Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp som ikke leser dempende signaler


Bernerbamse

Recommended Posts

Har ei berner sennen tispe på 9 måneder som, litt kvast sagt, kan virke litt sosial dum til tider. Med det mener jeg at hun flyr på alt og alle med glede, kaos, hiv og hoi. Hun hopper, bjeffer og står på - og selvsagt blir enkelte folk litt engstlig over dette beistet, hun er jo allerede over 30 kilo.

Hun er like glad og ivrig selv på dem som gir henne en tydelig avvisning med både kroppsspråk og stemme. Og det kan gjelde uansett hvor vi er; på tur, på hundekurs og hjemme, hun "flyr på" alt om hun får sjansen.Dette er selvsagt noe vi jobber hardt med, men veien er lang til vi er i mål. Spesielt ettersom hun rett og slett ikke klarer å lese de signalene hun får. Er dette typisk valpeoppførsel og det vil bedre seg når hun blir eldre?

Jeg kan legge til at hun til tider leser andre hunder like dårlig. Hun flyr gjerne på dem også, i voldsom lek, men har heldigvis blitt satt på plass av eldre hunder et par ganger. Stort sett er hun større enn de andre, og derfor oppfatter hun ikke de dempende signalene de mindre hundene gir. Sosialiseringen jobbes også hardt med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er ikke dum, hun er overstadig entusiastisk og minner meg om veldig mange bernere - og andre raser - i den alderen.

Kan du beskrive det du kaller tydelig avvisning med både kroppsspråk og stemme? Er du sikker på at hunden vet hva det betyr? Kan det misforstås som lek? Kan det være at hun er så kontaktsøkende at enhver respons er positiv oppmerksomhet for hennes del?

Og hva mener du med at hun flyr på? For å hilse eller for å ta?

Hun er såpass gammel at hun burde ha lært seg litt om å omgås hunder i ulik størrelse - min berner på den alderen kunne det. Hun har alltid kunnet omgås hunder i ulik størrelse, men hun har selvfølgelig av og til blitt for mye, og har måttet lære seg spillereglene.

Men det kommer jo an på hva deres berner er vant til, og hva hun får lov til å gjøre.

Størrelse har ikke noe med å kunne lese en annen hund, de har så stort språk og så mange signal vi aldri ser, og det burde ikke være kilde til problemet.

Jeg synes ikke det er riktig at du overlater oppdragerrollen til andre hunder - hva om noen tar henne for hardt, eller er urettferdig? Og uansett er det eier som skal oppdra hunden - blir hun for voldsom, fjerner du henne fra situasjonen. Knepp på lenka, få henne rolig, og la henne erfare at bajasherjing ikke er ønsket. Ikke la andre hunder få det ansvaret, for de aksepterer stort sett mye mer enn det som er nødvendig, altså bør du gripe inn før en voksen hund får nok og sier fra.

Om berneren din skal få leke med andre hunder, ville jeg startet med å gå tur sammen i bånd. Da får de hilst på den måten, får gått litt steam av seg, blir kjent og starter ikke møtet med å løpe idiot av energi og nysgjerrighet.

Jeg forstår det som at hun løper fram til fremmede mennesker og bjeffer på dem? Da må du trene passering. Om en ikke kan oppføre seg løs, mister en det privilegiet - da må du fram med langline eller lenke, og kontrollere henne på den måten til hun har lært en god passering. Få kontakten hennes, jobb med henne og belønn masse når hun følger med på deg og passerer mennesker uten å eksplodere av hilselyst. Og sett lista lavt, start med milde krav - belønn når hun har kontakt med deg ti meter før mennesket, belønn mer for hver gang dere kan nærme dere. Du som ser hunden og vet når hun faller ut, vet når du må belønne - mens hun enda har kontakt med deg.

Bruk gjerne mennesker i hundeklubb, på kurs og i nærmiljøet til å trene på passering. Sørg for at de er passive og kjedelige når hun trekker i lenka for å nærme seg, at de slutter å gå når hun bryter kontakten med deg.

Om hun bryter kontakten og retter fokus mot den møtende personen bråsnur du og tar henne med deg vekk fra situasjonen, får hennes kontakt igjen, belønner, og forsøker på nytt.

Håper dette er noen tips som kan hjelpe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lufter en valp som oppfører seg på noenlunde samme måte - hun er en lykkelig energibombe som treffer alt i hennes vei. Men det som er verre er at alle skal slikkes på hele tiden og uten stans. Andre hunder hater det! De snur seg vekk, prøver å løpe unna - knurrer litt, og det kan smelle om det går langt nok. Det virker som hun også er litt usikker og stresset - at det er derfor hun blir manisk på slikkingen. Hvis hunden hun slikker på sier fra - slikker hun bare mer!

Ikke helt det samme kanskje, men det vi gjør er å gå inn og si nei - noe som varer i 10 sekunder, eller så tar vi henne i bånd og gir ny sjanse etter litt.

Hun blir bedre utover i turen, og med hunder hun har blitt bedre kjent med.

Ikke helt det samme kanskje, men noe lignende (låner tråden litt) og er spent på hva andre svar du får.

Men det jeg vil si er at om hun møter 'feil' hund og oppfører seg sånn, så kan det smelle.

Mange hunder hater feks å bli løpt ned / hoppet på o.l

Så jeg ville gått inn og styrt leken, og tatt henne i bånd når det trengs, slik at hun ikke får noen dårlige opplevelser. Evt gått tur med noen rolige voksne som kan si fra på en pen måte hun forstår.. og ellers ta tiden til hjelp. Ihvertfall ikke bare la henne herje i vei.

Edit: Hadde ikke lest dette da jeg postet, men veldig enig i svaret over.

Edit 2: Jeg leste det som at alt gjaldt hunder.. så svaret mitt ble med ett litt lite relevant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er ikke dum, hun er overstadig entusiastisk og minner meg om veldig mange bernere - og andre raser - i den alderen.

Kan du beskrive det du kaller tydelig avvisning med både kroppsspråk og stemme? Er du sikker på at hunden vet hva det betyr? Kan det misforstås som lek? Kan det være at hun er så kontaktsøkende at enhver respons er positiv oppmerksomhet for hennes del?

Og hva mener du med at hun flyr på? For å hilse eller for å ta?

Hun er såpass gammel at hun burde ha lært seg litt om å omgås hunder i ulik størrelse - min berner på den alderen kunne det. Hun har alltid kunnet omgås hunder i ulik størrelse, men hun har selvfølgelig av og til blitt for mye, og har måttet lære seg spillereglene.

Men det kommer jo an på hva deres berner er vant til, og hva hun får lov til å gjøre.

Størrelse har ikke noe med å kunne lese en annen hund, de har så stort språk og så mange signal vi aldri ser, og det burde ikke være kilde til problemet.

Jeg synes ikke det er riktig at du overlater oppdragerrollen til andre hunder - hva om noen tar henne for hardt, eller er urettferdig? Og uansett er det eier som skal oppdra hunden - blir hun for voldsom, fjerner du henne fra situasjonen. Knepp på lenka, få henne rolig, og la henne erfare at bajasherjing ikke er ønsket. Ikke la andre hunder få det ansvaret, for de aksepterer stort sett mye mer enn det som er nødvendig, altså bør du gripe inn før en voksen hund får nok og sier fra.

Om berneren din skal få leke med andre hunder, ville jeg startet med å gå tur sammen i bånd. Da får de hilst på den måten, får gått litt steam av seg, blir kjent og starter ikke møtet med å løpe idiot av energi og nysgjerrighet.

Jeg forstår det som at hun løper fram til fremmede mennesker og bjeffer på dem? Da må du trene passering. Om en ikke kan oppføre seg løs, mister en det privilegiet - da må du fram med langline eller lenke, og kontrollere henne på den måten til hun har lært en god passering. Få kontakten hennes, jobb med henne og belønn masse når hun følger med på deg og passerer mennesker uten å eksplodere av hilselyst. Og sett lista lavt, start med milde krav - belønn når hun har kontakt med deg ti meter før mennesket, belønn mer for hver gang dere kan nærme dere. Du som ser hunden og vet når hun faller ut, vet når du må belønne - mens hun enda har kontakt med deg.

Bruk gjerne mennesker i hundeklubb, på kurs og i nærmiljøet til å trene på passering. Sørg for at de er passive og kjedelige når hun trekker i lenka for å nærme seg, at de slutter å gå når hun bryter kontakten med deg.

Om hun bryter kontakten og retter fokus mot den møtende personen bråsnur du og tar henne med deg vekk fra situasjonen, får hennes kontakt igjen, belønner, og forsøker på nytt.

Håper dette er noen tips som kan hjelpe.

Takk for kjempe fint svar, Emma.

Med tydelig avvisning mener jeg at de snur ryggen til, overser, går vekk. Eventuelt sier nei! Og ja, for henne så kan all respons virke positiv, vi jobber derfor med å trene gjestene våre også :icon_redface:

Hun er aldri agressiv, det er kun pure glede fra hennes side. Hun blir, som du sier, overstadig entusiastisk. Det er bare det at det gjelder alt og alle - uansett sted og tidspunkt. Mulig jeg føler dette som et problem fordi hun er såpass stor at andre reagerer på å få henne hoppende og bjeffende oppå seg.

Selvsagt er det vi som skal lære henne oppdragelsen, og ikke andre hunder, mente det ikke sånn. Problemet er gjerne at all lek er vill herjing.

Takk for mange fine svar! Hun er jo bare verdens gladeste hund :whistle: , og kanskje i litt umulig alder. Var derfor jeg lurte på om dette er en veldig tydelig valpeoppførsel som vil avta etterhvert (med aktiv jobbing i tillegg selvsagt)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for kjempe fint svar, Emma.

Med tydelig avvisning mener jeg at de snur ryggen til, overser, går vekk. Eventuelt sier nei! Og ja, for henne så kan all respons virke positiv, vi jobber derfor med å trene gjestene våre også :icon_redface:

Hun er aldri agressiv, det er kun pure glede fra hennes side. Hun blir, som du sier, overstadig entusiastisk. Det er bare det at det gjelder alt og alle - uansett sted og tidspunkt. Mulig jeg føler dette som et problem fordi hun er såpass stor at andre reagerer på å få henne hoppende og bjeffende oppå seg.

Selvsagt er det vi som skal lære henne oppdragelsen, og ikke andre hunder, mente det ikke sånn. Problemet er gjerne at all lek er vill herjing.

Takk for mange fine svar! Hun er jo bare verdens gladeste hund :whistle: , og kanskje i litt umulig alder. Var derfor jeg lurte på om dette er en veldig tydelig valpeoppførsel som vil avta etterhvert (med aktiv jobbing i tillegg selvsagt)

Hun har rett og slett ikke lært seg hva som er akseptabel oppførsel - jeg antar du hadde samme problem som meg at alle forbipasserende syntes bernervalpen var verdens søteste og ville hilse all mass, og nå som er hun større og ikke like søt vil ikke alle hilse lenger... :lol: Hun er forvirret over de nye spillereglene.

Dette vil jeg anbefale dere å ta tak i med en gang, jeg ville verken stolt på at hun vokser det av seg eller tillatt henne å bruke mye tid på å vokse det av seg - som du selv sier, folk kan bli redd, og det er ditt ansvar å ha en veloppdragen hund som fungerer.

Jeg ville nok kuttet ut en del av den leken - mest sannsynlig har det ingen stor verdi for henne - for å få ut energi kan du gå tur med henne, og hun kan sosialisere seg med og lære at hunder kommer i ulike fasonger på andre måter, for eksempel i bånd - muligens kan hun rett og slett trenge å lære seg å være passiv blant andre?

Velg rolige og trygge hunder hun kan få gå tur sammen med - det kan være bedre å la hunder gå løs sammen på tur, enn å møtes et sted og stå rett opp og ned mens de knøvler hverandre.

Det er mye som skjer i hodet på en hund i den alderen - kan jeg spørre hvordan dagene hennes ser ut? Kan det være at hun også har overskuddsenergi som bør kanaliseres på mer matnyttig vis, at hun burde få bruke hodet sitt mer?

Dette da i tillegg til passeringstrening og annen hverdagslydighet jeg nevnte over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå sa Emma alt det kloke jeg ville si, så da får jeg si noe dumt isteden :icon_redface: Men altså, en stor hund leser da en liten hunds signaler. Sånn hvis det er viktig med disse signalene. Vi mennesker kan leke at vi kan hundsk, men det kan vi ikke. Så å prøve å stoppe en tulling av en gledesbombe ved å snu siden til å gjespe, er bare tull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har noe det samme med min. Han er snart et og et halvt og synes det er like greit å hoppe opp på en person som står med nesen vendt mot han som en som vender ryggen til. Han begynte når han var rundt 7-8 måneder med hoppingen og var på sitt mest ekstreme rundt 10-11 måneder. Fra å gå totalt beserk når jeg kommer hjem og hoppe til han er sliten, sitter han no fint og venter på at eg skal kle av meg og gi han litt kos før jeg går inn i stuen. Det er håp med andre ord. Vi jobber fremdeles intens med å få han til å slutte å hoppe på fremmede, besøkende og oss når vi er ute.

Også når det gjelder passering hadde han skyhøye forventninger, men passering av mennesker tok faktisk ikke så altfor lang tid før det satt. Vær konsekvent, gjør som Emma forklarte og til slutt har du en jente som går fint også forbi mennesker og hunder. Selv har jeg begynt å bruke grime når vi trener passering, bare så jeg skal kunne fokusere på å gi godbiter når han går fint og ikke stresse meg sjøl opp med tanken på at lille meg ikke kan slippe båndet men må holde igjen 50 kg hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er mye bedre med oss i familien enn ukjente. På meg hopper hun sjelden på, barnet vårt håper hun aldri på. Så det er stort sett på gjester og ukjente. Vi får øve, øve, øve...

Vi går på kurs, men synes ikke jeg har fått så god oppfølging vedr. dette, så takk for svar. Ikke greit å være førstegangseier :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I frykt for å bli "kritisert" av de eldre og mer vise så hadde jeg lyst å kommentere noe:

Akkurat det med hoppingen har jeg litt erfaring med. Jeg har lært at dette er noe som må øves inn tidligst mulig med at eieren selv f.eks. etter å ha vært ute overser hunden så lenge den hopper (snu seg litt vekk, prate med andre mennesker som er i rommet, vise tydelig at "jeg ser deg ikke når du hopper") og med en gang den setter seg ned så gir man oppmerksomhet. Nå er dette riktignok noe jeg har lært å gjøre på valper, men trener man ofte nok på det har jeg troen på at det vil gå an på eldre hunder også :wub:

Denne metoden ble brukt på en JRT og en Riesen og begge to er nå verdens beste til å hilse på både barn og voksne. :wub:

Ps, jeg ser det gjelder fremmede og med de to individene jeg nevnte så det ble også stilt krav til besøkende og møtende at de fulgte denne metoden så lenge treningen pågikk. Man måtte rett og slett informere de besøkende før de kom inn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I frykt for å bli "kritisert" av de eldre og mer vise så hadde jeg lyst å kommentere noe:

Akkurat det med hoppingen har jeg litt erfaring med. Jeg har lært at dette er noe som må øves inn tidligst mulig med at eieren selv f.eks. etter å ha vært ute overser hunden så lenge den hopper (snu seg litt vekk, prate med andre mennesker som er i rommet, vise tydelig at "jeg ser deg ikke når du hopper") og med en gang den setter seg ned så gir man oppmerksomhet. Nå er dette riktignok noe jeg har lært å gjøre på valper, men trener man ofte nok på det har jeg troen på at det vil gå an på eldre hunder også :wub:

Denne metoden ble brukt på en JRT og en Riesen og begge to er nå verdens beste til å hilse på både barn og voksne. :wub:

Ps, jeg ser det gjelder fremmede og med de to individene jeg nevnte så det ble også stilt krav til besøkende og møtende at de fulgte denne metoden så lenge treningen pågikk. Man måtte rett og slett informere de besøkende før de kom inn.

Følte meg litt truffet her. Selv om det kanskje ikke var ment som det, men du fikk det til å virke såååå enkelt. Bare vær konsekvent med valpen og så slutter han før den er så stor.

Men Fredrik begynte ikke å hoppe da han var 3-4 måneder gammel, da ville han bare stille seg inntill føttene til folk med hode oppover leggen/låret dies og forlange kos før han løp for å hente en leke. Samme ute når han hilste, av og til så satt han og fint når han hilste på folk, og jeg tenkte selvsagt at eg må jo ha den rareste ikke sprettballen av en valp. Det var ikke noe gale med beina hans, han spratt fort opp trapper og opp i sofastolen uten problemer, men han hadde aldri tenkt tanken på å hoppe på et menneske.

Den kom først et par måneder seinere, og begynte med et par byks. Dette vokste til hopping og ikke før lenge hadde jeg en svært muskuløs gutt som elsket å leke sprettball. Hopping er noe hunden lærer seg selv og lærer at det lønner seg å hoppe fordi da få jeg angang til ører, hår, øyne og allt annet som er gøy å slikke og bite litt på. Og når hunden har funnet ut at det er gøy, som tro meg tar bare en gang, så er det ikke enkelt å forandre adferden. Det er i tilegg snakk om en stor gutt, en stor gutt som blir seint voksen i hodet.

Ja, metoden du forklarer, og som er nevnt flere ganger her i tråde, fungere. Ingen tvil der, har sett det på andre hunder, har sett det på min egen. Og ja, jeg har instruert folk rundt meg om å snu ryggen til, jeg gir godbiter til besøkende som de skal gi når gutten sitter fint. Men hjelper lite det når gutten etterfølger sitt fint med å hoppe rett opp. Kanskje eg kunne vært enda mer konsekvent når han begynte å hoppe, kasnkje eg kunne ha hatt på han halsbånd hele tiden og hengt meg fast i det hver gang han prøvde å hoppe, men dette lærer han ikke noe av. Selv har jeg ikke små unger i min krets, men møter vi unger ute som vil hilse så har jeg ALDRI lat gutten få hoppe. Jeg vil heller holde han nede med makt enn at han hopper opp og gir en av de små ungene en hjernerystelse eller værre.

Et annet problem som nevnes her er at hunden ikke tar til seg at en snudd rygg betyr at han er avvist. Men det mener jeg er forståelig, for når min er oppå ryggen til en person så har han jo full adgang til hele ansiktet og ører som han er så glad i. Her har folk vært nødt til å gå ut og stenge dørern for å vise at de ikke ønsker å ha en Fredrik limt til ryggen deres. Heldigvis er han blitt bedre, og vi trener på det daglig. Men så enkelt som du beskriver det er det ikke. En enkel metode ja, men det tar tid før det synkere inn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

beklager, det var ikke meningen å kritisere eller å fremstille noen som "dumme" med innlegget mitt, selvføgelig er det ikke så enkelt, jeg bare skrev en metode jeg, som jeg aldri har prøvdt på voksne hunder desverre, men som jeg vet fungerte på valper :wub:

og jeg leste meg fram til at de andre metodene her oppe gjaldt passering, ikke inne i huset, siden du nevnte at det var skrevet flere ganger lengre oppe.

Det var alt jeg mente :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ei berner sennen tispe på 9 måneder som, litt kvast sagt, kan virke litt sosial dum til tider. Med det mener jeg at hun flyr på alt og alle med glede, kaos, hiv og hoi. Hun hopper, bjeffer og står på - og selvsagt blir enkelte folk litt engstlig over dette beistet, hun er jo allerede over 30 kilo.

Hun er like glad og ivrig selv på dem som gir henne en tydelig avvisning med både kroppsspråk og stemme. Og det kan gjelde uansett hvor vi er; på tur, på hundekurs og hjemme, hun "flyr på" alt om hun får sjansen.Dette er selvsagt noe vi jobber hardt med, men veien er lang til vi er i mål. Spesielt ettersom hun rett og slett ikke klarer å lese de signalene hun får. Er dette typisk valpeoppførsel og det vil bedre seg når hun blir eldre?

Jeg kan legge til at hun til tider leser andre hunder like dårlig. Hun flyr gjerne på dem også, i voldsom lek, men har heldigvis blitt satt på plass av eldre hunder et par ganger. Stort sett er hun større enn de andre, og derfor oppfatter hun ikke de dempende signalene de mindre hundene gir. Sosialiseringen jobbes også hardt med...

Hei og hopp! Høres ut som du beskriver vår frøken :) Og hun er bare 10 kg, men folk blir skeptiske! Hun er så glad i alt og alle hele tiden at det nesten blir flaut noen ganger. Gikk nedover Karl Johan med henne her om dagen og da gikk hun på to bein fordi jeg holdt henne igjen - hun skulle jo hilse på alle! Det vi har gjort er å begynne i det små. Når matfar eller matmor kommer hjem så er hun jo heeelt vill. Det vi gjør er at hun må sitte fint før vi åpner døra. Når vi begynner å åpne vil hun mest sannsynlig reise seg. Da lukker vi døra og venter til hun setter seg igjen. Vi trener gjerne litt kontakt samtidig, at hun må ha fokus på den som står inne og ikke den som kommer på døran. Til slutt har vi døra helt åpen mens hun omtrent sitter og tripper for å få hilse. Når hun da får "vær så god" så hopper hun jo nesten i armene på den som kommer. Da gjør vi det sånn at den som kommer ignorerer henne totalt. Kikker ikke på henne, sier ingenting. I det hun skjønner hun må gjøre noe annet, noe som tar tid noen ganger, så setter hun seg pent. Da må den som er kommet være kjapp med å hilse, kose og rose. Hopper hun igjen så er det samme greien igjen, han reiser seg og ignorerer. Roer hun seg roser han med EN gang. Klikkeren er finfin å bruke i sånne situasjoner. Her har det fungert bra. Nå hopper hun som regel ikke når jeg eller matfar kommer hjem. Har såvidt begynt å trene på å møte andre mennesker som vi allierer oss med på forhånd. Trene,trene, trene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...