valper totalt hunden har fått, så gir det et snitt på 2 til 3 valper pr kull, altså små kull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. I snitt, om man regner 4 valper pr kull, så blir det vel sånn ca 10-12 valper i året siden 2003. I en rase hvor det produseres i underkant av 500 nye valper hvert år. Syns ikke det er mye sånn i utgangspunktet, hvis han gir sunne og friske valper, både fysisk og mentalt.

Eller driver jeg og regner veldig feil nå? 23 kull x 4 valper i snitt for hvert kull = 92 / 8 år (han har vel ikke rukket å ha så mange kull enda i år?) = 11.5 valper i året, sånn ca :)

Aya, imp står for import ja. Han kan jo vært og hatt seg litt i nabolandene, f.eks, også er valpene solgt tilbake til Norge :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men tenker man ikke litt sånn at det kanskje begynner å bli vanskelig å finne en stamtavle uten denne hannhunden på etterhvert, liksom? Ikke bare se på enkelt årets antall valper, men hva han faktisk er far til av levende hunder totalt i bestanden av sheltier pr i dag?

Nei, jeg vet ikke jeg :- )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de samme 8 årene vil det være født 3776 valper som ikke har han som far, mot hans 92. Det blir vel sånn ca 40 sheltier for hvert av hans avkom. Spørsmålet er jo om hans avkom går videre i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de samme 8 årene vil det være født 3776 valper som ikke har han som far, mot hans 92.

Jeg var litt usikker på hvor jeg kunne finne det, men det er noe som heter "avkom liste" der, og der sto det 67. Er det antall valper totalt hunden har fått, så gir det et snitt på 2 til 3 valper pr kull, altså små kull.

Spørsmålet er jo om hans avkom går videre i avl.

Ja, der sa du det. Det var et godt spørsmål. Gjør flesteparten av de ikke det, så spiller det jo ikke så stor rolle om han er far til uvanlig mange i rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*ler* Jeg tok feil av deg og Aya og, vøtt. Dere har for likt bilde :P

Men 67 valper på 8 år, da blir det født 56 sheltier for hvert av hans avkom hvert år. 8-9 valper i året, av 472 sheltievalper i året. Det trenger ikke å være så ille, 3 kull i året det, i snitt. Men hvis flesteparten av hans avkom går i avl igjen, så kan det bli litt problematisk. Og hvis de færreste avkommene hans går videre i avl, så blir det litt meningsløst å fortsette å bruke han. Han burde også ha noen sønner man bør kunne bruke fremfor han, i og med at de eldste valpene hans var født i 2003?

Så jeg veit ikke helt jeg. Det blir galt uansett, nesten :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*ler* Jeg tok feil av deg og Aya og, vøtt. Dere har for likt bilde :P

Men, men.... :P Det var noen som sa det i AN tråden, så jeg har jo nettopp endret mitt bilde til et sommerbilde, og da valgte jeg et som er tatt forfra av hunden med grønt gress som bakgrunn.Hadde et vinterbilde tatt fra siden av henne før (det lignet mer på Aya sitt fordi det var snø i bakgrunnen) Endret det for å gjøre litt mer forskjell på oss.

Jeg kan'ke no' for at vi har samme rase og samme farge! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en interessant, men umulig, problemstilling.

NKK anbefaler ikke at noe dyr får flere avkom enn det antall som tilsvarer fem prosent av registreringstallene over fem år - for sheltie vil det dermed si 118 valper, noe denne hannhunden er innenfor.

Det betyr ikke at NKK anbefaler eller oppfordrer til at et dyr får så mange avkom - men dette er tall som er ansett for å være innenfor det sunne i forhold til innavlsproblematikk for en rase.

Problemstillingen er dog mye mer kompleks enn fem prosent-regelen.

For det første må en se på hva slags stamtavle hunden har - om den er en import med helt nytt blod for rasen, vil det jo gagne genpoolen at denne brukes mye for å få tynnet ut flere.

Om hannhunden derimot har en far med 150 avkom og 35 halvbrødre med 40 avkom hver, sier det seg selv at innavlsproblematikken og innsnevringen i genpoolen blir mer prekær.

Om hannhunden har 200 avkom som ikke brukes videre i avl, spiller jo ikke det noen rolle for rasen med mindre avkommene ikke brukes i avl fordi det ikke er noen partnere å matche de mot på grunn av stamtavla.

I tillegg til å se på rasens samlede genpool og hannhundens eventuelle matadorinfluens, må en selvfølgelig også se på avkomstgranskningen - hva slags avkom gir denne hannhunden? Om en hannhund gir syke, stygge og redde hunder vil selv bare ett kull være ett kull for mye. Mens om hannhunden har noe å tilføre rasen, kan det noen ganger være verdt å la denne brukes litt mer enn normalt for å styrke rasen i den generasjonen, så får en fokusere på utavl i neste generasjon igjen.

Hvorvidt det er greit å bruke en hannhund eller ei, handler altså ikke bare om hvor mange avkom denne har fra før av.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

- hva slags avkom gir denne hannhunden?

HVIS jeg leser hannhundens opplysninger riktig, så står det under statistikken på avkommet hans at han har gitt 9 valper med HD, og 4 med AD.

HD-prosenten på hans avkom blir da (iflg.Dogweb) på 13,4%. Snittet for rasen (som står rett under) er på 6,8%.

Jeg er litt redd for å si noe feil nå, men det er slik jeg forstår Dogweb-opplysningene jeg leser.

Men betyr det at han, til tross for egne A-hofter, gir avkom med en høyere prosentandel HD enn rasen i sin helhet gjør? Hvorfor det, eller hvordan kan det skje, når han selv har A?

(jeg orker ikke bla og lete gjennom alle de kullene for å finne ut hvilke tisper han har fått disse HD valpene med, og om det er A-hofte tisper eller hva det er. Men det regner jeg med at det må være, noe annet er jo ikke anbefalt?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men betyr det at han, til tross for egne A-hofter, gir avkom med en høyere prosentandel HD enn rasen i sin helhet gjør? Hvorfor det, eller hvordan kan det skje, når han selv har A?

(er ingen HD-ekspert).

Men, det er mer ting enn arv som påvirker HD, blant annet miljø. Samtidig, så er ikke bare foreldredyrene de som avgjør om hunden er arvelig betinget for HD, men det er hele stamtavla. Om en foreldrehund har B-hofter, men resten av helsøsken, halvsøsken, foreldre, tanter, onkler, etc har C eller lavere, så sier det seg selv at linjene ikke er helt topp. Har hunden B, mens resten av slakta har A, så er linjene bedre. Sånn kort fortalt. Men er sikkert endel andre er som kan si det bedre :P Hovedpoenget er at nedarvingen av HD er veldig kompleks, men det er noe som både oppdrettere og valpekjøpere iblant glemmer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang. Dogweb og hvordan lese det:

Er tallet 9 på statistikken over avkommet hans det antallet hunder som er TESTET, eller det antallet hunder som har fått diagnose annen enn fri?

For jeg tror nå at jeg ser at det er ni test-resultater, men ikke alle 9 er "farlige". Det er 3-4 stk med C, og de ser faktisk ut til å stamme fra samme kull. Et kull med en tispe med B-hofter og denne hannens A-hofter, ga 6 valper totalt, (stort kull), hvorav hele 3 stk fikk diagnosen C... Det var mye til å være shetland sheepdog! En uheldig kombinasjon.

(kullets 6 valper; 3 stk med diagnose C, 2 stk med diagnose B (som regnes som fri, ikke sant?) og en som ikke er røntget (det står iallefall ikke noe på denne siste, blank linje).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HVIS jeg leser hannhundens opplysninger riktig, så står det under statistikken på avkommet hans at han har gitt 9 valper med HD, og 4 med AD.

HD-prosenten på hans avkom blir da (iflg.Dogweb) på 13,4%. Snittet for rasen (som står rett under) er på 6,8%.

Jeg er litt redd for å si noe feil nå, men det er slik jeg forstår Dogweb-opplysningene jeg leser.

Men betyr det at han, til tross for egne A-hofter, gir avkom med en høyere prosentandel HD enn rasen i sin helhet gjør? Hvorfor det, eller hvordan kan det skje, når han selv har A?

(jeg orker ikke bla og lete gjennom alle de kullene for å finne ut hvilke tisper han har fått disse HD valpene med, og om det er A-hofte tisper eller hva det er. Men det regner jeg med at det må være, noe annet er jo ikke anbefalt?)

Nå spurte jeg retorisk - jeg synes det er unødvendig å diskutere enkelthunder, jeg liker bedre å diskutere prinsipielt - så får hver enkelt analysere enkeltindivid på egen hånd ut fra input en får fra andre. Jeg synes også det er henimot ufint å diskutere en konkret hund, selv om den er relativt anonym.

Statistikken du viser til kan jeg ikke si noe om uten å se den selv - du sier hannhunden har ni valper med HD, men hvor mange er fri?

Shetland sheepdog er så vidt jeg vet en rase med lav røntgenprosent, så det er vanskelig å si noe sikkert om status på det området for rasen - det er mange mørketall.

Hva som er anbefalt, varierer fra rase til rase - og det står oppdrettere fritt til å velge selv om de vil forholde seg til raseklubbens avlsanbefalinger eller ikke. Det er er vanlig på raser hvor en røntgenfotograferer at en kun bruker foreldre med frie hofter, men det er også raser hvor det er normalt å bruke C-hofter, for eksempel. På raser hvor veldig få røntger, er det vanlig at det ikke sies noe om det i avlsreglene - fordi det ikke er ansett som et problem på rasen, eller fordi så får røntger at det ikke er noe som er mulig å ta hensyn til.

HD og AA har ingen enkel arvegang, det er ikke slik at to foreldredyr som er fri for HD kun gir friske avkom - da hadde det jo ikke vært nødvendig å røntgenfotografere valpene når den tid kommer.

HD og AA har et kompleks og sammensatt nedarvingssystem, kombinert med at en rekke miljøfaktorer også kan bidra til å trigge og/eller forsterke HD-diagnosen. En må for eksempel se bredt og dypt i hundens stamtavle når en vurderer HD - altså ikke bare avlsdyret, mens også dets søsken, halvsøsken, foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, besteforeldres søsken, tidligere avkom, også videre.

Jeg hadde et kull i fjor hvor mor og far kommer fra kull med 100 prosent fritt for HD og AA. Det betyr dessverre ikke at jeg er garantert 100 prosent fritt i mitt eget kull - men det er et bedre utgangspunkt, enn om jeg hadde brukt en hannhund som var fri for HD, men med masse søsken og halvsøsken jeg ikke visste noe om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skal man kunne lære noe og lære å lese Dogweb om man ikke kan bruke anonyme eksempler? Jeg har ikke nevnt et ord om hvem denne hunden er, så jeg syns det er litt dårlig gjort å kalle det "ufint". Jeg har ikke hengt ut noen. Jeg prøver å lære.

Men drit i det da. Hundemiljøet er bare helt på trynet. Nytter ikke spørre om noe.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det kanskje ikke gagner en rase særlig bra om en hannhund blir brukt veeeldig mye, da tenker jeg på avlsbasen i utgangspunktet :) Det er viktig å få inn nytt blod her å der, viktig å ikke avle seg inn i et hjørne. Kanskje spesiellt med små raser da (raser som ikke er så stor i antall). Syns å ha hørt om en hannhund (dalmatiner) med mange maaange valper etter seg. Disse riktig nok spredd rundt om i verden. Men er det bra? Det kan jeg ikke svare på.

Men det er kanskje greit om denne hunden bevist gir videre gode gener? :) Om den gir pene, friske og mentalt gode avkom så hvorfor ikke? Så lenge man ikke overdriver riktig nok...

Samtidig er det viktig å se på avkommet og hvordan de blir før man setter tilverks et kull til. F.eks kan det være en fordel om avkommet runder 2 år, slik at man ser hvordan de har blitt. Om de er friske? gemyttmessig gode? Resultater på utstilling o.l :) Om man da merker noen brister så må man jo prøve å revurdere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skal man kunne lære noe og lære å lese Dogweb om man ikke kan bruke anonyme eksempler? Jeg har ikke nevnt et ord om hvem denne hunden er, så jeg syns det er litt dårlig gjort å kalle det "ufint". Jeg har ikke hengt ut noen. Jeg prøver å lære.

Men drit i det da. Hundemiljøet er bare helt på trynet. Nytter ikke spørre om noe.

Jeg beklager at du føler jeg sa noe negativt om deg - men om du leser det jeg har skrevet gjennom tråden en gang til, vil du se at jeg gir flere argument for at det er umulig å svare på ditt spørsmål. Altså er det umulig å gi et enkeltstående svar på om det er bra eller dårlig at den hannhunden du tenker på har så mange kull etter seg.

Du har gitt mange kjennetegn på denne hannhunden, så det går an å identifisere ham med søk i DogWeb og google, og å diskutere en konkret hund hvis eier antagelig ikke er bruker på dette forumet er ikke ansett som heldig. Men å ha generelle diskusjoner innenfor tema i avl og oppdrett som gjelder på tvers av enkeltindivid og eventuelt raser, er selvfølgelig uproblematisk. Derfor forsøker jeg å diskutere fordeler og ulemper ved at en hannhund har mange kull, og ikke å svare på om den hannhunden burde ha 23 kull. Jeg håper du kan se forskjellen, men likevel ta med deg innspillene du får i tråden og på det grunnlaget fatte din egen beslutning om hannhunden.

Det er trist at du synes hundemiljøet er helt på trynet, men gi oss gjerne en sjanse til å motbevise inntrykket ditt om du har andre generelle spørsmål.

Om du har spørsmål om konkrete hunder, er kanskje raseklubben et bedre mål å henvende seg til, da fåtallet her inne er sheltiefolk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fant ganske raskt ut hvem hannhund du snakker om :P

men jeg ser ikke på det som et eksempel på en hannhund som har blitt brukt alt for mye.

Kan jo heller komme med et annet et, som jeg syns kanskje er litt i grenseland.

9 år i avl (2001-2010), 49 kull, 188 avkom. Men han har produsert utrolig mange flotte sheltier, og 3 av hans sønner er brukt endel i avl, samt endel tisper så klart, men det er jo begrenset hvor mange valper en sheltietispe får produsert i løpet av livet sitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 år i avl (2001-2010), 49 kull, 188 avkom.

Ja, der ser du. Der kom du med et greit svar jeg forstår; de 23 kullene jeg hadde i mitt eksempel var da ikke så fryktelig mange som jeg først trodde likevel. 49 kull er mer enn dobbelt så mange. Da var mitt eksempel bare "barnematen" i forhold :)

Etter hva jeg har forstått, så finnes det egentlig ingen grense for hvor mange kull en hann kan få i sin livstid?

Den 5% greia som er nevnt, er det en anbefaling eller en regel og hvordan var det? 5% av hva...? 5% av antall levende hunder av rasen, eller maks 5% av antall fødte valper pr år innen rasen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fant ganske raskt ut hvem hannhund du snakker om :P

men jeg ser ikke på det som et eksempel på en hannhund som har blitt brukt alt for mye.

Kan jo heller komme med et annet et, som jeg syns kanskje er litt i grenseland.

9 år i avl (2001-2010), 49 kull, 188 avkom. Men han har produsert utrolig mange flotte sheltier, og 3 av hans sønner er brukt endel i avl, samt endel tisper så klart, men det er jo begrenset hvor mange valper en sheltietispe får produsert i løpet av livet sitt.

Var ikke så vanskelig å gjette hvem det var heller (ja, jeg har nerda antall avkom Saetapappaen har, hehe). Han ble brukt forholdsvis mye i ung alder, men ble så holdt tilbake og kun brukt sporadisk de siste årene. Tricolourer med gode kvaliteter blir ofte mye brukt da det er eneste fargen man kan bruke på alle farger.

Det som er verdt å merke seg på sheltie er at størrelse er vanskelig. Mange blir for store, noen for små, og disse blir ofte ekskludert fra avl rett og slett pga. størrelse. Dernest har man øvrig eksteriør, helse og gemytt. Alt i alt er det ikke fryktelig mange avkom som blir brukt mye videre uansett hvilke hannhundlinjer man ser på. Noen hannhundeiere har derimot alt for lite restriksjoner på hvilke tisper de låner bort hannhunden sin til, og dette synes jeg personlig er synd. Noen sier ja til "rubbel og bit" for å ikke "miste" tispeeiere til "konkurrenter". Trist, men akk, så sant.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell på antall kull og antall valper, husk det.

For å gjenta femprosentregelen:

Det er ikke anbefalt at en hannhund får flere avkom enn fem prosent av summen av antall registrerte valper over fem år. Altså, om det fødes 100 valper per år, er det 5 prosent av 500 valper som er satt som anbefalt grense - 25 valper til sammen.

Dog skjer det ingenting om en hannhund får flere avkom enn det - valpene blir fremdeles registrert i NKK. Det kan være mange gode grunner til at en hannhund får flere avkom enn anbefalingen.

Femprosentregelen gjelder for øvrig tisper også, men de får åpenbart ikke like lett like mange avkom, og NKK har en grense på fem kull for en tispe - flere kull krever veterinærattest fra før parring som bekrefter at tispa er i form til det, og det er også en øvre aldersgrense for når tispa kan ha kull. Dette gjøres for tispas velbefinnende, en hannhund har åpenbart ikke samme fysiske slitasje av et kull eller ti.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...