Kjemi med din hund?

[Gjest]

Interessant diskusjon...

Jeg har ikke opplevd det selv, men tror mamma opplevde å ikke få så god kjemi til Bearded Collien vi hadde. Den første hunden vår var en berner, en fantastisk 'overgår selv Lassie' hund. Da hun døde tenkte foreldrene mine at det ville være urettferdig at neste hund også skulle være en berner og kanskje hele tiden bli sammenlignet med første hunden. Så de byttet rase.

Men der bernern var matvrak, rynket beardisen på nesen og gikk. Der bernern bare ville være med flokken og kosemoseoverdose - fikk beardisen nok og gikk å la seg på ett rom i fred. Bernern brydde seg bare om flokken sin, mens beardisen elsket absolutt alle vi møtte... Så det ble ikke helt det samme å ha hund lenger som det de følte at det var å ha en Berner, og derfor kom hund nr to i hus ganske fort.

Tror nok det var det beste for alle parter. Heldigvis hadde vi barna (jeg og søstern min var blitt litt eldre) like god kjemi til begge hundene så beardisen fikk alt hun trengte altså. Men da jeg flyttet ut og tok henne med meg, kom hun enda mer til sin rett og fikk være hovedpersonen. Det stortrivdes hun med, og var vi hjemme på besøk passet hun på meg som en smed for å være sikker på å få bli med meg igjen. Tror det kan tyde på at også hundene har det bedre hos en eier de har god kjemi med ?

[Guest 2ne]

Jeg sier IKKE at de av dere som mangler denne kjemien det er snakk om IKKE er glade i hundene deres. Om det leses slik så er jeg lei for det og det var ikke meningen! Om man ønsker å lese ting i feil mening, så vær så god, men det var absolutt ikke slik det var ment overhodet! Altså, jeg tviler IKKE på at dere IKKE er glade i hundene deres!

Jeg er ett enkelt menneske og det var en grunn til at tenkemannen ble parkert under der. Jeg skrev det som var tanker hos meg, og slik jeg oppfatter ting

Jeg siterte deg, men svaret var ikke bare rettet mot ditt innlegg, jeg kunne like gjerne sitert Lagrange på dette, f.eks:

Så for meg er kjemi det at man "fungerer sammen" - noe vi absolutt gjør nå - og det blir bare bedre å bedre. Ifht. å like / ikke like en hund så har det aldri vært et tema for meg, ingen hunder jeg "ikke fungerer med". Aldri opplevd det. Tror jeg er litt som Labbis på det feltet - jeg får forme og "lage" hunden jeg vil ha, ergo vil kjemien vokse jo eldre hunden blir.

Så mye som jeg forstår hva andre sier om at det "er der fra starten av" - tror jeg det gjelder i større grad for folk som leter etter en reinspikka brukshund eller av en eller annen grunn har forventninger til hunden (trenger ikke være konkuransserettet). Kanskje det også / heller gjelder hunderaser med en viss forventning til førbarhet, og at man på den måten "forventer seg samarbeid" og dermed ser fra dag 1 hvem som er på nett med deg og de som ikke er på nett med deg. For meg var en valp bare en valp - en framtidig kompis. Jeg forventet ikke noe annet enn at den skulle være en hund.

For ja, det har noe med å "fungere sammen" å gjøre, men med den lille "ekstra"-greia. Jeg veit ikke om det kan forklares, jeg

Når Dina bodde hos Belgerpia, så ble jeg aldri kjent med henne, fordi hun var anonym (ikke hennes feil det, hun var omringet av hunder som gjorde mye ut av seg). Jeg syns hun var pen, men litt dum, som det heter i sangen, og hun var aldri noen hund jeg så for meg at jeg kom til å bry meg om på noen måte - hun var der, thats it.

Jeg hadde problemer med Zarten - som jeg forøvrig hadde fin kjemi med, til tross for at han var den største drittbikkja jeg har kjent.. Han var MIN drittbikkje, liksom. Belgerpia skulle ha han for meg en stund i håp om å få brutt et mønster han og jeg hadde, og som gjentjeneste så skulle Dina bo hos meg i mens. Jeg var hellig overbevist om at jeg kom til å levere henne tilbake, jeg liker ikke pen, men litt dum-hunder (ikke mennesker heller, forresten). Så kom hun, og hun bare grodde fast. Jeg var ikke klar over det engang før Belgerpia sa jeg kunne levere henne tilbake igjen, men tanken på at Dina ikke skulle være en del av min hverdag lenger, føltes usannsynlig latterlig ut, selvsagt skulle hun ikke leveres tilbake igjen, hun tilhørte jo meg. Eller jeg henne, alt ettersom hvem av oss dere spør.

Det er ikke pga hennes fantastiske bruksegenskaper, eller fordi hun vinner på utstilling. Det er fordi jeg kan ligge på sofaen og tenke at nå er jeg litt lei meg, så kommer hun og legger seg inntil meg så jeg kan få litt pelsterapi. Fordi at når jeg tenker at det hadde vært godt å lufte seg en tur, så spretter hun opp og er klar. Fordi vi har en forbindelse som bare er der.. Høres sikkert svulstig ut, men det får bare være.

Emma og jeg burde følt denne tilhørligheten, jeg har kjent henne - bokstavelig talt - fra hun tok sitt første åndedrag, hun ble født mellom beina mine, og inntil jeg solgte henne kunne jeg telle på en hånd hvor mange dager vi hadde vært fra hverandre. Og hadde (denne typen) kjemi hatt noe med fornuft å gjøre, så hadde jeg solgt både Dina og Nora - jeg solgte Em fordi jeg ønsket meg en hund jeg kunne konkurrere i bruks med, hvor hunden ikke var bremsen, og det er ingen av de to som kommer høyere enn B i bruks.. Men de er mine hunder, jeg kan ikke se for meg at de bor noe annet sted, eller livet mitt uten akkurat disse to. De er Hunder, der alle andre er bare bikkjer..

Bare for å ha presisert det, det var ingen lett avgjørelse å ta å selge Emma. Jeg prøvde virkelig å få det forholdet jeg ønsket at vi hadde med henne, hun ER en skjønn hund, og jeg hadde dårlig samvittighet for å være så egoistisk lenge. Men jeg møtte Em og den nye eieren hennes på NKK Trondheim i fjor, og det var ingen tvil om at Em mente at hun tilhørte hos Lill - hun var rett nok glade for å se oss, men hun var hele tiden fokusert på Lill og døtrene hennes. Det letta samvittigheten min (ikke misforstå, det var en egoistisk avgjørelse å ta), for vi var ikke i tvil om at Emma hadde kommet hjem etter det. De hadde den kjemien jeg savnet.

EDIT:

Tror det kan tyde på at også hundene har det bedre hos en eier de har god kjemi med ?

Ja, jeg føler det sånn ihvertfall. Jeg veit at Dina hadde det godt når hun bodde hos Belgerpia, men hun har det bedre hos meg. Jeg veit at Em hadde det godt når hun bodde hos meg, men hun har det bedre hos Lill. Det er en toveis-ting..

[Carina]

Så når vi skraper av beinet her; snakker vi rundt grøten og prøver å pakke inn om vi liker hunden eller ei? For om jeg nå tar det Caranthir og Huldra sier rent bokstavlig så sier de jo at de ikke liker hunden? Hvilket er en helt ok følelse.

Nope. Som jeg sa tidligere, jeg føler jo at jeg burde ha kjemi med Zoffis. Hun er en superglad hund, hun liker å trene, hun tar ting fort. Hun er et lite naturtalent i feks spor da hun alltid har vært kjempeflink å ha på nesa. Jeg synes hun er en kjempeflott hund jeg.

Så for meg er kjemi det at man "fungerer sammen" - noe vi absolutt gjør nå - og det blir bare bedre å bedre. Ifht. å like / ikke like en hund så har det aldri vært et tema for meg, ingen hunder jeg "ikke fungerer med". Aldri opplevd det. Tror jeg er litt som Labbis på det feltet - jeg får forme og "lage" hunden jeg vil ha, ergo vil kjemien vokse jo eldre hunden blir.

Jeg hadde som sagt heller aldri opplevd dette til tross for alle de forskjellige hundene og rasene jeg har holdt på med siden jeg var liten. Jeg har alltid følt en kjemi med alle hundene jeg har holdt på med, derfor falt det meg ikke inn at noe sånt skulle skje, til og med med min egen hund.

Så mye som jeg forstår hva andre sier om at det "er der fra starten av" - tror jeg det gjelder i større grad for folk som leter etter en reinspikka brukshund eller av en eller annen grunn har forventninger til hunden (trenger ikke være konkuransserettet). Kanskje det også / heller gjelder hunderaser med en viss forventning til førbarhet, og at man på den måten "forventer seg samarbeid" og dermed ser fra dag 1 hvem som er på nett med deg og de som ikke er på nett med deg. For meg var en valp bare en valp - en framtidig kompis. Jeg forventet ikke noe annet enn at den skulle være en hund.

Det tror ikke jeg. Jeg var veldig interessert i å trene hund da jeg kjøpte den tidligere nevnte pointeren. Jeg kjøpte faktisk han for å trene lydighet og agility. Selv om hunden overhodet ikke dugde til noen av delene, har vi to alltid hatt kjempegod kjemi. Eneste grunnen til at han ble igjen hos eksen var fordi at der får han jakte, det hadde han ikke fått hos meg. Jeg savner han hver eneste dag, og for å høres skikkelig teit ut så er det nesten som en bitteliten del av meg ble borte da jeg ikke tok han med meg.

**

Jeg tror at dette er noe folk må oppleve for å forstå, iallefall måtte jeg det. Jeg syntes også alt dette hørtes litt merkelig ut første gangen Huldra skrev om det, for noe sånt hadde jeg som sagt ikke opplevd til tross for alle de forskjellige hundene jeg hadde vært borti. Det har ikke noe med om hunden passer til det den er tenkt, for det gjør Zofia i aller høyeste grad, mens andre hunder jeg har holdt på med aldeles ikke har gjort det og vi har allikevel hatt kjempegod kjemi.

[Emilie]

Kjemi ja, det er noe jeg i hvert fall ikke har med alle hunder, det betyr likevel ikke at jeg ikke er glad i de ulike personlighetene rundt meg. Før jeg fikk egen hund hadde jeg masse lånehunder hjemme i perioder, og det er helt klart noen som har satt tydeligere spor enn andre - uavhengig av alder, rase og kjønn. Blant annet har jeg en flat, en bc/collieblanding, en sankt bernhard og en schäfer jeg aldri vil glemme.

Venus er en hund jeg har kjemi med, definitivt, og den har vært der fra dag en, uten at jeg har tenkt over det en eneste gang. Jeg tror jeg har gjort meg like avhengig av henne som hun har gjort seg av meg. Det er nesten litt skremmende Jeg føler meg naken uten henne i nærheten. Jeg leser henne som en åpen bok og motsatt, og det at hun begynner å dra på årene er noe jeg ikke orker å tenke på en gang.

Major er også en hund jeg har kjemi med, han er bare stor, dum og deilig Men han er ikke som Venus, han er mer en hund-hund, selv om han er god som gull. Major kom hit da han var litt over syv måneder, så kjemien er noe vi har bygget opp etter hvert, men jeg har ikke angret en dag på at jeg dro med meg denne karen i hus.

Gobben var en hund jeg hadde i mitt eie ett år, og jeg kan ikke si annet at han var en god og snill border collie, det var lett å la seg sjarmere av, men den store kjemien? Nope, den var der aldri. Ikke mellom han og meg.

Øvrige schäfere, Nico og Sonja, som også har satt tydelige spor i livet mitt, er to hunder jeg har hatt veldig god kjemi med. Det var vel også derfor de ble så viktige deler av hverdagen min, i sin tid.

[Aya]

For meg er kjemi det samme som kjemi mellom mennesker, og det handler egentlig ikke om hvor godt jeg liker en person eller ikke. Jeg har flere bekjente som jeg synes er flotte mennesker; snille, hyggelige, høflige, morsomme og så videre, men det føles liksom som vi er på hvert vårt parallelle togbanespor; vi fyker avgårde ved siden av hverandre, ikke sammen. Vi kommer liksom aldri på samme skinnegang, kommunikasjonen fungerer ikke optimalt, vi snakker "forbi" hverandre, som om vi ikke helt snakker samme språk. Allikevel kan jeg like personen, og synes at det er ordentlig leit at vi ikke klarer å "møtes". Det trenger jo ikke være så tydelig som dette heller!

[Djervekvinnen]

For meg er kjemi det samme som kjemi mellom mennesker, og det handler egentlig ikke om hvor godt jeg liker en person eller ikke. Jeg har flere bekjente som jeg synes er flotte mennesker; snille, hyggelige, høflige, morsomme og så videre, men det føles liksom som vi er på hvert vårt parallelle togbanespor; vi fyker avgårde ved siden av hverandre, ikke sammen. Vi kommer liksom aldri på samme skinnegang, kommunikasjonen fungerer ikke optimalt, vi snakker "forbi" hverandre, som om vi ikke helt snakker samme språk. Allikevel kan jeg like personen, og synes at det er ordentlig leit at vi ikke klarer å "møtes". Det trenger jo ikke være så tydelig som dette heller!

Enig! Føler det sånn også. Jeg har best kjemi med de som ligner mest på meg selv egentlig (ihvertfall på noen områder), og tror det samme er med hunder. De skal ligne litt meg i "gemyttet", på en måte, for at det skal bli orntlig match. (og det kan ha litt med rase også å gjøre, ihvertfall etter mine erfaringer. Selvsagt kan man finne et helt spesiellt individ av en rase som på det generell plan ikke matcher sånn optimalt, men det er vel heller sjeldent.)

[Margrete]

Jeg tror at dette er noe folk må oppleve for å forstå, iallefall måtte jeg det. Jeg syntes også alt dette hørtes litt merkelig ut første gangen Huldra skrev om det, for noe sånt hadde jeg som sagt ikke opplevd til tross for alle de forskjellige hundene jeg hadde vært borti. Det har ikke noe med om hunden passer til det den er tenkt, for det gjør Zofia i aller høyeste grad, mens andre hunder jeg har holdt på med aldeles ikke har gjort det og vi har allikevel hatt kjempegod kjemi.

Der tror jeg du er inne på noe! For vi som absolutt ikke forstår dette, har kanskje aldri opplevd det så sterkt som du har med Zofia eller Huldra med Ayni.

[Papillon]

Kan kjemien variere fra dag til dag?

Noen ganger (som i dag) er jeg og Frøken IKKE på nett med hverandre, omtrent alt er negativt og hun er bare slapp og vil ingenting.. Det er så rart, fordi det er jo ikke alltid det er sånn og da fungerer ting kjempebra!

[Djervekvinnen]

Ja for min del går det opp og ned. Ikke alle dager jeg er like glad i ho

Nitro derimot har jeg alltid bra kjemi med, selv når han er teit og vanskelig

[Nirm]

Kjemi for meg er "det lille ekstra" man har med en hund. Og det trenger ikke å være at den er super i den hundesporten man vil drive med, flott å trene med, veloppdratt i hverdagen, formet som man vil (= oppdragelse i mine øyne) etc. Men en følelse av at det er noe mer enn bare et godt forhold til en hund. Og siden flere har denne kjemien allerede fra hundene er små valper (før levering), så kommer jo oppdragelse utenfor dette. Få av oss oppdrar hundene fra dag en, men fra uke 8. Da burde jo 2ne hatt knallkjemi med Emma sånn sett, siden hun vel var med fra starten av på henne.

Men ja. Mange må nok oppleve dette, for å forstå dette. Men jeg trur ikke det er så stor forskjell på kjemi mellom mennesker og hunder. Dvs at noen har man det med, mens andre ikke. Noen mennesker har man denne kjemien med fra starten av (nødvendigvis ikke forelskelse, men vennskap også), andre så har man det ikke med. Selv om man liker vedkommende godt, og er gode venner.

[Gjest]

**

Nja... På en måte skjønner jeg hva du sier, men på den andre siden tror jeg det igjen har med hva man velger å legge i "kjemi". Og som det viser seg ut i fra tråden så er det vanskelig å definere det. Men at det må oppleves er nok et godt poeng!

[Bambi]

kjemi' -en (fra gr) vitenskapen om grunnstoffene og deres forbindelse med hverandre studere k- / organisk og uorganisk k- / overf: (udefinerbare) psykologiske faktorer som avgjør hvor godt visse mennesker går sammen de var svært ulike, men k-en stemte

Sier ordbok.no om ordet "Kjemi"

[TonjeM]

Så når vi skraper av beinet her; snakker vi rundt grøten og prøver å pakke inn om vi liker hunden eller ei? For om jeg nå tar det Caranthir og Huldra sier rent bokstavlig så sier de jo at de ikke liker hunden? Hvilket er en helt ok følelse.

Er "kjemi" en følelse som er i kroppen til den enkelte? Altså en følelse som er vanskelig å beskrive og som er individuel? Kan man like en hund selv om man ikke har "kjemi"?

Jeg tror faktisk ikke at jeg forstår hva dere prater om. Så jeg må vel konkludere med at nei, jeg forstår ikke hva dere mener med kjemi. At dere kan tenke på å omplassere en hund fordi kjemien ikke er der er merkelig for meg. Jeg kritiserer ikke dere som skriver dette, jeg skjønner det bare ikke.

Føyer meg til pappskalle-gjengen her jeg.

Hvis det ikke er en omskriving av "hvor godt man liker den enkelte hunden" så har det kanskje med gjensidig kontakt å gjøre? Siden det er det som går igjen og går igjen i beskrivelsene her - gjensidig kontakt - og at hunden svarer deg.. Men det er tydeligvis et utydelig begrep - Jeanette forteller om Blaze som hun ikke likte før Blaze var ca 9 måneder, 2ne "følte" Norris med en gang men fikk aldri noen kjemi med lille Em osv

Min basenji er nok den hunden jeg har elsket mest av alle hundene jeg har hatt - og jeg har elsket alle hundene mine - hver eneste en. Men basenjien, ingen hund er så morsom å se på som henne, ingen hund så artig å trene, ingen hund så god å ta på eller å bli hilst velkommen hjem av - jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det når hun en dag må reise til regnbuen, og når jeg blir gammel og senil, så er jeg rimlig sikker på at hun kommer å være en av de mest dominerende "personlighetene" i mine villfarelser. Men har jeg noen "kjemi" med henne? Det er jeg ikke sikker på. Vi er ikke "2 sjeler en tanke" på noen som helst måte men jeg kan forutsi hennes adferd til en viss grad akkurat som hun kan forutsi min, men slik er det vel med de aller fleste hunder?

Så da lurer jeg på, er det slik at man kanskje ikke kan ha kjemi med de mer selvstendige hunderasene?

Kjemi for meg er når man føler man er på bølgelengde, at man kan snakke greit sammen, forstå hverandre osv. Man trenger ikke oppnå de største tingene, men bare at det føles greit ut å være sammen med vedkommende. Dette gjelder både mennesker og hunder (og andre dyr). Det finnes feks en på jobben min som jeg overhodet ikke får kjemi med; vi finner ingenting å snakke om, vi misforstår hverandre og det blir ofte pinlige pauser. Sånn er det ikke når vi snakker med andre, men sånn er det oss imellom.

Nei, jeg synes ikke hunder og mennesker kan sammenliknes på den måten egentlig, mennesker er så himla mye mer komplekse enn hunder - og for å si det litt asosialt - hunder er stortsett mye lettere å like!

Bare for å ta et eksempel - når jeg var på ulvetur i 2004, var han og Herverket hos Belgerpia. Herverket er født og delvis vokst opp hos Belgerpia, så han kjente henne godt, og han hadde bodd hos meg i 10 mnd. Gubbelille og jeg hadde kjent hverandre den gangen 11 år, og når jeg kommer og henter dem, hvem av de var mest glad for å se meg? Ikke Gubbelille, han kikka på meg i det han gikk forbi, han.. Mens Herverket, han hoppet på meg verandaleppe før han rømte inn i bilen min og nekta å gå ut igjen. Kjemi er noe som går begge veier, Gubbelille og jeg bodde sammen vi, mens Herverket og jeg, vi levde sammen - det er forskjell på det.

Så dette dreier seg altså om hva hunden gir "tilbake" til deg som person fremfor alle andre personer i verden? Hvilket også høres ut å være problemet med Ayni såvidt jeg husker.. hvilket betyr at det har noe med førerorientering å gjøre?

Jeg tror at dette er noe folk må oppleve for å forstå, iallefall måtte jeg det. Jeg syntes også alt dette hørtes litt merkelig ut første gangen Huldra skrev om det, for noe sånt hadde jeg som sagt ikke opplevd til tross for alle de forskjellige hundene jeg hadde vært borti. Det har ikke noe med om hunden passer til det den er tenkt, for det gjør Zofia i aller høyeste grad, mens andre hunder jeg har holdt på med aldeles ikke har gjort det og vi har allikevel hatt kjempegod kjemi.

Ja, kanskje det må oppleves for å forståes? Men hvor viktig er det å ha denne kjemien for ens hundehold? Har det noen praktiske konsekvenser hvis man ikke har det?

[Carina]

Nja... På en måte skjønner jeg hva du sier, men på den andre siden tror jeg det igjen har med hva man velger å legge i "kjemi". Og som det viser seg ut i fra tråden så er det vanskelig å definere det. Men at det må oppleves er nok et godt poeng!

God dag mann, økseskaft? Du skriver at du tror at dette kan være et spesielt fenomen blant oss som har ambisjoner for/med hundene, hvorpå jeg svarer at Zofia svarer absolutt til forventningene mine hvor feks Willis ikke gjorde det. Likevel var det sistnevnte jeg hadde best kjemi med.

[Gjest]

Men kjære kjære deg da, hvor har du fått for deg at jeg var så påståelig? Ingen ting er skrevet i stein og lest opp på Sinaifjellet - beklager at jeg glemte å poengtere at jeg tenkte høyt. Litt som hunder er individer er vel også kjemi en individuell ting som kan være resultat av mange faktorer

[Carina]

Så da lurer jeg på, er det slik at man kanskje ikke kan ha kjemi med de mer selvstendige hunderasene?

Ikke for min del. Jeg har som sagt holdt på med både saluki, diverse fuglehunder, elghunder, terriere osv osv og har aldri følt en sånn mangel på kjemi som jeg nå gjør med "gjeterhunden" Zofia.

Ja, kanskje det må oppleves for å forståes? Men hvor viktig er det å ha denne kjemien for ens hundehold? Har det noen praktiske konsekvenser hvis man ikke har det?

For meg viser det seg å være veldig viktig. Jeg kan leve med en hund som ikke er som forventet så lenge vi har god kjemi, men jeg sliter nå å leve med en hund som er omtrent nøyaktig som forventet men som jeg totalt mangler kjemi med.

Hadde dette vært noe som skjedde meg, eller som jeg følte, med annenhver hund jeg var borti, så ville jeg jo gått mer inn i meg selv enn jeg allerede har gjort. For da ville jeg tenkt at problemet var helt og holdent mitt, noe det sikkert er uansett, men på en annen måte - det er ikke bare en justering som skal til liksom. Men siden dette har skjedd med èn av mange titalls hunder, så velger jeg altså å løse det på en annen måte og håpe at jeg aldri opplever det igjen. Jeg har lært mye av det, og det kunne antageligvis vært unngått dersom jeg hadde valgt annerledes i valpekassa, men det får jeg dessverre ikke gjort noe med nå. Ikke annet enn å lære av det, og heretter alltid velge valp på magefølelsen slik jeg har gjort de andre gangene.

[Carina]

Men kjære kjære deg da, hvor har du fått for deg at jeg var så påståelig? Ingen ting er skrevet i stein og lest opp på Sinaifjellet - beklager at jeg glemte å poengtere at jeg tenkte høyt. Litt som hunder er individer er vel også kjemi en individuell ting som kan være resultat av mange faktorer

??

Jeg beklager, visste ikke at jeg ikke hadde lov til å komme med "mot-tanker" til ditt innlegg?

[Guest Belgerpia]

Kjemi!

I min verden oppstår kjemien umiddelbart når man treffer hunden - enten man vet det eller ikke. (eller vil eller ikke).

Jeg har hatt instant kjemi med tre hunder i mitt liv. Timo - Noah's pappa - traff han første gang når han var 6 måneder og følte allerede lenge før det ble luftet at han kanskje skulle bo hos meg at vi hadde en "connection" - senere var det aldri tvil.

Dilla - lille skjønne Dilla - rottweileren - hunden av en rase jeg bare ikke likte - det var Dilla selv som påpekte hvilken god kjemi vi hadde. Hun insisterte på det faktisk, det var ingen tvil om at hun var min hund med hele seg.

Noah - avskrevet som tre uker gammel, skulle i alle fall ikke ha den - tre uker senere sier det bare klikk og kjemien er der umiddelbart. Det var nettopp han som skulle bli min.

Kjemi handler ikke om trenbarhet, kjemi handler ikke om å være mest mulig glad i, kjemi er når du og hunden er på nett. Når hunden er så tuned inn på deg at den bare vet når du trenger den, vet hva du skal og vet hva du tenker.

Nei, jeg tror ikke kjemi er noe man vokser på seg - jeg tror at da vokser man og lærer etterhvert å leve med hverandre - jeg tror kjemi er der fra første stund. Bevisst eller ubevisst. Man føler at det gir mening at det er sånn.

[Gjest]

??

Jeg beklager, visste ikke at jeg ikke hadde lov til å komme med "mot-tanker" til ditt innlegg?

Jeg tror ikke vi har noe god kjemi akkurat nå

(in the terms of kjemi og "å være på nett med hverandre" )

[Toril]

Det har ikke noe med å like eller ikke like å gjøre, eller å være glad i eller ikke glad i.

Kjemi er noe som går begge veier, Gubbelille og jeg bodde sammen vi, mens Herverket og jeg, vi levde sammen - det er forskjell på det.

Tror det kan tyde på at også hundene har det bedre hos en eier de har god kjemi med ?

Jeg savner han hver eneste dag, og for å høres skikkelig teit ut så er det nesten som en bitteliten del av meg ble borte da jeg ikke tok han med meg.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest alle innleggene her nå? Grunnen er vel at jeg har det litt sånn med Arok her Ikke at jeg kommer til å legge ham ut for salg noen gang,men vi har ikke noen "drømme" kjemi.Og jeg vet hvorfor også,han er nok en av de vakreste schæferene jeg har sett,kanskje den snilleste også meeen... Han er veldig,veldig myk og det passer ikke meg så veldig bra selv om det er enkelt i det daglige.

Jeg blir glad jeg hvis han tør å knurre bittelitt når vi har dra lek Gi meg litt motstand,om noen forstår hva jeg prøver å si?

Nå kom han jo hit som for-hund og etter å ha hatt en enorm kjemi med de to første av det slaget,så prøvde jeg nok ubevisst å holde igjen litt med de siste.Arok ble ikke godkjent og jeg kjøpte ham tilbake fordi jeg ikke orket å si nei.

Og nå må ingen misforstå,jeg er fryktelig glad i ham,han ligger på armen hver natt og fungerer flott i heimen.. Huff nå får jeg dårlig samvittighet bare for å skrive dette her,men sånn er fakta.

Blir fort bare rot dette,jeg har hatt førermyke hunder før jeg liksom men likevel ikke sånn.... Han har en enorm respekt for meg,og viser på alle måter at han er min hund,men når jeg f.eks.ser ham i drakamp med andre ser jeg den hunden JEG vil ha...som jeg ikke får frem..

Rot slutt!

[Raksha]

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest alle innleggene her nå? Grunnen er vel at jeg har det litt sånn med Arok her Ikke at jeg kommer til å legge ham ut for salg noen gang,men vi har ikke noen "drømme" kjemi.Og jeg vet hvorfor også,han er nok en av de vakreste schæferene jeg har sett,kanskje den snilleste også meeen... Han er veldig,veldig myk og det passer ikke meg så veldig bra selv om det er enkelt i det daglige.

Jeg blir glad jeg hvis han tør å knurre bittelitt når vi har dra lek Gi meg litt motstand,om noen forstår hva jeg prøver å si?

Nå kom han jo hit som for-hund og etter å ha hatt en enorm kjemi med de to første av det slaget,så prøvde jeg nok ubevisst å holde igjen litt med de siste.Arok ble ikke godkjent og jeg kjøpte ham tilbake fordi jeg ikke orket å si nei.

Og nå må ingen misforstå,jeg er fryktelig glad i ham,han ligger på armen hver natt og fungerer flott i heimen.. Huff nå får jeg dårlig samvittighet bare for å skrive dette her,men sånn er fakta.

Blir fort bare rot dette,jeg har hatt førermyke hunder før jeg liksom men likevel ikke sånn.... Han har en enorm respekt for meg,og viser på alle måter at han er min hund,men når jeg f.eks.ser ham i drakamp med andre ser jeg den hunden JEG vil ha...som jeg ikke får frem..

Rot slutt!

Jammen - gjør det noe da? At du ikke er soulmate med Arok?

Jeg håper ikke det altså, for isåfall skulle jeg ha omplassert alle minus en hund. For jeg har kun hatt virkelig full treff med en av mine 6 hunder. Det var Rikke, hun hoppet inn i armene mine 14mnd gammel - og ble der til hun sovnet inn i armene mine 5 år gammel. Vi bare hørte sammen vi.

Mulig jeg er rar, men jeg skiller mellom soulmate og hund-eier forhold. Kan nok være enig i at et slikt forhold som jeg hadde til Rikke, får jeg nok ikke igjen med det første. Men for meg betyr ikke det at jeg er mindre glad i de andre hundene jeg har og har hatt. Kahlo vet nøyaktig hvilke knapper hun skal trykke på for at jeg blir så sint at jeg har mest lyst til å konvertere til den kraftigste kadaverdisiplinen som finnes. Men samtidig så er jo dette noen av grunnene til at jeg er så glad i Kahlo, og faktisk føler vi hører sammen. Når alt funker så er det jo bare nesten perfekt.

Aro, jeg skal ikke engang begynne på hvor mye han kunne irritere meg når han bare gikk sin vei på tur, eller kjeftet på spøkelser kl 4 om natta... eller... Men jeg elsket han jo for særhetene hans.

Konklusjonen min er nok at vi legger forskjellige ting i kjemi, og viktigheten av den, jeg tror aldri, håper jeg, at jeg noen gang kommer i en situasjon der jeg føler kjemien er så feil at jeg må kvitte meg med en hund. Det må være utrolig kjipt å sitte med en bra hund og ikke føle at man passer med den.

[Toril]

Jammen - gjør det noe da? At du ikke er soulmate med Arok?

Konklusjonen min er nok at vi legger forskjellige ting i kjemi, og viktigheten av den, jeg tror aldri, håper jeg, at jeg noen gang kommer i en situasjon der jeg føler kjemien er så feil at jeg må kvitte meg med en hund. Det må være utrolig kjipt å sitte med en bra hund og ikke føle at man passer med den.

Næææi gjør noe... får bare litt dårlig samvittighet for at det er sånn.Han blir her Arok,og jeg håper vi fortsetter å ha det fint sammen uansett

[Guest 2ne]

Så dette dreier seg altså om hva hunden gir "tilbake" til deg som person fremfor alle andre personer i verden? Hvilket også høres ut å være problemet med Ayni såvidt jeg husker.. hvilket betyr at det har noe med førerorientering å gjøre?

Jepp, så enkelt er det. De hundene jeg liker best, er de som tilber meg, og bare meg.

[KristinR]

Hmm, nei, jeg henger fortsatt ikke med her. Syns det virker som om det er litt ulike definisjoner ute å går angående kjemi her. Så tenker jeg litt slik at om det fins noe som heter god eller dårlig kjemi mellom hund og eier, hva har jeg med mine hunder da? Siden jeg ikke forstår helt hva dere mener.

Kanskje er jeg så heldig at jeg har hatt denne gode kjemien med alle hundene mine? At det er derfor jeg ikke vet hvordan det er å ha god kjemi? Mulig. Jeg har siden jeg var liten jentunge hatt god kontakt med dyr og da særlig hunder. Fikk alltid høre at jeg hadde slik hundetekke. Uten unntak har alle hundene mine vært ganske så opphengt i meg, kall det gjerne mammadalt. Får de valget velger de meg, alltid. Og ja, man blir veldig sjarmert og får nærmest svulmende hjerte av disse som legger seg inntil deg og ser på deg med øyne som tilber deg.

Eneste unntaket er kanskje fôrtispa mi. Men hun bor jo ikke hos meg. Hun er vakker, men er bare en hund i mine øyne. Men jeg tror jo at det kun er fordi hun ikke bor i mitt hus.

Jeg skal gå med på at man kan føle ulikt overfor hundene. Gamlegutten som døde før jul var jeg fryktelig glad i. Han var en aldeles herlig hund som jeg forgudet. Og han forgudet meg. I tillegg var han så snill og god at man kunne smøre han på brødskiva.. Tispa jeg måtte avlive i forfjor var jeg også veldig glad i. Men pga at hun hadde en atferd som gjorde hverdagen litt slitsom innimellom var det nesten en lettelse da hun ikke var her mer. Men jeg tror ikke jeg hadde noen dårligere kjemi med henne. Ble bare oftere irritert fordi hun skulle ta andre hunder og var skeptisk til fremmede.

Lukisen jeg har nå har krøpet rett under huden på meg. Hun vet hvilke knapper hun skal trykke på for at jeg skal smelte totalt. Men jeg er like glad i boxeren jeg har i hus som jeg er i henne. På litt annen måte kanskje. Boxeren som er glad 24/7 og som viser det med hele seg gjør jo hverdagen til en fest.

Nei, nå har jeg prøvd å forstå dere, men må konkludere med at jeg ikke gjør det likevel.

[Margrete]

Nei, nå har jeg prøvd å forstå dere, men må konkludere med at jeg ikke gjør det likevel.

Jeg tror jeg har begynt å forstå, men jeg har aldri opplevd det, så den satt langt inne. Men jeg tror det handler om IT følelsen. Altså den lille ekstra som tydeligvis noen får når de ser en hund.