Gå til innhold
Hundesonen.no

Sørgende hund.


DoffenM

Recommended Posts

Jeg har hatt hunden min Laika i 11 år. For 5 år siden kjøpte jeg en hund til, som heter Doffen.

De har levd sammen siden Doffen var bitteliten, og var utrolig glad i Laika og ganske avhengig av henne. Hun var som en morsfigur for han.

Igår, den 7.januar.2011, måtte desverre Laika avlives pga sykdom. Doffen er nå uten Laika, å jeg synes han tar det veldig tungt. Klart, det har bare gått ett døgn enda, men han spiser ikke, skriker og klynker, snuser rundt og "leiter", har ikke den samme gnisten som han alltid har hatt før.

Er hunden min i sorg? Savner han henne? Er det noe jeg kan gjøre som eier?

Synes det er tungt å se på.. Prøver så godt jeg kan å kose å leke hele tiden, men virker lite interisert.

TRENGER TIPS!

På forhånd, takk! <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Border Collie sørget etter min far døde, hun ville ikke gå ut, bare ligge der, lå hvor han pleide å sitte, tittet altid mot stolen og sånt. vi måtte bare gi henne tid. Spesielt taklet hun ikke å være alene på kveldene, så min venninne kom å hentet henne luftet og ga henne mat, og etter et halvt års tid/3 kvart år har det begynt å gå over. hjalp dog veldig når vi kjøpte hund nummer 2. Hvor fort det går over kan man ikke svare på, ignorer iallefall hyling etc, så du ikke forsterker det. Prøv å trene litt, gå turer, gjør koselige ting sammen, selvom dere begge sørger. Det går ofte bedre for hunden når eierene også kommer litt mer over det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Ja sannsynligvis så sørger hunden din, slik som at tryggheten hans har blitt borte. Ikke dull med han, trøst han og kos han for da forsterker du følelsen hans at det er fryktelig synd på han og at alt er en lidelse. Oppfør deg som vanlig, gå lange turer, kos dere sammen så vil han bli "normal" i løpet av kort tid. Om han spiser dårlig så ikke mas så mye med det, tilby han mat og ta den vekk om han ikke spiser, prøv igjen i neste måltid. Han sulter seg sannsynligvis ikke ihjel.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Trist høre om hunden din. :( Mi bodde i 10 måneder med gamle hunden min og de hadde det veldig fint sammen.Hun sørget en god stund da måtte avlive hun pga sykdom og den dag i dag er hun jeg har nå spesielt glad i Engelsk settere som forrige hundne min var :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei. Forstår godt hvordan du og hunden har det.:D Det hjelper å gjøre som dere pleier og gi Doffen tid til å sørge i lag med deg.. Det kan og hjelpe med å ha hundevenner på besøk.. Skjemm bort Doffen litt i ei stund kan og være ei fin løsning.. :D

Uannsett så går det nok fint etterhvert.:blink:

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En jeg kjenner hadde en hund som sørget etter at den andre hunden døde. Da hun fikk en ny hund sa hun at det var akkurat som om han fikk livsgnisten tilbake og nå er han lykkelig som før. Den nye valpen fikk det passende navnet Lykke :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Gi han oppgaver som han mestrer. Gjør ting han liker og alltid blir glad av. Øk selvtillitten til hunden ved å gjøre mestringsoppgaver :lol: Og bruk tiden på turer og ting som gjør dere BEGGE lykkelige. JEG tror iallefall dette hjelper en hund raskere over sorgen.

Når jeg flyttet alene med gamlehunden, så havnet hun inn i en depresjonsperiode. (flokken ble brutt opp). Og ved å jobbe mye med henne, alltid la henne gjøre oppgaver hun klarte og mestret, drakamper der hun fikk vinne osv, gjorde at jeg sakte men sikkert fikk bygget opp igjen den Buffyen jeg kjente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi har større problemer enn FVF. Skjønneste, rolige, snille og greie Ede i alle andre situasjoner går så høyt i stress når vi ankommer treningssenteret, han setter i en slags smerteskrik av rent stress.  Ikke hørt verre siden første hunden fikk panikkanfall pga aggressivt "angrep" fra annen hund. Han hadde mer legit reason til å få den typen angststress. Ede har lagd samme lyd to ganger nå, men utløsende faktor er noe så simpelt som utålmodighet ifbm en forventning om lek.  Muttern har shoppa. Magnesium og DHA/EPA legges til daglig kost, og godbiter med cannabidiol - jepp, dop - inntas i god tid før vi nærmer oss treningssenteret igjen.  Vi ble anbefalt Trikem MaxRelax, men jeg avventer pga melatonin i produktet. En kan bli irritabel av melatonin om en ikke sovner av det, derfor tror jeg det er dumt å gi det unntatt på kvelden, før lang transport eller lengre opphold i bur av andre årsaker. Resten av produktet ser bra ut til vår bruk, så får ta frem labfrakken og labbrillene og lage en egen mixtur uten melatonin til dagtid, dersom ikke det hasjplante-dopet CBD gjør susen.  Ede kan ihvertfall drite i å få lek som belønning der inne på en stund. Trenger ikke høyeste verdi godbiter heller. På cannabidiol er han antakelig fornøyd med tørre tørrforkuler til munchies, ble jeg fortalt av en venn.  Han roer seg alltid etter en stund der inne, men å gå så i taket av forventninger som han gjør på bølgetoppene er virkelig ikke bra. Trodde jeg hadde ham godt nede mot slutten av dagens "koselige" (skulle være) såkalte miljøtrening. Hadde gått så rolig og fint gjennom løypa flere ganger. Utfordret alle sine usikkerheter og på eget initiativ bare valset rett over et hinder jeg selv trodde det ville være dumt å prøve lokke utpå, pga stresset. Dette nektet han plent forrige gang. Nonchalant utpå på eget initiativ i dag.  Den lealøse plattformen var også helt kul med bare forbeina. Klar forbedring. No stress. Etter å ha blitt oppgira igjen av tunnelen, som er en klar favoritt  så tok vi det litt rolig med en nær flat balansepute som kasse å pivote rundt. Bort fra puta, og plasserte ham i en sitt. Ren rutine. Gikk noen meter. Han begynte dirre - synlig fra to meters avstand - av overivrig forventning da jeg nærmet meg tilbake, og klarte ikke holde begeistringen, men spratt opp i glede da han så hånden med godbit på tur ned, og begynte jukke av stress da han ikke fikk den fordi han hoppet opp på meg.  Det er ille. Det er virkelig ille. Derav turen innom det lyse nettets SilkRoad for å kjøpe (lovlig) dop til ham. Så voldsomt stress som det der trenger han ikke ha i kroppen mens vi trener på å senke forventningene til stedet.  Å gå ham endorfin-rolig før desensitivering på senteret kunne fungert om jeg hadde hatt kontroll på hvor hans after exercise sweet spot er. Slik vi har det nå går han i raptus om turen blir for kort før han oppfatter at den snart er over, eller han blir plutselig kaputt og trenger bæres om den blir for lang. Ingen av delene er bra før rotrening, så dop er altså løsningen muttern velger her. (Kan hende en eske cannabis-cookies til seg selv også var en stein på vektskålen i den decision making prosessen)  Ellers er Ede bare fin og rolig og snill og god, altså, selv på fulle busser og i travle gater, med og uten musikk og rare mennesker, og alskens matlukt. Han er nonchalant og tar godis overalt ellers, men stresset inne på det senteret er så ekstremt at han ved flere anledninger avviste godbiter der i dag.  Dette er målet. Stillbilde sier ikke mye, men han var avslappet, ikke sliten. Nøt livet mens vi ventet på bussen hjem etter 40 min koslig søndagskos i varmende vårsol på torg og i park. 
    • Jeg "må" begynne gi tilskudd av EPA og DHA for å hemme kortisol i valpen. Han blir så stressa når han er gira og må vente, risikerer få vedvarende endokrine problemer om jeg ikke får det under kontroll. Takk for påminnelsen!
    • Elle melle på privattime pakketilbud og kursmeny hos naboen, som er Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund. De har et godt utvalg av undervisning og tjenester, og det er vanskelig å velge hva en skal prioritere.  Opplever å slite spesifikt med lineføring/FVF, og fikk lyst på det minikurset, selv om han egentlig ikke er gammel nok til å være målgruppen ennå.  Andre sier: "Han er bare .. liten. Vi _begynner_ ikke engang med FVF før senere. Han er veldig flink for alderen." Jeg synes ikke det. Jeg synes vi to er ELENDIGE på dette ifht forrige valp på samme alder.  Vurderte derfor minikurset i FVF - og innså hva problemet vårt er. Forrige valp ble bare klikkertrent, ikke engang korrigert med: "Nei." Fulgte Canis oppskrift til punkt og prikke.  Hun ble formet til å problemløse, for å få muttern til å bli glad og plukke godis ut av lomma. Hun ble by default tidlig tålmodig og utholdende av metoden i seg selv.  Ede ble i motsetning lokket avgårde med smil og oppmerksomhet og godbit uten å måtte finne ut av noe. Han ble rost FØR han gjorde noe. Han trengte bare være, og så plutselig kom det sånne belønninger. Han koblet ikke at det var hva han gjorde MELLOM oppmerksomhet og tilbud frem til utbetaling som var hva han fikk betalt for.  Han kommer nå inntil og snuser på hånden, men mister umiddelbart interessen og stikker ut igjen straks hånden er tom. Ingen tålmodighet med å vente på markør eller fikling med å hente fra lomma. Velger heller å sjekke inn igjen senere. I det øyeblikket godbit er servert skjener han ut eller sakker bak fordi han tror det er der tilbud om ny godis kommer. Det var jo sånn det var i utgangspunktet. Det er hva han har lært ved lokkemetode.  Spørsmålet er nå om vi klarer rette opp dette igjen med ren klikkertrening på FVF. Det avhenger av om muttern klarer skjerpe seg og faktisk klikkertrene igjen. Klikkertrening virker, om fører får til. Det er vanskelig når en begynner sause metoder. Lettere å bare bruke en. 
    • Jeg har foreløpig en utgift på 8-900 kr mnd, med max av hva jeg fikk i veterinærdekning (50k? med økende for hvert skadefrie år inntil dekning på max 90k?) egenandel på rundt 2k og 20k i livsforsikring. Better safe than sorry.  Den laveste egenandelen virker uforholdsmessig dyr. Jeg vet ikke. Ingen ekspert i å bruke forsikring. ..men har forholdsvis friskt i minne at min golden lillebror i barndommen ble påkjørt og måtte gjennom ganske omfattende kirurgi pga indre blødninger og hadde lang rekonvalesenstid med mye oppfølging fra veterinær. Typisk heslig situasjon hvor en innser at kjærligheten og selv familiens kjæreste medlem er varer for kjøp og salg - om en ikke er godt nok forsikret til å skåne seg fra naturens iboende brutaliteter. 
    • Først litt bakgrunnsinformasjon: jeg har en kleinspitz på 3 år som hadde patella grad 3/4 (det værste) og 2/3 (det nest værste) på andre benet. Vi merket det ved at hunden dro opp det værste benet når hun løp veldig raskt og lekte eller dro hardt i båndet, da begynte hun å løpe på tre ben. Ellers virket hun ikke plaget og hadde normal gange og ikke noe halting. Vi opererte det værste benet etter oppfordring fra 2 beinspesialister. Da var hun litt over ett år. Dessverre så synes jeg ikke hun ble så veldig bedre. Hun sluttet å hinke med benet, men jeg tror hun ikke greier å hinke selv om hun ville. Hun er veldig stiv i det opererte benet og hun bøyer det så vidt når hun går. Hun går som en pirat med trebein. Ellers begynte hun å hoppe opp i sofaen etter operasjon, det greide hun ikke før. Vi var hos fysioterapaut og hadde vanntrening og trente i lang tid etter operasjonen. På grunn av den dårlige erfaringen kvier jeg meg fra å operere det andre benet selv om alle vetrinærer jeg har snakket med sier at det burde jeg gjøre, og at hun kan få forkalkninger som kan gjøre amputasjon som eneste mulighet. Hun virker ikke veldig plaget og halter ikke på benet som ikke er operert men hun er stiv på det benet også. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har forsikring som dekker operasjon og jeg vil kun det beste for hunden.    Når jeg kjenner på beinet hennes virker det som om det uopererte beinet har mindre muskler og er stivere enn det som er operert. Dette gjør at jeg nå tenker at jeg bør operere til tross for at hun ikke halter eller viser noen tydelige plager. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...