Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, altvitende soniser! :D

Jeg har hørt, og lest, at sjansen for å få større størrelse på kullet øker dersom man inseminerer fremfor å parre tispa (og at det er en grunn til at noen oppdrettere velger å inseminere f.eks. bulldog). Men jeg tenker.. Dersom tispa parres naturlig, og får tre valper, er det da "greit" å inseminere, og så belaste henne med et kull på kanskje seks valper? Er tispa "laget" for å bære så mange valper om hun naturlig ville fått et kull på max fire valper? (Jeg tar bare tall fra hodet, jeg har ikke sjekka ut noe gjennomsnitt for noe, og jeg sier ikke at en tispe ikke KAN ha flere enn fire valper - uansett rase. Jeg bare grubler!)

Skrevet

Jeg har hørt motsatt; at de får flere valper ved naturlig bedekking?? Hannhunden vet jo som oftest når det korrekte klokkeslettet er - ofte bedre enn en blodprøve :D Og mengden sæd er vel ganske lik??

Moren til Dennis fikk 12 valper i første kullet sitt, og brukte lang tid på å komme opp i maksimalt hold igjen...når hun fikk Emil var de "bare" 8, og da var hun kjappere å komme seg... (naturlig bedekking på begge kullene)

Skrevet

De vil jo ikke få flere valper enn den er laget for. Det er jo mange raser hvor det er vanlig med bare et par valper i hvert kull, men av og til ser man at det fødes mange flere. Det trur jeg har mer med historie/avl og slikt å gjøre. Med AI så sørger man vel egentlig bare for at flere sædceller "treffer rett" og derfor kan kullstørrelsen øke. Ikke noe negativt for tispa (med mindre man tenker på hvor slitsomt det er med en haug valper løpende rundt.. men oppdretter burde jo være flink å hjelpe til) ;)

Skrevet

Mamman til vår Dina ble insiminert med sæd fra vår Hampus.

Hun har fra før et kull på 4 valper, og fikk 5 i kullet til Dina.

Mengden sæd ved insiminering er vel mindre enn ved naturlig?

Det er i hvertfall tilfelle for Hampus.

Han ble tappet 2 ganger, og det holder til 4 parringer.

Men dette er vel muligens individuelt.

Skrevet

Har aldri gjort det selv, men prøvde å følge med når de gikk igjennom det på skolen (alltid vanskelig med dødskjedelige forelesere). Men vil tro man kommer lenger inn i tispa når man inseminerer selv enn med vanlig parring? En pelsoppdretter jeg pratet med sa at hver gang han hadde samlet sæd så sjekket han kvaliteten i et mikroskop før han inseminerte tispa, det er vel vanlig med hund også går jeg ut ifra? Så det kan jo også være en årsak til større kull. Har om avl til neste høst, så da kan jeg begynne å si ting uten masse "kanskje" og "muligens" foran :P

Skrevet

All forskning og veterinære uttalelser jeg har sett, bekrefter at kullstørrelsen og befruktelsesoddsene øker ved inseminering, forutsatt at det er gjort av en veterinær som kan det, og at det insemineres i livmoren (og ikke bare deponeres rett innenfor skjeden) - og at sæden er av god kvalitet, selvfølgelig.

En blodprøve er selvfølgelig ikke alt, men det er jaggu ikke alle hannhunder som "vet" når rett tidspunkt er heller.

Selv om sæden blir mer tilrettelagt for befruktning, er selvfølgelig også tispas eggløsning en avgjørende faktor. Jeg har alltid fått høre at det er tispa selv som avgjør kullstørrelsen, så lenge forutsetningene ellers er tilstede. Det er en myte at sædcellene er de aktive svømmerne som spurter til Soria Moria, og henger sammen med tradisjonell kjønnsstereotypi. Eggcellene har fangarmer som jobber aktivt for å kapre sædcellene. Altså vil en tispe med få egg og dårlige egg få færre kull og valper.

Jeg klarer ikke å se for meg at biologien skal jobbe mot seg selv og gjøre tispene superdrektige med 17 valper kun fordi det er inseminering - da har jeg større behov for å sette spørsmålstegn ved hva som skjer når vi tilfører hormon og benytter andre hjelpemidler for å gjøre tispene mer fertile. Lurer vi oss selv ved å tilsløre fertilitetsproblem?

Dette er ikke et sort-hvitt-spørsmål, men det er et interessant spørsmål: Når er nok nok?

Edit: Inseminering med frossen sæd er et annet spørsmål, fordi det er flere hannhunder som vanligvis har utmerket sædkvalitet, men at sæden ikke tåler prosessen med nedfrysing og tining. Det er også en kjensgjerning at ikke alle land er like gode på sædteknologi. På 1990-tallet importerte vår raseklubb frossen sæd fra åtte (tror jeg) forskjellige hannhunder i Sveits, og det skulle være nok til fem kull fra hver hannhund. Resultatet ble fem valper fordelt på tre kull og en rekke tisper som gikk tom (og for å bruke sæden var det krav til at tispen skulle ha gitt valper før), og når en sjekket sæden nærmere sa veterinæren på NVH at den for det meste hadde samme kvaliteten som oppvaskvann. Klubben helte ut resten. Sveitsiske veterinærer hadde rett og slett ikke bra nok kunnskap og teknologi til å levere, i hvert fall ikke da.

  • Like 1
Skrevet

Jeg snoket litt rundt på biblioteket på skolen i går og kom over en fordypningsoppgave (master?) fra en veterinærstudent på kull05. Den handlet om kullstørrelse ved inseminering versus naturlig parring på flatcoated retriever, labrador og golden.

Det var en middels stor undersøkelse hvor konklusjonen var at det i snitt ble en valp mer ved naturlig parring (men at kullstørrelse egentlig var mest avhengig av faktorer som rase, alder osv).

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har opplevd det selv, nær familie har opplevd det, og mange jeg kjenner.    De er interessert i et kull, setter seg på valpeliste, blir godkjent som valpekjøpere, møter oppdretter. Oppdretter kyder av kjøper,og forteller at det er akkurat slike kjøpere hen er ute etter, og er veldig nøye med hvem hen selger til. Så skal valpen hentes, penger overleveres- og da har prisen vært en annen en det som sto i annonsen.  Oppdretters unnskyldninger er: Det er veldig gode valper Alle andre tar de prisene Raseannonsen er bare veiledende De har så mange på liste at de velger de som betaler mest   Og hvis en setter spørsmåltegn med det så: Ja hvis du ikke gidder å betale så mye så har jeg mange andre i kø Disse linjene selges ikke til hvilken som helst pris har du  et problem med det så er du ikke rett kjøper..   Har dere vært borti dette? 
    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...