Gå til innhold
Hundesonen.no

Vannhode? Svulst på hjernen?


soelvd

Recommended Posts

Da har Fanta vært hos dyrlegen etter anfallet i går, vi har nok en gang gått gjennom hele historien hennes og dyrlegen skjønner ikke så mye av hva som skjer. Så mange tusen og så mange eksperter senere er vi ikke et steg nærmere et svar. Så, det dyrlegen nå mener er at vi burde ta MR for å sjekke for vannhode, svulst og noen andre greier som kanskje kan forklare den ustabile oppførselen uten noen logikk eller mønster. Noen som har erfaringer med noe av dette? Er det alvorlig om de finner noe? Burde jeg grue meg til resultatene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns MRI høres ut som en veldig god ide, desverre så er det ikke så mye man får gjort om man finner ting i hodet har jeg intrykk av, men det er et godt verktøy til å få svar på mye og eventuelt utelukke ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns MRI høres ut som en veldig god ide, desverre så er det ikke så mye man får gjort om man finner ting i hodet har jeg intrykk av, men det er et godt verktøy til å få svar på mye og eventuelt utelukke ting.

Jeg er så glad jeg i alle fall har dyrleger som gjør det de kan for å finne ut av det. Hørtes ut som Agria vil dekke dette også. Dessverre bekrefter du bare mistanken min om at det er lite å gjøre med det om de finner noe. Ironisk nok var jeg selv innlagt og fikk sjekket alt med mistanke på vannhode for noen uker siden.. Men med meg var det mye de kunne gjøre, men det er vel kanskje to forskjellige ting..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Agria dekker nok endel ja, husker jeg fikk dekket nesten 6000 av mri som kom på totalt 9000 da jeg var på jeløya med en tidligere hund for litt over 3 år siden.

Er forskjell på hunder og mennesker der ja, men nå er ikke jeg veldig kjent i hvilke muligheter man har på hund på slike ting, men jeg har bare intrykk av at det er begrenset hva man kan gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en golden retriever som ble avlivet 12 uker gammel. Den hadde enten vannhode eller svulst, men den ble ikke odubsert, så vi vet ikke med sikkerhet. Dem helte mer i retning i svulst på hjernen enn vannhode da dem mente at hunder med vannhode sjelden lever såpass lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva slags anfall får hun?

For å gjøre det enkelt siterer jeg fra tråden her om dagen:

Hei! I dag ble Fanta plutselig HELT rar. Hun kom opp på fanget til oss, er utrolig treg i bevegelsene, stiv, virker livredd og engstelig, Hun skjalv (hvordan i alle dager bøyer man "skjelve"? )veldig og det kom på en måte i rykk og napp, minner om måten vi skjelver på når vi fryser. Hun var heeelt apatisk, bare stirret ut i luften og om vi pratet til henne ristet hun enda mer. Vi har sett denne skjelvingen noen ganger tidligere og kjenner godt igjen "sinnsstemningen" fra når hun er aggressiv, ligger i sofaen og vi vet at "nå kan vi ikke hilse på henne, da blir hun sinna". Men i motsetning til tidligere så søkte hun kontakt nå. Lå først ved beina våre og når jeg kikket ned på henne så hun rar ut, inviterte henne opp og da hoppet hun opp på fanget men i veeeeldig sakte bevegelser, som sagt helt rar og apatisk. Og ville ikke ha godbit heller, noe som er veeldig uvanlig. Så, etter 15 min, ca så var hun seg selv igjen, lekte litt, ville ha mat. Nå, noen minutter senere er hun igjen litt rar, men ikke i samme grad. Ligger ved beina våre og vil tydelig ikke at vi skal ta kontakt, om vi forsøker å flytte på henne er hun veldig motvillig, må nesten løfte henne opp etter halsbåndet før hun vil reise seg. Men skjelver ikke lenger.

Hva gjør vi? Forsøker å ringe dyrlegen men ikke fått tak i han enda. Kan det være epilepsi feks? Noen erfaringer? Og bør vi fortsette med dyrlegen eller kan det vente til i morgen? Jeg vet ingen kan svare på det, men hva ville dere gjort?

Vi har også tidligere sett at hun skjelver veldig, ser rar og fjern ut men har trodd det har vært en eller annen reaksjon med tanke på aggresjonen og tenkte derfor aldri i retning av anfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en golden retriever som ble avlivet 12 uker gammel. Den hadde enten vannhode eller svulst, men den ble ikke odubsert, så vi vet ikke med sikkerhet. Dem helte mer i retning i svulst på hjernen enn vannhode da dem mente at hunder med vannhode sjelden lever såpass lenge.

Er det ikke forskjell på vannhode når de blir født med det og når de får det etterhvert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du vært i kontakt med oppdretter? Av kullet til Fibi er det visst ikke så mange igjen. To av brødrene døde som unghunder i noen anfall som kan minne om de du beskriver. Fibi og flere andre søsken har/har hatt alvorlige atferdsforstyrrelser. Uansett er det vel slike ting en oppdretter vil vite, for å unngå uheldige kombinasjoner. Kanskje hun kan gi deg noen gode råd. Jeg vet ikke annet enn at det er enkelte svært uheldige tollerkull, men hva akkurat dette er tror jeg en dyrlege må finne ut. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du vært i kontakt med oppdretter? Av kullet til Fibi er det visst ikke så mange igjen. To av brødrene døde som unghunder i noen anfall som kan minne om de du beskriver. Fibi og flere andre søsken har/har hatt alvorlige atferdsforstyrrelser. Uansett er det vel slike ting en oppdretter vil vite, for å unngå uheldige kombinasjoner. Kanskje hun kan gi deg noen gode råd. Jeg vet ikke annet enn at det er enkelte svært uheldige tollerkull, men hva akkurat dette er tror jeg en dyrlege må finne ut. Lykke til!

Vi er ikke akkurat på godsiden med oppdretter. Hun har forsøkt å få nytt kull på tispa nå i mai til og med - til tross for at hun hele tiden har visst at tre av fem har problemer med valpene. Heldigvis ble hun ikke drektig. Vi har nevnt dette for henne men hun sier det ikke er noe bakover. Ikke det at vi tror på henne, hun har forsøkt å lyve til oss flere ganger. (Og skulle du være interessert i mer foreslår jeg at vi kan snakke privat om det :))

Så dette er noe som kan ligge i kullet også? Tenkte nemlig at de to tingene jeg nevner høres ut som noe det kan være men syntes det hørtes rart ut at det kunne være problemer med flere (i alle fall med tanke på svulst). Men så har jeg også veldig lite peiling på sånt. Uff, får en vond følelse av dette.. Hun er jo verdens blideste, flinkeste og tøffeste lille hund ellers =/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere gaatt bort fra teorien om epilepsi?

Hvis det var det kunne det jo lettere forklares hvorfor andre i kullet ogsaa ble syke.

Skulle til å skrive det samme. Epilepsi kommer i maaaange forskjellige "nivåer", det kan opptre som det beskrives her i tråden akkurat som at hundene blir 100% satt ut av funksjon og bare rister f.eks

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere gaatt bort fra teorien om epilepsi?

Hvis det var det kunne det jo lettere forklares hvorfor andre i kullet ogsaa ble syke.

Ikke helt, om vi ikke finner noe på MR så vil vi prøve medisiner for epilepsi. Men i utgangspunktet trodde hun ikke det kunne være det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...