Gå til innhold
Hundesonen.no

Avle på "lovlig" arvelig defekt


Petra

Recommended Posts

Skrevet

I en av mine raser finnes det en arvelig "lidelse" eller hva jeg nå skal kalle det, det er langt fra alvorlig, men såpass ubehagelig for hunden at det må behandles. Denne lidelsen (eller hva det nå bør kalles, hunden lider jo egentlig ikke) er så vidt jeg har skjønt veldig vanlig i denne rasen.

(Jeg har ikke lyst til å gå inn på hvilke lidelse eller rase det er snakk om, da jeg er ute etter en generell diskusjon og ikke å henge ut rasen, raseklubben eller oppdrettere.)

"Lidelsen" er lov å avle på, antageligvis fordi raseklubben mener at rasen har andre utfordringer som er viktigere å ta tak i. Dette betyr jo da at svært mange affiserte hunder går videre i avl, noe som medfører at folk som kjøper valp nesten må være inneforstått med at de kjøper en hund som sannsynligvis må behandles før eller senere (litt satt på spissen, men ikke mye).

Både min og en venninnes hund har denne "lidelsen". Begge vi mener i utgangspunktet at det er feil å avle på hunder med en feil som medfører ubehag for hunden og kostnader for eier. Samtidig har begge hundene veldig gode egenskaper på andre områder (helse forøvrig, gemytt, arbeidsegenskaper) som det til en viss grad kan skorte på hos andre hunder.

Så hvis vi velger å gjøre det moralsk mest korrekte, altså å ikke avle på hundene våre, må vi sitte og se på at "alle andre" avler på denne feilen, og da med hunder som gjerne er svakere enn våre hunder på andre områder, også når det gjelder helse. Dermed gjør man jo egentlig rasen en bjørnetjeneste fordi man utelukker over gjennomsnittet gode hunder fra avl. Det eneste vi egentlig oppnår er at vi kan slå oss på brystet og kalle oss såå seriøse og ansvarsfulle.

Så hva mener dere, kan det forsvares å avle på arvelige, ikke alvorlige lidelser hvis hunden ellers er veldig bra? Eller bør enhver hund som ikke er tipp topp helsemessig utelukkes fra avl selv om raseklubben mener noe annet?

Skrevet

Det er jo vanskelig å gi et godt svar når man ikke vet hva slags lidelse det er snakk om, men jeg vil generelt si at nei, det er ikke greit å avle på arvelige lidelser som hundene faktisk må behandles for. Er helsetilstanden på rasen virkelig så dårlig?

Skrevet

Avl er et sjangsespill, og man må hele tiden vurdere fordeler og ulemper. INGEN hund er feilfri (men hvis man ikke undersøker noe så er det lettere å tro det).

Jeg synes det er mindre ille å avle på en hund med en kjent lidelse, enn en som mangler helsesjekker for det vanlige (som kan finnes) på rasen.

Men ja, det er umulig å si hva som er alvorlig "nok". Dels fordi det vil variere fra oppdr. til oppdr., fra rase til rase og individ til individ.

Jeg har hatt tisper så gode at jeg har avlet på dem til tross for navlebrokk. EN valp har måttet opereres for dette (den eide jeg selv), andre har fått brokk, men ikke noen problem med det.

En kalkulert risiko jeg gjorde, og kanskje kommer til å gjøre igjen.

Jeg ville neppe gjort det med en lidelse som f.eks. allergi, immunsvikt, etc. Da det er så alt for "diffust" å vite hvilke konsekvenser man får.

På beardiser har vi noe som angiper klørne (en immunsviktgreie), og siden det er kjent på rasen er jeg litt ekstra opptatt av alle evt. kloproblemer på egne hunder (selv om det kanskje er helt urelatert). For en årerekke siden hadde også rasen generelt fryktelig sensible mager/fordøyelsessystem. Da er det også nå en sånn sak man absolutt IKKE kan gå på akkord med, synes jeg.

Jeg har også måttet avlivet en beardis pga AA, og synes det er forkastelig at andre avler på urøntgede dyr, og kanskje til og med dyr som har fått dette diagnostisert. Men andre har gjort dette i en mannsalder, og ser aldri noen alvorlige konsekvenser av det.

Så joda, masse "pros and cons" i ethvert valg av avlsdyr. Det JEG synes er en god leveregel - er hvis man tenker seg at alle valpene i kullet får samme feil som du selv vet at foreldredyret har. Er det likevel slik at man kan se valpekjøperne i øynene og forsvare valget av avlsdyr, så er det kanskje helt greit, da..?

Susanne

Skrevet

Jeg synes ikke man burde avle på slike "lidelser" uansett jeg. Man vil vel heller ha helt friske individer enn et individ som ikke har en alvorlig lidelse, men som har en mild lidelse som likevel må behandles? Er det mer greit å la hunden leve med en mild lidelse bare fordi den blir mindre påvirket av den? Man burde heller velge avlsdyr som viser seg å ikke ha denne milde lidelsen, så får man være tålmodig på markedet.

Nå er det jo veldig forskjellig hva folk ønsker i en hund, og hvis markedet er stort å man må vente lenge på å eventuelt få et helt friskt avkom, så er det ikke sikkert at alle gidder å vente på en helt frisk valp. Ikke vet jeg.. Jeg ville ihvertfall som valpekjøper heller ha ventet på denne friske valpen/linjene, istedet for å kjøpe en som mest sannsynlig må behandles fordi man nesten garantert får denne lidelsen med på kjøpet.

Skrevet

Det er jo vanskelig å gi et godt svar når man ikke vet hva slags lidelse det er snakk om, men jeg vil generelt si at nei, det er ikke greit å avle på arvelige lidelser som hundene faktisk må behandles for. Er helsetilstanden på rasen virkelig så dårlig?

Som sagt har jeg ikke veldig lyst til å oute noen, så jeg håper i det lengste at vi kan holde dette på generelt grunnlag. Jeg antar lignende problemstilling kan forekomme innen andre raser også?

Nei, helsetilstanden er ikke dårlig. Det finnes noen få sykdommer av mer alvorlig type, men de er ikke spesielt vanlige. Problemet er mer at denne "lidelsen" jeg snakker om er så utbredt at det er meningsløst å legge ned avlsforbud, for da har man svært få igjen å avle på. En del individer kunne også vært bedre når det gjelder gemytt, bruksegenskaper etc, så om man kutter ut alle med den nevnte lidelsen har du ikke nødvendigvis bare gode dyr igjen.

(

*Klippet vekk mange kloke ord*

Så joda, masse "pros and cons" i ethvert valg av avlsdyr. Det JEG synes er en god leveregel - er hvis man tenker seg at alle valpene i kullet får samme feil som du selv vet at foreldredyret har. Er det likevel slik at man kan se valpekjøperne i øynene og forsvare valget av avlsdyr, så er det kanskje helt greit, da..?

Det er her jeg sliter litt. Nå har jeg hannhund, så det er ikke jeg som må ta den praten med evt. valpekjøpere, men jeg synes jo allikevel ikke det er OK at de som kjøper mine "barnebarn" skal være nødt til å betale masse for å fikse bikkja si. Jeg synes det er kjipt nok at jeg selv må gjøre det, liksom. Men om folk ikke kjøper etter min hund så er det stor sannsynlighet for at de kjøper valp etter en annen hund med samme lidelse, og da er jo valpekjøperne like langt.

Så, som jeg sa i stad, jeg synes jo personlig at hunder med denne typen lidelser helst ikke bør avles på. Men problemet er at det gjøres jo akkurat det - så lenge (nesten) ingen andre tar hensyn til det så hjelper det jo ikke rasen at jeg sitter på min høye hest og leker moralens vokter eller noe, det eneste jeg oppnår er at folk kjøper valp med samme greie et annet sted, og kanskje etter hunder som er dårligere på andre måter.

(Jeg ser at jeg får rasen til å høres skikkelig dårlig ut, men det er den egentlig ikke. De aller fleste hundene er helt ok, men jeg mener altså at min er over gjennomsnittet på en del ting. Sikkert veldig objektivt, da :icon_redface: )

Skrevet

Synes det hadde vært lettere å gi en mening om du i allefall kunne si hvordan lidelse det er snakk om uten at du trenger å nevne rasen. Men synes også som deg at det i utgangspunktet ikke burde avles på hunder med noen lidelser eller slike lidelser som må behandles, MEN når det er sagt så må man desverre ofte i denne værden velge mellom to vonder, å vist hunden din er over gjennomsnittet i rasen å vist du kan avle med god samvittighet så go 4 it :) Men tror dette er en sak som til syvende å sist kanskje må avgjøres med å kjenne på magefølelsen å utifra va du synes blir rett eller galt :)

Guest Belgerpia
Skrevet

*riste på hodet*

Vel, som Susanne sier så er avl ett sjansespill....

Jeg har ett spørsmål - er det sånn at du har hannhund og din venninne har tispe og dere planlegger å pare de to? BEGGE har denne "lidelsen" som mest sannsynlig er av arvelig karakter OG medfører ubehag for hunden om den får det og den MÅ behandles?

Nei, man skal ikke alltid utelukke individer som er affisert av en eller annen defekt fra avl, det kan finnes tungtveiende grunner for å velge avle allikevel - MEN, OM man velger å pare ett individ som er affisert så må man gjøre en god jobb med å finne en partner som IKKE er affisert og som gjerne kommer fra ett fritt kull eller i det minste frie foreldre. Med litt leting så kan man sikkert finne det.

Man parer IKKE to affiserte individer med hverandre - så bra er ingen hund rett og slett at det kan forsvares på noen som helst måte.

Skrevet

Belgerpia: Nei, vi har hannhunder begge to. Det vi diskuterte, var hva vi skulle svare hvisomatte og dersomatte noen skulle spørre om å få bruke en av dem i avl. Ikke at det er så himla sannsynlig egentlig, men vi syntes problemstillingen var interessant.

Jeg er heller ikke ute etter noen godkjennelse for å bruke min konkrete hund i avl, jeg håpet mer på en generell diskusjon rundt temaet. Men ser at jeg sliter med å formulere meg skikkelig.

Skrevet

Hvis en lidelse er så utbredt at man dreper genpoolen om man utelukker affiserte hunder for avl så er det jo noe rasen må ta hensyn til i alle fall, for å forsøke å gjøre noe med det. F eks kan man innføre restriksjoner om at affiserte hunder kun kan parres med fri.

  • 2 weeks later...
Skrevet

Vanskelig å gi et svar på dette og meningene er nok forskjellige. Men det som er helt sikkert er at det er dyrene som skal stå i fokus!!

Om denne tilstanden medfører smerte for hunden, selv om det ikke er stor smerte eller hele tiden så burde enhver smerte som kan ungås ikke avles på. Dette er dyr med følelser og man kan ikke forsvare avl med at vår hund er friskere enn alle andres, dersom den fortsatt er "syk", har feil. Rasestandard er bare laget utifra hva som kjennetegner hundene, men denne standarden forrandres med tiden da hundene utvikler seg. Bare se på schæferen, en rase som desverre er blitt avlet på med feil som bare blir verre og verre.

ovenfor hunden sin, rasen og alle andre potensielle nye eiere har vi som vil avle et ansvar. For hundenes beste nytter det ikke å være egoistiske.

Jeg ser problemet med at noen raser er mer utsatt for feil og sykdommer enn andre, men utgangspunktet bør være at feil som kan føres videre med genene ikke bør avles på. Om man velger å avle så sørg ivertfall for å få sjekket den andre hunden slik at ivertfall en av dem er ""100%"" fri. Det er dumt om vi fortsetter å avle på feil som til slutt vil ødelegge rasen, dersom det er feil som er alvorlige på sikt.

Lykke til videre :)

Skrevet

Jeg synes det er litt vanskelig å gi et konkret svar, uten å vite hva det går ut på. Enkelte "lidelser" er verre enn andre som behandling, og da er det jo greit å vite hvordan nedarvingen er, så man kan gi et lettere svar ...

Skrevet

Om hunden ikke har plager med "lidelsen" så lenge den får behandling, er det jo ikke et spørsmål om dyrevelferd iallefall. Men da mener jeg at alle valpekjøpere må gjøres oppmerksomme på at denne behandlingen er en kostnad de må regne med å få i løpet av hundens liv.

På min rase har vi jo problemet med tannmangel. Ca 70% av alle etnahunder har tannmangel/tannfeil på noe vis. Dette mye pga rasen er basert på de 60 hundene som ble samlet inn og satt i avl på Sicilia når rasen var nære ved å dø ut. Det er selvsagt en feil man tar hensyn til i avl, jeg kommer ikke til å parre min tispe, som mangler 4 tenner, med en hannhund som mangler tenner, men man kan ikke utelukke alle fra avl likevel. Nå er jo dette ikke et problem som krever behandling, såklart, så det blir ikke helt det samme. Men på denne rasen sier man at størrelsen er et større problem enn tannmangelen, mange avler dem alt for store, rundt 50 cm og større, og det er jo ikke ønskelig i det hele tatt. Så iom min tispe er liten, nett, og veldig rasetypisk ellers, velger jeg å bruke henne i avl med en hannhund som IKKE mangler tenner. Om hun består resten av helsetestene såklart. :aww:

Men om noen skulle spørre deg, eller venninnen din, om å bruke hunden i avl, ville jeg sagt nei om tispa har samme lidelse som de har. For å ikke doble det. Jeg tror egentlig ikke jeg ville brukt den hannhunden uansett, kanskje, avhengig av hva denne lidelsen går ut på. Selv om "alle" gjør sånn, så må NOEN begynne med å si "Nei, vi avler ikke på denne lidelsen, vi". Ellers vil jo aldri noen endre noe som helst, hvis alle bare tenker at "alle gjør jo sånn".

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...