Gå til innhold
Hundesonen.no

Bitehemming


Djervekvinnen

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har tenkt litt på dette med biting, og hvor ulike hunder er når det kommer til biting.

Noen hunder har kjempegod bitehemming, andre biter så snart de får sjangsen. Tenker nå mot andre hunder.

Chanti har veldig god bitehemming. Hun har vært i konflinkter flere ganger, men de andre hundene har aldri fått bittsår fra henne, men hun derimot får nesten alltid sår. Hun har også omgått miniatyrhunder i tidligere hjem og røket ihop med dem uten at det har blitt en eneste skramme, kun bare lyd.

Nitro derimot biter ingenting, han er typen underkaster seg tvert, og hyler og jamrer. Jeg kan ikke se for meg han sloss med noen i det hele tatt..

Jeg har møtt hunder som biter så snart de får sjangsen. Som feks den som bet mine to igår. En leonberger hanne (2,5 år). Han har slosst med en annen hanne da de møttes i bånd og den andre hannen ble ganske skadet. Siden da har de ikke følt seg trygg på han og har begynt å komme på treninger med klubben for å trene med han. Eieren mistet han på trening, men har var bundet i et tre i langtau, og han løp rett bort til en annen hanne og rakk den akkurat før tauet strammet seg, og bet han over ryggen. Ble ingen skader for de skilte de fort. Og igår røk han av seg grima ved et nykk da han var bundet, når vi var på fellestur og han kom løpende bort til mine, Nitro var bundet i et tre og Chanti slapp jeg. Han føk rett på Nitro og bet han, selv om Nitro hyla og skrek og løp rundt og rundt treet. Han bet også Chanti da hun fløy på han og bjeffa.

Svigersøstera mi har ei tispe som også tyr kjempelett til biting hvis det blir konflinkt..

Min forrige tispe hadde også god bitehemming, og selv om det ble noen komflinkter iblant, ble det aldri noen sår.

Hvorfor er det slik at noen hunder tyr så lett til biting? Hvordan kan man unngå dette når man får seg hund? Er det i gemyttet, eller pregning, psyke? Jeg prøver å forstå bedre dette, og hva folk gjør feil eller hva som har betydning for at det blir sånn..

Noen hunder glefser jo mye lettere når de er redde, og andre igjen glefser ikke i det hele tatt når de er redde..

Skrevet

Vet noen oppdrettere har valpen til de er 9 uker for de mener de trenger den ekstra uken hos søsken/mor å lære bitehemming. Vet ikke om det er noe i det eller ikke.

Skrevet

Spennende tema lurer på det jeg også :) Hun jeg har nå er som Nitro.Forrige hunden min(Engelsk setter) var en veldig bestemt dame på de gamle dagene til andre hunder ofte var et blikk nok men,holdt ikke det dyttet hun nesa hardt i siden på de!Haha,komisk ting å gjøre ;) Så jeg var aldri redd for hun skulle skade noen da hun aldri bet.

Skrevet

Ja jeg syns også det er interessant. Skulle likt å vite litt mer om temaet. Håper noen har noen teorier å komme med :D (foreløpig ser det mørkt ut hehe. kanskje det ikke er så mange som vet noe om dette?)

Ang leveringstid tror jeg faktisk ikke det har så mye å si.. Ihvertfall basert på egne erfaringer.

Skrevet

Jeg har også lest at valper lærer bitehemming fra de er 8 til de er 9 uker. Neimen om jeg vet. Det må i så fall være i forhold til mor og søsken, og ikke gjelde mennesker. Det kan forsåvidt godt hende at det stemmer, men om kun èn uke tidlig i valpens liv skal kunne forutsi absolutt alt om bitehemming senere i livet, det tviler jeg i grunnen på. Det eneste jeg kan komme på nå, er Ian Dunbar som har sagt at bittet kan være med å kategorisere hvor "farlig" en hund anses å være, mtp hundeaggresivitet. Eksempelet var xxxxx som slåss ofte, men aldri gir bittskader, kontra Hund2 som slåss ekstremt sjelden men alltid gir store bittskader. Sistnevnte er mye farligere enn første. Men det sier jo ikke noe om hvorfor de har blitt sånn da.. Kanskje du finner ut mer hvis du søker på bitehemming, Ian Dunbar og hundeaggresjon?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...