Hvordan har det seg at du fikk akkurat DIN hund?

[adina84]

Fra jeg var 14 har jeg vært fast bestemt på at jeg SKULLE en gang ha BullTerrier!

Mamma synes dette var helt uaktuelt..dette var jo en kamphund måtte jeg jo skjønne,stygge var de å

så etter mye om å men ble det ShiTzu for komfirmajons pengene, mamma hadde jo litt å si siden vi skulle bo under ho sitt tak.

Casper kom hjem å det endte med at jeg IKKE fikk ta han med når jeg flyttet ut

Han lever pensjonist tilværelsen hos mamma.

i 2006 flyttet jeg å samboeren min til en passelig plass for mitt hundehold..leste,leste å leste å ble bare mer å mer facinert av disse egge formede hundene begynte så smått å se etter oppdretter på Bullterrier.kom da over en med nyfødt kull,sendte mail om ønske om farget hannhund (litt mer info enn det da),men det viste seg at alle var tinget! nedtur.... men så kom contra beskjeden,kjøperne som hadde tinget den ene hannvalpen lot ikke høre fra seg eller svarte ikke..Så hørte de ikke noe mer fra de i løpet av dagen kunne jeg få han!

Innen dagen var omme hadde jeg betalt depositum på en vakker Sort/hvit Bullterrier Hann hund!!

Mamma fnøs av meg å lurte på om jeg var vel bevart, "det er jo bare kriminelle og narkomane som har sånne hunder for å tøffe seg,tenk hva folk tenker om deg da.." Yeah right tenkte jeg da,skal vel vise deg...

etter 8 laaange uker kom Storm inn i livet mitt å hva pokker skal jeg gjøre uten han! Mitt alt!

Da hund nr 2 skulle i hus visste jeg at jeg ikke ville endre rase,men kanskje satse på en type som var smidigere,kvikkere å ikke fullt så tung! Miniatyr Bullterrier!

etter mye sniking i sverige da det ikke fantes noe særlig oppdrett av mini i Norge (synlig)

kom jeg plutselig over en annonse på finn om valpekull og forvert av disse små bøllene..i norge..

etter mye mail ble det avtalt besøk å jeg var Solgt! tenk om jeg kunne få ha en slik liten vakker skapning..

Noen uker senere kjører jeg hjem med en "uskyldig" liten bulle frøken...

Å ja jeg har vært super heldig med oppdretter! å jeg har en "liten" plan i bakhodet om en liten mini valp etter hvert fra samme oppdretter..

Amy er blitt den lille Divaen i huset

BTW Mamma er nå frelst å hun har bøyd seg i støvet for "kamphundene" mine

hun ønsker seg faktisk en selv nå...

[Red Merle]

Vel familiens første hund, Geisha, skaffa familien seg fordi hun var gratis, og fordi hu var den eneste tispa som ikke var gitt bort, og ''oppdretteren skulle avlive den om ingen ville ha den. Jeg var 11 år, og var helt i ekstase! Blanding eller rase, det var det samme, for hund var hund i mine øyne. Og jeg har aldri angret på at foreldrene mine skaffa Geisha fordi hu var gratis. Takket være Geisha er jeg den hundegale personene jeg er i dag.

Gamlemor Geisha. Lever i beste velgående den dag i dag.

Åra gikk, og i 2005 fikk jeg øye på aussien. En sånn ville jeg ha, etter mye krangel og masing, fikk jeg lov til å få egen hund. Og sparingen startet, men noe skjedde på veien, og det ble ikke aussie på meg likevel. For der, på finn.no, var den vakreste lille blåøyde valpen til sagls. Misty skulle den hete. Jeg var solgt. Så hund var planlagt, men ikke at det skulle ikke bli enda en blandingshund, så det var nok litt impuls. Misty var en liten særing, og jeg angra like mye som jeg ikke angra på at jeg kjøpte henne. For denne hunden lærte meg ekstremt mye om det å ha hund! Desværre ble hun bare 2 år.

Misty 26/12-05 - 14/02-2008

Da vi måtte la Misty slippe, var jeg utrøstelig. Men tanken om ny hund var likevel til stede, for hund kunne jeg ikke leve uten lenge av gangen. Var innom flere raser, men falt alltid tilbake på aussien. En litt skummel tanke, å kanskje skulle kjøpe et hyperaktivt bruksmonster, som jeg på en merkelig måte var overbevist om at passet meg. Ei på jobben hadde jo aussie, og jeg elsket den, så da tenke jeg hvorfor ikke? Hadde jo alt lest om selve rasen i 3 år, men linjer hadde jeg ikke peil på. Så det var her kollegaen min på jobbben, hjalp meg med å finne et greit valpekull hos en grei oppdretter. Så, rasen var nøye planlagt, men ikke linjene. MEN Jatzy er min beste venn. Vi er et team. Elsker den bikkja, og når hun en dag dør, så dør jeg nok sammen med henne. Iallefall en del av meg. Håpen jeg får ha henne lenge!

Værdens beste!

[Bjørg Eva]

Første hunden min, Werner, var en engelsk springer spaniel. Han var slett ikke planlagt, men flyttet til meg da han var 6 år ca. Dette var vel i år 2001 sånn ca. Det var ei venninne av meg som eide han, men pga problemer med separasjonsangst flyttet han til meg som var alenemor og hjemmeværende. Han hadde jeg til han ble 10 år og måtte avlives.

Neste hunden, Rufus, kjøpte jeg helt på impuls av hun som eide gården jeg hadde hesten min oppstallet på. Han var blanding av border collie og picard og var født i 2005. Desverre ble han ikke eldre enn 10 mnd pga sterk grad hd. Skulle aldri mer ha hund sa jeg da.

Hesten min flyttet til ny stall og der ble det født ett kull med border collier i 2006. Jeg skulle jo ikke ha hund, men Tassen ble valgt ut da han var 4 dager gammel. Kan trygt si dette heller ikke var planlagt, men har aldri angret. Han er verdens beste

I 2008 ble jeg kjent med flatcoated retrieveren som rase og hun som eide disse ventet ett kull ett par mnd senere (2009). Jeg ble solgt og Domino ble bestilt. Dette var mer planlagt, det var en plan at jeg skulle ha en hund til, men noe impulsivt at det ble flat. Jeg ville ha en hund jeg både kunne bruke og stille ut.

Ex-It kjøpte jeg i 2010 og det er den mest planlagte hunden av de alle. Jeg visste jeg skulle ha en ny konkurransehund som på sikt skulle ta over etter Tassen og jeg visste det måtte være border collie. Jeg letet lenge før jeg fant ett kull jeg ville bestille valp fra og flaks for meg så var det en hannvalp til meg

[Gjest]

Første hunden min, Werner, var en engelsk springer spaniel. Han var slett ikke planlagt, men flyttet til meg da han var 6 år ca. Dette var vel i år 2001 sånn ca. Det var ei venninne av meg som eide han, men pga problemer med separasjonsangst flyttet han til meg som var alenemor og hjemmeværende. Han hadde jeg til han ble 10 år og måtte avlives.

OT, men ble han kvitt seperasjonsangsten?

[MegaMarie]

For en spennende tråd! Mye morsomt her. Likte spesielt Siri som først ikke skulle ha fawn, så ble det fawn, deretter skulle hun ha fawn, men så fikk hun sort

Her var rasen ganske så tilfeldig valgt. Jeg var tolv år gammel og ønsket meg hund. Jeg hadde sett meg ut Papillon og Pomme fordi dem var søøøte! Hunden skulle brukes til agility, så mamma tok valget for meg og gikk for Papillon (tak gud for det, jeg hadde nok ikke orket pelsstellet til en pom ). Deretter var det å finne en oppdretter. Jeg ville nemlig ha sort/hvit Papillon så mamma måtte lete ganske lenge for å finne akkurat det til meg. Men hun hadde nok allerede bestemt seg for en oppdretter hun selv hadde vært i prat med en periode hun hadde sett på Papillon til seg selv. To måneder før bursdagen min bestilte mamma valp til meg, og ett år senere var valpen i hus. Foreldrene tror jeg ikke vi hadde så mye formeninger om. Vi hadde to kull vi kunne velge mellom, hvor foreldrene til det ene kullet var større i størrelse enn foreldrene til det andre kullet. Mamma ville at jeg skulle få en stor tispe, men jeg skulle få velge selv av alle valpene da vi kom på besøk til oppdretter. Det endte med valp etter de store foreldrene. Her hadde jeg sett meg ut en hannvalp som favoritt på bilder, en tispe uti fra samtale med oppdretter på telefonen, men endte opp med en helt annen valp fordi hun var den som klenget mest på meg og var tøffest. Det ble heller ingen sort/hvit valp, men det er jeg glad for den dag i dag. Syns de er kjedelige, jeg

Så rasen var litt tilfeldig, oppdretter var nøye planlagt, kombinasjonen var ganske så tilfeldig. Men en god første gangs hund har hun vært. Jeg har lært masse, og jeg elsker rasen. Kanskje en gang når jeg blir gammel så kommer det en til slik i hus.

[Cams]

Hundeinteressen har alltid vært der, spesielt siden jeg har hatt mye naboer som har latt meg få lov til å leke og gå tur med hundene deres.

Men egen hund fikk jeg ikke før jeg var 13. Jeg fikk klare regler om hva slags hundrase jeg fikk lov å velge, den skulle være under 30 cm høy og lite pelsstell. Jeg sto lenge fast på papillon, faktisk, men endte opp på Jack Russell terrier. Vi sniffet rundt på et par lokale oppdrettere, og kjøpte valp av en meget useriøs dame (funnet ut i ettertid, så klart). Egentlig skulle vi ha broren, en nesten helt hvit tass, men siden vi ikke var førstevelgerne av kullet, så ombestemte de som var før oss og tok han hvite.

Så da fikk vi den meget fargede lille tricolor-tassen, som het Aristoteles, Aristo som kort. Og han var alle tiders flotteste hund, helt til hormonene kom og vi fikk merke hvor sta en terrier faktisk er.

Men han er blitt en høflig herremann i en alder av 11 år, stort sett veldig frisk og leken til en gamling å være. Han bor den dag i dag sammen med min far fordi jeg ikke vil skille de to.

Hund nummer 2 var på en måte planlagt, men kom tidligere enn forventet. Jeg og kjæresten hadde i noen år i forveien låst oss fast på corgi cardigan. Og jeg var helt opphengt i blue merle. Vi sendte en mail til oppdretter om at vi var veldig interesserte, men at det egentlig passet litt dårlig med hund nå, så vi ville bare komme og hilse på. Oppdretteren hadde jo så klart et kull med valper da på rundt 2-3 uker. Vi kom inn døren, og var solgt. Vi bestemte oss for blue merle tispe nummer 1, og var bestemt på at det var henne vi ville ha.

Etter en tid så fikk vi en mail fra oppdretter om at hun egentlig vurderte å beholde valpen selv, men at vi kunne få kjøpe søsteren istedet. Det gikk vi ikke med på. Så vi endte som foreiere på Dakota istedet. Har aldri angret, Dakota er en helt fantastisk hårball med så utrolig sær personlighet jeg ikke har sett maken til. Kunne ikke vært uten henne!

Hund nummer 3 var også en smule impuls, selv om vi lenge tenkte på det. Oppdretteren hadde brukt favoritthannhunden til kjæresten, og han ville så gjerne ha avkom etter han. Vi ville ha tispe, og valgte oss ut en liten tricolor-utstillingsfeil tass. Hun måtte jo hete Montana, og har vist seg å være en smule mer håndfull å takle når det kommer til frykt og dårlig selvtillit, men jeg føler vi begynner å kanskje få litt mer dreisen på det nå enn hva vi hadde de to første årene.

Hund nummer 4 er dog under planlegging, jeg er fast bestemt på saluki, men det skjer ikke før om noen år når økonomi har gitt oss større bil og et hus med hage i landlige omgivelser, og at hundene vi har fra før av er noen år eldre og har "modnet" litt mer.