Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lang tid (ettersøkshund)


Recommended Posts

Skrevet

Det har med erfaring å gjøre - her er det helt andre utfordringer som kommer for hunden og som kun kan læres gjennom erfaring. Å bruke for lang tid... hvordan kan man definere det? Et ettersøk kan ta 5 minutter. Eller det kan gå over flere dager. Det kan være snaue 15 meter langt eller mangfoldige kilometer. Det går ikke an å sammenligne blodspor mot "the real thing".

Når det gjelder ettersøk så er oppklaringsprosenten 50 %. Det vil si at det er slett ikke alltid at man finner dyret uansett hvor dyktig ekvipasjen er. En trefoting kan løpe fryktelig langt og er ofte umulig å komme innpå til skudd.

Det har også noe med å bli brukt - som fersking med lappen i hånda så er det viktig at du kommer deg ut i trafikken og får kjørt deg bokstavelig talt. Går det et år fra du tar lappen til du sitter bak rattet så tar det tid før du er trygg og har rutinen i ryggen. Slik er det også på ettersøk - det er ikke slik at oppdragene står i kø. Dersom du ikke er med i en ettersøksring, har avtale med jegere eller kommune så kan det være umulig å slippe til. Å gå blodspor for seg selv hjelper jo litt - men det er og blir en kunstig situasjon og hunden og du får ikke den nødvendige erfaring.

Det ER krevende å gå ettersøk. Du bør ha jegerprøve og eget våpen med deg og ha gode skyteferdigheter. Det er ofte du som må avlive dyret som du ser hinke avgårde - eller du må vurdere om dyret er friskt nok til å la være å skyte. Ettersøk går minst like mye på deg som fører - du skal være rene "CSI" på skuddstedet og kunne vurdere hvordan skaden er og hvor dyret mest naturlig har gjemt seg. DET er det aller mest utfordrende.

Derfor mener jeg at overlat ettersøksarbeid til de som har genuin interesse for dette og ikke minst kunnskaper om både vilt og jakt og skyting. Det finnes ikke det minste morsomt å stå over ei rådyrgeit som ligger og ser på deg med digre øyne og som desperat prøver å komme seg unna. Men som ikke kan det fordi ryggen er brukket. Du må skyte henne i bakhodet fra noen meters avstand og hva gjør du med killingen hennes? Avliver du den også?

Tenk over disse tingene før dere godkjenner hunden - det er ikke bare å gå et spor men man stoler på at dere vil kunne ordne opp enten det er en uheldig skytter eller bilist det er snakk om.

Er det din personige mening at man må være en erfaren jeger før man starter med ettersøk?

For meg er dette EN av måtene å starte på, for ja, jeg har tenkt å jakte etterhvert, men har ikke jegerprøven enda.

Tanken min er å starte med å være med når familiemedlemmer jakter, for det vil være den "enkleste" måten for meg å komme i gang på, og samle erfaring :)

Om hunden min duger aner jeg jo ikke før jeg har prøvd.

Skrevet

Er det din personige mening at man må være en erfaren jeger før man starter med ettersøk?

For meg er dette EN av måtene å starte på, for ja, jeg har tenkt å jakte etterhvert, men har ikke jegerprøven enda.

Tanken min er å starte med å være med når familiemedlemmer jakter, for det vil være den "enkleste" måten for meg å komme i gang på, og samle erfaring :)

Om hunden min duger aner jeg jo ikke før jeg har prøvd.

Det er gjerne sånn man begynner å jakte. Ikke sånn man starter som ettersøksjeger. Og du trenger ingen ettersøkshund for å starte med jakt - ei heller egen jakthund. De man beynner å bli med på jakt for å lære av, står gjerne for den biten;-) For å si det sånn: du måtte gjerne ha blitt med meg på jakt. Men om det kom til en situasjon med skadeskyting, ville jeg ikke ha latt deg rote rundt med en ny-godkjent selskapshund :D

Skrevet

Alle må vi starte et sted :) Og jeg synes det er kjempeflott at noen er villige til å gå den veien fordi det handler om å gjøre en innsats for å forkorte et dyrs lidelser. Sleng deg med familen på jakt - og når dyret ligger dødt der framme så er det en fin anledning for deg og hunden å spore til fallet. Det er en god læring for dere i trygge omgivelser fordi dyret ligger der allerede.

Når det gjelder det du spurte om; det står ikke nedfelt direkte at du skal være en erfaren jeger, men DN sier bla at

"Ettersøk og avlivning av såret vilt må være et samspill mellom hund og fører. Hundeførerens kunnskaper og kvalifikasjoner er derfor like viktige som hundens for å oppnå en god ekvipasje som kan gjøre jobben med et vellykket ettersøk. Utdanningen av hundeførere er like viktige som opplæringen av ettersøkshundene. Dersom en godkjent ettersøkshund brukes av ukyndig person slik at ettersøket blir uten tilfredsstillende resultat er dette ikke i samsvar med intensjonene i forskriften"

DN, Viltloven 2008 - forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst med kommentarer, side 23.

Så erfaring er alltid en god ting og ved å gå sammen med andre erfarne i starten så blir du også tryggere og kan etterhvert gå sjølvstendige ettersøk. Som Pringlen sier - man begynner som regel med jakt først og høster erfaring på den måten. Ettersøk kommer gjerne etterhvert.

  • Like 2
Skrevet

Skjønner jo at jeg ikke TRENGER ettersøkshund, eller jakthund ;) men er likevel innmari interessert i dette.

For øyeblikket er det treningen med hund jeg har mest i fokus (selv om det sikkert er forferdelig irriterende for all verdens jegere :D, må bare beklage altså)

Vi får se hva det blir til ;)

Og hva vi får til ;)

Red: Med å "hive oss med" familie, tenker jeg i all hovedsak på å delta på jakten (gjerne ha med hunden, men ikke for at hunden skal delta egentlig. Sondere terrenget litt???)

Skrevet

Alle må vi starte et sted :) Og jeg synes det er kjempeflott at noen er villige til å gå den veien fordi det handler om å gjøre en innsats for å forkorte et dyrs lidelser. Sleng deg med familen på jakt - og når dyret ligger dødt der framme så er det en fin anledning for deg og hunden å spore til fallet. Det er en god læring for dere i trygge omgivelser fordi dyret ligger der allerede.

Selvfølgelig! Kjempefint sagt :D

Skrevet

Mitt syn er bare å begynne og trene og ha det artig, men også kjenne sin egen begrensning..

Jeg begynte med jakt da jeg var relativt ung.. Jeg begynte med å sitte på post noen ganger, før jeg ble hundefører for en av hundene til pappa.. Bikkja visste hva den gjorde, og min jobb var å lese hunden, fortelle pappa hvor jeg var og holde i båndet.. Etter noen år med slikt fikk jeg tak i min første jakthund, jeg var da 14 år. Trente opp den til godkjent ettersøkshund, og jeg brukte den på jakt. Pappa brukte også hunden min, og min hund ble brukt på flere ettersøk, men jeg var ikke erfaren nok og lot min far ta seg av jobben :) Jeg tok også kurset for hundeførere om ettersøk :)

Så jeg trente opp hund samtidig jeg var nybegynner på jakt :) Så det er bare å starte ;) Men kanskje ikke meld deg som ettersøksekvipasje med det første, ta heller kontakt med en ring og spør om du ikke kan få være med og se :) Det er også veldig lurt å hive seg rundt å få tatt en jegerprøve. Men du kan jo begynne å skyte på bane, og trene på skyteferdighetene før du får tatt noen prøve.. Jeg begynte med skyting i en alder av 14-15 år, og fikk ikke tatt jegerprøven før jeg var 17 :)

Til sommeren er planen om å starte treningen på en ny hund.. Om det blir ettersøkshund av henne, det får vi se.. Jeg orker ikke å bruke henne hvis hun ikke har det i seg, da med tanke på viltsporet..

  • Like 1
Skrevet

Jeg leste i Svenske hundesport at de skulle endre de svenske pröve reglene sånn at det skulle bli vanskeligere og väre mer lik en naturlig situasjon, slik at färre ble godkjent og at de som ble godkjent fikk et mindre sprang fra pröver til virkelighet.

Skrevet

Det er nok langt igjen før det norske regelverket endres - men jeg jobber med saken ;) (sitter i kompetansegruppa for NKK på den biten).

Svenskene har jo allerede en del moment med i sine prøver som vi ikke har - bla skudd og slepespor. Og det som er nytt der borte og er gjeldende fra 010112 er at det skal være sporoppsøk i ei rute på 25x25 og at terrenget skal være mer kupert og naturtro og at mengden blod er gått litt ned.

Svenskene har heller ingen egen ettersøksgodkjenning som oss; dette gjelder blodspor. Alle som har fått en 1 pr på blodspor kan i prinispp bare gå søk om de vil.

Skrevet

hehe jeg var med på jakt siden jeg var bitteliten.. Det var og er naturlig å drepe et dyr i mine øyne..

Jeg var med på slakting da jeg var lita, men ikke jakt :)

Og da jeg kom i tenårene ble jeg veldig pinglete (det har heldigvis gått over :lol: )

Skrevet

For meg er treningen fram til prøva trening for meg, og ikke så mye for bikkja. Den skjønner tegning raskt er min erfaring, men det å trene meg til å skjønne tegnene som bikkja sender, og for meg å stole på den, tar lengre tid. Hunder jobber forskjellig, og det som stemmer på ei bikkje, stemmer nødvendigvis ikke for en annen.

Som det skrives flere ganger her, er det etter godkjenninga arbeidet starter. Det er noe helt annet å stå på et reelt ettersøk, gjerne litt nerver og adrenalin som slår til på starten. Samtidig har jeg opplevd at hunden blir mye tydeligere når det blir ekte. Han vet hva han skal når han får på seg sele og line, og er ekstremt fokusert på oppgaven han skal gjøre.

Håper på å få to nye ettersøkshunder i hus i løpet av året :)

  • Like 2
Skrevet

For meg er treningen fram til prøva trening for meg, og ikke så mye for bikkja. Den skjønner tegning raskt er min erfaring, men det å trene meg til å skjønne tegnene som bikkja sender, og for meg å stole på den, tar lengre tid. Hunder jobber forskjellig, og det som stemmer på ei bikkje, stemmer nødvendigvis ikke for en annen.

Som det skrives flere ganger her, er det etter godkjenninga arbeidet starter. Det er noe helt annet å stå på et reelt ettersøk, gjerne litt nerver og adrenalin som slår til på starten. Samtidig har jeg opplevd at hunden blir mye tydeligere når det blir ekte. Han vet hva han skal når han får på seg sele og line, og er ekstremt fokusert på oppgaven han skal gjøre.

Håper på å få to nye ettersøkshunder i hus i løpet av året :)

Det du sier er veldig relevant og ikke mange tenker på dette.. For det er veldig god trening å gå blodspor for at fører skal kunne lese hunden, og det er det som gjør at ting kan ta litt tid.. Hunder jobber så absolutt veldig forskjellig, og de er også veldig forskjellig hvilke tegn de gir.. Dachsen jeg hadde var veldig veldig enkel å lese, gamla jeg har nå er absolutt ikke det..

Jeg håper også på å få en ny ettersøkshund i hus i løpet av året :) Hvis det viser seg at hun fungerer da.. Jeg gidder ikke å bruke tida mi på henne hvis ho ikke dug ;)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...