Gå til innhold
Hundesonen.no

Bruks-mote / slank mote


Gjest

Recommended Posts

  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Takk :)

(ot-varsel) Og jeg kjenner jeg har lyst til å være barnslig og kverulere litt, men jeg skal holde meg for god. Den artikkelen sier sitt og jeg må jo innrømme at det stemmer om jeg tenker meg om. Jeg skal lese den nøyere når jeg kommer hjem. Heldigvis kan det jo se ut som om dette er på vei til å rette seg, schæferen må jo testes i hue og rævva og på spes.utstillinger er det vanskeligere å oppnå CK i åpen klasse enn i bruksklassen f.eks og når de skal stilles i konk.klasse (?) så skal det mye til for at brukshunden ikke får sitt CERT fremfor åpen-hunden. (at ikke de grå får stort mer enn blått, sier jo bare at de ikke følger fci-standarden) Helse derimot, der har de en liten vei å gå og det gjelder ikke bare showdyrene. Kan bare snakke for schæfer, siden det er der jeg henger litt rundt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk :)

(ot-varsel) Og jeg kjenner jeg har lyst til å være barnslig og kverulere litt, men jeg skal holde meg for god. Den artikkelen sier sitt og jeg må jo innrømme at det stemmer om jeg tenker meg om. Jeg skal lese den nøyere når jeg kommer hjem. Heldigvis kan det jo se ut som om dette er på vei til å rette seg, schæferen må jo testes i hue og rævva og på spes.utstillinger er det vanskeligere å oppnå CK i åpen klasse enn i bruksklassen f.eks og når de skal stilles i konk.klasse (?) så skal det mye til for at brukshunden ikke får sitt CERT fremfor åpen-hunden. (at ikke de grå får stort mer enn blått, sier jo bare at de ikke følger fci-standarden) Helse derimot, der har de en liten vei å gå og det gjelder ikke bare showdyrene. Kan bare snakke for schæfer, siden det er der jeg henger litt rundt.

Jeg må nok arrestere deg litt der:

1. premie i kvalitetsklasse: Typisk, i alt vesentlig riktig bygget hund, hvis feil er så uvesentlige, at den kan sies å være en meget god representant for sin rase.

2. premie i kvalitetsklasse: Hund av god type og bygning, hvis eksteriør- feil ikke er mer fremtredende enn at den kan sies å være en god representant for sin ras.

3. premie i kvalitetsklasse: Hund av akseptabel type, hvis eksteriørfeil ikke er av en slik karakter at den kan sies å være en utypisk representant for sin rase.

0.premie: tildeles hunder som har diskvalifiserende anatomiske, typologiske feil eller utypisk gemytt (herunder aggressive hunder og hunder som biter). Årsaken til premieringen skal anføres på kritikkskjemaet. Hunder som 3 ganger får 0. premie på grunn av gemytt gis utstillingsforbud.

12.5 KIP (kan ikke premieres): betegner at dommeren ikke kan avgjøre hvilken premiegrad hunden fortjener i bedømmelsesøyeblikket. Betegnelsen kan bare brukes dersom dommeren ikke kan danne seg en sikker oppfatning av dens kvalitet, f.eks at den ikke vil vise bitt/tenner, halter eller lignende. Årsaken til premieringen skal anføres på kritikk- skjemaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel ikke helt korrekt er det vel? De avles for å fungere i utstillings settingen...

At de dermed fungerer i hverdagen trenger absolutt ikke stemme.

Er det ikke også forsket på (i sverige) at utstillings avl =dårligere mentalitet.

Bare for å ha sagt litt om dette også, etter å ha lest rapporten.. Du har en veldig overforenkling av en noe kompleks problemstilling, nemlig..

Det er ingen som avler for at hunder skal fungere i en utstillingssetting. Man har - som i rapporten det linkes til sier - sluttet å avle for BRUKSegenskaper - og nei, det er ikke det samme..

Nå er det ikke sånn at storparten av verdens hunder brukes til det de opprinnelig er avlet for, selv de såkalte selskapshundene har hatt andre opprinnelige bruksområder enn å bare være til pynt, sant? Hos puddelen så har f.eks storpuddelen vært vannapporterende hunder, miniatyrpuddelene har vært brukt til å finne trøfler (ifølge puddelklubbens sider, ihvertfall). Utstillingsklippen folk liker å flire noe nedlatende av:

Topsco6.jpg

(bildet er stjålet her) har sin opprinnelse i bruk - hode, ører og hale skal ha pels for å synes i vannet, pelsen rundt brystkasse var for å beskytte lunger og hjertet, dottene på beina var for å beskytte leddene.. Men nå var det ikke puddler det skulle handle om her, det var bare for å illustrere at det opprinnelsen ikke nødvendigvis samsvarer med dagens virkelighet.

Det er ingen som ØNSKER å avle nervøse angstbitere som driter på seg når de blir skremt, det man prøver på er vel å avle hunder som er enkle og greie å ha i hus for folk som ikke trenger all verdens av drifter. Eller som ikke helt ser det at det å være skuddfast/ikke være lydberørt ikke bare er for hunder som må ligge på en fellesdekk med skudd - det tordner jo tross alt ikke sååå mye, og det er jo bare nyttårsaften en gang i året.. Og når man mener at man ikke trenger disse egenskapene i et vanlig hverdagsliv, hvorfor skal man avle for å beholde dem da?

Nå er det en del misforståelser ute og går ang dette med mentalitet og testing (særlig det siste), og det er ofte de som kan minst om dette som mener mest at det er unødvendig, fordi de kjenner hundene sine - og det gjør de nok, men jeg tror ikke de veit at f.eks lydredsler er mer arvelig enn f.eks HD. Eller at det ikke er nødvendig å være hardcore brukshund for å kunne gjøre en grei MH..

Vi som jobber med hundene våre, er i mindretall, det er jo bare å innse det. De aller fleste som har hund, har hund fordi det er koselig å ha en turkamerat, en lekekompis til ungene, selskap. Da trenger de strengt tatt ikke all verdens av lek, kamp, mot og nysgjerrighet i hundene sine. Problemet er jo balansegangen i de mentale egenskapene, ikke sant? Dagens familiehunder har en tendens til å bli litt "lettvektere", om jeg kan kalle det det. Drifter avles mindre eller bort, hundene blir mer engstelige, og siden de ikke har "nok" av "noe", så sliter de litt med å komme over redsler - for det er jo lov til å reagere, så lenge man klarer å avreagere, sant?

Så problemet er jo manglende kunnskap om hvordan mentale egenskaper henger sammen, ikke at man bruker utstillingsmeriterte hunder i avl - for så enkelt er det ikke..

Helt enig. Jeg ønsket bare å poengetere at selv om hundene blir røngtet i ryggen så betyr det ikke at dem er mere utsatt på samme måte som øynelysningen. Vi må være enig i at jo mer man undersøker hos avlsdyr, jo bedre :lol:

Jeg er ikke helt sikker på om jeg misforstår deg, eller du misforstår meg nå. Det er autoriserte øyelysere som mener at belgeren bør øyelyses rutinemessig, fordi at øyesykdommer ER et problem på rasen. Du hevdet at øyesykdommer er et større problem på langhårsbelgerene fordi at de øyelyses oftere enn maller, og jeg prøver å si at øyesykdommer er et problem på BELGERE - og at belgereiere generelt, samme hva slags variant de har, er uendelig sløve med å øyelyse sine hunder. Det er et fåtall som øyelyser, det er et fåtall som syns at øyesykdommer er et problem på rasen, til tross for at både ekspertisen og statestikken antyder noe annet.

Autoriserte øyelysere sier at utviklingskatarakt er et problem på rasen, og anbefaler øyelysing ved 1, 4 og 7 års alder for ALLE belgere, før hvert kull for avlstipser og 1 gang i året for "aktive" avlshanner. Det samsvarer ikke akkurat raseklubbens anbefaling for avlsdyr, gjør det vel?

Og joda, jo mer man veit om avlsdyr, jo bedre er det. Men det er ytterst få belgereiere som f.eks patella-undersøker sine belgere, ikke sant? Fordi det er ikke et problem på rasen.. Derav min påstand om at maller sliter mer med ryggproblemer enn langhårsbelgere - det er bare mallene som rutinemessig undersøkes for ryggproblemer, ergo har det vel vært et ryggproblem hos mallene? Det behovet har man ikke sett hos langhårsbelgere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Derav min påstand om at maller sliter mer med ryggproblemer enn langhårsbelgere - det er bare mallene som rutinemessig undersøkes for ryggproblemer, ergo har det vel vært et ryggproblem hos mallene? Det behovet har man ikke sett hos langhårsbelgere..

Det er ikke vanlig at maller undersøkes for ryggproblemer, og hadde det vært et utbredt problem ville dem hatt store problemer innen ringsport.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne (takk for sist) du skriver!

Det er ikke negativt å røntge ryggen, det være seg for å være på den sikre siden eller annet, men så vidt jeg veit så røntges bruksmallene på rutinemessig basis for bl.a. å finne spondylose, og det er noe jeg sjeldent har hørt om på utstillingslinjene - det er vel en oppdretter som har ei linje eller noe som har røntget "for å være på den sikre siden" - da konkluderer jeg med at spondylose er et større problem på bruksmallene enn på langhårsbelgerene. Det er mye mulig jeg tar feil?

Her tolker jeg deg dit at du mener at det er mallen som har mest problemer med spondylose og at for de andre belgerne er det mindre vanlig!

Så skriver du.

At folk ikke veit bedre - eller gidder å google f.eks øyesykdommer+belgisk fårehund sånn at de kan lære seg mer - betyr ikke at øyesykdommer ikke ER et problem på rasen, det betyr bare at folk ikke veit bedre.. Og ja, det er langt færre maller som øyelyses enn langhårsbelgere - men det betyr IKKE at det ikke finnes katarakt hos mallene, det betyr bare at "dere" ikke gidder å sjekke om det finnes katarakt på mallene ("dere" i gåseøyne, for du kan vel neppe få skylda for at ingen andre malle-eiere tar øyesykdommer alvorlig? :aww: ). Men å hevde at øyesykdommer ikke er et problem på mallen (det var hele 4 maller som ble øyelyst i hele 2009..) fordi at malle-eiere ikke øyelyser, er som å si at en hund som ikke røntges for HD eller AA, automatisk er fri for HD eller AA.. Og det ække helt sånn det funker, kanskje?

Kan det da ikke være slik at fordi belgerne ikke røntges for spondylose så oppdages det ikke heller på samme måte som det gjøres for mallen som rutinemessig røntges. At det er en årsak til at mallen har flere reg. spondylose tilfeller er nettopp fordi de rutinemessig undersøke vs de andre belgerne. For skal jeg følge øyelysingsretorikken din så er jo dette tilfelle på øyelysing og ad/hd undersøkelsene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så BT! (Back to Topic)

Når det kommer til brukseksteriør vs show exteriør som TS viser til så er det helt klart ønskelig å ha slanke hunder i god form vs overvektige hunder i dårlige form for å ta ytterpunktene. At bruksmiljøene vil ha lettere individer er derfor ikke så rart og er nødvendigvis ingen motsetting. Selv var jeg også på jakt etter en lettere og "mindre" rottweiler. Helst godt under 50kg. Jeg ender nok opp med en rottweiler som ikke vil bikke 40kg! Med andre ord vil dette være en hannhund som man bare kan glemme å stille da han er for liten iht. standard. For meg derimot er dette en perfekt størrelse da han er tiltenkt tjeneste og sport. Med andre ord, det kan bli en del figuranter som vil få noen aha opplevelser mht til motprøver og fart i forhold til den gjengse rottis.

Nå kjenner jeg best til rottweileren, men rottweileren er ofte sett på som en rase som skal være stor og tung. Rasetypiske rottweiler skal være rundt 50kg for Hannhunder og tispene skal være ca 42kg. Når det kommer til majoriteten av aktive rottweilere så ligger de innenfor det rasetypiske men holdes da gjerne slankere slik at de skal kunne yte bedre. De beste hundene som stiller til årets IPO VM for rottweilere er i størrelsene 40-50kg. Sjelden vi ser større individer. Å ha en bruksmerittert hund på over 50kg gir også negative resultater i det du ønsker å konkurrere. Dette krever en BETYDELIG fysikk av hunden for å håndtere sin egen størrelse. Det samme ser vi når det kommer til schäfere som er over 40kg. Sjelden man ser schäfere som hevder seg når de bikker 40kg.

Hunder som er aktive og som man bruker i tjeneste/sport bør holdes slanke og i god form. Da vil de yte bedre over tid og i varmen. Relativ enkel fysikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder som er aktive og som man bruker i tjeneste/sport bør holdes slanke og i god form. Da vil de yte bedre over tid og i varmen. Relativ enkel fysikk.

Spøesmålet her var vel egentlig ikke feit vs tynn i fett. Men tynn hund i seg selv vs kraftig hund i seg selv (benbyggning o.l.).

Om Rottis brått tar samme vendingen som Labbisen har gjort på linjene. Ville du fortsatt sagt det var en rottis?

Dvs at den ble ekstremt langbent, fikk en kropp som var myndepreget, lang snute dvs egentlig så ut som en tan farget malle med hengeører, evt en doberman?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til brukseksteriør vs show exteriør som TS viser til så er det helt klart ønskelig å ha slanke hunder i god form vs overvektige hunder i dårlige form for å ta ytterpunktene.

Det var ikke spørsmål om tjukk kontra tynn, men kraftig kontra spinkel - som i beinbygning. Og det er forskjell fra rase til rase, på belgeren så er vel bruksvarianten stort sett kraftigere enn utstillingsvarianten..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg misforstod tråden litt. Den har liksom være litt mye OT.

Mange ønsker seg lettere representanter av rasen Rottweiler hvertfall. Da mange har sett at det ofte har blitt avlet (spesielt innen show) for å få større hunder. Da gjerne 5-10kg over rasestandard. Når dette da i tillegg er kombinert med hunder som ikke gir fra seg gode nok drifter så har dette skapt ett behov for mindre og mer driftige hunder.

Rasestandard for rottweiler er ca 50kg for hannhunder og tispene rett i overkant av 40. Når disse er topp kondisjonerte og innehar nok drifter så er det jo ikke noe problem.

post-2387-12836931109583_thumb.jpg

Personlig har jeg som tidligere nevnt endt opp med en "liten" rottis. Her er Bilde av Frank da han var 11-12mnd gammel. Litt i overkant av 30kg. Men hverken langbent, tynn benbygning eller dobermann fasong på hodet, selv om han ikke er av de mest stutte i ansiktet. Avlsdyrene er helt iht. rasestandard hvor hannhunden er 50kg og tispen 38kg (Litt mindre enn rasestandarden vel og merke)

For min del er det greit med mindre hunder, men fasongen må om ikke annet være proposjonal med størrelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

I min värld är det helt ointressant med var som är normalt eller vanligt. I min värld spelar det inte heller någon roll vilken ras eller byggnad hunden har - alla hundar ska vara smala. Övervikt kan väl aldrig vara sunt och bra - oavsett vad som premieras på utställning.

Helt enig. Jeg liker slanke hunder, uansett rase, type eller annet. Ribbein skal kjennes, og helst ses på korthårede hunder.

Og det er jo ikke til å komme vekk fra at feit hund vs tynn hund også blir et tema i en diskusjon som dette. For de hundene som ofte skal være kraftige på utstilling også ofte har x antall kg for mye. Som labbisen som labbis (ehh ja og sånn) linket til lenger oppi her.

Samme hvor kraftig en hund skal være, så bør den da kunne ha en synlig midje.

Hvis noen skriver om feite labradorer en gang til, skriker jeg! rasen SKAL faktisk ha godt velvede ribben, den SKAL ha kraftig benstamme, den SKAL ha gode vinkler, lang overarm, godt tilbakelagt skulder, dobbel pels, og mye annet som den s.k. jaktvarianten IKKE har. Når jeg ser en s.k. jaktvariant, lurer jeg på hvordan de klarer en hel dag på jobb i terrrenget, med alle de anatomiske merkverdighetene de har.

Men skal de se ut som den på bildet som labbis fant?

Jeg kan ikke så mye om labadorens tidligere utseende, og alle har ulike kilder å vise til. Jaktfolkene kan vise til stamfedre som er veldig slanke, mens andre kan vise til kraftigere labradorer. Uansett, så er det en stor mellomting mellom de mest ekstreme jaktlabradorene og de mest ekstreme utstillingslabradorene.

Jeg er IKKE enig i at en labrador skal se slik ut:

SR28057104.jpg

Nei, det der er ikke en pen labrador, syns JEG. Joda, de kan godt være kraftige og alt det der, men som nevnt, en synlig opptrukket midje er FOR MEG ønskelig.

Slik jeg tenker, og ut ifra slik jeg tolker førsteinnlegget, så er jeg en av de som foretrekker hundene mer tynne. Hadde jeg fått meg en labrador, st. bernard, mops ol. hunder som er kraftigere bygd, men som også kan ha lett for å bli større, så ville jeg jobbet hardt med å holde disse så slank som mulig. Kanskje mer opptatt av det en hvermannsen. I mine øyne er en slank hund sunnere og penere, uansett hvilken rase det gjelder. Og der hvor noen syns hunden ser litt for tynn ut, så er den flott i mine øyne.

Oppdretteren min syns dobberen som jeg overtok var i et perfekt hold, gjerne skulle hun ha sett enda mer "masse" på hunden for da ville den være i bra utstillingshold, det jeg så var en fet hund. Jeg har trimmet hunden til en mye penere kroppsfasong enn det hun hadde, kanskje ikke oppdretteren liker det, eller at utstillingsdommere liker det, med det bryr jeg meg ikke om. Jeg syns det er penere, og hunden blir lettere i kroppen og lettere for å bevege seg.

Enig!

...mens de bedre testene har jeg sett er fra utstillingslinjer. Jeg kan gjerne nevne hvem og hvilke hvis du er interessert (men på pm)! Skuddredsel ser jeg mye av i begge leire...

*mumle mumle pm mumle ? *

Lysten sitter i knoppen, IKKE i kroppen.

Uhm, sånn funker det IKKE i menneske verden iallefall.... Lysten sitter definitivt i knoppen (ehh, øhhh, eller var det KNOTTEN.... øhh, dette følte jeg ble helt merkelig å si, men okei.. jeg siterer deg bare. :D :D ) min, men det er absolutt ikke dermed sagt at kroppen følger etter.

Og neida, jeg har ikke vært FEIT hele mitt liv jeg heller, bare kraftig beinbygning i forhold til alle andre, og det har faktisk hindret meg ganske mye :P

Selv krangler jeg jo titt og ofte med oppdretter ang vekt og hold på disse aussiene her da. Gry fikk temmelig mye smalere midje, opptrukket buk og mye slankere kropp da hun kom til meg (vekta stod derimot på det samme, så usikkert på hvor mye i rent fett jeg fikk av henne), men det er sånn hun VAR som er ønskelig på utstilling rundt om. Hun er riktig nok ikke ferdig bygd i kroppen ellers, og jeg vil anta hun fortsetter å legge seg ut i bredden enda en god stund (selv om hun snart er to år)).

Men personlig så har jeg vel ingen klare favoritter når det kommer til om hunden skal være kraftig eller spinkel i kroppsbygning, bare den er slank og veltrimmet og ser sunn ut.

Valpefett er noe en hund har som liten søt valp med bar mage liksom :P

Ellers har jeg favoritter innenfor mange raser som strekker seg i begge retninger ved kropp. Se bare på Gry og kullbror Goliat.

Goliat, stor, tung og kraftig

140310_022.jpg

140310_024.jpg

Og Gry...

050510_017.jpg

050510_027.jpg

Storebror Aiko

161108_037.jpg

Far til Gry og Goliat, Icek

161108_030.jpg

Og en litt mer midt på treet aussie: Ero

220209_015.jpg

Alt dette er jo samme slekt forøvrig. Og jeg liker alle, bare de ikke har FETT på kroppen :D

(ja, nå ble det enkelt å ta aussien, fordi det er dem jeg har bilder av, men kunne funnet eksempler innenfor rottis, labrador, schæfer, cattledog osv, men da blir det aldri natta på meg er jeg redd :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellers har jeg favoritter innenfor mange raser som strekker seg i begge retninger ved kropp. Se bare på Gry og kullbror Goliat.

Men om du holdt Goliat i den vekten du mener han skal være, så har jo han enda mer benstamme enn henne (det er vanskelig å sammenligne hannhund og tisper på det der).

Men vil Goliat da være en dårligere hund mentalt? Vil han ha mindre kamp, være dårligere på skudd, ha en dårligere nese, ha mindre lyster pga han har en kraftigere benstamme?

(det med knoppen istedt for knotten er svensk, også høres det bedre ut :D )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men om du holdt Goliat i den vekten du mener han skal være, så har jo han enda mer benstamme enn henne (det er vanskelig å sammenligne hannhund og tisper på det der).

Men vil Goliat da være en dårligere hund mentalt? Vil han ha mindre kamp, være dårligere på skudd, ha en dårligere nese, ha mindre lyster pga han har en kraftigere benstamme?

(det med knoppen istedt for knotten er svensk, også høres det bedre ut :D )

Goliat ER i samme hold som Gry på de bildene der.... Kjente ribbeina på han også :D Bare mer masse og pels. Men ja, vanskelig å sammenligne med tisper.

Ut fra MH'n så er Goliat en langt bedre hund mentalt enn Gry. Mer kamp, bedre på skudd, nesene har jeg ikke testet, og lystene er nok høyere på Gol enn Gry... Og på den tida hadde de vel ca samme kondisjon også tror jeg. Men jeg aner ikke hvem av dem som holdt lengst på forskjellige ting. Men antar han er tregere enn Gry. (Gry er ekstremt, av de aussiene jeg har sett i fart)

Nå falt hodet mitt litt ut av hva som var tema her *flire*..... Kommer sterkere tilbake senere jeg tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...