Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, altvitende soniser! :D

Jeg har hørt, og lest, at sjansen for å få større størrelse på kullet øker dersom man inseminerer fremfor å parre tispa (og at det er en grunn til at noen oppdrettere velger å inseminere f.eks. bulldog). Men jeg tenker.. Dersom tispa parres naturlig, og får tre valper, er det da "greit" å inseminere, og så belaste henne med et kull på kanskje seks valper? Er tispa "laget" for å bære så mange valper om hun naturlig ville fått et kull på max fire valper? (Jeg tar bare tall fra hodet, jeg har ikke sjekka ut noe gjennomsnitt for noe, og jeg sier ikke at en tispe ikke KAN ha flere enn fire valper - uansett rase. Jeg bare grubler!)

Skrevet

Jeg har hørt motsatt; at de får flere valper ved naturlig bedekking?? Hannhunden vet jo som oftest når det korrekte klokkeslettet er - ofte bedre enn en blodprøve :D Og mengden sæd er vel ganske lik??

Moren til Dennis fikk 12 valper i første kullet sitt, og brukte lang tid på å komme opp i maksimalt hold igjen...når hun fikk Emil var de "bare" 8, og da var hun kjappere å komme seg... (naturlig bedekking på begge kullene)

Skrevet

De vil jo ikke få flere valper enn den er laget for. Det er jo mange raser hvor det er vanlig med bare et par valper i hvert kull, men av og til ser man at det fødes mange flere. Det trur jeg har mer med historie/avl og slikt å gjøre. Med AI så sørger man vel egentlig bare for at flere sædceller "treffer rett" og derfor kan kullstørrelsen øke. Ikke noe negativt for tispa (med mindre man tenker på hvor slitsomt det er med en haug valper løpende rundt.. men oppdretter burde jo være flink å hjelpe til) ;)

Skrevet

Mamman til vår Dina ble insiminert med sæd fra vår Hampus.

Hun har fra før et kull på 4 valper, og fikk 5 i kullet til Dina.

Mengden sæd ved insiminering er vel mindre enn ved naturlig?

Det er i hvertfall tilfelle for Hampus.

Han ble tappet 2 ganger, og det holder til 4 parringer.

Men dette er vel muligens individuelt.

Skrevet

Har aldri gjort det selv, men prøvde å følge med når de gikk igjennom det på skolen (alltid vanskelig med dødskjedelige forelesere). Men vil tro man kommer lenger inn i tispa når man inseminerer selv enn med vanlig parring? En pelsoppdretter jeg pratet med sa at hver gang han hadde samlet sæd så sjekket han kvaliteten i et mikroskop før han inseminerte tispa, det er vel vanlig med hund også går jeg ut ifra? Så det kan jo også være en årsak til større kull. Har om avl til neste høst, så da kan jeg begynne å si ting uten masse "kanskje" og "muligens" foran :P

Skrevet

All forskning og veterinære uttalelser jeg har sett, bekrefter at kullstørrelsen og befruktelsesoddsene øker ved inseminering, forutsatt at det er gjort av en veterinær som kan det, og at det insemineres i livmoren (og ikke bare deponeres rett innenfor skjeden) - og at sæden er av god kvalitet, selvfølgelig.

En blodprøve er selvfølgelig ikke alt, men det er jaggu ikke alle hannhunder som "vet" når rett tidspunkt er heller.

Selv om sæden blir mer tilrettelagt for befruktning, er selvfølgelig også tispas eggløsning en avgjørende faktor. Jeg har alltid fått høre at det er tispa selv som avgjør kullstørrelsen, så lenge forutsetningene ellers er tilstede. Det er en myte at sædcellene er de aktive svømmerne som spurter til Soria Moria, og henger sammen med tradisjonell kjønnsstereotypi. Eggcellene har fangarmer som jobber aktivt for å kapre sædcellene. Altså vil en tispe med få egg og dårlige egg få færre kull og valper.

Jeg klarer ikke å se for meg at biologien skal jobbe mot seg selv og gjøre tispene superdrektige med 17 valper kun fordi det er inseminering - da har jeg større behov for å sette spørsmålstegn ved hva som skjer når vi tilfører hormon og benytter andre hjelpemidler for å gjøre tispene mer fertile. Lurer vi oss selv ved å tilsløre fertilitetsproblem?

Dette er ikke et sort-hvitt-spørsmål, men det er et interessant spørsmål: Når er nok nok?

Edit: Inseminering med frossen sæd er et annet spørsmål, fordi det er flere hannhunder som vanligvis har utmerket sædkvalitet, men at sæden ikke tåler prosessen med nedfrysing og tining. Det er også en kjensgjerning at ikke alle land er like gode på sædteknologi. På 1990-tallet importerte vår raseklubb frossen sæd fra åtte (tror jeg) forskjellige hannhunder i Sveits, og det skulle være nok til fem kull fra hver hannhund. Resultatet ble fem valper fordelt på tre kull og en rekke tisper som gikk tom (og for å bruke sæden var det krav til at tispen skulle ha gitt valper før), og når en sjekket sæden nærmere sa veterinæren på NVH at den for det meste hadde samme kvaliteten som oppvaskvann. Klubben helte ut resten. Sveitsiske veterinærer hadde rett og slett ikke bra nok kunnskap og teknologi til å levere, i hvert fall ikke da.

  • Like 1
Skrevet

Jeg snoket litt rundt på biblioteket på skolen i går og kom over en fordypningsoppgave (master?) fra en veterinærstudent på kull05. Den handlet om kullstørrelse ved inseminering versus naturlig parring på flatcoated retriever, labrador og golden.

Det var en middels stor undersøkelse hvor konklusjonen var at det i snitt ble en valp mer ved naturlig parring (men at kullstørrelse egentlig var mest avhengig av faktorer som rase, alder osv).

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...