Gå til innhold
Hundesonen.no

Reservert ovenfor fremmede


Kajsa95

Recommended Posts

Hei!

Min valp er egentlig ganske reservert ovenfor fremmede, hver gang han ser de begynner han og drage og vil bort til de, og når vi går bort til de feiger han ut. De "fremmede" bøyer seg ned til ham, men han tar halen mellom bena og rygger unna.

Vet det sto i rasebeskrivelsen at den kan være reservert ovenfor fremmede, jeg har en dsg altså, og det jeg lurer på er :

- Er det noe jeg kan gjøre for at den ikke skal være så redd eller reservert ovenfor fremmede ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien min er reservert overfor fremmede. Hun trekker slik som din hund bort ti fremmede. Om de ikke tar kontakt med henne så hilser hun gjerne på de. Men derimot om de bøyer seg frem og vil ha kontakt med henne bakker hun unna. Det liker hun ikke. Jeg har egentlig brydd meg lite om det. Hun er bare slik. Om folk overser henne og evnt har en godbit i hånda som hun kan få når hun lukter på de så går det som regel raskt over.

Hvis boxeren min hadde oppført seg slik ville jeg nok sett på det mer som et problem og jobbet mer med det. Fortell folk at de ikke skal ta kontakt, hunden tar kontakt selv. Slik vil møtene føles positive for hunden. Jobb med at møter alltid skal være positive. Det betyr at når dere treffer fremmede så bør du unngå at de tar kontakt. Instruer heller folk du kjenner om å ha godbiter klar, men ikke å gjøre noe utav det når hunden kommer inntil de. La de bare holde hånda åpen og la hunden ta en godbit. De ska likke se på hunden, ikke bøye seg ned, ikke snu seg osv. Bare overse hunden. Etterhvert vil hunden oppfatte slike møter som utelukkende positivt.

Jeg har hatt en hund som var redd fremmede. Jo mer folk forsøkte å ta kontakt med henne , jo reddere ble hun. Det ble bare verre av at "alle" så gjerne ville hilse. De satte seg på huk, så vekk, strakk hånda frem osv. De gangene det gikk best var når andre bare overså henne totalt. Da roet hun seg og ble trygg mye raskere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husk også på at hunden din bare er en liten valp enda. Ikke press ham, og sørg for at det ikke blir veldig mye mas og styr med ham i sosiale sammenhenger, med masse mennesker som skal klappe og kose. Dette er noe som helt sikkert vi gå i bølger med valpe- og pubertetsperioder og stabilisere seg i toårsalderen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signera alt KristinR seie her:) Hunden må få positive opplevelsar med ukjente folk. At dei bøyer seg ned, strekker ut ei hånd med godbitar... er IKKJE positivt for ein hund som er skeptisk. Alt dette vil en slik hund oppfatte som truande. Eg har slitt med samme problemet sjøl, det vanskeligaste er faktisk å få folk til å IKKJE bry seg om hunden. Alle kjem med velmenande råd, men skjønner ikkje at det kan gjere det verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signera alt KristinR seie her:) Hunden må få positive opplevelsar med ukjente folk. At dei bøyer seg ned, strekker ut ei hånd med godbitar... er IKKJE positivt for ein hund som er skeptisk. Alt dette vil en slik hund oppfatte som truande. Eg har slitt med samme problemet sjøl, det vanskeligaste er faktisk å få folk til å IKKJE bry seg om hunden. Alle kjem med velmenande råd, men skjønner ikkje at det kan gjere det verre.

Er sant som du sier. Var utrolig vanskelig å få folk til å forstå at de ikke skulle ta kontakt. De aller fleste bare måtte prøve likevel. For en redd hund kan det forverre situasjonen. Å overse og la hunden selv finne ut at ting ikke er farlig er mye bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...