Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min er redd ute


EmilieSjåvik

Recommended Posts

Hei, hunden vår Nemi er 15 mnd og vi fikk henne fra Budadogs i starten av Mars.

Hun og broren ble reddet av Budadogs da de var 2-3 mnd gamle. Noen hadde sett de ble kastet ut av en bil.

Hun er en snill og lydig hund og bortsett fra litt hopping når vi kommer hjem så fungerer hun veldig bra innendørs.

Ute er det imidlertid anderledes, og særlig i byen. Vi bor i sentrum av byen, rett ved en park, men alikvel så er det "bylyder" der.

I starten var hun livredd alt på hjul og gamle mennesker, særlig menn, men det har blitt bedre. Sykler er hun fremeles veldig skvetten for. Jeg løper endel med henne. Det liker hun, men har det kjørt forbi en sykkel så skvetter hun langt ut til siden eller stopper. Etter syklen har kjørt forbi så ser hun seg ofte tilbake som for å sjekke at det ikke kommer flere.Vi har prøvd henne i springer noen ganger, men det går greit :-)

Har gått endel med henne i parken for å trene litt og leke, men da får jeg liten kontakt. Kan få henne til å sitte, men ikke mye mer. Hun vil skjelden leke eller ta godbit.Hun snuser rundt mens hun sjekker ut alle som kommer og går. Setter jeg meg ned så setter hun seg ned med rumpa på foten min og bare kikker. Kryper gjerne bak bena hvis det kommer noen litt nærme. På doturer så vil hun inn så snart hun er ferdig, noen ganger kaster hun seg panisk mot retningen der døra til leiligheten er. I bygatene kan jeg få henne til å gå ganske pent ved siden av meg, men merker hun er veldig spent, hun følger med på alt som skjer og halen er mellom bena mesteparten av tiden.

I skogen er det anderledes. Der er halen i halen logrende i været og hun snuser ivrig på alt og oppfører seg som en "normal" hund.

I morgen skal hun steriliseres så da blir det 10 dagers tid med bare doturer, men er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan få henne tryggere i bymiljø? Det virker som det er lydene og "travelheten" fra bymiljøet som hun blir stresset av. Nå skal det sies at ikke alle dager er like ille, det går opp og ned, men jeg har ikke sett den halen hennes oppe når vi har gått tur i byen enda..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ønske jeg hadde noen gode svar, men dere er jo på god vei.... Det virker jo som om hun har blitt MYE bedre, og slikt tar tid.. Dessverre. Det finnes ingen mirakel oppskrift som jeg vet om. Det jeg tenker, er at det kanskje kan være lurt å være så mye som mulig i byen med henne, ikke unngå det, som man har så lett for å gjøre. Husk å ikke dill for mye med henne, å gå i byen er helt normalt liksom, ikke noe å styre med. Og ikke minst: få en turvenn hun setter pris på. En stødig hund som ikke lar seg affisere av sykler, som hun kan leke med i parken. En hun kjenner godt og gjerne ser litt opp til. Det beste er vel å introdusere de i skogen, la de bli skikkelige kompiser der, for så å gå turer med de sammen i byen. Noen hunder kan støtte seg for mye på andre hunder, men så lenge de ikke bor sammen og går alle turene sammen så tror jeg ikke det blir noe problem. Vet ikke om dere allerede har prøvd dette, men hvis dere ikke har, så finnes det sikkert flere her inne som kan stille opp. Uansett: jeg synes dere har kommet langt, hun har jo tross alt en traume stakkar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns Lokes forslag virker gode :)

En annen ting er jo å bruke parken for det den er verdt, når du har tid.

Der vil jeg tro at det er såpass plass at du ikke sitter i veien for noen.

Ta med deg en god bok/avis, noe å knaske på og drikke.

La hund være hund i passe langt bånd og konsentrer deg om boken/avisen.

Om hun vil sitte på foten din og kikke, greit. Velger hun å krype bak bena dine når noen kommer litt nært, greit. Ikke gjør noen stor sak av noenting egentlig.

Les boken/avisen og kos deg.

Om noen ønsker å hilse på henne, så se først hvordan hun reagerer. Det er helt i orden å si "Nei, du får ikke hilse" om du ser at hun virker usikker.

Kan gjentas til det kjedsommelige, evt til du er fri for bra bøker/aviser. Eller alle de "interessante" menneskene er studert i alle bauger og kanter fra din side.

Kan også flyttes til andre parker etterhvert, samt plasser der det er mulig for deg å sitte og slappe av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tips. Nå er hun nysterilisert så da blir det ikke så mye ut på noen dager, men hun har vært med meg på jobb og det er fin trening når det gjelder menn, for jeg er eneste kvinne på arbeidsplassen min :-) Når stingene er fjernet så skal vi bruke tid i parken og hun har noen hundevenner som vi skal få med på tur :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...