Hvordan håndtere vokt hos hunden?

[SFX]

Tror jeg skal kaste en slippers etter deg neste gang vi ses.

Men du sier det jo selv, det er en sånn hund med fire labber, hale og snute du skal ha. Bruk tid på å bli kjent med rasen som du gjør. Så gjør du en vurdering av om dette er noe du kan leve med, og det tror jeg det er. Så finner du en riktig valp, kjøper den, krysser fingra og lukker øya så går det nok bra. Synes heller du skal bekymre deg for hva du gjør når du står der med to BIR hunder.

Shit, det har jeg skikkelig ikke tenkt på! Burde kanskje bytte gruppe ja, for da kommer ikke problemet før i BIS-finalen - og der løper de jo ofte inn en og en, så da kan jeg løpe inn med en hund, stacke den, gi en bli-kommando, løpe inn i oppsamlingsringen, hente hund to, og løpe inn i store ringen med den. Det kan funke.

[Arkan]

Shit, det har jeg skikkelig ikke tenkt på! Burde kanskje bytte gruppe ja, for da kommer ikke problemet før i BIS-finalen - og der løper de jo ofte inn en og en, så da kan jeg løpe inn med en hund, stacke den, gi en bli-kommando, løpe inn i oppsamlingsringen, hente hund to, og løpe inn i store ringen med den. Det kan funke.

Nemlig! Du ser jo hva dom kan by på problemer her.

[Red Merle]

Vet ikke hva slags rase du skal ha.. Men jeg har to aussier, og aussier har jo som kjent mye vokt. Jeg bor i leilighet, 3 min unna sentrum. Her er det mye folk og lyd. Relativt stille mtp beliggenhet, men mye støy og liv i forhold til da vi bodde på landet. Da vi flytta hit, i desember, slet jeg mye med vokting (mye av voktinga kom også av at jeg var i en deperisjon selv), Løste det ganske enkelt med å ikke bry meg om lyder, og folk, og alt som er. Det ble en del av hverdagen ingen big deal, og bikkja forsto raskt at sånt bryr man seg ikke med. Om de skulle gneldre, så sier jeg strengt 'tyst!' (de vet hva det betyr). En av reglene her er b.la at de ikke får lov til å sitte/stå å glo ut av vinduet, da dette virker som at trigger lystet til å bjeffe på det som er der ute (iallefall på den ene aussien min).

Jeg tror ikke vokt er så problematisk, vær deg selv, ta ting som det kommer og ikke stress med det. Det er ingen big deal. Jeg tror de fleste hunder man bruker tid og krefter på, som har tillit til eieren, blir såpass lydige ovenfor eieren at de lystrer det meste. Også det å holde munn.

Foruten om det så bjeffer jo bikkjene mine når det kommer folk, og det får de jo lov til. Til en viss grad.

[janelin]

Åh, her var det mye som hørtes kjent ut. Og jo mer jeg leser, desto mer innser jeg at jeg antakelig har gått i alle nybegynnerfellene selv...

Jeg har jo også en tallmessig bittebitteliten rase, og i praksis ikke noe rasemiljø å støtte meg til. Men jeg har snakket/hatt kontakt med én dame som har hatt rasen selv, og som ga meg de to tipsene hun mente var viktigst da Oskar kom i hus: 1). Vær tydelig på plassen i hierarkiet, og 2) begrens muligheten til å gi fra seg lyd. Nettopp dette siste sliter jeg utrolig med, og mang en gang har jeg tenkt "hva f*** betyr det da, skal jeg teipe igjen kjeften på ham?!". Til å begynne med prøvde vi å ignorere bjeffing, for det hadde vi fått tips om. "Overse uønsket atferd og belønn positiv atferd", ikke sant. Det nyttet ikke, men ble bare verre. Han skrur seg opp, bjeffingen blir selvforsterkende. Så kom det nye råd: "Dere må si fra, vær bestemte, gi klar beskjed, han er ikke noe persilleblad, han tåler å bli satt på plass". Så da prøvde vi det. "Hysj", "nei", osv. osv. Fortsatt til ingen nytte.

Det er utrolig vanskelig å skulle forholde seg avslappet og i en smittsom, rolig sinnsstemning når han klikker - enten det er på lyder i oppgangen eller på folk/unger/biler utendørs. Særlig når klokka er halv tolv på kvelden og han får fullstendig anfall på noe han ser eller hører, da blir jeg stresset, jeg kan ikke noe for det. Jeg har hele tiden prøvd å gå foran ham og vise at jeg tar kontroll over situasjonen - jeg ordner dette, "det er greit". Men det er nytteløst, han fortsetter å bjeffe og flyr helst fram foran meg, og godtar på ingen måte at mor eller far ordner opp i situasjonen eller ikke synes det er skummelt. De siste dagene har han også begynt å "innbille seg ting", han kan ligge inntil en vegg og bjeffe og skrape, eller stå og nibjeffe inntil grinda jeg har rundt oss på jobb, akkurat som om det er noe på den andre siden. Men det er jo ingenting der. Og når jeg sier rolig og bestemt at det er greit, det er ikke noe å bjeffe for, du kan legge deg, så hjelper det ikke.

Enhver situasjon er nok veldig sammensatt, og det er vel like store individuelle forskjeller mellom hunder som det er mellom mennesker. Poenget mitt er at det er vanvittig vanskelig å vite hva man skal gjøre iblant, spesielt i situasjoner der det koker over både for hund og eier og det er vanskelig å finne roen til å gjøre det på "riktig måte" - man blir mest opptatt av å komme seg vekk eller få det til å bli stille, fort fort fort!

[SFX]

Vet ikke hva slags rase du skal ha.. Men jeg har to aussier, og aussier har jo som kjent mye vokt. Jeg bor i leilighet, 3 min unna sentrum. Her er det mye folk og lyd. Relativt stille mtp beliggenhet, men mye støy og liv i forhold til da vi bodde på landet. Da vi flytta hit, i desember, slet jeg mye med vokting (mye av voktinga kom også av at jeg var i en deperisjon selv), Løste det ganske enkelt med å ikke bry meg om lyder, og folk, og alt som er. Det ble en del av hverdagen ingen big deal, og bikkja forsto raskt at sånt bryr man seg ikke med. Om de skulle gneldre, så sier jeg strengt 'tyst!' (de vet hva det betyr). En av reglene her er b.la at de ikke får lov til å sitte/stå å glo ut av vinduet, da dette virker som at trigger lystet til å bjeffe på det som er der ute (iallefall på den ene aussien min).

Jeg tror ikke vokt er så problematisk, vær deg selv, ta ting som det kommer og ikke stress med det. Det er ingen big deal. Jeg tror de fleste hunder man bruker tid og krefter på, som har tillit til eieren, blir såpass lydige ovenfor eieren at de lystrer det meste. Også det å holde munn.

Foruten om det så bjeffer jo bikkjene mine når det kommer folk, og det får de jo lov til. Til en viss grad.

Tusen takk for innspill!

Jeg også aksepterer at de bjeffer når det kommer noen - X'en bjeffer når ringeklokka kimer, løper i forveien og logrer, høres nok skummel ut fra utsiden, men har lært seg at når jeg sier det er greit, overtar jeg ansvaret, og hun sitter og venter spent på å se hvem som kom på besøk til HENNE.

Åh, her var det mye som hørtes kjent ut. Og jo mer jeg leser, desto mer innser jeg at jeg antakelig har gått i alle nybegynnerfellene selv...

Jeg har jo også en tallmessig bittebitteliten rase, og i praksis ikke noe rasemiljø å støtte meg til. Men jeg har snakket/hatt kontakt med én dame som har hatt rasen selv, og som ga meg de to tipsene hun mente var viktigst da Oskar kom i hus: 1). Vær tydelig på plassen i hierarkiet, og 2) begrens muligheten til å gi fra seg lyd. Nettopp dette siste sliter jeg utrolig med, og mang en gang har jeg tenkt "hva f*** betyr det da, skal jeg teipe igjen kjeften på ham?!". Til å begynne med prøvde vi å ignorere bjeffing, for det hadde vi fått tips om. "Overse uønsket atferd og belønn positiv atferd", ikke sant. Det nyttet ikke, men ble bare verre. Han skrur seg opp, bjeffingen blir selvforsterkende. Så kom det nye råd: "Dere må si fra, vær bestemte, gi klar beskjed, han er ikke noe persilleblad, han tåler å bli satt på plass". Så da prøvde vi det. "Hysj", "nei", osv. osv. Fortsatt til ingen nytte.

Det er utrolig vanskelig å skulle forholde seg avslappet og i en smittsom, rolig sinnsstemning når han klikker - enten det er på lyder i oppgangen eller på folk/unger/biler utendørs. Særlig når klokka er halv tolv på kvelden og han får fullstendig anfall på noe han ser eller hører, da blir jeg stresset, jeg kan ikke noe for det. Jeg har hele tiden prøvd å gå foran ham og vise at jeg tar kontroll over situasjonen - jeg ordner dette, "det er greit". Men det er nytteløst, han fortsetter å bjeffe og flyr helst fram foran meg, og godtar på ingen måte at mor eller far ordner opp i situasjonen eller ikke synes det er skummelt. De siste dagene har han også begynt å "innbille seg ting", han kan ligge inntil en vegg og bjeffe og skrape, eller stå og nibjeffe inntil grinda jeg har rundt oss på jobb, akkurat som om det er noe på den andre siden. Men det er jo ingenting der. Og når jeg sier rolig og bestemt at det er greit, det er ikke noe å bjeffe for, du kan legge deg, så hjelper det ikke.

Enhver situasjon er nok veldig sammensatt, og det er vel like store individuelle forskjeller mellom hunder som det er mellom mennesker. Poenget mitt er at det er vanvittig vanskelig å vite hva man skal gjøre iblant, spesielt i situasjoner der det koker over både for hund og eier og det er vanskelig å finne roen til å gjøre det på "riktig måte" - man blir mest opptatt av å komme seg vekk eller få det til å bli stille, fort fort fort!

Det er vanskelig å planlegge problem og reaksjoner, for som du sier - hunder er individuelle.

X'en (hunden jeg har nå) hadde en periode som ung hvor hun bjeffet ekstremt mye når vi kom på nye plasser - forventninger om at vi skulle ha moro. Det var ikke mulig å nå inn til henne, hun var bare full av F og full av glede, men brukte seg verbalt. Ingen kommandoer nådde inn til henne.

Jeg endte med å bruke en liten spruteflaske med vann, en sprut i tinningen for å få henne ut av "transen" - så belønnet jeg mildt at hun tok kontakt, fikk henne med meg et annet sted, fikk fortsatt kontakt, og fikk henne på mitt lag. Vi hadde det samme problemet i utstillingsringen, at hun hoppet og spratt og bjeffet på meg, var en opponerende dust fordi jeg var en dusteeier som ikke turte å ta tak i hunden i ringen. Jeg var redd for at det skulle se stygt ut at jeg måtte korrigere hunden såpass i ringen, så jeg endte med å løpe rundt med en bjeffende kenguru i stedet - det så jo heller ikke pent ut... Jeg vet at hunden min er rimelig tøff i den forstand at hun ikke lett blir redd, men jeg vet også at hun mislikte vann i fjeset, så jeg tok til slutt på et par utstillinger med meg en bitteliten sprayflaske jeg kunne ha i lomma, og siktet på henne - fordi vi hadde kommet så langt i problemet at det å korrigere eller ta i henne fysisk gjorde at det ble en real lek hun skulle vinne. Det giret henne mer opp at jeg "svarte". Men en kjapp sprut kvapp henne ut av modusen, samtidig som hun ble litt fornærmet tror jeg, og jeg brukte et våpen hun ikke kunne svare med. Det tok et par utstillinger, på slutten kunne jeg bare vise sprayflaska, og etter det har hun oppført seg eksemplarisk - kombinert med at jeg gjorde endringer i hverdagen som handlet om min autoritet over henne og hennes respekt for mine beskjeder. Jupp, jeg har krabbet meg gjennom en drøss med nybegynnerfeil jeg også

Jeg kjenner jeg ikke er helt komfortabel med en sånn spruteflaske, det er litt siste utvei - og ikke noe jeg vil ha som førstealternativ om det kommer en valp av den rasen jeg tenker på hit. Det var litt nederlag å bruke den, samtidig som den var det mest effektive jeg hadde da.

I dag hadde jeg jo hevet bikkja i bilen og tatt den ut igjen når den hadde blitt stille - men da hadde jeg ikke bil, kunne jo ikke pælme henne innpå t-banen igjen heller... Og det er jo ikke i alle situasjoner en har bil, for eksempel innendørs.

Men jeg fikk også høre som du får høre at hunden ikke er skjør, den tåler å bli snakket til. Jeg var så redd for å feile med hunden, at jeg endte opp med å gjøre en del andre feil.

[janelin]

Vi har vært inne på tanken om spruteflaske, men ikke gjort alvor av det. Selv om det vel kanskje er nokså harmløst, så føles det liksom så drastisk likevel... Vi har "brukt opp" to DAP-halsbånd og tenkt at det ikke virket, men ved ettertanke så har stressnivået og bjeffingen økt på voldsomt siden det siste gikk i søpla. Får vel kjøpe et nytt og bruke det i tillegg til å trene jevnt og trutt, så både to- og firbeinte slipper å omkomme av høyt blodtrykk mens vi holder på.

Jeg skulle ha meldt meg inn her og lest meg opp på mye mer enn jeg gjorde FØR valpen kom i hus, for jeg skjønner nå at vi nok har gjort mye feil selv om det har vært i beste mening. Altfor mye aktivitet, opphaussing, trening, turer og kurs i altfor ung alder osv. Det er vel det vi får igjen for nå, med en hund som styrer huset og hverdagen i altfor stor grad, og som krever oppmerksomhet ved å bjeffe. For ikke å snakke om å bli forlatt/være alene, hjelpemeg, der har vi problemer nok til en hel sesong med "Hundehviskeren". Uff, det høres jo ut som om vi har verdens verste problemvalp, sannheten er vel dessverre at vi er for uerfarne og rådløse til en såpass krevende hund - og da hjelper det lite med alle gode intensjoner i hele verden. Men han er nydelig også, og gjør mye som er bra, det er bare så lett å fokusere på problemene når det er de som synes (og høres!) best. Forhåpentligvis får vi, når vi har tatt tiden og kurs/gode råd til hjelp, en helt fantastisk, trygg og herlig hund.

[krølltopp]

Det er egentlig ganske enkelt, hehe. Du må kommunisere til den at det ikke er ønskelig eller nødvendig å vokte, og derfor kan man jo egentlig anse det som en slags "øvelse utført feil".

Det jeg har erfart med egen hund er at om han vokter mest på ukjente ting, og trenger å bli fortalt når noe er greit. Det funker fordi han stoler på min vurdering i de fleste tilfeller (dog mente han at jeg hadde røyket sokkene mine da jeg mente nyttårsraketter utenfor vinduet var harmløst).

Jeg har alltid gitt ham beskjed ved å rolig bryte inn og si at det er greit (hvilket noen ganger innebærer å rope ganske høyt for å overdøme stemmen hans), eller at han skal være stille og heller legge seg og slappe av. Om jeg har bestemt at det ikke er lov å bjeffe på, så får han også streng beskjed om å kutte ut hvis han gjør det likevel.

Det har vel blitt innarbeidet som en vane, at når jeg får ham til å tie stille fortsetter jeg å "forklare" ved å si "det er greit" og sånn har det blitt en beskjed han forstår. "Det er greit" betyr at det ikke er noe farlig som må hamles opp med.

Mind you, han har ikke sluttet å varsle, ei eller vokte i det store og det hele. Men bråking på helt dagligdagse ting driver han ikke med. Hver gang det er en ny lyd blir det gjerne en innkjøringsperiode, f.eks. bråker han gjerne første natta på nytt sted, geitestampede utenfor vinduet om natta var farlig, osv.

I all hovedsak mener jeg det ikke er vanskelig å minimere utidig bråk om hunden er riktig skrudd sammen (altså ikke redd) og får skikkelige signaler fra noen som vet bedre.

[krølltopp]

Har hatt vokterhund..du kan dempe/unngå å forsterke vokterinstinkt ved å være rolig og vis at du tar kontrollen..du først til døra..ikke rop høyere enn bikkja..har ingen hensikt..avled heller med konsekventhet og kroppspråk: at det holder nå, gå å legge seg etc..belønn like roligt når hunden har roet seg ned..IKKE lag drama. Øv på situasjonen selv om det ikke banker på/ringer på. Jeg fikk mine barn til å banke på i ny og ne..tilslutt så var ikke det så spennende lenger..jeg ber alltid besøkende gå rett inn...og jeg banker/ringer på selv flere ganger..det fungerte på min..den bjeffet ikke i hundegården heller..jeg var der på sekundet og korrigerte/fjernet blokkeringen..og masse ros så fort du får kontakt med hunden..snakk mye underveis rolig det betyr mye for hunden å høre stemmen din..en fin huske lapp: Flere feil blir som regel til uvaner..blir det for mye uvaner, blir det en livsstil..

[Argyr]

jeg ber alltid besøkende gå rett inn...

Du foreslår seriøst å prøve å dempe vokting ved å la besøk bare gå rett inn uten forvarsel? Gjelder det fremmede også eller bare folk hunden kjenner?

[krølltopp]

Du foreslår seriøst å prøve å dempe vokting ved å la besøk bare gå rett inn uten forvarsel? Gjelder det fremmede også eller bare folk hunden kjenner?

[Argyr]

Du må skrive noe under quoten, ellers blir det et tomt innlegg.

[krølltopp]

Hehe fikk ikke skrevet ferdig..er ny her og dårlig på data..nei ikke fremmede kun kjentfolk...

[Emilie]

Takk for den. Enkelt vil jeg ikke si at det er. Men det er nok mye lettere å forebygge hvis man er bevisst på det fra valpestadiet. Vi har for tiden en 5 år gammel vakthund som klikker i vinkel hvis det ringer på døra, eller hvis nabohunden er ute. :rolleyes2: Det er ikke lett å fortelle ham at han ikke trenger å gjøre det. Det har vi nemlig prøvd å gjøre en stund.

Ikke for å være nedlatende, men selv om ikke DU klarer å kvitte deg med uønsket vokting, så betyr det ikke at det trenger å være komplisert