Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan løser vi dette på best mulig måte?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Jeg vil gjerne gjenta at jeg IKKE ser på korrigering som en løsning på problemet her - det vil etter all sannsynlighet bare føre til at adferden eksalerer.

Om dere skal ha noe håp om en fredelig løsning på problemet så betyr det at adferden må stoppes - vennlig men bestemt - FØR hun utfører det, dvs. når hun tenker på det. Og siden Monti IKKE oppsøker henne så burde det være greit å følge med når hun har planer om å gjøre noe. Det er en god ting å stoppe henne fra å oppsøke Monti uansett - og da belønne henne når hun hører. Det skal lønne seg å la valpen være.

Man skal også alltid huske på at hunder leser hverandre på en helt annen måte enn vi er i stand til - dermed så kan det være at noe av korreksene til puddelen faktisk er berittiget, jeg har selv hatt hunder som har blitt dritsure på valper når de har vært aktive inne - man leker nemlig ikke innendørs. Løsningen min har alltid vært å fjerne den som korrigerer fra situasjonen, og gitt den hunden noe å tygge på å holde på med mens den andre/valpen har fått leke litt.

Du snakker om gammeldags oppdragelse osv. - jeg er usikker på hva du mener med det. Men det er egentlig uvesentlig. Puddeldama trenger å lære at det er hyggelig å ha Monti på besøk - og hun trenger å lære at folk rundt henne ikke fullstendig forandrer personlighet når andre hunder er i nærheten. Dvs. at de blir sure og ugreie.

Jeg kjenner at jeg synes litt synd på puddelen, og for all del - det er sikkert ikke kult å være Monti der heller - men jeg synes mer synd på puddelen som i tillegg til å få huset sitt indvadert av en valp også får kjeft.

En barnegrind koster ikke allverden, og settes greit opp i døråpninger uten skruer og dingser - og det er langt mer fair for hundene enn noe annet. Med mindre dere kan passe på 100% hele tiden så bør de skilles for at det skal være hyggelig for alle parter.

Og igjen - OM hun skulle få kjekset tak i Monti fordi dere ikke fulgte med så la det være - det høres jo ikke ut som om det er mer enn brøling på dama, så da får dere bare ignorere det og følge bedre med. Og igjen - siden Monti ikke oppsøker henne så jobb med å lære henne å IKKE oppsøke Monti. Ikke vent å se om hun har tenkt til å være ugrei - lær henne at det er lønnsomt å holde seg vekk fra han uansett.

Takk for godt svar :-)

Ang gammel oppdragelse så mener jeg metoder som ender opp med en kua hund. Dog har jeg plassert et hav med litteratur foran nesen på han som oppfordrer til positiv trening. Så det kommer seg for hver dag ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Takk for godt svar. Jeg stanger uten tvil i veggen. De er gammeldagse i hundeoppdragelsen, forstår som sagt ikke at en valp ikke har godt av dette, etc. Jeg bare synes ikke adskilling er et langvarig svar på problemet. Ingen av hundene trives med å måtte bli skilt vekk fra oss heller.

Ja, jeg forsøker å gripe tak i alle de riktige tingene hun gjør. Hun spiser lite og liker ikke godbiter som regel, men hun er glad i kos og klapp og responderer godt på skryt. Forsøker å bruke kindereggøvelsen en del ved å skryte og belønne når hun kun kikker på Monti når Monti har litt mer fart enn normalt. Forsøker også å belønne med skryt og kos når Monti får lov til å gå bort uten at puddelen gjør no.e. Men så er det jo helst de gangene Monti finner noe å leke med, springer etter meg, etc puddelen plutselig fyker opp. Så jeg har konsentrert meg om å forsterke de øyeblikkene der jeg vet puddelen begynner å bli skeptisk eller lurer litt på hva Monti driver med. Så kan vi kanskje prøve litt mer etterhvert - leke litt rolig og belønne henne når hun ligger rolig uten å vise tegn til noe, feks? Eller er vi på jordet?

Neida, du er ikke på jorde med å rose henne da :) , men jeg tror ikke det holder når hun stadig får mulighet til å gå på Monti.

Du sier foreldrene dine er veldig for gammeldags hundeoppdragelse, men du korrigerer jo også puddelen så hun kryper for deg med halen mellom beina. Hvorfor skal foreldrene dine sin puddel som bor der korrigeres med harde metoder (det er hundens reaksjon som avgjør hvor hard metoden er) og ikke din valp? Jeg personlig mener ingen av dem i denne sammenhengen da :) At Monti ikke har godt av å bli tatt sånn til stadighet er helt klart. Så skjerm valpen din!

Takk for svar. Som sagt over, vi forsøker å forsterke de rette adferdene hos puddelen også. Men det er utrolig vanskelig å alltid være i forkant, jeg kjenner ikke hunden og blir litt overrasket over ting hun tåler og ikke tåler. Men vi lærer jo for hver time som går.

Og - når hun først oppfører seg sånn virker det utrolig merkelig å ikke bli streng og be henne gå og legge seg. Blir ikke det det samme som å si at hun får lov? At vi ikke gjør noe?

Joda, det blir på en måte litt feil å ikke korrigere at hun oppfører seg sånn. Samtidig har hun fått en irriterende valp pressa inn i hjemmet hennes. I hennes øyne. Det spiller ingen rolle hvor rolig og grei dere oppfatter Monti. Puddelen oppfatter han som en inntrenger. Hun blir ikke akkurat noe mer positiv til inntrengern ved at alt samvær med han blir korrigering.

Jeg er enig med Belgerpia jeg. Dere kommer inn i hennes hjem med en valp hun ikke liker. Å straffe henne rundt valpen vil sikkert ikke føre til at hun liker den noe mer. Jeg ville dratt og kjøpt en haug med kompostgrinder så de kan skilles uten at den ene blir sperra helt ute av fellesskapet (og bytt på hvem som er sammen med dere og bak grinda). Om dere har dem sammen skal det være med 100% fokus på dem og at det skjer noe positivt. Gå turer sammen, tren litt sammen osv. Når dere ikke har fult fokus. Skild dem. At dere ikke syns hennes oppførsel er akseptabel er jeg forsovet enig, men det gjør ikke henne noe mer positiv til valpen av å bli korrigert hele tida. Husk også at det for de aller fleste hunder er veldig stor forskjell på å bli korrigert av sine egne eiere som de stoler på og som vet hvor hardt de kan og må korrigere dem, og å bli korrigert av en mer eller mindre fremmed som kommer på besøk. Skal hun på noen måte korrigeres bør det være eierne hennes som gjør det, ikke du. Så om du ikke får foreldrene dine til å gå inn og ta ansvar der... skild dem med kompostgrinder.

Gi det tid. Sansynligvis blir de ikke bestiser i løpet av jula. Men forhåpentligvis kan de, etter en del besøk hvor puddelen ikke får fysisk mulighet til å fly på Monti og opplever hyggelige ting på tur sammen med Monti, leve sammen uten grinder. At Monti etterhvert blir en voksen, veloppdratt hannhund vil også kunne gjøre det enklere på sikt :)

Kompostgrinder er ganske enkle å flytte på, hoppe over eller klatre over. Men der syns jeg det fint går an å rett og slett lære begge (alle) hundene at det ikke er lov å gå over dem :) Enklere det enn å lære puddelen at tre nye hunder i hennes hus er helt greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skjønner virkelig ikke at vi ønsker at hundene skal kunne være i samme hus uten at den ene hopper på den andre? Virkelig?

Joda, det har jeg ikke noe problem med å forstå. Det hadde vært flott om de gikk overens, og fantastisk om dere kommer dit. Det hadde vært nydelig om Fyda hadde prompet regnbuer og bæsjet m&m's også, for den saks skyld, i stedet for det hun skviser ut for tiden, men jeg har vett i å plukke mine kamper.

Du spør om hva som er den beste løsningen, og da får du svar deretter. Å la hundene få slippe å forholde seg til hverandre, siden ingen av de får noe positivt ut av hverandres selskap. De trives ikke sammen rett og slett, så enkelt er det. Det er ditt behov at de skal gå overens, ikke hundenes. Jeg mener at en barnegrind er det beste, og det er lett for både voksen og valp å lære seg å oppholde seg på andre siden av den uten å mistrives. La puddelen være ei sur gammel purke i sitt eget hjem og unngå hele problemstillingen. Det er et lite offer og en enkel løsning.

Dette er foreldrene mine og når jeg de få gangene i året er hjemme har jeg veldig lyst til å ha bikkja med siden det er endeløse områder der han kan få gå på tur alene, han har et digert område å boltre seg på ute i hagen, etc. Alle søsknene hans og oppdretteren hans er her og vi skal gjerne hilse på de når vi er østover. SELVSAGT vil vi helst at hundene skal kunne fungere i samme hus. Jeg synes det er et helt normalt ønske å ha.

Barnegrind.

Vi var hjemme 2 timer i går om har vært hjemme to timer i dag der hundene må være i samme hus. Bør man ikke gi det LITT tid?

Det er du som har malt denne hunden ved å fortelle om gjentatte anledninger hvor den har knøvlet din forrige og nåværende hund, at du nå forteller at dere nettopp har kommet dit, vel det får du ta på egen kappe.

Og i min familie trenger man ikke sette seg ned og ha et svært møte der foreldrene mine spør med klare ord "kan du oppdra hunden for oss?". Litt forståelse har vi for hverandre. Så jo, jeg står friere enn om det hadde vært andre jeg ikke har et like nært forhold til, sine hunder. Du vet ingenting om hvordan vår familie fungerer, så hvordan du kan si det så bastans forstår jeg ikke.

Si hva så bastant? At dine foreldre har rett over din egen hund?

Så du hadde vært helt ok om dine foreldre hadde brukt sine gammeldagse og utdaterte metoder om Monti valpebet litt på buksebenet deres f.eks? Du ser ikke at det er to sider av samme sak? Foreldrene dine ser ikke på dette som et problem, derfor er det heller ikke passende for deg å gå inn og oppdra hunden uten at de har sagt det er ok. Det handler ikke om familieforhold eller deres spesifikke relasjon i det hele tatt, det handler om høflighet.

Enig med belgerpia, jeg får vondt av puddelen jeg, som blir satt i situasjoner hun hverken trives i eller mestrer, i sitt eget hjem, og skal få kjeft på toppen av det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neida, du er ikke på jorde med å rose henne da :) , men jeg tror ikke det holder når hun stadig får mulighet til å gå på Monti.

Du sier foreldrene dine er veldig for gammeldags hundeoppdragelse, men du korrigerer jo også puddelen så hun kryper for deg med halen mellom beina. Hvorfor skal foreldrene dine sin puddel som bor der korrigeres med harde metoder (det er hundens reaksjon som avgjør hvor hard metoden er) og ikke din valp? Jeg personlig mener ingen av dem i denne sammenhengen da :) At Monti ikke har godt av å bli tatt sånn til stadighet er helt klart. Så skjerm valpen din!

Joda, det blir på en måte litt feil å ikke korrigere at hun oppfører seg sånn. Samtidig har hun fått en irriterende valp pressa inn i hjemmet hennes. I hennes øyne. Det spiller ingen rolle hvor rolig og grei dere oppfatter Monti. Puddelen oppfatter han som en inntrenger. Hun blir ikke akkurat noe mer positiv til inntrengern ved at alt samvær med han blir korrigering.

Jeg er enig med Belgerpia jeg. Dere kommer inn i hennes hjem med en valp hun ikke liker. Å straffe henne rundt valpen vil sikkert ikke føre til at hun liker den noe mer. Jeg ville dratt og kjøpt en haug med kompostgrinder så de kan skilles uten at den ene blir sperra helt ute av fellesskapet (og bytt på hvem som er sammen med dere og bak grinda). Om dere har dem sammen skal det være med 100% fokus på dem og at det skjer noe positivt. Gå turer sammen, tren litt sammen osv. Når dere ikke har fult fokus. Skild dem. At dere ikke syns hennes oppførsel er akseptabel er jeg forsovet enig, men det gjør ikke henne noe mer positiv til valpen av å bli korrigert hele tida. Husk også at det for de aller fleste hunder er veldig stor forskjell på å bli korrigert av sine egne eiere som de stoler på og som vet hvor hardt de kan og må korrigere dem, og å bli korrigert av en mer eller mindre fremmed som kommer på besøk. Skal hun på noen måte korrigeres bør det være eierne hennes som gjør det, ikke du. Så om du ikke får foreldrene dine til å gå inn og ta ansvar der... skild dem med kompostgrinder.

Gi det tid. Sansynligvis blir de ikke bestiser i løpet av jula. Men forhåpentligvis kan de, etter en del besøk hvor puddelen ikke får fysisk mulighet til å fly på Monti og opplever hyggelige ting på tur sammen med Monti, leve sammen uten grinder. At Monti etterhvert blir en voksen, veloppdratt hannhund vil også kunne gjøre det enklere på sikt :)

Kompostgrinder er ganske enkle å flytte på, hoppe over eller klatre over. Men der syns jeg det fint går an å rett og slett lære begge (alle) hundene at det ikke er lov å gå over dem :) Enklere det enn å lære puddelen at tre nye hunder i hennes hus er helt greit.

Takk for godt svar :) Jeg er helt enig i at de bør korrigere. Men akkurat da var det bare jeg som var hjemme - og da var jeg nødt til å sende henne vekk. Hun syntes tydelig jeg var litt for hard - så neste gang er jeg mildere. Selvsagt :)

Nå var det i utgangspunktet ikke ment som å korrigere med harde metoder. :) Men jeg ville gjort det samme om det var min hund. Vi trener positivt, ja. Men enkelte oppførsler korrigerer jeg. Jeg synes ikke alt kan ignoreres vekk. Når det er sagt er jeg enig i innspillene om at et "nei" og "gå på plass" kanskje ikke gjør ting noe bedre. Takk for innspill!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Nå var det i utgangspunktet ikke ment som å korrigere med harde metoder. :) Men jeg ville gjort det samme om det var min hund. Vi trener positivt, ja. Men enkelte oppførsler korrigerer jeg. Jeg synes ikke alt kan ignoreres vekk. Når det er sagt er jeg enig i innspillene om at et "nei" og "gå på plass" kanskje ikke gjør ting noe bedre. Takk for innspill!

Jeg synes du skal kutte ut nei, jeg synes du skal kutte ut å sende henne på plassen sin jeg - det der er skikkelig ugreit faktisk. Hun bor der, og hun trenger ikke "timeout" fordi hun ikke liker valpen. Hun skal lære at det er ok at den er der - dermed så blir din oppgave å gjøre henne oppmerksom på at det ikke er ønskelig at hun skal oppsøke valpen. Ett enkelt "ah ah" - og ett rolig bra og en godbit når hun responderer er det hun trenger. Hun skal ikke jages på plass eller noe - om det er sånn at Monti MÅ leke inne, så tar du med ett griseøre, ett bein eller noe som puddelen kan kose seg med imens og setter henne f.eks. i gangen - det skal være POSITIVT. Hun skal ikke tvinges til å ligge pal på plassen sin hele tiden - det er timeout og straff det.

Og jeg synes fortsatt ikke at korreks er måten å gjøre det på - dette kan løses ENKELT (og det er like greit å gjøre investeringen nå for det kommer to hunder til og hun liker sikkert ikke de heller) - sett opp barnegrind og del de, la de alternere på å være inne hos dere - jo mer dere får til en setting UTEN at det blir konflikt jo bedre vil det være for alle parter - da blir de vant til hverandre uten å måtte være i trynet på hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De trives ikke sammen rett og slett, så enkelt er det. Det er ditt behov at de skal gå overens, ikke hundenes.

Det er vel i grunn det jeg spør om - er det så enkelt? Kanskje kom det ikke tydelig nok frem, men jeg ville i utgangspunktet gjerne ha synspunkter for hvordan vi kan løse dette. Barnegrinder omgår jo bare det opprinnelige problemet. Kanskje er det fint for puddelen også om hun kan lære seg at hun ikke trenger oppføre seg sånn mot alle andre hunder - så hun kan slappe av litt mer.

Og det er da IKKE mitt behov som går foran her. Han er 4 mnd og forandrer seg hver dag, JEG tenkte at det må da gå an å jobbe med dette. Ikke bare finne seg i at sånn er det. MITT behov har ingenting å si her. Min hunds behov er viktigst - og jeg synes den aller beste løsningen hadde vært at de kunne omgås - og trives med det. Ikke å stenge den ene inne et annet sted eller la den være igjen hjemme. Hadde jeg ikke brydd meg om hundens behov så hadde jeg jo ikke vært så opptatt av hvordan vi kan løse det - da hadde jeg latt puddelen gjøre som den ville siden den ikke gjør noen større skade enn å skremme.

Si hva så bastant? At dine foreldre har rett over din egen hund? Så du hadde vært helt ok om dine foreldre hadde brukt sine gammeldagse og utdaterte metoder om Monti valpebet litt på buksebenet deres f.eks? Du ser ikke at det er to sider av samme sak? Foreldrene dine ser ikke på dette som et problem, derfor er det heller ikke passende for deg å gå inn og oppdra hunden uten at de har sagt det er ok. Det handler ikke om familieforhold eller deres spesifikke relasjon i det hele tatt, det handler om høflighet. Enig med belgerpia, jeg får vondt av puddelen jeg, som blir satt i situasjoner hun hverken trives i eller mestrer, i sitt eget hjem, og skal få kjeft på toppen av det.

Jeg ser poenget ditt, så absolutt. Men det betyr ikke at det er rett. Her er jeg hundre ganger mer ivrig på hundetrening enn det mine foreldre er. De har hund for å ha en hund. Noe som i denne familien resulterer i at jeg er beinhard på mine synspunkter om hvordan Monti skal behandles - mens mine foreldre er tilbøyelige til å høre på hva jeg sier om hundetrening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du skal kutte ut nei, jeg synes du skal kutte ut å sende henne på plassen sin jeg - det der er skikkelig ugreit faktisk. Hun bor der, og hun trenger ikke "timeout" fordi hun ikke liker valpen. Hun skal lære at det er ok at den er der - dermed så blir din oppgave å gjøre henne oppmerksom på at det ikke er ønskelig at hun skal oppsøke valpen. Ett enkelt "ah ah" - og ett rolig bra og en godbit når hun responderer er det hun trenger. Hun skal ikke jages på plass eller noe - om det er sånn at Monti MÅ leke inne, så tar du med ett griseøre, ett bein eller noe som puddelen kan kose seg med imens og setter henne f.eks. i gangen - det skal være POSITIVT. Hun skal ikke tvinges til å ligge pal på plassen sin hele tiden - det er timeout og straff det.

Og jeg synes fortsatt ikke at korreks er måten å gjøre det på - dette kan løses ENKELT (og det er like greit å gjøre investeringen nå for det kommer to hunder til og hun liker sikkert ikke de heller) - sett opp barnegrind og del de, la de alternere på å være inne hos dere - jo mer dere får til en setting UTEN at det blir konflikt jo bedre vil det være for alle parter - da blir de vant til hverandre uten å måtte være i trynet på hverandre.

Å si nei og sende henne på plass var i grunn så uskyldig som å få henne vekk. Hun blir ikke sendt på plassen sin og må være der hele tiden, hun tusler rundt som hun vil, hun. Og hun får ikke timeout fordi hun "ikke liker valpen" hun får timeout fordi hun knurrer, bjeffer og "flyr på" den.

Men ja, kanskje er det enklest å innstallere huset med grinder. Og om det ikke faller i smak får han bare bli hjemme. Men vi (han) går glipp av mye når han ikke får være med på turene østover, det er synd. En løsning finnes det nok - det var jo derfor tråden ble laget. For å få innspill på forskjellige løsninger. Takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt samme problem i familien med en illsint terrier som rablet på min hund bare han så mye som vurderte å puste.

Vi gikk flere turer sammen med hundene i bånd, og sakte men sikkert lærte den lille vepsen at prikkedyret faktisk ikke ville plage ham, og de går helt greit sammen nå. Men når vi har feiret jul og andre store dager, har vi ikke giddet å plage hverken oss selv eller hundene med å holde øye med dem konstant, så vi har gjort det så enkelt som at vi sliter hundene ut hver for seg på formiddagen, og så har jeg med et stort tøybur som vi har en og en i. Vi bytter ca. hver time/hver andre time, og buret står rett ved der "all the action is" sånn at ingen av de trenger å føle seg isolert. Har fungert helt supert for oss, og jeg tror ikke hundene har hatt noen som helst problemer med det heller :) Det er liksom snakk om en kveld eller tre i året, såpass får de klare synes jeg...

Det enkle er ofte det beste :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt samme problem i familien med en illsint terrier som rablet på min hund bare han så mye som vurderte å puste.

Vi gikk flere turer sammen med hundene i bånd, og sakte men sikkert lærte den lille vepsen at prikkedyret faktisk ikke ville plage ham, og de går helt greit sammen nå. Men når vi har feiret jul og andre store dager, har vi ikke giddet å plage hverken oss selv eller hundene med å holde øye med dem konstant, så vi har gjort det så enkelt som at vi sliter hundene ut hver for seg på formiddagen, og så har jeg med et stort tøybur som vi har en og en i. Vi bytter ca. hver time/hver andre time, og buret står rett ved der "all the action is" sånn at ingen av de trenger å føle seg isolert. Har fungert helt supert for oss, og jeg tror ikke hundene har hatt noen som helst problemer med det heller :) Det er liksom snakk om en kveld eller tre i året, såpass får de klare synes jeg...

Det enkle er ofte det beste :innocent:

Takk for svar, nyttig å høre hvordan andre gjør det.. :) Det skal nok gå bra, men er fryktelig styrete akkurat nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det er vel i grunn det jeg spør om - er det så enkelt? Kanskje kom det ikke tydelig nok frem, men jeg ville i utgangspunktet gjerne ha synspunkter for hvordan vi kan løse dette. Barnegrinder omgår jo bare det opprinnelige problemet. Kanskje er det fint for puddelen også om hun kan lære seg at hun ikke trenger oppføre seg sånn mot alle andre hunder - så hun kan slappe av litt mer.

*klipp*

Jeg er ikke enig i at å skille dem med barnegrind/kompostbingeelementer er å omgå problemet. Det er å investere i en mer langsiktig løsning.

De ser hverandre hele tida, de får bytte på å være helt nær dere, de får kose seg med bein og leker uten å måtte beskytte det ovenfor den andre, de lærer at den andre er der uten negative korreksjoner. Samtidig går dere mange fine turer med hundene sammen i bånd og fokuserer på å gi dem positive opplevelser sammen. Uten at puddelen får behov for og mulighet til å gi valpen juling.

På lang sikt vil puddelen føle at valpen, som ikke lenger er en valp, men en veloppdratt voksen hannhund, hører til familien, og forhåpentligvis ikke ha det samme behovet for å jage den ut av huset. Hun vil lære å kjenne han og bli trygg rundt han, uten at hun får fortsatt den selvforsterkende adferden det er å tyne og jage han. Turer sammen i bånd bygger positive relasjoner og hun slipper å forbinde valpen med kjeft og å bli sendt på plassen sin. Valpen slipper å lære seg at hun er skummel og bli usikker rundt henne.

Pluss at dere får en veldig mye hyggeligere juleferie :)

At dere i familien krangler ang hundene vil også styrke puddelens negative syn på inntrengern og gjøre Monti usikker på puddelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke enig i at å skille dem med barnegrind/kompostbingeelementer er å omgå problemet. Det er å investere i en mer langsiktig løsning.

De ser hverandre hele tida, de får bytte på å være helt nær dere, de får kose seg med bein og leker uten å måtte beskytte det ovenfor den andre, de lærer at den andre er der uten negative korreksjoner. Samtidig går dere mange fine turer med hundene sammen i bånd og fokuserer på å gi dem positive opplevelser sammen. Uten at puddelen får behov for og mulighet til å gi valpen juling.

På lang sikt vil puddelen føle at valpen, som ikke lenger er en valp, men en veloppdratt voksen hannhund, hører til familien, og forhåpentligvis ikke ha det samme behovet for å jage den ut av huset. Hun vil lære å kjenne han og bli trygg rundt han, uten at hun får fortsatt den selvforsterkende adferden det er å tyne og jage han. Turer sammen i bånd bygger positive relasjoner og hun slipper å forbinde valpen med kjeft og å bli sendt på plassen sin. Valpen slipper å lære seg at hun er skummel og bli usikker rundt henne.

Pluss at dere får en veldig mye hyggeligere juleferie :)

At dere i familien krangler ang hundene vil også styrke puddelens negative syn på inntrengern og gjøre Monti usikker på puddelen.

Vi krangler da ikke ang hundene.. :)

Takk for innspill - sånn kan man også se på det, ja! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke brydd meg så mye om hvorfor den ene eller andre hundene gjør sånn og sånn. Hvilke av hundene som er "snille" og "slemme" er helt ubetydelig.

Løsningsforslag:

  • Ved mat/tyggesaker: skill hundene. Hvis Monti skal roe seg og tygge bein kan han f.eks lukkes inn i et bur, slik at han ikke kan bli angrepet og ellers ligge i fred.
  • Ved "sjalusi": Sørg for at puddelen sendes til senga si/liggeplassen sin om hun kommer bort for å jage vekk Monti. Altså få hun bort FØR det blir bråk
  • Akkurat på julaften kan vel en av hundene ligge på et eget rom alene? Så kan dere fokusere på julekos fremfor hundetrening og mas.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det der løser seg når det atpåtil kommer to hunder til i huset. Da vil puddeldame troligvis mislike det akkurat like mye (om ikke ennå mer) enn bare valpen.

Ergo - puddelen bor der, og må få være der. Gjestehundene har dere bestemt skal få være der, og jeg er fast troende på at det er VI som bestemmer.

Men samtidig må man respektere husets hund(er) og sørge for at alle hundene har det så bra som forholdene tillater.

Ergo - en labyrint med grinder som skiller puddel fra den/de andre den ikke liker. Kan jo godt hende at alle de tre andre synes det er kjempestas å være sammen, og det underletter jo selvsagt byggingen av "labyrinten". Del huset i soner hvor de forskjellige hundene får være, helt enkelt.

Jeg tror ikke man kan venne hunder til å trives samme ved å påtvinge dem hverandre. Men selv om de misliker de noen, så KAN det være tilstrekkelig med en grind i mellom slik at de godt ser hverandre, men unngår direkte konfrontasjoner.

Hvilke hunder som får være hvor må jo foreldrene dine få avgjøre, det KAN jo hende at de ser at det er puddelen som er den som mistrives mest, så kanskje den kan få litt "time out" i et annet rom av og til også?

Man behøver ikke å ha hunden sin oppe på seg 24 timer i døgnet for å være "sammen" med den, Og jeg er overbevist om at valpen din (og kanskje de andre gjestehundene) vil ha det langt morsommere med en grind mellom seg og puddelen - selv om dere også er på puddelsiden mye av tiden.

Prøv å forklare foreldrene dine at puddelen har slett ikke godt av å gå rundt og være så stresset/tent/irritert hele tiden hun heller. Hun fortjener også trygghet, ro og bekvemlighet i sitt eget hjem. Selv om hun kanskje må overlate kjøkkenet, gangen, stua eller et eller annet område i sitt eget hus for å få det.

Da tror jeg ALLE vil trives bedre, og man slipper å gå rundt og kjefte, være på "tå hev" hele tiden, i alle fall.

Neste gang blir kanskje puddeldame sjeleglad for at det BARE er lille valp som kommer... :icon_confused:

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel i grunn det jeg spør om - er det så enkelt? Kanskje kom det ikke tydelig nok frem, men jeg ville i utgangspunktet gjerne ha synspunkter for hvordan vi kan løse dette. Barnegrinder omgår jo bare det opprinnelige problemet.

Det er jeg ikke enig i. Ethvert tiltak som gjør at puddelen ikke føler at hun må bråke, og Monti ikke blir bråket med, er en løsning. Målet er jo ro og fred og to hunder som trives. Det er du som har som målsetning at de skal vøre løse sammen, for hundene er det viktigst at de er tilfredse kan slappe av. De trenger ikke være sammen.

Kanskje er det fint for puddelen også om hun kan lære seg at hun ikke trenger oppføre seg sånn mot alle andre hunder - så hun kan slappe av litt mer.

Det virker som puddelen har det helt fint og slapper av så lenge hun slipper å forholde seg til andre hunder i hjemmet? En barnegrind fikser dette fint.

En ting til, selv om dere kommer dit at hundene på et vis funker sammen nå i jula så kan dere fort være tilbake på scratch neste gang dere kommer. Om det var slik at disse hundene skulle bo sammen så hadde rådene mine vært noe annet, men jeg tror at dere vil måtte starte på nytt hver gang de møtes på nytt. (En dag vil kanskje heller ikke Monti akseptere dette lenger) Jeg kan komme med masse innspill om riktig introduksjon og tilnærming (og mine råd involverer i de fleste tilfeller barnegrind som en del av denne tilnærmingen), men jeg ser ikke helt hvorfor dere skal bruke masse tid og energi på dette, og jeg tror ikke stresset og styret som uunngåelig hundene utsettes for i løpet av den treningen er verdt det for noen dager hist og her i løpet av et år.

Jeg tror helt ærlig at å skille de er det beste for hundene.

Og det er da IKKE mitt behov som går foran her. Han er 4 mnd og forandrer seg hver dag, JEG tenkte at det må da gå an å jobbe med dette. Ikke bare finne seg i at sånn er det. MITT behov har ingenting å si her. Min hunds behov er viktigst - og jeg synes den aller beste løsningen hadde vært at de kunne omgås - og trives med det.

Men veien dit kan være så kronglete at det er en påkjenning for begge hunder. Og jeg tror fortsatt det er dine romantiske tanker som spiller inn her, hundene driter i om de er på samme rom eller ikke så lenge behovene deres er tifredsstilt. Grind/binge/bur venner de seg til på null komma niks, i motsetning til det å skulle bli venner.

Det er vi mennesker som absolutt ønsker at hunder skal være bestevenner hele tiden, for hunder er det egentlig ganske unaturlig. Konflikter og dårlig kjemi mellom hunder er helt vanlig og å forvente, og da synes jeg det er best å akseptere det i de tilfellene man så enkelt kan. Slik som i dette.

Jeg ser poenget ditt, så absolutt. Men det betyr ikke at det er rett. Her er jeg hundre ganger mer ivrig på hundetrening enn det mine foreldre er. De har hund for å ha en hund.

Men det er helt ok å ha hund for å ha hund. Det betyr ikke at deres hundehold er verre enn ditt eller at dine innspill er viktigere enn deres. Å ha hund for å ha hund er en helt fair sak, å ha gammeldagse meninger er også greit. Det er bare to forskjellige måter å ha hund på, hvor det ene ikke automatisk er riktigere enn det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes synd på Puddelen jeg, hvorfor skal hun måtte like en annen hund som kommer inn i huset hennes? Og hvorfor må hun korrigeres og tvinges til å like Monti?

Hadde noen kommet hit med sin hund som Chicka som Chicka tydelig viste at hun ikke likte å ha i sitt hus så hadde de blitt skilt PRONTO, med barnegringer el.

Ja, kanskje prøve på å venne de til hverandre ved å gå ut på turer, kanskje slippe de litt sammen dersom man ser at de snakker samme språk og FJERNE leker og bitebein inne som tydeligvis er triggende for den ene hunden, dette kan de evt holde på med i et rom adskildt fra hverandre.

Jeg syntes det er urettferdig å tvinge på hun en hund som hun ikke liker å ha i sitt hjem, spesielt dersom dere ikke er der så ofte og det blir mer sporadiske treff for dem.

Men samtidig så skjønner jeg deres ønske om to hunder som tolererer hverandre og som kan være sammen hele tiden uten at dere trenger å passe på dem som ørner, desverre så er det ikke alltid dette skjer og da får man heller prøve å gjøre det beste ut av det, selvom det ikke blir så koselig som man hadde tenkt seg det ;)

Håper det retter seg opp og håper dere tenker på at det tross alt er Puddelen sitt hjem og foreldrene dine som bestemmer oppdragelsen selvom det ikke er positiv/snillisme trening (jeg er ikke fan av all snillismetrening ;) ).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke lest alt her inne nå, men sier litt av min mening alikevel.

Det er Puddelen sitt hjem, om hun ikke liker valpen, synes jeg hun absolutt burde slippe å måtte være "oppå" valpen i sitt eget hjem, adskill dem om det blir for mye og Puddelen viser tegn på å mistrives. Å skjenne på henne eller korrigere henne er overhodet ikke løsningen iallefall, er hun usikker på valpen, vil dette gjøre det 100 ganger verre!

La gjerne hundene omgås, først og fremst andre steder enn i puddelens hjem, men det skal være mens det er gøy for begge.

Går de ikke bra sammen, så gjør de det rett og slett ikke, da får man gjøre situasjonen det beste ut av det.

Hadde det vært min Puddel, eller min Havanais forøvrig, og det kom en valp som ble for masete for min hund (selvom valpen er snill og alt det der), hadde det overhodet ikke vært akseptabelt at noen korrigerte han om han sa ifra at det er nok, det er helt naturlig som den eldre hunden å sette grenser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså stakkars lille puddel-dame må da få lov å vende seg. Hun har kanskje skremt livet av lille Monti, men tydeligvis vært snill på sitt vis siden han ikke fikk noen skrammer eller sår?

Jeg har selv hatt et utyske av en liten basenji som hatet intenst alle hunder - hennes motto var: ingen hund er for liten til å ta og intet hundespann er for stort å ta. Det var mye fryktaggresjon i bildet og var mye begrunnet av "bedre å ta dem før de tar meg".Jegville aldri i livet tvinge henne å være sammen med andre hunder i hennes eget hjem. Hjemme var hennes trygge sted, der kunne intet ondt skje henne, der skulle ikke noe eller noen kunne true henne. Jeg ville ikke drømt om å bare slippe løs en valp sammen med henne. Da vi fikk Strider'n var de adskilt vha av kompostgrind, slik at hun kunne se han an og studere han i fred i ro uten å måtte nettopp forholde seg til han.

Vi brukte tid på det, det var en periode hvor vi bare hadde Strider i helgene, så det ble mange besøk. Men den tredje helgen, kunne vi slippe dem sammen. Vi holdt fast Strider først, slik at hun kunne undersøke han nøye uten at han gjorde noe som helst med henne. Og det endte jo med at hun elsket den lille gærne kelpievalpen.

Poenget mitt er at vi brukte tid og tålmodighet. Basenjien ble aldri irettesatt. Hvis hun syntes det var slitsomt med valpen rundt øra så tok vi den bort - dermed fikk hun klar forståelse for at vi passet på at valpen ikke skulle plage henne. Etterhvert så fikk hun irettesette han også (hun likte ikke å bli bompet på mens hun lå og sov feks og det måtte han jo lære etterhvert) slik at de fikk selv utvikle forholdet etter den innledende "bli vant til" perioden. Og Strider var nok en helsikes mer vill valp enn Monti høres det ut som.

Så bruk grinder og la nå den stakkars pudderkvasten slippe mer kontakt enn nødvendig, enten det er Monti eller de andre hundene. La direkte samvær kun skje ute hvor det er andre ting å være opptatt av og hvor nærværet ikke blir så intenst, og hvor det er utenfor pudderkvastens eget hjem. Inne, la henne bare observere bak en grind, hva Monti gjør og hva han foretar seg. At hun lærer at det er OK at han leker, at det ikke nødvendigvis vil medføre at han vil plage henne. Hun må få lære at dette ikke er så farlig som hun tror.

Hun må aldri aldri irettesettes for å synes at det er ubehagelig med invasjon, der er jeg helt enig med andre her. Å styre rundt med godbit og "belønne" henne for å la være å angripe har jeg dog liten tro på - det er alltid langt vanskeligere å belønne et fravær av en adferd liksom. Og det introduserer i seg selv mer stress å skulle følge med for å belønne ved enhver anledning.

Nei, hold dem fysisk adskilt men "allikevel sammen" så tror jeg det vil gå seg til over tid, mildt og varlig. Og ikke bebreid puddelen!!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har samme problemet i jula, og vi skiller dem. Gamla fortjener fred i sitt eget hjem, og pubertetslusa mi fortjener ikke å bli kjefta på hver gang han beveger seg. Etter mange dager er vi der at de kan være i samme rom og se på hverandre, men ikke nærmere enn en halvmeters avstand, og det er greit. Men vi fortsetter å ha de fysisk adskilt allikevel, for det er en situasjon ingen av de trives med, og ergo lar vi de slippe så mye som vi får til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...