Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp! Arv!


Hundepsyk

Recommended Posts

Ja, nå har det seg slik at min gamle bestefar skal få seg samboer. Hun dukket opp fra inngensteds og uten at jeg skal gå inn på detaljer så kan jeg fortelle at d lukter råttent lang vei av dette opplegget! Jeg og pappa tror hun er ute etter eiendom og penger, altså arven.

Greit at vi kan lage et testamente, men hva hindrer henne i å få bestefar til å lage et nytt et bak vår rygg i ettertid? Er det noe som bør stå i nåværende testament som gjør at vi kan forhindre at et nytt et blir laget uten at vi vet om det?

Jada, jeg vet jeg høres kjempeegoistisk ut nå, men det er fordi jeg ikke har fortalt hele historien bak her. Er det noen skarpe soniser som vet noe om arverett og testamente? Spesielt det første spørsmålet jeg stilte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit ikke mye om arverett, men jeg veit at krangel om arv ofte ødelegger familier.. Så før dere gjør noe forhastet, hva med å snakke MED bestefaren din? Gjerne hans nye samboer også.. Selv eldre folk kan forelske seg, og det kan faktisk være at hun ikke er ute etter tingene hans..

Hvis ikke, så er google kjekt.. Nå er vel ikke wikipedia den mest troverdige kilden, men de har nå en gang en liten artikkel om det:

Arv etter testament

Utdypende artikkel: Testament

Et sentralt prinsipp innen arveretten er testasjonsfriheten, som i utgangspunktet gir mulighet til å opprette et testament som bestemmer en annen fordeling av arven enn den loven stiller opp. Testamentet går da foran loven.

Fra utgangspunktet om testasjonsfrihet er det noen viktige unntak. Ektefelle og barn har krav på henholdsvis minstearv og pliktdelsarv, som er deler av arven arvelateren ikke kan ta fra dem ved testament. Barna skal ha to tredjedeler av arven på deling, begrenset til en million kroner hver, og ektefellen skal ha 4 ganger folketrygdens grunnbeløp hvis avdøde har livsarvinger, 6 hvis vedkommende ikke har det.

For at et testament skal være gyldig, må det som utgangspunkt være skriftlig og signert av testator, med to vitner som signerer. Disse kravene kan fravikes dersom testator pga. brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle ikke kan overholde dem, og i stedet oppretter nødtestament. En testamentarisk bestemmelse er ugyldig dersom vitnene er inhabile, når testator er sinnssyk eller i høy grad sjelelig svekket eller når den er fremkalt ved tvang. For at testamentet til en person under 18 år skal bli gyldig, må det godkjennes av justisdepartementet.

Så om det stemmer, så kan vel neppe bestefaren din testamentere bort alt, noe skal gå til livsarvinger uansett..

PS.. Jeg er ganske sikker på at du og faren din ikke kan skrive et testamente på bestefaren din sine vegne..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, herregud, påstår ikke at jeg og faren min skal skrive testamente for bestefar, ta deg en honningbolle! Det jeg sier er at vi, den familien bestefar har, skal snakke med ham om å ordne formalitetene.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at seniorer kan forelske seg, seff kan de det, men det er nok ikke det som er saken her. Som sagt, jeg kommer ikke til å legge ut hele historien, så dere får anta så mye dere vil. Ingen som har sagt at vi skal gå bak ryggen hans, men dette kvinnemennesket har et rykte/en historie bak seg, hun har gjort dette før nemlig, og derfor vil jeg ha alle kort på bordet NÅ. Greit, hun skal få bo der, hun kan godt arve halvparten av alt han eier, men ikke foglarna om hun skal få ALT.

Usikker på om jeg stoler helt på Wiki, har nemlig hørt MANG en arvehistorie som har endt i retten med krangling om testamente og faenskap, dette vil jeg unngå. Mener å huske en disputt hvor den nye kjæresten arvet alt, etter testamente, og familie endte opp med null og niks fordi arvelater hadde endret testamentet i siste liten (han hadde hatt slag, kom hjem fra sykehus, ny kjæreste stod og viftet med nyskrevet testamente, han signerte og dermed var det gjort).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg sier er at vi, den familien bestefar har, skal snakke med ham om å ordne formalitetene.

Ok var det sånn du mente ditt første innlegg... :ahappy:

Jamen da er jo alt i rute, dere samtaler med bestefar, konfererer med jurist med spesialitet arv og skifte og da skal du se at dette ordner seg. :rolleyes2:

Er litt heldig han bestefaren din, da! 85 år og får seg samboer :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mer enn halvparten får hun ikke uansett, antar at faren din er livsarving :ahappy: Er nok ikke så mye å bekymre seg for hvis dere har bestefaren din "med på laget". Få tak i en jurist som kan ordne alt for dere. Fikk inntrykk av at det forholdt seg annerledes, men da var det visst bare en misforståelse :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke en max sum man har krav på? At alt over er fritt til å testamentere bort som man vil og ønsker?

Men nå er det nå en gangs bestefars penger, så jeg håper han lever livet og nyter de så lenge han kan og ikke bekymrer seg for om det blir noe igjen av de. :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er det lijenta nevner jeg er redd for! Bestefar begynner å bli småforvirra, glemmer ting, men han er fortsatt klar i toppen. Han blir dog ikke mindre forvirra med alderen, og dette kvinnemennesket kan lure ham til å bruke alle pengene sine på henne nå! :aww:

For å si det slik: kvinnemennesket er i pensjonsalder, men har bodd hele sitt liv i Sverige, hun har ikke noen inntekt her og nå, i Norge.

Jeg er egentlig helt for at bestefar får dele den siste tiden sin med, det synes jeg er helt topp, jeg er mer skeptisk til framgangsmåten, at dette har skjedd i hemmelighet, bak våre rygger, at hun har bedt bestefar om ikke å si noe til oss! :aww:

For ikke å snakke om at vi har fått høre at hun er blakk, har ikke penger, enda hennes mann (nå død) hadde mer enn nok penger, som hun arvet alt hos.

Dette lukter råtne muffins....

Jeg vil at bestefaren min skal være glad og bli tatt vare på, men jeg vil ikke at han skal bli lurt og frastjelt penger!

Edit: Jah, der har det starta, hun har overtalt bestefar om at han må kjøpe en bil til henne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...