Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det noen Manchester Terrier eiere her inne?


Champagneria

Recommended Posts

Da vi var i gang med vurdering av hunderaser for et år tilbake, var manchester terrier en av topp 3. Litt rar kombo kanskje, men vi sto igjen med Golden retriver, Berner og Manchester terrier. Vi har endt på berner :blink:

Dette er ikke noe valg jeg angrer på, men i ettertid har jeg lagt merke til at det ikke er så mange Manchester der ute? Noen her inne som eier en?

Av nysgjerrighet for hva vi kunne fått; hvordan er hverdagen med en Manchester? :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke en, men har blitt kjent med flere de siste årene. Manchester-miljøet på østlandet er ganske stort aktivt, men kanskje litt tett. De er å se i rally-lydighetsmiljøet og noe agility, og såklart utstilling.

MT blir jo en ganske stor kontrast til berneren... jeg liker begge rasene, og vurderte mt selv da jeg skulle ha hund. Jeg ble frarådet det, men endte opp med dsg, som ikke er helt ulik.

MT er en terrier, en livlig og kjapp rottejeger. De har sterkt jaktinstinkt og er utrolig raske, og de elsker å løpe mye og leke jaktleker. Likevel er de utrolig kosete, og kryper gjerne under pleddet sammen med deg. De er jo varmekjære, pelsen tar ikke så mye kulde, så en genser eller et godt dekken er påkrevd om vinteren. Der har nok berneren en fordel. :blink:

Sånn i kontrast til berneren (i voksen alder, unghunder kan jo være så mangt) er mt mer aktiv i kroppen, de beveger seg mer og raskere. De kan være litt skarpere. Begge er jo vakthunder, men jeg vil si at mt bjeffer mer, spesielt hvis det er flere hunder sammen. Av det inntrykket jeg har av berneren, så vil mt løpe fram og tilbake og i sirkler rundt deg, der en berner vil lunte rundt med nesen i bakken. Stasjonære bli-øvelser er kjeeeeedelig, men alt som har med fart og hopping å gjøre er kult. Null pelsstell er såklart en fordel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Vår familiehund på snart 9 år er en manchester. På mange måter er hun en fantastisk hund med massevis av elskelige, litt sære påfunn. Samtidig er hun litt mindre kjekk i mange situasjoner, sannsynligvis mest pga dårlig arbeid fra vår side i oppveksten. Hun vokter og derfor bjeffer hun en del, hun er ofte ikke glad i fremmede (men tør opp etterhvert, spesielt hvis der er mat involvert)og har litt separasjonsangst. Mange av problemene hennes bunner nok i rasetrekk som kunne vært dempet hvis hun hadde fått en bedre oppdragelse og sosialisering som liten. Men hun har blitt mykere med årene. Hun er med på alt og elsker å gå tur, men dropper det gjerne og blir innendørs hvis det regner vannrett :wub: Overfor oss i familien og spesielt utvalgte andre er hun veldig hengiven. Også er hun veldig pen :blink:

Jeg vil ikke ha denne rasen som min første egne hund, men kommer garantert til å ha rasen senere, når jeg har fått litt mer erfaring. Men altså, mitt inntrykk er av bare ett individ med litt tvilsom oppdragelse, så alle er nok ikke sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...