Gå til innhold
Hundesonen.no

CACIB på utenlandsk hund


SiriEveline

Recommended Posts

Skrevet

Chico er en kleiner münsterländer som er født i USA og flyttet til Mexico som 8 uker og der bodde han i 3 år, i løpet av den tiden har han ihvertfall et cacib, om ikke flere (litt usikker her, men det skal sjekkes). Han er amerikansk og meksikansk champion, og dette ble han mens han bodde i Mexico.

Som 3åring flyttet han til Norge og idag tok han sitt første norske CACIB. Si at han har et CACIB fra Mexico (han ble VV-07 i Mexico) som beboer der, og nå et CACIB i Norge som beboer her og da mangler han jo to CACIB, hvorav minst et av de må være i utlandet (f.eks. Sverige).

Men så er det jo sånn at hunden må være champion i enten rasens eller eierens hjemland. En periode var jo eierens hjemland Mexico og der er han champion, han er også champion i landet han er født.. men hans nåværende hjem (Norge), er han ikke champion.

Hva trenger vi da? Må han bli champion her til lands også? Eller holder de championatene han har? Hvor kan CACIBene vinnes for å bli Int UCH?

Skrevet

Veldig interessant problemstilling, jeg har ikke vært borti lignende før, og har dermed ikke noe svar til deg.

Skal jeg gjette, vil jeg tro at han må være tysk eller norsk champion siden han bor i Norge på det tidspunktet han oppnår det siste CACIB'et som utløser det internasjonale championatet. Men dette er altså ren gjetting. Jeg ville kontaktet NKK og hørt med dem.

Det amerikanske championatet vil jeg tro ikke teller, siden det ikke er et FCI-land.

Men for ditt siste spørsmål, så er svaret ethvert land som er medlem av FCI. Nå er det jo to ulike internasjonale championat å oppnå, grovt sett med og uten jaktpremiering, men han har ikke slike resultat? For om han har jaktpremiering holder det med CACIB i to land.

Uansett er det bare å finne en passende utstilling dere kan tenke dere å delta på, og dra dit. Sverige og Danmark er jo nærliggende, Finland er det mange som reiser til. Jeg vet mange drar til nordtyske utstillinger for å jakte på CACIB, ikke så mye lengre å dra enn til enkelte danske utstillinger.

Skrevet

Veldig interessant problemstilling, jeg har ikke vært borti lignende før, og har dermed ikke noe svar til deg.

Skal jeg gjette, vil jeg tro at han må være tysk eller norsk champion siden han bor i Norge på det tidspunktet han oppnår det siste CACIB'et som utløser det internasjonale championatet. Men dette er altså ren gjetting. Jeg ville kontaktet NKK og hørt med dem.

Det amerikanske championatet vil jeg tro ikke teller, siden det ikke er et FCI-land.

Men for ditt siste spørsmål, så er svaret ethvert land som er medlem av FCI. Nå er det jo to ulike internasjonale championat å oppnå, grovt sett med og uten jaktpremiering, men han har ikke slike resultat? For om han har jaktpremiering holder det med CACIB i to land.

Uansett er det bare å finne en passende utstilling dere kan tenke dere å delta på, og dra dit. Sverige og Danmark er jo nærliggende, Finland er det mange som reiser til. Jeg vet mange drar til nordtyske utstillinger for å jakte på CACIB, ikke så mye lengre å dra enn til enkelte danske utstillinger.

Han har det amerikanske championatet i navnet sitt her i Norge da, men uansett så har den vel lite å si i forhold til Int UCH'en.

Foreløpig er han ikke jaktpremiert, men jeg tenkte meg også til at han må være champion enten her, eller i Tyskland. Og enkleste løsningen ser ut til å komme oss ut på jaktprøve og håpe på det beste, for vi jobber masse med det.

Men morro å komme seg til Sverige og få sanket CACIB der og da.

Og tusen takk for flott svar ;)

Skrevet

Han har det amerikanske championatet i navnet sitt her i Norge da, men uansett så har den vel lite å si i forhold til Int UCH'en.

Foreløpig er han ikke jaktpremiert, men jeg tenkte meg også til at han må være champion enten her, eller i Tyskland. Og enkleste løsningen ser ut til å komme oss ut på jaktprøve og håpe på det beste, for vi jobber masse med det.

Men morro å komme seg til Sverige og få sanket CACIB der og da.

Og tusen takk for flott svar :wub:

Jeg mente ikke at det amerikanske championatet ikke teller som i at han ikke får ha tittelen - men siden USA ikke er med i FCI, tviler jeg sterkt på at en kan bruke en amerikansk tittel som grunnlag for en internasjonal tittel.

Lykke til med CACIB-sanking og jaktprøver - og skriv gjerne hva NKK svarer om du spør, det er en interessant problemstilling.

Skrevet

Skjønte det du mente med amerikanske tittelen altså :wub: Og var kjekt å lære at USA ikke er en del av FCI

Jeg skal poste her når jeg får samlet meg til å sende mail til NKK, akkurat nå er hodet bare litt veldig slitent.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...