Gå til innhold
Hundesonen.no

Spinnvill hund når man kommer hjem


Linny
 Share

Recommended Posts

En stund var jeg nesten sjalu når jeg fikk besøk og han gladknurret, la på ørene og løp for å vise de benet sitt (bare til kjente, ukjente får nøye seg med litt vugging på halen), jeg og han bor alene, så han blir veldig veldig glad når det kommer kjentfolk på besøk. Nå har han endelig begynt å gjøre det til meg også, det kom etter at mamma hadde passet han i to måneder i sommer.

Hehe, sånn var det her også. Aiko smittes liksom av Imoutos ustyrlige glede over at jeg kommer hjem, for da hun var aleine, hendte det at hun ikke gadd å komme ut fra soverommet engang, så JEG måtte oppsøke henne fordi jeg var glad for å se henne igjen. Mens andre vi ikke bor med fikk hele spekteret med flate ører, vippende hale og lykkelig tripping. Makan, altså! :lol:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble irritert på Blondie sin overlykkelighet en periode, så jeg trente det bort. Hun hadde en stadighet til å ødelegge strømpebukser om jeg hadde det på meg, så jeg ble litt lei av å kjøpe nye hele tiden :lol: Nå er hun rimelig rolig når jeg kommer hjem hjemme. Hun hopper ikke, hun lager ikke lyd, hun bare logrer, legger på ørene helt til jeg setter meg ned, da kommer hun bort for å slikke :D

Hos kjæresten og andre plasser er hun like ellevill som før. Hopper, hyler, slikker, løper, koser, knurrer :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trente bort overlykkeligheten til Aiko idet jeg kom inn eller andre kom på besøk. Men så ombestemte jeg meg. :lol: Hun får være akkurat så glad og lykkelig og ellevill som hun vil, og det samme med den skjønne lillesøstra som tar piruetter av glede når noen kommer. Med min rase vil jeg heller framelske entusiasme ved nye møter eller gjensyn, enn å dempe det som jeg er så glad og stolt over at er der.

Men hadde det vært snakk om rottweilere og ikke shibaer, så er saken litt annerledes... :P

Vi har liten hund, og jeg liker også at han hilser alle med den gleden han gjør. Med sine 5,5 kilo så river han ikke så mange over ende :P

Jeg vil heller ikke dempe gleden, og synes den er viktig iallefall på min rase.

Små hunder betegnes ofte som sky og tilbaketrukne, men Luigi er det motsatte :)

Man tilpasser det etter hund. Da vi hadde stor hund, så måtte vi dempe gjensynsgleden, eller hadde vi aldri kommet oss inn døren :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blir det full gledeseanse hver gang vi kommer hjem, noe annet hadde vært trist :P

Også når vi får hundeglade gjester er det hundene som hilses på først. Når det kommer mindre hundeglade gjester på besøk, stenger jeg bare hundene litt unna med en grind, eller ber de legge seg. Det tåler de helt fint. Selv om jeg motsier meg selv litt her nå. Men det er jo gøy og koselig med glade hunder når det passer seg slik :)

Eneste er hvis Ellie har vært alene hjemme, da hilser vi rolig på henne for å ikke øke stressnivået. (sep.angst)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden min "går i fistel" når jeg kommer inn døra, så bare overser jeg henne til hun blir roligere. Jeg klapper bare og gir henne bare oppmerksomhet når hun er på nivået "logrer og står normalt". Har instruert gubben om det samme, men det er ikke like lett å få guttungen til å følge samme strikte regime... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener bestemt at uttrykket "spinnvill" bør innføres i rasestandarden til boxer :P

Mine er kjempeflinke til å holde alle 4 beina i bakken (nei, jeg er ingen supertrener, de har bare aldri hoppet på folk ;)), men HALENE!! De er KJEMPEVONDE! Eneste hunderelaterte skaden vi har hatt her i huset, var da en jente skulle knyte skolissene og fikk halen til Dennis i øyet idet han gikk forbi henne (han logrer ALLTID :D) - høres nesten morsomt ut, men det endte faktisk med legevaktbesøk og en liten stund så det ut som synet var varig skadet :( Det gikk heldigvis bra :)

Nå er mine aldri alene, men gjensynsgleden kan være like stor om man har vært så syndig å LUKKE do-døren i trynet på dem... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...