Gå til innhold
Hundesonen.no

Verdens beste Mona


Mirai
 Share

Recommended Posts

Det er vanskelig å finne de riktige ordene.

Hver gang jeg skriver det ned blir det mer virkelig, og det er ikke noe jeg ønsker akkurat nå.

Mona døde i går etter å ha blitt operert på Jeløya. En lungeoperasjon som antakeligvis skulle gå veldig bra og gi henne et par år til. Så døde hun etter operasjonen. Vi vet ikke hvorfor, og det utgjør uansett ingen forskjell.

Det er rart å være her hjemme, jeg forventer å se henne over alt. Det er hundehår i alle rom og det kommer det nok til å være en stund. Matskåla står fortsatt i gangen med mat i, godbitene er i skapet og halsbåndet ligger i skuffen.

Jeg hadde flybilletter hjem idag, for å i det minste se henne etter operasjonen og se henne en siste gang. Jeg er så ubeskrivelig trist fordi jeg ikke får henne igjen bare den siste gangen. Humøret går opp og ned, det går greit et par timer, så husker jeg og innser hva som har skjedd og alt blir bare svart. Spesielt når jeg er trøtt eller skal sove.

Hadde en drøm i natt hvor jeg fikk se henne igjen, jeg ga henne kake og hun bare stod der.

Jeg husker enda hvordan hele kroppen hennes kjennes ut, pelsstrukturen, skjegget, albuene, klørne som alltid var litt for lange.. hvordan hun kunne stå der og se på oss og bare blunke, og vente på å få noe godt. At hun alltid sukket dypt og tilfreds hver gang hun fikk krølle seg sammen i senga mi, og rapte etter å ha spist. Det er mange små ting som gjør vondt å tenke på akkurat nå. Vi har mange gode minner sammen som jeg nok kommer til å tenke mer på senere, men akkurat nå er det bare sorg og smerte.

Har aldri trodd på himmelen eller noen slags Gud, men akkurat nå er det veldig lett å se ut av vinduet og håpe at en del av henne er der ute ett sted.

Fant en video i en av bildemappene, hvor Mona og Siri bare ligger på gulvet og stirrer mot kameraet. Det var egentlig mye verre enn alle bildene tilsammen. Var som å bli snytt for å få se henne igjen.

Vi hadde tenkt til å la henne få slippe her hjemme på gården og begrave henne under epletrærne, men det ble jo ikke noe av. Istedet får vi en urne. Jeg tror det skal bli fint å hvertfall ha noe istedet for ingenting.

Verdens beste Mona. Du er dypt savnet av alle sammen her hjemme :icon_cry:

mona2011.jpg

mona20111.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvilke større hunderaser over 15 kilo har ikke så mye lyd? Må også ikke være blant de som er ekstra store. 
    • Hvilke brukshunder kan også være familiehunder blant gruppe 1 ? Gjetere.
    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...