Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det noen Manchester Terrier eiere her inne?


Champagneria

Recommended Posts

Da vi var i gang med vurdering av hunderaser for et år tilbake, var manchester terrier en av topp 3. Litt rar kombo kanskje, men vi sto igjen med Golden retriver, Berner og Manchester terrier. Vi har endt på berner :blink:

Dette er ikke noe valg jeg angrer på, men i ettertid har jeg lagt merke til at det ikke er så mange Manchester der ute? Noen her inne som eier en?

Av nysgjerrighet for hva vi kunne fått; hvordan er hverdagen med en Manchester? :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke en, men har blitt kjent med flere de siste årene. Manchester-miljøet på østlandet er ganske stort aktivt, men kanskje litt tett. De er å se i rally-lydighetsmiljøet og noe agility, og såklart utstilling.

MT blir jo en ganske stor kontrast til berneren... jeg liker begge rasene, og vurderte mt selv da jeg skulle ha hund. Jeg ble frarådet det, men endte opp med dsg, som ikke er helt ulik.

MT er en terrier, en livlig og kjapp rottejeger. De har sterkt jaktinstinkt og er utrolig raske, og de elsker å løpe mye og leke jaktleker. Likevel er de utrolig kosete, og kryper gjerne under pleddet sammen med deg. De er jo varmekjære, pelsen tar ikke så mye kulde, så en genser eller et godt dekken er påkrevd om vinteren. Der har nok berneren en fordel. :blink:

Sånn i kontrast til berneren (i voksen alder, unghunder kan jo være så mangt) er mt mer aktiv i kroppen, de beveger seg mer og raskere. De kan være litt skarpere. Begge er jo vakthunder, men jeg vil si at mt bjeffer mer, spesielt hvis det er flere hunder sammen. Av det inntrykket jeg har av berneren, så vil mt løpe fram og tilbake og i sirkler rundt deg, der en berner vil lunte rundt med nesen i bakken. Stasjonære bli-øvelser er kjeeeeedelig, men alt som har med fart og hopping å gjøre er kult. Null pelsstell er såklart en fordel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Vår familiehund på snart 9 år er en manchester. På mange måter er hun en fantastisk hund med massevis av elskelige, litt sære påfunn. Samtidig er hun litt mindre kjekk i mange situasjoner, sannsynligvis mest pga dårlig arbeid fra vår side i oppveksten. Hun vokter og derfor bjeffer hun en del, hun er ofte ikke glad i fremmede (men tør opp etterhvert, spesielt hvis der er mat involvert)og har litt separasjonsangst. Mange av problemene hennes bunner nok i rasetrekk som kunne vært dempet hvis hun hadde fått en bedre oppdragelse og sosialisering som liten. Men hun har blitt mykere med årene. Hun er med på alt og elsker å gå tur, men dropper det gjerne og blir innendørs hvis det regner vannrett :wub: Overfor oss i familien og spesielt utvalgte andre er hun veldig hengiven. Også er hun veldig pen :blink:

Jeg vil ikke ha denne rasen som min første egne hund, men kommer garantert til å ha rasen senere, når jeg har fått litt mer erfaring. Men altså, mitt inntrykk er av bare ett individ med litt tvilsom oppdragelse, så alle er nok ikke sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...