Gå til innhold
Hundesonen.no

Spinnvill hund når man kommer hjem


Linny
 Share

Recommended Posts

En stund var jeg nesten sjalu når jeg fikk besøk og han gladknurret, la på ørene og løp for å vise de benet sitt (bare til kjente, ukjente får nøye seg med litt vugging på halen), jeg og han bor alene, så han blir veldig veldig glad når det kommer kjentfolk på besøk. Nå har han endelig begynt å gjøre det til meg også, det kom etter at mamma hadde passet han i to måneder i sommer.

Hehe, sånn var det her også. Aiko smittes liksom av Imoutos ustyrlige glede over at jeg kommer hjem, for da hun var aleine, hendte det at hun ikke gadd å komme ut fra soverommet engang, så JEG måtte oppsøke henne fordi jeg var glad for å se henne igjen. Mens andre vi ikke bor med fikk hele spekteret med flate ører, vippende hale og lykkelig tripping. Makan, altså! :lol:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble irritert på Blondie sin overlykkelighet en periode, så jeg trente det bort. Hun hadde en stadighet til å ødelegge strømpebukser om jeg hadde det på meg, så jeg ble litt lei av å kjøpe nye hele tiden :lol: Nå er hun rimelig rolig når jeg kommer hjem hjemme. Hun hopper ikke, hun lager ikke lyd, hun bare logrer, legger på ørene helt til jeg setter meg ned, da kommer hun bort for å slikke :D

Hos kjæresten og andre plasser er hun like ellevill som før. Hopper, hyler, slikker, løper, koser, knurrer :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trente bort overlykkeligheten til Aiko idet jeg kom inn eller andre kom på besøk. Men så ombestemte jeg meg. :lol: Hun får være akkurat så glad og lykkelig og ellevill som hun vil, og det samme med den skjønne lillesøstra som tar piruetter av glede når noen kommer. Med min rase vil jeg heller framelske entusiasme ved nye møter eller gjensyn, enn å dempe det som jeg er så glad og stolt over at er der.

Men hadde det vært snakk om rottweilere og ikke shibaer, så er saken litt annerledes... :P

Vi har liten hund, og jeg liker også at han hilser alle med den gleden han gjør. Med sine 5,5 kilo så river han ikke så mange over ende :P

Jeg vil heller ikke dempe gleden, og synes den er viktig iallefall på min rase.

Små hunder betegnes ofte som sky og tilbaketrukne, men Luigi er det motsatte :)

Man tilpasser det etter hund. Da vi hadde stor hund, så måtte vi dempe gjensynsgleden, eller hadde vi aldri kommet oss inn døren :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blir det full gledeseanse hver gang vi kommer hjem, noe annet hadde vært trist :P

Også når vi får hundeglade gjester er det hundene som hilses på først. Når det kommer mindre hundeglade gjester på besøk, stenger jeg bare hundene litt unna med en grind, eller ber de legge seg. Det tåler de helt fint. Selv om jeg motsier meg selv litt her nå. Men det er jo gøy og koselig med glade hunder når det passer seg slik :)

Eneste er hvis Ellie har vært alene hjemme, da hilser vi rolig på henne for å ikke øke stressnivået. (sep.angst)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden min "går i fistel" når jeg kommer inn døra, så bare overser jeg henne til hun blir roligere. Jeg klapper bare og gir henne bare oppmerksomhet når hun er på nivået "logrer og står normalt". Har instruert gubben om det samme, men det er ikke like lett å få guttungen til å følge samme strikte regime... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener bestemt at uttrykket "spinnvill" bør innføres i rasestandarden til boxer :P

Mine er kjempeflinke til å holde alle 4 beina i bakken (nei, jeg er ingen supertrener, de har bare aldri hoppet på folk ;)), men HALENE!! De er KJEMPEVONDE! Eneste hunderelaterte skaden vi har hatt her i huset, var da en jente skulle knyte skolissene og fikk halen til Dennis i øyet idet han gikk forbi henne (han logrer ALLTID :D) - høres nesten morsomt ut, men det endte faktisk med legevaktbesøk og en liten stund så det ut som synet var varig skadet :( Det gikk heldigvis bra :)

Nå er mine aldri alene, men gjensynsgleden kan være like stor om man har vært så syndig å LUKKE do-døren i trynet på dem... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Mange. Hva definerer du som "ekstra store"? Generelt sett er det spisshunder og vokterhunder som har litt lyd. Vokterhunder bjeffer sjelden mye, men de kan si fra når det er noen på døra/tomten/veien etc. Puddel og noen gjeterhunder kan også ha noe lyd, særlig i arbeid. Retrievere, fuglehunder, mynder, de store spanielene for eksempel.
    • De aller fleste hunder kan være familiehunder, det er få raser som ikke egner seg til det blant dagens brukshunder. Det handler mer om kapasitet og aktivisering i hverdagen generelt.
    • Hvilke større hunderaser over 15 kilo har ikke så mye lyd? Må også ikke være blant de som er ekstra store. 
    • Hvilke brukshunder kan også være familiehunder blant gruppe 1 ? Gjetere.
    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...