Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaring som Au pair


edlitam
 Share

Recommended Posts

Jeg har jo snart tilbrakt ett helt år i Lofoten på fhs, og merker at jeg ikke er klar for å studere heelt enda. Jeg leker litt med tanken om å bli Au pair i frankrike ett år eller reise gjennom wooof og jobbe på gård. heller mest mot au pair. Er det noen her inne som har gjort det? Eller kjenner andre. Jeg vil gjerne høre positive og negative erfarigner :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke vært au pair selv, men gjennom årene har vi hatt *telle* seks? syv? åtte? hjemme oss hos. De fleste av disse kom riktignok mens jeg drev med mine utenlandsstudier, men litt har jeg jo fått med meg :)

Det er viktig at du er helt ærlig med deg selv — blant annet hvilke aldersgrupper du trives med. Det er stor forskjell på å ha ansvar for to barn på 1 og 3 år, og to på 7 og 12. I tillegg bør du ha tenkt over hvor sentralt du vil bo. Dette har vi erfart både på godt og vondt, der vi bor i en bygd med 300 mennesker. Vi har hatt au pairer som stortrivdes med å kunne gå tur i fjellet, plukke sopp, og å være inne og male. Og vi har hatt et par som har kommet og blitt heller overrasket, tross alle forsøk på å forberede dem. Én fortalte oss etter at par uker at hun hadde bestemt seg for å dra hjem og pakket koffertene, og dro avgårde bare et par timer senere. Ikke greit å være mamma som da sitter igjen med fem små unger og jobb... En annen ble hos oss lenge, men var tydelig ikke fornøyd med det sosiale. Hun dro og fikk seg deltidsjobb, og festet og overnattet mye borte, og det ble til slutt mye krangler og misnøye.

En god og åpen dialog med foreldre er også viktig, både i forkant og mens du er der. Vær ærlig og realistisk om hva du ønsker, og hvordan du ser for deg hverdagen. Spør heller for mange spørsmål enn for få.

Jeg håper dette ikke ble for negativt — det er jammen mye positivt også. Den første au pairen vi hadde har senere vært på besøk hos oss igjen, med familien, til stor glede for både store og små. Jeg har også vært på besøk hos henne, og vi storkoste oss (vi er altså ca. jevnaldrende, mine søsken er betraktelig yngre).

Satser på at dette blir noenlunde leselig og logisk. Jeg døgner for å prøve å komme tilbake igjen i riktig døgnrytme, og klokken er nå fem :|

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Det er som du sier som jeg har fått inntrykk av mye opp og ned. Jeg vil gjerne først og fremst lære meg språket, samtidig som er jeg er utrolig glad i både barn og nye kulturer og situasjoner. reiser jeg da ned på litt feil grunnlag? Jeg drar jo ikke dit først og fremst for å bli god til å vaske og lage middag

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt intrykk er at de fleste drar for å oppleve og lære kultur og språk. Det er vel de færreste som føler at de bare flytte inn hos en fremmed familie for å passe unger og øve på å vaske :P Så nei, jeg syns du har helt vanlig og forventet grunnlag for å ville reise.

Akkurat hva angår det praktiske, med matlaging og renhold, avhenger nok mye av familien, men du er ikke der for å være hushjelp. Du skal være med barna, og du skal være en del av familien, f.eks. være med på aktiviteter og ting. Hos oss blir det en del brødskivelaging, og innimellom en middag eller to hvis mamma har konsert/møte/osv. Au pairen pleier også å hjelpe til med vanlig renhold, som å rydde bordet etter middag sammen med de andre, hjelpe ungene å rydde, brette en klesvask, støvsuge i ny og ne, og holde rommet sitt i relativ orden… altså ikke at hun gjør alt i huset, men at hun hjelper til på samme måte som det forventes av eldre barn/tenåringer i huset. Akkurat det er en ting du absolutt bør spørre potensielle familier om: hvordan de ser for seg at du deltar i hverdagen i huset.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også gått på Lofoten fhs, det var et knallbra år!

Jeg hadde dessverre en veldig kort og grusom au pair-erfaring. Samboeren min skulle på utveksling et halvt år i Paris og jeg fant en familie som virket kjempegreie og som ble anbefalt av sin daverende svenske au pair som måtte flytte pga at hun skulle begynne å studere. Familien bestod av en mor og en 15 år gammel jente som bodde i en nokså fin forstad til Paris. Oppgavene mine var å kjøre og hente jenta på skolen, kjøre på fritidsaktivitet to dager i uken og å lage middag til moren kom hjem fra jobb kl.8 om kvelden. -Hørtes ut som ganske lette oppgaver.

Hvor det gikk galt vet jeg nesten ikke. Det var nok en blanding av morens kritikk av at jeg tok dagene med ro og brukte tiden min på å lese, mens hun mente jeg burde dra inn til Paris og nyte det som var verdens mest fantastiske by ifølge henne. Vendepunktet kom da jeg etter en uke ble skjelt ut for å en dag ikke ha middagen ferdig til kl.8. Deretter fortsatte det med en del krasse kommentarer de neste par dagene. -Her er det nok en stor kulturforskjell mellom veldig direkte og krasse franskmenn og høflige forsiktige nordmenn. Jeg lot være å reagere tilbake, men tok det hele med ro og mener at jeg overhodet ikke gjorde noe for å provosere henne. -Men jeg fant ut at jeg ikke orket å bo der mer når moren var så utrivelig og krass mot meg. -Jeg hadde nok en naiv tro på at jeg skulle bli inkludert i familien, men følte meg ekskludert og litt "brukt" på en måte.

Etter to uker der fortalte jeg moren at jeg ikke ønsket å være der lenge og om de ikke kunne finne noen som kunne erstatte meg. Jeg mener at det er en ærlig sak om man ikke går overens, og at man kan komme til en enighet. Moren klikket totalt og sa at det var umulig for henne å finne noen andre, siden de skulle på lang Egypt-ferie om en måned og jeg måtte passe bikkjene deres imens. Hun ville at jeg skulle sverge på å være der i to måneder fremover, noe jeg ikke ville gjøre og som jeg sa på en veldig rolig og høflig måte. Da klikket hun enda mer, skjelte meg ut og sa at hun fikk et hjerteatakk pga min uforskammenhet. Det var da jeg gikk på rommet mitt, strigråt og ringte sjømennskrirken i Paris. -Hadde jeg vært 18-19 år så hadde jeg kanskje godtatt å bli behandlet på den måten, men ikke når jeg var 25, -da hadde jeg erfaring nok til å vite at det ikke var meg det var noe galt med, men heller måten de behandlet meg på.

Sjømannspresten i Paris er et fantastisk menneske som stilte opp totalt for meg. Vi ringte frem og tilbake over noen dager hvor jeg fortsatte å gjøre pliktene mine hos familien, prøvde å snakke saklig med moren, men uten at situasjonen ble bedre. Da fant jeg og presten, Reidar, ut at jeg måtte ut derifra og at de skulle hente meg noen dager senere, i helgen, mens moren og datteren var på tennistrening. Det var snakk om å dra inn den norske ambassaden, men vi klarte oss uten.

-Jeg følte meg som en skurt som skulle snike seg ut med halen mellom beina, men så ingen annen løsning. Jeg hadde klær på tørk og kofferten min nede i kjellerrommet i huset. Da jeg skulle ned dit var døra låst og nøkkelen fjernet. -Det var da det klikket for meg også. Først da ble jeg sint, tidligere hadde jeg bare vært trist og lei. Jeg var alene i huset og prøvde alle nøkler jeg fant for å låse opp døra. Lettelsen var stor da jeg fant en som passet. Jeg hentet klærne mine og kofferten.

Da moren kom hjem den dagen så sa hun bare kort: "du flytter på lørdag." "Å, har du funnet noe andre, så fint" sa jeg lettet. Hun sa bare tørt at hun kunne kjøre meg til togstasjonen. -Det var tilfeldigvis den dagen vi hadde planlagt at Reidar skulle hente meg, så jeg svarte bare tørt tilbake "Nei takk, jeg har venner som kan hente meg". Og sånn kom jeg meg ut av en helg ****** situasjon. På sjømannskirken kunne de vise meg et eget rom som nå var lager som tidligere hadde vært rommet som au pairene fikk sove på etter at de måtte rømme fra familiene sine. I dag er det mye færre skandinaver som er au pairer, vi godtar mye mindre slaving og hersing enn jenter fra mange andre land, men presten kunne fortelle at på 80-tallet årlig hadde de flere jenter hver høst og hver vår som ble hentet ut og fikk sove hos kirken. -Altså er det mange flere enn meg som har opplevd vonde situasjoner som au pair.

Jeg mener ikke å skremme vettet av deg, men jeg ville nok heller ha valgt å jobbe knallhardt i sommer, spare opp penger og melde meg på gateway college eller lignene språkkurs til høsten og leve som student. Da er du mye mer uavhengig, får studiekamerater og kan nyte oppholdet bedre samtidig som du lærer språket og kulturen å kjenne. Dersom du alikevel vil være au pair så ver klar over at det finnes et helt eget reglement for den type kontrakter, med kun en måneds oppsigelse, ved alvorlige forhold kan kontrakten heves umiddelbart. Jeg hadde altså alt mitt på det rene juridig sett, selv om jeg ikke var klar over det før sent i situasjonen.

Som du kanskje kan skjønne så fikk min frankofili fikk jeg en skikkelig knekk og jeg avskydde lenge alt som var franskt, men nå er jeg på bedringens vei igjen og kan glede meg over minner fra ferier, franske venner og like språket igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for dype og utfyllende svar. Jeg ser jo at du ikke hadde en så veldig positiv opplevelse med det hele, men jeg har som sagt gått på FHS ett år nå, og kunne gjerne tenke meg å ikke være fullt så uavhengig å leve sammen med en annen familie. Jeg har i tillegg masse familie i frankrike osm kunne hjelpe meg om det skulle være noe. Er språkkurs en del v det å være au pair eller må man ordne det selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en fæl opplevelse! Sånn skal det jo bare ikke være! Godt at du kom deg ut så fort som du gjorde, tør ikke tenke på hvordan det kunne gått med en som var yngre og kanskje litt mer sjenert/forsiktig :no:

Språkkurs må du nok ordne selv— jeg tviler på at det finnes noe system der — men noen familier vet i hvert fall om hva som finnes og kan hjelpe deg finne frem til den beste løsningen.

Siden min mor har undervist norsk for voksne fremmedspråklige en god stund, og nå er lærer for asylbarn, har hun hatt god oversikt over norsktilbud i nærområdet og masse materiell i huset. Mye mulig de fleste familier ikke er helt der :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lærte mye fransk på de tre uken jeg var der da! -Men det er nok kjekt å ta et kurs utenom ja, og der blir du også kjent med jevnaldrende i samme situasjon. Når du skal finne en familie så er det viktig å bli enige om hva som er din helt egne fritid som du kan bruke til kurs o.l., og når du forventes å være til disposisjon.

Jeg har forøvrig hatt et år med utveksling på videregående hvor jeg bodde hos en herlig familie i Texas. De fant jeg via bekjente av familien min, så om du kan finne noen via dine franske slektninger så kan det kanskje være mer betryggende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skypet over en time med en familie igår. De bodde på en gård i alpene, med fire barn og masse dyr. Jeg likte familien utrolig godt, eneste var at moren så og si ikke snakket engelsk. Tror dere dette vil bli ett problem da jeg tenker å gå intensivkurs fransk i sommerferien, pluss har mor som er fransk så jeg kan få hjelp der samt masse franske naboer. Har også hatt fransk på skolen uten at jeg husker sånn alt for mye

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det vil bli et veldig bra insentiv for å bruke fransken så mye som mulig! Så lenge det er noen i huset som kan engelsk, så går det alltids. Og i disse dager med google translate og alt, så ville jeg ikke bekymret meg så mye for det. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger trenger man virkelig det lille sparket bak til å MÅTTE snakke fransk, så det tror jeg går helt fint. Bare dere tar evt kommunikasjonsproblemer med litt humor i stedet for frustrasjon så går det nok bra. :yes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig, du kommer til å lære raskere når du må det for å kommunisere. Det går mye fortere når du er omringet av språket og må bruke det daglig enn når du driver med skolefransk :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Nå har jeg begynt på franskkurs så den biten går iallefall fremover. Men ett lite spørsmål til dere som har vært au pair eller kjenner noen som har vært det. Hvordan er det med forsikring og sånn? for jeg er jo ikke student så slike forsikringer er vel utelukket? jeg er forsikret under pappa nå men den går snart ut. Jeg har dnb bank om det har noe å si, helfo kort får jeg jo uansett, men jeg burde vel ha noe mer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...