Aktiv dødshjelp

[Gjest]

Men så er det slik at spesielt endel krefttyper er så smertefulle på slutten at ingen medisiner gir lindring, kun døden.. Min farfar døde sånn, han hylte av smerte til stemmebåndet brast de siste 48 timer før han døde, og farmors første ord etter at han døde var "Endelig". Og det var dyp og hjertefølt, etter å ha vært gift med mannen i nesten 50 år der de hadde kun vært en eneste natt fra hverandre var det en enorm pine å se han lide sånn på slutten. Hadde han hatt krefter til det, ville han skutt seg selv, det både sa og mente han.

... så grusomt! Er nettopp derfor jeg er for...

Ingvild - jeg synes ikke det du sier er en digresjon jeg! Jeg synes det er med i hele bildet, og jeg synes man MÅ ha med hele bildet om man skal kunne vurdere dette på en realistisk måte.

Jeg synes det virker som de fleste av dere som svarer ubetinget ja til spørsmålet mener at det først og fremst skal være en mulighet ved uhelbredelig fysisk sykdom, som vil føre til døden og som vil innebære mye smerte? Hvordan man stiller seg til dette spørsmålet har kanskje noe med hva man vurderer som "det aller verste som kan skje" å gjøre også, tenker jeg. For noen vil vanvittige smerter være det aller verste, for andre er det mye mer skremmende med alvorlig psykisk sykdom, demens eller lignende - sykdommer hvor en mister seg selv. For meg er det iallefall vanskelig å skulle si at ja, en kreftpasient skal få velge å dø, mens en ung mor med tidlig alzheimer ikke skal få velge det. Det skillet der blir fryktelig vanskelig å sette.

... det siste der er selvsagt også sant. Derfor jeg vil fokusere mer på problemstillingene rundt det, enn OM vi skal ha det eller ikke.

'Mobile' mennesker kan ta livet sitt når de vil. Hvorfor skal det valget være avhengig av hva man klarer å få til selv, når det gjelder så store smerter enkelte dør under.

[Nirm]

Problemet med noe ala "living will" er at man ikke vet hvordan man reagerer og hva man ønsker før man er i den situasjonen selv. Nirm, du har jo flere ganger poengtert at mange av oss som til daglig lever et liv langt fra farer og kriser ikke ville gjort en dritt i en nødsituasjon, selv om vi - vel hjemme i sofakroken - sier at vi ville gjort sånn eller slik (om du føler denne karakteristikken av synspunktet ditt ikke er hundreogti prosent riktig, er det kun fordi jeg prøvde å korte den ned til én enkelt setning). Kan det ikke tenkes at det er på samme viset med oss selv og eventuelle sykdommer eller skader vi vil få i framtida?

Selvfølgelig er det en mulighet. Det er en av de mange tingene som gjør det vanskelig. Selv om jeg er for aktiv dødshjelp, evt assistert selvmord, så er jeg klar over at det er mange problemstillinger i forhold til dette. Og hvordan man skulle lage regler for dette, hvordan det skal gjennomføres, av hvem etc etc vil nok være meget vanskelig. Det er mange fallgruver innen dette feltet, og jeg hadde ikke ønsket det velkommen fra 1.6.2011. Dette er noe som måtte ha gått igjennom virkelige diskusjoner før man kom så langt at det var gjennomførbart.

Likevel ønsker jeg å ha den bestemmelsesretten over mitt egent liv at jeg kan si at nok er nok. Og på et punkt så er man kanskje frisk nok til å kunne si at nå vil jeg ikke mer, men man er ikke fysisk i stand til å kunne gjøre det selv. For en del familiemedlemmer ville jeg trur at det er mindre belastende å kunne ta et skikkelig farvel sammen med den personen som er syk, enn å komme hjem en dag å finne ut at de har tatt saken helt i egne hender.

(Det dere sier når dere uttaler at dere heller ville dø enn leve hvis dere f.eks. ble utsatt for en bilulykke og endte opp som "grønnsak", er at det å leve som grønnsak ikke er et verdig liv. Hva da med alle de som blir født som grønnsaker - har ikke de heller et verdig liv? Fortjener de også å trykke på stopp-knappen og dø? Er det til og med det som er best for dem? Ja, dette blir helt på siden av det emnet handler om, men jeg syns allikevel det er en interessant digresjon.)

Det er ikke snakk om verdier av liv overhode fra min side. Et menneskes verdi kan ikke fastsettes, og det er opp til en selv å avgjøre hva man ønsker og ikke ønsker med livet sitt. Et sykt menneske har ikke noe dårligere verdi enn et friskt menneske. Alle har lik verdt, og jeg er sterkt imot et seleksjonssamfunn. Det må være opp til den enkelte personens egne mening om eventuell å avlsutte livet, og ikke foreldrenes mening om at barnet ikke er "bra nok" eller det har et verdifult liv eller ikke.

[Raksha]

I teorien for, i praksis mot. Av de grunnene som allerede er nevnt.

I enkelt tilfeller som tulip og andre nevner så burde det være lov å gjøre ting lettere, og la personen slippe før. Da vet man at det bare er snakk om timer eller dager med ren smerte.

I praksis ser jeg ikke at det ville fungert. Grensene vil tøyes og strekkes...

[Poter]

Men så er det slik at spesielt endel krefttyper er så smertefulle på slutten at ingen medisiner gir lindring, kun døden.. Min farfar døde sånn, han hylte av smerte til stemmebåndet brast de siste 48 timer før han døde, og farmors første ord etter at han døde var "Endelig". Og det var dyp og hjertefølt, etter å ha vært gift med mannen i nesten 50 år der de hadde kun vært en eneste natt fra hverandre var det en enorm pine å se han lide sånn på slutten. Hadde han hatt krefter til det, ville han skutt seg selv, det både sa og mente han.

Huff, så grusomt! Det må ha vært helt forferdelig for alle involverte...

Det jeg tenker er at vi må sette fokus og krefter på å finne ut hvordan man kan gjøre den siste fasen verdig nok. Hva som skal til. Det må forskes på alle områder av feltet, blant annet smertelindring. Jeg har tro på at vi i fremtiden kan finne midler som kurerer sykdommer vi har i dag og/eller gode smertelindringer. Jeg tror det vil være et tap for oss om vi i stedenfor velger aktiv dødshjelp når vi heller kunne brukt resurser på forskning.

*klipp*

Likevel ønsker jeg å ha den bestemmelsesretten over mitt egent liv at jeg kan si at nok er nok. Og på et punkt så er man kanskje frisk nok til å kunne si at nå vil jeg ikke mer, men man er ikke fysisk i stand til å kunne gjøre det selv.

*klipp*

Jeg forstår ønsket, for vi vil jo gjerne ha valget om å unnslippe sterke ubehag. Likevel fordømmer kulturen vår selvmord... hva er forskjellen på aktiv dødshjelp og selvmord? Egentlig ikke særlig stor forskjell, spør du meg. Jeg fordømmer ikke selvmord, her er det snakk om sykdom. Så da spør jeg meg, er det friskt å ønske og dø? Når et menneske blir syk, skjer det mye med det, på alle plan. Jeg er usikker på om vi greier å tenke klart, i det hele tatt, når vi er syke. For da er vi nettopp det, syke.