Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, altvitende soniser! :D

Jeg har hørt, og lest, at sjansen for å få større størrelse på kullet øker dersom man inseminerer fremfor å parre tispa (og at det er en grunn til at noen oppdrettere velger å inseminere f.eks. bulldog). Men jeg tenker.. Dersom tispa parres naturlig, og får tre valper, er det da "greit" å inseminere, og så belaste henne med et kull på kanskje seks valper? Er tispa "laget" for å bære så mange valper om hun naturlig ville fått et kull på max fire valper? (Jeg tar bare tall fra hodet, jeg har ikke sjekka ut noe gjennomsnitt for noe, og jeg sier ikke at en tispe ikke KAN ha flere enn fire valper - uansett rase. Jeg bare grubler!)

Skrevet

Jeg har hørt motsatt; at de får flere valper ved naturlig bedekking?? Hannhunden vet jo som oftest når det korrekte klokkeslettet er - ofte bedre enn en blodprøve :D Og mengden sæd er vel ganske lik??

Moren til Dennis fikk 12 valper i første kullet sitt, og brukte lang tid på å komme opp i maksimalt hold igjen...når hun fikk Emil var de "bare" 8, og da var hun kjappere å komme seg... (naturlig bedekking på begge kullene)

Skrevet

De vil jo ikke få flere valper enn den er laget for. Det er jo mange raser hvor det er vanlig med bare et par valper i hvert kull, men av og til ser man at det fødes mange flere. Det trur jeg har mer med historie/avl og slikt å gjøre. Med AI så sørger man vel egentlig bare for at flere sædceller "treffer rett" og derfor kan kullstørrelsen øke. Ikke noe negativt for tispa (med mindre man tenker på hvor slitsomt det er med en haug valper løpende rundt.. men oppdretter burde jo være flink å hjelpe til) ;)

Skrevet

Mamman til vår Dina ble insiminert med sæd fra vår Hampus.

Hun har fra før et kull på 4 valper, og fikk 5 i kullet til Dina.

Mengden sæd ved insiminering er vel mindre enn ved naturlig?

Det er i hvertfall tilfelle for Hampus.

Han ble tappet 2 ganger, og det holder til 4 parringer.

Men dette er vel muligens individuelt.

Skrevet

Har aldri gjort det selv, men prøvde å følge med når de gikk igjennom det på skolen (alltid vanskelig med dødskjedelige forelesere). Men vil tro man kommer lenger inn i tispa når man inseminerer selv enn med vanlig parring? En pelsoppdretter jeg pratet med sa at hver gang han hadde samlet sæd så sjekket han kvaliteten i et mikroskop før han inseminerte tispa, det er vel vanlig med hund også går jeg ut ifra? Så det kan jo også være en årsak til større kull. Har om avl til neste høst, så da kan jeg begynne å si ting uten masse "kanskje" og "muligens" foran :P

Skrevet

All forskning og veterinære uttalelser jeg har sett, bekrefter at kullstørrelsen og befruktelsesoddsene øker ved inseminering, forutsatt at det er gjort av en veterinær som kan det, og at det insemineres i livmoren (og ikke bare deponeres rett innenfor skjeden) - og at sæden er av god kvalitet, selvfølgelig.

En blodprøve er selvfølgelig ikke alt, men det er jaggu ikke alle hannhunder som "vet" når rett tidspunkt er heller.

Selv om sæden blir mer tilrettelagt for befruktning, er selvfølgelig også tispas eggløsning en avgjørende faktor. Jeg har alltid fått høre at det er tispa selv som avgjør kullstørrelsen, så lenge forutsetningene ellers er tilstede. Det er en myte at sædcellene er de aktive svømmerne som spurter til Soria Moria, og henger sammen med tradisjonell kjønnsstereotypi. Eggcellene har fangarmer som jobber aktivt for å kapre sædcellene. Altså vil en tispe med få egg og dårlige egg få færre kull og valper.

Jeg klarer ikke å se for meg at biologien skal jobbe mot seg selv og gjøre tispene superdrektige med 17 valper kun fordi det er inseminering - da har jeg større behov for å sette spørsmålstegn ved hva som skjer når vi tilfører hormon og benytter andre hjelpemidler for å gjøre tispene mer fertile. Lurer vi oss selv ved å tilsløre fertilitetsproblem?

Dette er ikke et sort-hvitt-spørsmål, men det er et interessant spørsmål: Når er nok nok?

Edit: Inseminering med frossen sæd er et annet spørsmål, fordi det er flere hannhunder som vanligvis har utmerket sædkvalitet, men at sæden ikke tåler prosessen med nedfrysing og tining. Det er også en kjensgjerning at ikke alle land er like gode på sædteknologi. På 1990-tallet importerte vår raseklubb frossen sæd fra åtte (tror jeg) forskjellige hannhunder i Sveits, og det skulle være nok til fem kull fra hver hannhund. Resultatet ble fem valper fordelt på tre kull og en rekke tisper som gikk tom (og for å bruke sæden var det krav til at tispen skulle ha gitt valper før), og når en sjekket sæden nærmere sa veterinæren på NVH at den for det meste hadde samme kvaliteten som oppvaskvann. Klubben helte ut resten. Sveitsiske veterinærer hadde rett og slett ikke bra nok kunnskap og teknologi til å levere, i hvert fall ikke da.

  • Like 1
Skrevet

Jeg snoket litt rundt på biblioteket på skolen i går og kom over en fordypningsoppgave (master?) fra en veterinærstudent på kull05. Den handlet om kullstørrelse ved inseminering versus naturlig parring på flatcoated retriever, labrador og golden.

Det var en middels stor undersøkelse hvor konklusjonen var at det i snitt ble en valp mer ved naturlig parring (men at kullstørrelse egentlig var mest avhengig av faktorer som rase, alder osv).

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
    • Jeg har en tynn hund på 2 år og hun er fullvoksen for lenge siden. Hun har alltid vært tynn og spinkel sånn at ribbeina og knoklene stikker ut. Har prøvd å få henne opp i vekt. Er det noe jeg kan gjøre? Bør hun da ha en dyrlegesjekk men hva gjør dyrlegen da? Er det noen som har erfaring med en småspist hund? Har prøvd flere for og hun er like tynn. 
    • Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy.  Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene? 
    • Det bør nok helst foregå i et annet rom, om ikke utenfor huset eller ihvertfall på god avstand. Om du gjør det rett foran de andre hundene i bur så er du like langt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...