Gå til innhold
Hundesonen.no

Unge hannhunder i avl


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Jeg er delvis enig med deg, at man som regel vet hva man har som ettåring, men slett ikke bestandig... Og ang helse, så er det plenty som ikke dukker opp før 3,4,5 åra alder, så derfor synes jeg man godt kan vente litt, både med hanner og tisper. Hvorfor så hast? Om hunden er bra som toåring, er den vel like god som fire?

Kjenner man rasen og linjer er det svært forutsigbart hva man kan forvente av en 1 år gammel hund, spesielt hva angår mentaliteten, men også mht eksteriør. Det eneste usikkerhetsmomentet - stort sett - er helseaspektet, men om man også her kjenner linjer og utvikling og rasens helsestatus er det neppe noen store overraskelser som vil dukke opp på en 5 åring.

Ang jakthunder (settere), så er det vel endel som sliter med kloløsning, og dette dukker gjerne ikke opp før sent. Uansett hvor godt den jakter, med eller uten prøver, så er det en grusomt smertefull lidelse for de som får dette på mange klør/gjentakende ganger. Men likevel virker det som om det ikke regnes som like alvorlig som hjertefeil, spondylose mm..

Men da er man tilbake igjen på raseaspektet og det å kjenne til hvilke sykdommer som faktisk kan dukke opp. Jeg er overhodet ikke bekymret for kloløsning når det kommer til min rase, ei heller PRA f eks.

Dersom oppdrettere skulle fulgt opp all den politiske korrektheten som florerer inne på slike diskusjonsfora, ville det ikke blitt produsert valper som vi kunne kjøpe.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Med argumentene som fremkommer her så er vi ikke langt unna noe en veldig kjent oppdretter sa engang. Man skulle la alle hanner vokse opp, fryse ned sæd, meriteres, helsesjekkes etter alle kunstens re

Kan ikke slike tilfeller rapporteres til NKK? I siste Hundesport tok de opp en rekke tilfeller hvor de hadde gått inn med avlsforbud, advarsler, registreringsforbud ++ pga alderen på avlsdyrene. Gr

Jo, jeg er enig i at det er et dårlig eksempel. Men i dag kunne jeg ikke ha stått for det valget jeg gjorde da (knotete setning, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). At han hadde kvaliteter som j

F.eks. en jakthund: om den har arbeidsviljen/instiktene i orden er jo det viktige - ikke hva det står på papiret. Så dersom man VET at hunden er en knallgod jakthund, er det selvsagt ikke noe i veien for å bruke den selv om eieren ikke har det "pøkk" interesse for jaktprøver og gidder ikke stille på dem? Men noen vil sikkert bombastisk påstå at en jakthund uten jaktprøvepremiering er ikke noen god avlshund og burde ikke vært lov til å brukes i avl.

Jeg blir så lei meg av alle skrivebordsproblemer man lager seg selv i avl. Man Må bruke hjertet og sitt eget instinkt av og til også - man kan ikke kjøre "safe" hele tiden. Det blir INGEN fremgang i en rase eller et problem dersom man ikke tilfører nytt avlsmateriale - og det gjør man IKKE ved å gå 10 år tilbake og bruke den hannen som ble "oppfunnet" da.

Jeg er veldig enig i en del av det du sier (spesielt det med hjertet og instinkt), men som elghundeier må jeg kommentere litt rundt jakthunder.

Utseendemessig bryr jeg meg lite om hunden er stilt, hvis jeg ser et utseende jeg liker. Men jaktegenskapene er noe annerledes. De fleste elghunder har jo mye jaktinstinkter og arbeidsvilje, men det betyr ikke at de er gode jakthunder for det om (og ikke alt kommer til syne når de er "åringer"). Og hvordan får man testet det, jo, via jaktprøver. Jegere er flinke til å skryte av hundene sine, og så sant du ikke har faktisk jaktet med hunden, vet du ikke hvordan den fungerer.

Kan ta vår eldste elghund som eksempel. Han fungerer utmerket for gubben, og det er blitt skutt elg for han flere ganger, men han jobber ikke slik en løshund skal jobbe, og fungerer ikke i et jaktlag da han som regel bare finner elg til gubben. Det har vært uaktuelt å bruke han i avl, på grunn av at han mangler mange egenskaper som en elghund skal ha, selv om han har instinkter og arbeidsvilje. Men så klart, vi kunne jo bare ha sagt at det hadde vært skutt mye elg for han (for det er jo sant), og brukt han for det om.

Jaktprøver er et fint verktøy syns jeg, og man kan lese mye ut av slike prøver hvis man bruker dem riktig. Men så klart, hadde jeg vært på jakt hvor det ble brukt en helt rå hanne, uten premiering, så klart jeg ville ha vurdert han. Men elghundklubben har jo også sine krav, og jeg syns det er greit å følge dem også...

Hehe, dette ble litt hakkete, beklager. Det er et tema som jeg syns er veldig interessant, og prøver å få med mest mulig på kortest mulig måte :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner man rasen og linjer er det svært forutsigbart hva man kan forvente av en 1 år gammel hund, spesielt hva angår mentaliteten, men også mht eksteriør. Det eneste usikkerhetsmomentet - stort sett - er helseaspektet, men om man også her kjenner linjer og utvikling og rasens helsestatus er det neppe noen store overraskelser som vil dukke opp på en 5 åring.

Men da er man tilbake igjen på raseaspektet og det å kjenne til hvilke sykdommer som faktisk kan dukke opp. Jeg er overhodet ikke bekymret for kloløsning når det kommer til min rase, ei heller PRA f eks.

Dersom oppdrettere skulle fulgt opp all den politiske korrektheten som florerer inne på slike diskusjonsfora, ville det ikke blitt produsert valper som vi kunne kjøpe.

Jeg er heller ikke redd for kloløsning og PRA hos grande, ei heller spondylose, men hjertet bekymrer jeg meg litt over. Spes siden de færreste obduserer hundene sine, man VET derfor ikke om det var hjertet (og ev hvilken hjertesykdom) eller noe annet. Det er en avdød hanne jeg har innmari lyst til å bruke på Oabba, da både hans kull og hans avkom var særdeles langlivede for rasen, men så anbefales det jo ikke inseminering ved første drektighet for tispa.. Det er en levende hanne som har endel av de samme kvalitetene, men der liker jeg ikke gemyttet på endel avkom.og det er tydelig at det kommer fra hans bestefar når man sjekker i bredden.. Og så har jeg forelsket meg totalt i en ganske ung hanne, men han er dessverre russisk. Det kan full pott i lotto om oppdretteren hans har fulgt de sovjetiske avlsreglene, men det er litt vanskelig å sjekke når det er så lite info å finne på engelsk. Så enn så lenge tror jeg jeg skal vente til et barne- eller oldebarn av Oabba, slik at jeg får sett hva han gir her i Norden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg heller nok mot å tenke at en hannhund ikke nødvendigvis trenger å være så fryktelig gammel før han blir brukt i avl, men det er greit at de er gamle nok til å være sjekket for genetiske defekter og for egen rase - fortrinnsvis har fått gått MH.

Noah fikk to kjappe paringer før han fyllte to år - hos samme oppdretter. Han var da selvsagt både HD/AA røntget, øyenlyst og hadde gått MH - pluss at han hadde cert fra utstilling osv. Pluss da at oppdretteren som brukte han er hans oppdretter og har god oversikt over sine egne linjer og hun er flink til å "se".

Nå har ikke Noah forandret seg etter runden i høyet han, det har ikke hatt noen innvirkning på han i det hele tatt faktisk - vel, bortsett fra at han fortsatt tror at de to damene alltid har løpetid *ler*. Nå som resultatene på avkommene begynner å komme så er det vel ikke så mange som mener det var feil avgjørelse.

Far til Noah hadde sin første paring da han var 15 måneder, gikk fint det å - han forandret seg heller ikke. Jeg tror det handler litt om oppdragelse nemlig - mer enn at det påvirker de negativt å få seg ett nummer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

F.eks. en jakthund: om den har arbeidsviljen/instiktene i orden er jo det viktige - ikke hva det står på papiret. Så dersom man VET at hunden er en knallgod jakthund, er det selvsagt ikke noe i veien for å bruke den selv om eieren ikke har det "pøkk" interesse for jaktprøver og gidder ikke stille på dem? Men noen vil sikkert bombastisk påstå at en jakthund uten jaktprøvepremiering er ikke noen god avlshund og burde ikke vært lov til å brukes i avl.

Susanne

Dette er noe jeg har tenkt mye på selv. Vi har jo Chico, en flott jakthund med alle de rette instinktene, et flott gemytt og ikke minst, svææært spesielle og interessante linjer som bl.a. knapt finnes i Norge (han er jo tross alt halvt amerikansk og endel dansk og tysk). Han har derimot ikke vært spesielt trent som ung hund, og det har gjort at han har lært seg å løpe etter fuglen og ikke ta stand (selvom han i ettertid har gjort det et par ganger).

Et kull etter han vil ikke bli godkjent av raseklubben, men det er ingen grunn til at hans avkom ikke skulle kunne bli det. Og nå som vi faktisk har fått avlsforespørsel på ham, fra en interessant tispe så er jeg veldig for at vi skal prøve det. I verste fall kommer det en liten gjeng med gode familiehunder (for ikke alle jakthunder lever som det, men heller som familiehunder).

Også var det dette med å ta en sjanse iblant, og vi vet jo fra før av at to knallhunder kan jo lage et "katastrofe"-kull. Dette hadde riktignok ikke noe med alder å gjøre, men er jo litt inne på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner man rasen og linjer er det svært forutsigbart hva man kan forvente av en 1 år gammel hund, spesielt hva angår mentaliteten, men også mht eksteriør. Det eneste usikkerhetsmomentet - stort sett - er helseaspektet, men om man også her kjenner linjer og utvikling og rasens helsestatus er det neppe noen store overraskelser som vil dukke opp på en 5 åring.

Men da er man tilbake igjen på raseaspektet og det å kjenne til hvilke sykdommer som faktisk kan dukke opp. Jeg er overhodet ikke bekymret for kloløsning når det kommer til min rase, ei heller PRA f eks.

Men altså, ting KAN dukke opp, vi vet hunder som utvikler epilepsi, får urinkrystaller, hjerteproblemer osv. Så selv om dette kanskje ikke er direkte vanlig på rasen så kan det jo skje. Ville man tapt noe på å vente et halvt år, år med å bruke hannen? Jo eldre hunden er jo større sjanse er det jo for at det som ligger skjult vil komme frem? Er jo lett å se på noah og willy som har fine kull med flotte hofte og albustatistikker som flotte representanter for at det ikke er noe problem å bruke unge hanner. Men hva om willy hadde segnet om på toårsdagen av arvelig hjertesvikt? Helt hypotetisk, selvsagt, men hadde du likevel sittet med god følelse ovenfor kullene? Eller ville du drøyet litt lenger med en annen hanhund?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med Rak her.

Det er også forskjell på å bruke en hannhund på 10 år, og en på 1 år. Man trenger jo ikke å vente til den er 10 år selv om man ikke bruker den som ettåring? Synes også kommentaren om at å bruke en tiåring er å bevege seg baklengs er litt merkelig - endrer en rase seg så mye på 10 år da?

Joda, det går jo jevnt over helt fint å bruke en ung hann - men hva er egentlig problemet med å vente til den er ferdig med hele kjønnsmodningsprosessen?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom oppdrettere skulle fulgt opp all den politiske korrektheten som florerer inne på slike diskusjonsfora, ville det ikke blitt produsert valper som vi kunne kjøpe.

Veldig, veldig godt sagt..

Dessverre (eller heldigvis?) er virkeligheten litt annerledes. Og man må både svelge litt kameler og ta noen sjanser hvis man driver hundeoppdrett. Det eneste man må passe på er at man ikke går helt på kant med seg selv, og alltid kan stå for de valgene man gjør.

Og så kan man såklart holde den politisk korrekte holdningen på div hundefora...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig, veldig godt sagt..

Dessverre (eller heldigvis?) er virkeligheten litt annerledes. Og man må både svelge litt kameler og ta noen sjanser hvis man driver hundeoppdrett. Det eneste man må passe på er at man ikke går helt på kant med seg selv, og alltid kan stå for de valgene man gjør.

Og så kan man såklart holde den politisk korrekte holdningen på div hundefora...

Susanne

Blir ikke dette litt nedlatende da? At vi som er "politisk korrekte" ikke ville klare det i "den virkelige verden" på en måte? Mulig jeg leser det du skriver feil altså, så korriger meg gjerne. Det er vel ikke umulig å vente et halvt år, år med å bruke en hanhund? Med mindre det er spesielle kombinsjoner/siste sjanse for tispa osv. Slike argumenter kjøper jeg gjerne på enkelttilfeller, men oppdrettere om som bruker 1årige hanner på 2 årige tisper - nope, jeg ser ikke hvordan det forsvares.

Drømmer jo om å bruke Kasko i avl, og beholde tispe etter han og avle på, så dette er ting jeg funderer på, og jeg er veldig spent på om jeg vil få en ahaopplevelse etterhver som gjør at jeg skifter mening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, ting KAN dukke opp, vi vet hunder som utvikler epilepsi, får urinkrystaller, hjerteproblemer osv. Så selv om dette kanskje ikke er direkte vanlig på rasen så kan det jo skje. Ville man tapt noe på å vente et halvt år, år med å bruke hannen? Jo eldre hunden er jo større sjanse er det jo for at det som ligger skjult vil komme frem? Er jo lett å se på noah og willy som har fine kull med flotte hofte og albustatistikker som flotte representanter for at det ikke er noe problem å bruke unge hanner. Men hva om willy hadde segnet om på toårsdagen av arvelig hjertesvikt? Helt hypotetisk, selvsagt, men hadde du likevel sittet med god følelse ovenfor kullene? Eller ville du drøyet litt lenger med en annen hanhund?

Venter du lenge nok kan den tilmed dø! * ler*

Seriøst, hva er poenget med å teste hvert eneste avlsdyr i huet og ræva etter sykdommer som sannsynligvis ikke finnes hos rasen? Belgerene mine vil jeg ha etter hunder som er hd og aa sjekket + øyelyst, bedlingtonen vil jeg ha DNA testet for den berømte leversykdommen, jacken sjekket for patella etc..

Jeg har ingen problemer med å kjøpe fra en urøntget bedlis, en belger som ikke er sjekket for patella el en Jack som ikke er DNA testet...

Men det KAN sikkert dukke opp hd på en bedlis, leversykdom på en Jack etc, men noen risikoer her i livet må man leve med skal det bli noe spenning :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Venter du lenge nok kan den tilmed dø! * ler*

Seriøst, hva er poenget med å teste hvert eneste avlsdyr i huet og ræva etter sykdommer som sannsynligvis ikke finnes hos rasen? Belgerene mine vil jeg ha etter hunder som er hd og aa sjekket + øyelyst, bedlingtonen vil jeg ha DNA testet for den berømte leversykdommen, jacken sjekket for patella etc..

Jeg har ingen problemer med å kjøpe fra en urøntget bedlis, en belger som ikke er sjekket for patella el en Jack som ikke er DNA testet...

Men det KAN sikkert dukke opp hd på en bedlis, leversykdom på en Jack etc, men noen risikoer her i livet må man leve med skal det bli noe spenning :P

:lol: Yes! Derfor man helst skal tappe dem som 1 åring, og fryse og vente til den dør, så se tilbake *fnis* Neida, jeg mener faktisk ikke det. Men det er da neppe problematisk å vente et halvt år/år ekstra? Ingen sier noe her om å sjekke hundene i huet og ræva etter ting som ikke finnes på rasen, det er snakk om å ikke bruke unødvendig unge dyr i avl. Ja, hunden kan bli påkjørt om man venter, den kan bli bitt av huggorm, hoppe ut av 5. etasje, dø i kollisjon osv. Så man ikke rekker å bruke den i avl. Man kan aldri sikre seg mot alt.

Har saluki etter utestede linjer selv jeg, man tester ikke saluki, så enkelt er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg leiter etter hanner jeg har lyst til å bruke på Nora, finner jeg enten veldig forholdsvis unge hanner, eller hanner som er døde (frossen sperm). Nora selv er straks 3.5 år, jeg planlegger et evt kull på henne til høsten, så de hannene jeg har sett på vil være mer voksne enn de er pr i dag, men de vil fortsatt være yngre enn jeg egentlig ønsker.

Og tro meg, jeg har alt vurdert fedrene/eldre halvbrødre/onkler til disse unge hannene, og de har av forskjellige grunner blitt avskrevet - noen av de for ikke noe annet enn magefølelse, hvilket er en veldig diffus grunn man knapt kan forklare grunnen til, det bare er sånn. Noen av de har eiere som ikke vil la sin hanne bli brukt på en tispe som Nora, og noen av de har issues på søsken/foreldre. Trenger ikke å være store greiene, men jeg er så stor i kjeften når det kommer til avl, at jeg syns det er viktig å virkelig ta en avgjørelse jeg kan stå for, som gir meg en god magefølelse, som jeg kan forsvare.

Dina har forøvrig hatt to kull, det første var i 2006, da var hun 3 år gammel, det siste var i 2008, da var hun 6 år gammel. Siden den gang har hun hatt nyreproblemer (ikke nå lenger) og fått katarakt. Skal man være så politisk korrekt og så nøysommelig og pirkete som det tegnes opp her på sonen, bør man fryse ned egg fra tisper også, og bruke yngre tisper som surrugatmødre når man veit at tispa har holdt seg frisk og fin til hun døde mett av dage, i tillegg til å bruke nedfrossen sperm fra gamle hanner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: Yes! Derfor man helst skal tappe dem som 1 åring, og fryse og vente til den dør, så se tilbake *fnis* Neida, jeg mener faktisk ikke det. Men det er da neppe problematisk å vente et halvt år/år ekstra? Ingen sier noe her om å sjekke hundene i huet og ræva etter ting som ikke finnes på rasen, det er snakk om å ikke bruke unødvendig unge dyr i avl. Ja, hunden kan bli påkjørt om man venter, den kan bli bitt av huggorm, hoppe ut av 5. etasje, dø i kollisjon osv. Så man ikke rekker å bruke den i avl. Man kan aldri sikre seg mot alt.

Har saluki etter utestede linjer selv jeg, man tester ikke saluki, så enkelt er det.

Men hvor unge de er når de kan " frikjennes" for arvelige lidelser kommer ann på hvilken rase det er snakk om sant? Hva som er sannsynlig innen den rasen og de linjene? Ja, mye kan skje ekstriørt på en rase som modnes sent, Loke var visst veldig liten lenge han, det var han ikke første gang jeg så han, men andre raser kan være ganske " ferdige" lenge før de fyller to. Når det kommer til det mentale vet jeg ikke om noen hannhunder som var triveligere ved 18 mnd alder enn ved 4 års alder egentlig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvor unge de er når de kan " frikjennes" for arvelige lidelser kommer ann på hvilken rase det er snakk om sant? Hva som er sannsynlig innen den rasen og de linjene? Ja, mye kan skje ekstriørt på en rase som modnes sent, Loke var visst veldig liten lenge han, det var han ikke første gang jeg så han, men andre raser kan være ganske " ferdige" lenge før de fyller to. Når det kommer til det mentale vet jeg ikke om noen hannhunder som var triveligere ved 18 mnd alder enn ved 4 års alder egentlig..

Sier jeg noe annet? Har jo skrevet nettopp det i et tidligere innlegg, at den erfaringen jeg har med en slik situasjon ikke kan overføres på generel basis til alle raser.

Men sjansen for at ting som ligger latent viser seg øker jo med alderen uansett, det er det vel ingen som kan si noe på? Så hva er problemet med å drøye å avle på hannhunden til den er to - tre år? Istede for å peise på med 12- 14 - 16- 18 mnd gamle hunder? Nøyaktig hva taper man på det? Og før det nevnes igjen, ja jeg har tatt høyde for at man skal kunne gjøre unntak i tilfeller som tilsier at det er det lureste. Eksempelvis siste kullet på tispa mot spesielle hanner der kun den yngste er tilgjengelig osv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I fjor brukte jeg en hannhund som da var fem år gammel. Selv om jeg hadde gransket ham og hans bakgrunn så godt jeg kunne, følte jeg likevel at det var en viss sjanseparring å ta, i og med at han ikke hadde tidligere avko, og ikke hadde søsken jeg kunne studert avkommene til. Så selv om jeg visste mye om hans bakgrunn, visste jeg likevel lite om hva han ville kunne gi - for avl er ikke alltid så forutsigbart, og dette var i tillegg en utenlandsk hannhund og total "outcross". Men jeg valgte å følge magefølelsen - jeg likte det jeg visste om ham.

Tispa gikk for øvrig tom.

I år brukte jeg en hannhund som ved parringstidspunkt var 23 måneder gammel - men hadde tispa mi fått løpetid tre måneder før, hadde jeg jaggu brukt ham da også. For meg var dette en mye safere parring enn jeg gjorde året før, av ulike grunner:

Han er fra linjer jeg kjente noe bedre enn fjorårets hannhund

Han hadde bevist at han parret, som var en viktig issue for meg i og med at det aldri ble parring - kun inseminering - med fjorårets hannhund

Han hadde gitt avkom, riktignok ikke veldig gamle enda, men likevel med mulighet for å se noen av de eksteriøre tingene jeg kunne ha som ankepunkt ved kombinasjonen (tegninger og blå øyne) og gjort at jeg ikke brukte ham

Det er for tidlig å si noe om hva han gir, når alt kommer til alt - de eldte valpene hans har ikke nådd røntgenalder, for eksempel. Men jeg ønsket å bruke ham, og jeg ønsket å bruke ham nå før tispa mi ble for gammel for sitt første kull. I både Norge og Sverige stoppes en hannhund etter å ha fått 30 valper (og med 350-400 fødte valper i året er ikke 30 valper så mye) for avkomstgranskning, og det kan dermed ta et til halvannet år før hunden er aktuell på avlsmarkedet igjen.

Jeg er også veldig kresen når jeg skulle velge hannhund - denne hannhunden hadde typen jeg liker, han har eksteriøre fortrinn jeg trengte forbedret på tispa, jeg hadde møtt ham flere ganger, jeg hadde sett flere kullsøsken og forfedre, jeg hadde gransket ham i praktisk talt to år, jeg liker bakgrunnen hans og det jeg tror han representerer som avlshannhund, jeg har ikke funnet visse helseissues på hans linjer som jeg vet er på min tispes linjer og har dermed unngått dobling så langt jeg vet.

Det eneste som talte imot ham var at jeg ikke har bevis for hva han gir og at han var noe ung. Men, jeg valgte å se bort fra det i denne sammenhengen.

Om dette kullet mitt viser seg å være et drittkull, vil jeg i neste runde safe betydelig mer og nedprioritere andre viktige kriterier. Sånn er det, en får ikke alt i alle kombinasjoner, noen ganger må en faktisk ta noen sjanser og teste ting. Jeg så ingen grunn til at jeg skulle la alle andre få bruke den hannhunden jeg aller helst ville bruke, også kanskje ikke få bruke ham selv før i 2013 fordi han ble satt på pause før han ble "gammel nok" for parring etter visse avlsnormer - og i 2013 ville tispa være for gammel for sitt første kull, og jeg hadde egentlig ikke noen annen hannhund jeg ønsket å bruke like sterkt. Jeg ønsket å bruke den jeg anså som den beste, ikke nøye meg med en grei nok reserve. Dette var min virkelighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jaja, om det gjør meg til PK å mene at en hannhund bør være ferdig med kjønnsmodningen før den brukes i avl, så får jeg bare være PK da...

Men hvorfor?? Hva er begrunnelsen? Om hunden ellers fyller kriteriene som settes i forhold til avl på rasen - hvorfor skal man vente til hunden er ferdig med kjønsmodingen? Strengt tatt så er forøvrig hannhunder ferdig med det i 6-12 måneders alder - og særlig før det får man jo ikke foretatt helserelaterte undersøkelser så da er vel neppe det ett tema. Om du mener den psykiske modningen som egentlig ikke har noe med kjønsmodning å gjøre, men som er mer "fra gutt til mann" stadiet - så skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor det er så viktig.

Det er ikke noe større sjanse for at en hund blir ei drittbikkje om den får en paring når den er 18 måneder enn det er om den får en paring når den er 2 år. Om hunden har tenkt å bli ei drittbikkje så blir den det helt uahvengig av om den har hatt en paring eller ikke. DET handler nemlig om oppdragelse - og jeg tror ikke folk oppdrar en uparet hannhund noe annerledes enn en hannhund som har paret - så dermed - om hunden har tenkt å bli drital så blir den det uavhengig om den har paret eller ei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

og jeg hadde egentlig ikke noen annen hannhund jeg ønsket å bruke like sterkt. Jeg ønsket å bruke den jeg ans som den beste, ikke nøye meg med en grei nok reserve. Dette var min virkelighet.

Det var akkurat min greie da jeg parret Lotta med den unge hannhunden jeg brukte også - hvorfor skulle jeg bruke en hannhund som bare etter mitt syn var nest best når jeg kunne få det beste (vel vitende om at jeg neppe kom til å ha flere kull på tispa også) ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor?? Hva er begrunnelsen? Om hunden ellers fyller kriteriene som settes i forhold til avl på rasen - hvorfor skal man vente til hunden er ferdig med kjønsmodingen?

Hvorfor man skal vente til man vet hva man har? Den fysiske kjønnsmodningen er en sak, men den psykiske kjønnsmodningen er ikke ferdig før hunden nærmer seg 2 år (pluss/minus). Hunder som er greie og trivelige kan utvikle seg til å bli atale drittbikkjer (mer, jeg skriver kan, ikke kommer til å bli/vil bli/osv) - sjelden ja, men det har vel skjedd før og kommer vel til å skje igjen. Om jeg husker korrekt så er vel fryktaggresjon noe som også kan bli mer fremtredende i den alderen.

Så jeg mener fremdeles man skal vente til bikkja er voksen jeg - ikke bare fysisk, men psykisk.

Edit: Om noen skulle tro det så handler det ikke om at man må vente til bikkja nesten dør av alderdom..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Strengt tatt så er forøvrig hannhunder ferdig med det i 6-12 måneders alder - og særlig før det får man jo ikke foretatt helserelaterte undersøkelser så da er vel neppe det ett tema.

Det er vel faktisk noen småhundraser hvor helseundersøkelser tydeligvis ikke er så viktige, så hannhunder på under året blir faktisk brukt i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har brukt 2 hannhunder på rett over 2 år i avl, og en på 14 år..

Begge de hunden på 2 år har vært MH testet, HD og AD røntget og alt forholdsvis bra merritert i arbeid alt. Alle søsken også HD røntget og (uten å sjekke) så var vel også alle MH testet ved parringstidspunkt.

Saken er at de få sykdomene som er på min rase dukker somoftest ikke opp før hunden er 8-10 år og da oppdages det gjerne bare på de hundene som fortsatt er i hardt bruk. Så jeg tror jeg kommer like langt ved å bruke en 2 åring som med en 8 åring (som gjerne også har dårligere sperm kvalitet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir ikke dette litt nedlatende da? At vi som er "politisk korrekte" ikke ville klare det i "den virkelige verden" på en måte? Mulig jeg leser det du skriver feil altså, så korriger meg gjerne. Det er vel ikke umulig å vente et halvt år, år med å bruke en hanhund? Med mindre det er spesielle kombinsjoner/siste sjanse for tispa osv. Slike argumenter kjøper jeg gjerne på enkelttilfeller, men oppdrettere om som bruker 1årige hanner på 2 årige tisper - nope, jeg ser ikke hvordan det forsvares.

Mener ikke å være nedlantende på noen måte, Men mener at det er kjempelett å sitte og være politisk korrekt, idealistisk og overseriøs på nett. Når virkeligheten kommer - tispen har løpetid der og da - året etter er det en annen tispe som "må" få sitt siste kull, høsten før var hun for ung, man ønsker ikke vintervalper, høsten etter skal søsteren i avl før hun blir omplassert, og da skal man på verdensutstillingen. Nei, da ER ikke "bare å vente et halvår" - bestandig. Og i alle fall ikke når man ikke skjønner vitsen?

Man kan ALLTID vente lenger fordi'atte/om'atte - men man kan aldri vente lenge nok. For egentlig vil man jo vite hva hannen en gang dør av, ikke sant? Så man kan unngå å doble DET, i alle fall.

Hvorfor man skal vente til man vet hva man har? Den fysiske kjønnsmodningen er en sak, men den psykiske kjønnsmodningen er ikke ferdig før hunden nærmer seg 2 år (pluss/minus). Så jeg mener fremdeles man skal vente til bikkja er voksen jeg - ikke bare fysisk, men psykisk.

Uroen for at det dukker opp noe helt uventet på en avlsdyrene går vel aldri bort? Om de er tre, fem eller åtte - like forbannet trist hvis man får melding om at den har hjertefeil eller utviklet allergi, etc.

Ang kjønnsmodning så vet jeg om noen skye terriere som parret seg (og fikk en drøssvalper) da de var 6 mnd, så det er neppe noe argument for å vente til dèn er over.

Ang. det å forandre seg så enormt mellom 12-24 mndr (eller 36?) - det må være noe som er veldig rasebetont. Har aldri hørt om det, jeg - en drittbikkje kjenner man "på gangen" som ettåring også, liksom.. HVIS ikke det er noen uheldige episoder som får han til å bli skikkelig "drittal" senere i livet. Men sånne er jo ikke arvelige, så det burde jo argumentere for at jo yngre de er - jo enklere er det å se hvordan hunden faktisk ER uten alt for mye miljøpåvirkning?

Ang. å bruke 10-15 år gammel hund - jeg har nok arbeidet for lenge på Travselskapet. Når en hingst dør kan sæden hans brukes det samme året pluss neste - etterpå blir det destruert. Jeg ser på de jeg kjenner som har spart på sæd i årevis - det ER sjelden det er noen stor fordel å bevege seg 3-4-5 generasjoner tilbake på stamtavlen.. Men mulig noen av dere har raser som er som de er, og ingen forbedring har skjedd de siste 10-årene. Det har IKKE jeg. Det er et helt hav av kvalitetsforskjeller (forbedringer) på de 30 årene jeg har holdt på i alle fall. SÅ jeg liker derfor å se framover i avl - ikke bakover.

Susanne

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg husker korrekt så er vel fryktaggresjon noe som også kan bli mer fremtredende i den alderen.

Om man ikke har oppdaget at hunden er fryktaggresiv før hunden er 3 år, så tror jeg kanskje man enten ikke har peiling på hund og adferd, man har lukket øynene for det åpenbare eller ikke ønsket å innrømme at hunden er fryktaggresiv før den viser enda tydeligere tegn på det. Poenget med alder er at hundene gjerne tør å agere mer når de blir voksne i motsetning til når de er valper/unghunder - aggresjonen er der i samme månn uansett.

Men mulig noen av dere har raser som er som de er, og ingen forbedring har skjedd de siste 10-årene. Det har IKKE jeg. Det er et helt hav av kvalitetsforskjeller (forbedringer) på de 30 årene jeg har holdt på i alle fall. SÅ jeg liker derfor å se framover i avl - ikke bakover.

Det der er litt interessant egentlig. Når jeg ser tilbake på en av de store avlshundene innen min rase som rulet utstillingsringen og hadde et utall kull etter seg på slutten av 80-tallet, så er ikke det en type hund man ser mange av i dagens rasetype lenger. Rasen har utviklet seg - jeg vil si til det bedre - og jeg ville ikke for mitt bare liv gått tilbake til linjer som eksisterte da jeg begynte med rasen :).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså - hvorfor henger dere dere opp i hunder som er ti år pluss? Det er da ingen som mener man skal vente til den blir så gammel?

Og ja, det er sjelden at bikkja utvikler seg i worst case scenario - men det skjer. Hva er da problemet med å vente til man vet om det skjer? Med unntak av svært sjeldne tilfeller så har man da det ikke så travelt vel?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket og så svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen for så å nær bråstoppe på holdeplassen. 30 kg ekstra på overkroppen e uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende avstigning midt i trappen, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå lykkes 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...