Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det noen Manchester Terrier eiere her inne?


Champagneria

Recommended Posts

Da vi var i gang med vurdering av hunderaser for et år tilbake, var manchester terrier en av topp 3. Litt rar kombo kanskje, men vi sto igjen med Golden retriver, Berner og Manchester terrier. Vi har endt på berner :blink:

Dette er ikke noe valg jeg angrer på, men i ettertid har jeg lagt merke til at det ikke er så mange Manchester der ute? Noen her inne som eier en?

Av nysgjerrighet for hva vi kunne fått; hvordan er hverdagen med en Manchester? :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke en, men har blitt kjent med flere de siste årene. Manchester-miljøet på østlandet er ganske stort aktivt, men kanskje litt tett. De er å se i rally-lydighetsmiljøet og noe agility, og såklart utstilling.

MT blir jo en ganske stor kontrast til berneren... jeg liker begge rasene, og vurderte mt selv da jeg skulle ha hund. Jeg ble frarådet det, men endte opp med dsg, som ikke er helt ulik.

MT er en terrier, en livlig og kjapp rottejeger. De har sterkt jaktinstinkt og er utrolig raske, og de elsker å løpe mye og leke jaktleker. Likevel er de utrolig kosete, og kryper gjerne under pleddet sammen med deg. De er jo varmekjære, pelsen tar ikke så mye kulde, så en genser eller et godt dekken er påkrevd om vinteren. Der har nok berneren en fordel. :blink:

Sånn i kontrast til berneren (i voksen alder, unghunder kan jo være så mangt) er mt mer aktiv i kroppen, de beveger seg mer og raskere. De kan være litt skarpere. Begge er jo vakthunder, men jeg vil si at mt bjeffer mer, spesielt hvis det er flere hunder sammen. Av det inntrykket jeg har av berneren, så vil mt løpe fram og tilbake og i sirkler rundt deg, der en berner vil lunte rundt med nesen i bakken. Stasjonære bli-øvelser er kjeeeeedelig, men alt som har med fart og hopping å gjøre er kult. Null pelsstell er såklart en fordel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Vår familiehund på snart 9 år er en manchester. På mange måter er hun en fantastisk hund med massevis av elskelige, litt sære påfunn. Samtidig er hun litt mindre kjekk i mange situasjoner, sannsynligvis mest pga dårlig arbeid fra vår side i oppveksten. Hun vokter og derfor bjeffer hun en del, hun er ofte ikke glad i fremmede (men tør opp etterhvert, spesielt hvis der er mat involvert)og har litt separasjonsangst. Mange av problemene hennes bunner nok i rasetrekk som kunne vært dempet hvis hun hadde fått en bedre oppdragelse og sosialisering som liten. Men hun har blitt mykere med årene. Hun er med på alt og elsker å gå tur, men dropper det gjerne og blir innendørs hvis det regner vannrett :wub: Overfor oss i familien og spesielt utvalgte andre er hun veldig hengiven. Også er hun veldig pen :blink:

Jeg vil ikke ha denne rasen som min første egne hund, men kommer garantert til å ha rasen senere, når jeg har fått litt mer erfaring. Men altså, mitt inntrykk er av bare ett individ med litt tvilsom oppdragelse, så alle er nok ikke sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...