Gå til innhold
Hundesonen.no

7 måneder gammel Tibbe


Tinyshadow

Recommended Posts

Skrevet

Hei har ikke skrevet så mye her på forumet tidligere, men nå dukket det opp noe jeg lurer litt på.

Min lille tibbegutt har akkurat kommet i puberteten. Før elsket han allt og alle, han gjør forsåvidt det ennå. Men han har begynt å trekke seg unna folk når de skal hilse på han. Han har alltid vært litt skeptisk til barn, spesiellt jenter. De har en tendens å hyle " seee den søte hunden" mens de løper mot han. Bruker alltid å få de til å sette seg ned, med hånden fram så Jesper kan snuse. Men barn klarer ikke alltid å sitte stille, hehe :D

Men som sagt, nå reagerer han på voksne også, finner det litt merkelig. Han har alltid likt eldre mennesker, så fikk meg et lite sjokk når han trakk seg unna en eldre mann her om dagen. Begynte da å følge mer med, og han trekker seg tilogmed unna mitt søskenebarn. Ingen agressiv adferd, han bare går bakover, litt skeptisk kan man vell si. Og han som alltid har likt allt som lever, katter, mus, deguser, hunder og mennesker.

Det var litt forklaring på hvordan han er for øyeblikket. Spørsmålet blir da om dette kan komme av puberteten og vil passere, eller om man må ta "hardere" tak i det for å forebygge? Det jeg gjør til nå er å sette meg ved siden av han, å hilse sammen med han. Da blir han litt tryggere, men ikke alltid man rekker det når det er fremmede. Mest med barn og folk man kjenner. Han er forøvrig skeptisk til sykler, men dette regner jeg med vil passere, siden sykler er noe "nytt" nå når snøen er på vei bort.

Skrevet

Det er helt vanlig at tibber er litt reserverte overfor fremmede. Har jeg hørt i alle fall. :P Min egen er supersosial og har alltid vært det...

Grunnen til at han er sånn trenger ikke være at han er usikker, rasen er bare litt "sær" sånn sett. Så lenge det ikke bikker over i redsel eller nervøsitet ville jeg ikke bekymret meg hvis jeg var deg. Det er greit å sette deg ned sammen med ham, men ikke begynn å dull eller gjør noe stort ut av det, bare la ham ta det i hans tempo og pass på at han bare får positive opplevelser når han treffer mennesker. :P Og han MÅ jo ikke på død og liv hilse på alle i hele verden hvis han ikke har lyst. Når de først blir ordentlig kjent med folk er de kjempehengivne, men det er ikke vanlig at de "overfaller" fremmede.

Når det gjelder hylende jenter ville jeg holdt ham unna dem til han er skikkelig trygg på unger. Hvis unger skal hilse på ham må du gi de beskjed om hvordan man oppfører seg mot en hund først. Når hylejenter kommer løpende mot min hund (det skjer ganske ofte, og han er voksen...) pleier jeg bare å gå ut i grøfta og avlede oppmerksomheten hans til de er vekk.

Velkommen til forumet forresten. :D Kjekt med flere tibbefolk.

Skrevet

Hehe, ja Tibber er noe særegent. Min bror har en 6år gammel tibbe, som er en skikkelig godgutt, han elsker folk. Det var bare så merkelig at Jesper plutselig forandret seg ovenfor fremmede, siden han elsket spesiellt eldre mennesker. Nei nei, duller gjør jeg ikke når jeg setter meg ned. Det er jo en kjent sak, om man trøster og duller kan de fort oppfatte det som "farlig" og bli mer redd.

Vanskelig å unngå at ungene hyler og springer mot han, når de allerede er på vei. Men som nevnt ber jeg de om å sette seg ned med hånden fram, og forholde seg rolig. Han er ikke like skeptisk til gutter, men jeg tror en gutt i nabolaget er mye av grunnen til det. Han har hilst på Jesper fra vi fikk han. Gøyal gutt det der, han sier alltid "jeg husker deg! Oj hvor fort han vokser". Tror han er rundt 9-10år, og skikkelig flink! Man kan tydelig se at han er vant til å hilse på fremmede hunder. Han setter seg pent ned, strekker hånden litt fram. Og sitter der mens han prater med meg. Han overfaller ikke Jesper, han lar Jesper komme til han. Slik skal det være! :D Må innrømme at jeg "bruker" denne gutten litt når det gjelder å få Jesper trygg med barn. Da jeg syns han er så flink til å hilse.

Syns det er greit å høre med hva folk tenker ang saken, for å være sikker :P

Skrevet

Det er nok bare at han begynner å få mer voksen tibbeadferd. Når de er valper er alt lek og moro, men når de blir eldre og ikke blir beskyttet av moren på samme måten må de lære å beskytte seg selv, og da blir mange tibber reserverte. Det er min teori i alle fall. :blink:

Lykke til med "ungetreningen", hvis du fortsetter med det du gjør tror jeg nok det går seg til. :lol: Ganske frustrerende å ha en valp å oppdra, og oppdage at man må "oppdra" en skokk unger i hundeskikk i tillegg. :)

Skrevet

Takk for oppmuntrende ord. Hehe ja, jeg har vell alltid tatt for gitt at folk vet hvordan de skal behandle hunder. Men med min egen så jeg jo at det ikke stemte. Kanskje fordi jeg selv er oppvokst med settere :lol: Hehe, hvem vet.

Så lenge han er en glad og frisk hund, så er jeg lykkelig sammen med han :blink:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...