Gå til innhold
Hundesonen.no

en tanke som slo meg...


Andreassen

Recommended Posts

Skrevet

Jeg var ute og gikk tur med Zep i går kveld da en syklist med en labradorlignende sak kom mot oss. Jeg tok Zep til siden og fikk han til å sitte samtidig som jeg tok et godt tak i båndet hans og gjorde rekkevidden på det minimalt. Hunden og syklisten kom nærmere, og labradoren (vet ikke om det var det, men det blir enklere å si) begynte å trekke noe enormt. Og ikke nok med det, den snerret mot oss også... Da slo tanken meg at Zep er heldig som er staffordshire bull terrier, en såkalt "kamphund", for HVIS han skulle bli angrepet i fremtiden av en hund med idioteier (altså en som ikke har kontroll på hunden sin) kan han forsvare seg til de grader. Jeg trenger ikke uroe meg for at Zep blir skadet i en eventuell konfrontasjon, for jeg vet at han kan levere VELDIG mye skade hvis han må.

Syns dere det er feil av meg å tenke slik? Zep skal bli en balansert og rolig hund som ikke opptrer agressivt mot andre, det er i hvert fall slik jeg skal oppdra han. Men det finnes jo nok av idioter som aldri skulle ha hatt hund og som ødelegger de stakkars dyrene med sin idioti. Og når en slik hund går til angrep på andre hunder syns i hvert fall JEG det er betryggende å vite at min hund kan forsvare seg, vel å merke kun hvis det er absolutt nødvendig.

Skrevet

Hej Andreassen.

Jeg synes ikke det er slemt at du tænker på den måde, det har jeg også taget mig selv i at gøre. Så længe vi er bevidste om at det at vores hunde angriber skal være absolut allersidste udvej, og helst aldrig ske. Og så længe vi gennem hele hundens liv altid lader den vide at den ikke skal tage beslutningerne, det gør vi, og samtidig giver den masser af selvtillid, og på alle tænkelige måder har kontrol over den, så kan jeg ikke se noget galt i den tanke.

Jeg synes først der er noget galt i at tænke sådan hvis man ikke gør sit ypperste for at undgå den forfærdelige situation hvor det kunne ske at vores hund ville bruge bruge tænder.

Skrevet

Jeg tenker det samme selv... Viss en hund skulle finne på å angripe Aro vet jeg at han kan forsvare seg. Iallefall til en viss grad... Akkuratt det samme som om at jeg hadde gjort mye for å få hunden vekk fra Aro viss den ikke hadde eieren sin med...

Skrevet

Syntes ikke det er teit å tenke sånn.

Chicka er ganske dominant og hun har lagt både Pitbull og Am Staff i bakken uten å blunke, så jeg tror det har litt med individet innen "kamp hundene" også.

Men Jannike merker at folk har mer respekt og tar hundene sine i bånd når hun kommer med Eldo, han som går så bra med andre hunder, men de vet jo ikke de. :lol:

Skrevet

Jeg kan skjønne hvorfor mange tenker sånn...men samtidig er det urettferdig i forhold til den andre hunden , som faktisk har vært uheldig med eier :D Det er jo faktisk ikke dens skyld at eieren ikke har lært hunden sin manerer, men den som uansett blir straffet ! Er helt enig i at det er bra at deres hunder kan forsvare seg! Men tenk da på oss som har mindre hunder som ikke kan det, og tenk om deres hun en dag reagerte på en måte dere aldri hadde opplevd før: feks. dra hele sykkelen bort og snerre mot en annen hund, og deres hund ble angrepet TIL TROSS for at dette ikka var en normal reaksjon for deres hund. Vi vet jo ikke helt hva som skjedde med den andre hunden, eller hvorfor den reagerte slik den gjorde..

Synes generelt at man ikke skal se på hunder slik, ingen hunder skal drive å snerre på andre, uansett situasjon ! (Sett bort ifra EKSTREM situasjoner da)

Og Lars, med slike kommentarer holder du liv i utrykket "kamphund" selv, tenkt på det :(

Da slo tanken meg at Zep er heldig som er staffordshire bull terrier, en såkalt "kamphund",

Om du skjønner..det blir nesten som når negre sier at ingen andre kan kalle de ni¤#%#¤re men de selv kan det. Bare en tankegang..

Men du sier også på slutten:

vel å merke kun hvis det er absolutt nødvendig.
så da skjønner jeg deg ! Men jeg synes det blir litt feil å tenke slik uansett jeg :-s

Da synes jeg det er feil at det finnes raser der ute som faktisk er istand til å gjøre slikt...VEL Å MERKE i de situasjonene hvor eier ikke gjør jobben sin :D Ingen av oss andre på gaten kan ta ansvar for de som ikke kan oppdra hunder, hvem skal da ta ansvar for de hundene som faktisk gjør skade ? :D Tror dette er grunnen til at visse raser er ulovlige, om dere skjønner... Så lenge det ikke er mulig å ha kontroll på hunde oppdragelse i hvert 1000 hjem, er det bedre at visse raser blir ulovlige, enn at skade skjer - dette er min mening, og jeg er veldig klar over at mange er uenige med meg - og vet også at VELDIG mange er enige! Så jeg er enig i å være uenig jeg hehe! Men enig i at det ikke går an å nekte alle store raser i Norge, så dette er helt klart et vanskelig tema, fordi noen av de fineste rasene består av store hunder, så misforstå meg ikke, jeg er IKKE på NOEN SOM HELST måte imot store raser, TVERT imot !!! Men kan forstå hvorfor visse raser ikke er lovlige! Så ikke det blir noen misforståelse her :D

Hilsen meg :D

Skrevet

Selve begrepet "kamphund" er en såpass viktig del av rasens historie at jeg ikke kan nekte for at han er det. Skal ikke glemme historien bak rasen, men man skal fokusere på det nesten ingen vet om de: utrolig hengivenhet og grenseløs kjærlighet mot mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser :wink:

Skrevet

Man kan jo ikke glemme opphavet og historien til en hunderase bare fordi vi syntes det er forferdelig.

Og noen hunder har i alle år blitt kallt "kamphunder" uten at det har vært negativt ment av mange, har liksom blitt et "kallenavn".

Skrevet

Okei greit nok, da skal jeg ikke la være å kalle de det lengre, sluttet med det for å ta hensyn, men så lenge de som har slike hunder mener det er det jo GREAT :D -men kan du begrunne og forklare hvordan du vet at "rasen" dekker dette:

"Skal ikke glemme historien bak rasen, men man skal fokusere på det nesten ingen vet om de: utrolig hengivenhet og grenseløs kjærlighet mot mennesker, FAKTISK MER ENN DE FLESTE ANDRE RASER"

Bare lurer på hvordan du måler dette :( Interessant !

Skrevet

Hva synes dere andre da ? Er dere enige i at "kamphunder" er mer hengivene og gir mer grenseløs kjærlighet til mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser ???

Jeg er ikke enig ! Tror dette veies opp mot hund til hund, og ikke kan sies generelt om raser !

Skrevet

og for å uttale seg om dette syns jeg folk bør ha:

- lest mye om hundene

- opplevd minst 2 "kamphunder" med normale eiere på nært hold

- en mening som ikke er basert på "fakta" fra aviser som dagbladet og vg

Skrevet

For å uttale seg om hva ? Om "kamphunden" er mer mer hengivene og gir mer grenseløs kjærlighet til mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser ? Det er DET vi prater om her nå!

Og for at du skal kunne måle det du sier om at denne rasen er mer hengivene og gir mer grenseløs kjærlighet til mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser - må jo du ha hatt nærkontakt med de fleste andre raser da :( Ikke kaste stein i glasshus vennen hehe...

Vil bare vite hvordan du måler dette jeg :D

Skrevet

JEG måler det ved å sammenligne hvor mange andre hunder jeg har møtt som vil slikke meg i ansiktet, sitte inntil meg og gjør hva som helst for å få et vennlig klapp på hodet. UTEN å kjenne meg fra før vel å merke. Hittils har jeg møtt 3 stk... Hvilken rase? Staffordshire bull terrier selvsagt. Sånn måler jeg det :(

Skrevet

Hei, henger meg på her jeg!

Jeg kjenner endel amstaffer, og det du sier at disse "kamphundene" er mer hengivne enn andre hunder, det synes jeg er helt teit av deg å si...

Kjærsten min hadde en amstaff for noen år tilbake, og flere kamerater av meg har amstaffer, og jeg kan IKKE si at de er mer hengivne til eieren sin enn andre raser. Nå har vi en chinese crested og etter min mening er HAN mer hengiven enn amstaffen han hadde.

Det har ingen ting å si hvilken rase som er mer hengiven enn andre, tror det kommer ann på selve hundens personlighet rett og slett.

Enhver hund hadde nok beskyttet eieren sin hvis han/hun hadde vært i fare, uansett rase og størrelse.

Og det at du betegner din egen hund som "kamphund" er bare dumt, de har kanskje blitt brukt som kamphunder for mange år siden, men det har shar pei også, blir den betegnet som kamphund kanskje... [-X

Du er bare med på å stemple staffene, amstaffene og pittbullene som noe de ikke er lenger, og på grunn av mange sier at de er kamphunder og for at folk som ikke burdde ha dem har fått dem og misbrukt dem, har de blitt forbudt. Har møtt mange mennesker som har en helt feil oppfatning av disse rasene.

Skrevet

Kjærsten min hadde en amstaff for noen år tilbake, og flere kamerater av meg har amstaffer, og jeg kan IKKE si at de er mer hengivne til eieren sin enn andre raser. Nå har vi en chinese crested og etter min mening er HAN mer hengiven enn amstaffen han hadde.

Siden du sier kamerater regner jeg da med at det var bare unge menn som hadde disse hundene. Og de valgte vel ikke akkurat den rasen fordi de ville ha en hengiven kamerat som ville sove i fanget eller helst bare ligge sammens med dem i sofaen og se på fjernsyn?

Og det at du betegner din egen hund som "kamphund" er bare dumt, de har kanskje blitt brukt som kamphunder for mange år siden, men det har shar pei også, blir den betegnet som kamphund kanskje... [-X  

Du er bare med på å stemple staffene, amstaffene og pittbullene som noe de ikke er lenger, og på grunn av mange sier at de er kamphunder og for at folk som ikke burdde ha dem har fått dem og misbrukt dem, har de blitt forbudt. Har møtt mange mennesker som har en helt feil oppfatning av disse rasene.

Så jeg skal bare late som det aldri har skjedd da? I motsetning til hva du tydeligvis tror er jeg interessert i historien bak disse herlige hundene for å kunne opplyse alle jeg møter som vil vite mer om dem så godt som mulig. Kun noen få individer kom faktisk så langt som til kampringen, og de som ikke var egnet til dette ble "bare" familiehunder osv. Merkelig nok viste de en hengivenhet ovenfor mennesker som stod i sterk kontrast til den hensikt de ble avlet frem til.

Og for å opplyse nye medlemmer: så fort jeg får muligheten til det skal jeg ha en Chihuahua. Og flere staffer. Så jeg har ikke anskaffet meg Staffordshire bull terrier for å tøffe meg med en "farlig" hund.

Skrevet
Siden du sier kamerater regner jeg da med at det var bare unge menn som hadde disse hundene. Og de valgte vel ikke akkurat den rasen fordi de ville ha en hengiven kamerat som ville sove i fanget eller helst bare ligge sammens med dem i sofaen og se på fjernsyn?  

Nå ser jeg at du er 20 år, så det vil jo si at jeg, og mine kamerater er noen år eldre enn deg... så da kan jo jeg spørre deg om hvorfor du ville ha en slik hund...

De jeg kjenner som har disse hundene tar godt vare på dem, noen av dem er faktisk voksne mennesker med familie! Så da skal vel ikke du uttale deg om ting du ikke vet...

Og en ting til staffene er ikke akkurat de som blir sett på som "kamphunder", det er vel amstaffene og pittbullene som blir sett på som det!

Skrevet

jeg var først ute etter en Mops, men så leste jeg mer om denne rasen og fant ut at den var utsatt for øyesykdommer/skader og hudproblemer samt komplikasjoner med luftgangene. Så jeg slo fra meg den idéen og gikk til naboen min (jente på 27) for å spørre henne om hundehold generelt. Og hun har en staffebull hun også, en hund jeg var litt smånervøs for siden jeg opplevde henne som voldsom, men dette var pga. min manglende kjennskap til rasen. Etter å ha snakket med naboen en stund og samtidig hatt et nydelig staffehode i fanget som tittet opp på meg med store øyne og ville bli klødd på magen så fort jeg tittet ned ble jeg forelsket i rasen. Det, i tillegg til at oppdretter bor 10 minutter unna meg (og er en knakende hyggelig kar med et stort kontaktnett i staffemiljøet samt mye kunnskap om rasen) var spikeren i kista for min del. Så jeg var faktisk redd for disse hundene på en måte, helt til jeg fant ut mer om de og opplevde hvor sosiale de er. Så der har du grunnen til at jeg elsker staffer, og alle andre dyr for den sakens skyld.

Men du kan spare deg for å dra inn alder som noe måleinstrument for oppførsel/kunnskap osv. Dette forumet er veldig trivelig å være på, og hvis du skal begynne å spre slik møkkakultur rundt deg håper jeg du forlater oss.

Skrevet
Men du kan spare deg for å dra inn alder som noe måleinstrument for oppførsel/kunnskap osv. Dette forumet er veldig trivelig å være på, og hvis du skal begynne å spre slik møkkakultur rundt deg håper jeg du forlater oss.

Nå var det ikke jeg som nevnte noe med alder først...men det for være det samme! Blir for teit!

Skrevet

nevnte jeg brukere på forumet kanskje?! Jeg bare sier det som alle vet, "problemet" med amstaff, pitbull og staffebull er at menn, gjerne i 20-årene, skaffer seg slike hunder for å se så tøffe ut som mulig.

Skrevet
Jeg var ute og gikk tur med Zep i går kveld da en syklist med en labradorlignende sak kom mot oss. Jeg tok Zep til siden og fikk han til å sitte samtidig som jeg tok et godt tak i båndet hans og gjorde rekkevidden på det minimalt. Hunden og syklisten kom nærmere, og labradoren (vet ikke om det var det, men det blir enklere å si) begynte å trekke noe enormt. Og ikke nok med det, den snerret mot oss også...

hmmm. Jo skjønner jo litt hvordan du tenker. Som du skrev her at dere vare ute og gikk på kvelden. Jeg har vært borti mange hunder, selv han blandings hunden vi har, kan føle seg litt utrygge på kvelds tid ,når den ser noe men er ikke helt sikker på hva det er.. og da resier de bust og knurrer.

Nå var jo ikke jeg i din situasjon så jeg kan jo ikke si noe sånn på det da.

Og min mening da. Uansett om en eier kommer med hunden si og den angriper hunden din da. Skal man prøve og skille di ikke bare la den få forsette for man vet aldri om fortiden til den andre hunden, kanskje den er blitt angrepet av hann hunder når den var mindre. eller noe slikt.

Hvis de lar hunden din forsette til de grader blir jo du like dårlig hunde eier som den andre. Hvis du skjønner litt hva jeg mener!

Skrevet

... såklart jeg skal prøve å skille dem. Tror dere jeg er idiot? Poenget mitt er at selv om Zep er liten kan han forsvare seg bedre enn si f.eks en Dachshund. Og et er betryggende å vite for meg.

Skrevet

Lars, jeg tror Linn mere mente at dersom man bare står og ser på og lar de holde på pga. at man vet at sin hund er "kamphund" og vinner, er det også feil, og på den måten blir man like dårlig som den andre eieren. Grunnen til at vi reagerer er fordi i din tråd virket det litt som at du tok denne: "så lenge jeg vet at min hund klarer seg...."

Nå vet vi jo hva du mente, men du spurte i tråden din hva vi andre synes, og da må du også tåle at noen er delvis uenig med deg. Fordi ingen som var helt uenig med deg her, kun delvis, iallefall jeg !

Så håper du skjønnte hva Linn mente, og også oss andre :(

Skrevet

jo, ja, kanskje :wink:

ville bare frem til at hvis Zep skulle bli angripet, noe jeg selvsagt håper aldri skjer og vil gjøre alt for å unngå, bør jeg først og fremst uroe meg for å få skilt dem, ikke om Zep blir skadet osv. Jeg vet at Zep klarer seg, alt jeg bør fokusere på er å få bort den andre hunden... See? :(

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...