Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Noen som har vært borti dette hos hund?

Hva er prognosene når dette oppdages tidlig?

Hvilken effekt pleier cellegift å ha? Forlenge livet til hunden noen måneder, eller kanskje holde det i sjakk i mange år?

Leser at 10% blir kvitt kreften og 50% responderer på behandlingen, men vil gjerne ha personlige erfaringer.

Hunden er voksen, men ikke gammel, er godt trent og aktiv.

Diagnose er ikke stilt enda (biopsi er tatt og sendt til lab), men det mistenkes lymfekreft.

Skrevet

Jeg kan ikke mye om lymfekreft. Men vet at den kommer i "ulike former". Jeg har kun kjennskap til hunder som har fått den aggressive formen. Og da har det gått veldig fort (en uke).

Men som sagt fins den i fler "utgaver".

Skrevet

Mine foreldre hadde en briard som fikk lymfekreft. Hun var åtte år gammel da hun fikk kreft, jeg mener hun levde et par måneder etter at diagnosen var stilt. Vi vurderte diverse behandlinger, men det endte med at hun kun fikk kortison - mener jeg. Det var søsteren min, som er veterinær, som ordnet med medisineringen. Hunden var i brukbar form helt til kvelden før hun døde, dvs at hun gikk daglige turer, ville være med ut og travet på turene. Hun ble veldig dårlig en kveld, søsteren min skulle avlive henne dagen etter, men rakk ikke frem... Hunden døde den natten. Det hele var fryktelig trist. Mistanken om lymfekreft dukket opp ved at hun hadde veldig opphovnede lymfeknuter...

Guest Snusmumrikk
Skrevet (endret)

Forrige hunden min hadde lymfekreft (fikk det da hun var 8 år gammel), og vi valgte å behandle. Etter første cellegiftkuren var hun ekstremt mye bedre, etter andre var hun symptomfri. Vi fullførte kuren og hun var helt frisk i over ett år. Da fikk hun en ny aggressiv kreftform som spredde seg fort, og hun ble veldig fort veldig dårlig og fikk slippe. Hunden min fikk et helt år som helt frisk av behandlinga. Hun ble heller ikke spesielt dårlig av selve cellegiften, unntatt første behandlinga. Hun var strålende fornøyd hver gang vi tok henne med til veterinærhøgskolen :P Så om jeg hadde fått en hund med samme kreftform og samme sansynlighet for å bli frisk, så ville jeg definitivt behandla igjen. Men ikke all lymfekreft er lik, så hva som var rett på min hund trenger ikke være rett for andre. Jeg ville ikke gjort det om livskvaliteten hennes det ekstra året hun fikk ikke hadde vært god. Det er også en dyr behandling, så om hunden ikke er forsikra er det mye penger.

Edit: Er det Cita?

Endret av Snusmumrikk
Skrevet

Tusen takk for svar :)

Nei, det er ingen av mine hunder! Hadde det vært Cita, eller noen av de andre, så hadde jeg vært hysterisk og hadde ikke klart å sitte på Sonen. :no:

Men det er en av mine beste venninner sin fuglehund...

  • 1 year later...
Skrevet

Hadde nettop en dvergschnauser som vi måtte ta nå for tre uker siden pga lymfekreft.

Symtomer..

Litt vansklig å si fordi hunden gikk i fra å være glad og våken til å spy og ikke ville spise, hun drakk enormt også. Hos dyrlegen trodde de det var lever betennelse pga skyhøye lever verdier, hun fikk drypp pga uttørring en dag. Dagen etter var hun helt slapp og spøy fortsatt. Sjelven og utafor. Tissa inne.

Dro t dyrlegen igjen å tok fler prøver, fikk beskjed om å ta hun med t vetrinærhøyskolen for vidra behandling. Vi viste da ingenting om at dette var kreft, vi hadde fått forespeilet leverbetennelse.

Inne på. Vet.høyskolen ble hun innlagt, hun skulle få mat og pencelin intravinøst for å få fortest mulig bedring på lever. Etter dag nr to ringte de til oss å sa at hun ikke var noe bedre og at vi burde vurdere om vi skulle fortsette behandlingen. Men pga tidligere erfaring med syk hund og da følte vi at vi behandlet og håpet allt for lenge så valgte vi nå å avslutte for lille lotus. Et utrolig vansklig valg, hun var bare 7år og fra å være frisk å til dødssyk gikk det kun 5 dager.

Valget var helt rett innså vi da vi møtte en meget sliten hund på vet.høyskolen, det var så vondt å ta valget men alikavel så rett.

De var flinke på vet.høyskolen,vifikk god tid til å ta forvell.. Vi klappet hun, nusset hun og hadde med yndlingsleken hennes. Hun kvikknet noe til da hun oppdaget det var meg og mamma som var der, et lite logger me halen fra en sliten kropp.

Vi valgte å obdusere hun fordi vi tidligere også har hatt dvergschnauzer med lever problemer... Men til vår store overaskelse var dette ikke lever som var sykdommen men asså lymfekreft, aggresiv form som hadde spredd seg ftil de andre organene i stor fart. Bukspyttkjertelen hadde sluttet å virke og etter det tok hvert organ sakte men sikkert kvelden...

Stakkars lille lote-poten våres, jeg tror ikke hun hadde det veldig vondt i å med hun fikk smertestillende hver dag men jeg VET at hund og kreft er det ingenting å spøke med. 5dager var allt som skulle til på forskjellen fra liv til død..... Det er enda godt man ikke vet hva morgendagen bringer og husk å sett pris på hvert minutt vi er heldige å få tilbringe med hunden våres...

Skrevet

Det var min hund som de hadde mistanke om lymfekreft. Det ble en operasjon der vi opererte ut ene lymfen. Den og en vevsprøve til ble sendt til nvh. Der kunne de ikke fortelle meg noe annet en at det var overaktivitet i cellene, og de ville jeg skulle komme inn med hunden for nærmere undersøkelse (Takk til Benedicte som jeg fikk overnatte med og ble med meg igjennom alt dette).

Det ble de tatt en del prøver som ble sendt videre til usa, og til en lymfekreft forsker der. Heller ikke der fikk jeg noe endelig svar. Så konklusjonen her er at det er noe som ikke er som det skal, men det er ikke ondartet kreft, enda hvertfall. Dyrlegen sa jeg måtte forbrede meg på å miste hunden kanksje innen 2 mnd. Dette er nå over ett år siden. Hun har fortsatt hovne lymfer, men det ligger stabilt.

Jeg drar inn for å sjekke hunden hver 6 mnd. Er ekstra påpasselig når det kommer til sykdom osv. Etter dette har hun hatt livmorsbetennelse og vært forkjølet engang. (Har blitt veldig hønemor og ser etter symptoner hele tiden) Eneste som er skummelt med dette nå er hvis det utvikler seg og blir ondartet, eller hvis lymfen imellom lungene hovner voldsomt opp. Dette vil da presse mye, og skape pusteproblem osv.

Skrevet

Takk for svar!

Er bare overhysterisk hønemor som er livredd for å miste snuppa mi, og reagerer ved den minste forandring i lymfeknutene og ute etter å vite og lære litt mer ;)

Den ene lymfeknuten til Bridie er liksom delt, på en måte. Kjennes som to klumper, ikke en. Og da de brått ble litt større enn normalt, så fikk jeg litt panikk. Men, heldigvis bare "falsk alarm" som vanlig, og antageligvis bare lymfer som gjorde jobben sin av en eller annen grunn ;)

Skrevet

Takk for svar!

Er bare overhysterisk hønemor som er livredd for å miste snuppa mi, og reagerer ved den minste forandring i lymfeknutene og ute etter å vite og lære litt mer ;)

Den ene lymfeknuten til Bridie er liksom delt, på en måte. Kjennes som to klumper, ikke en. Og da de brått ble litt større enn normalt, så fikk jeg litt panikk. Men, heldigvis bare "falsk alarm" som vanlig, og antageligvis bare lymfer som gjorde jobben sin av en eller annen grunn ;)

Det var jo enda godt :ahappy: Unner ikke engang min verste fiende den usikkerheten som fulgte med under hele prossesen. :no:

Hos henne er det alltid store lymfekjertler, men følger nøye med forandringer der også. Bedre å sjekke engang for mye enn forlite hvertfall!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...