Hvordan håndtere andres hunderedsel

[SFX]

I dag har X'en skremt vettet av ei jente.

De kom gående på fortauet, oppdaget X'en fem-seks meter foran seg. Hun snuste i grøftene og gikk pent i bånd. Den ene jenta begynner å hyle, roper på "mamma!" (som ikke er å se), får helt panikk, hiver seg bak de to andre jentene og gjemmer seg bak dem.

Hva kan en gjøre når noen er så intenst redd? Den spontane responsen her ble å si noe sånt som "slapp av, jeg har henne i bånd og hun er ikke farlig". Det hjelper kanskje ikke, men en kan jo ikke akkurat overse en som skriker fortvilet på sin mor heller. Jeg får helt vondt av å tenke på det (og jeg var ikke en gang der, det var sambo som luftet X'en).

Hva gjør dere?

[Toril]

Tjaa,det er vel ikke så mye mer å gjøre. Når noen er så redd så tror jeg ikke det nytter å tilby å hilse på akkurat heller.Fjerne seg og hunden så klart,men det skjer jo uansett...

[Nirm]

Å si "det går bra", "det er ikke farlig" etc hjelper nok ikke en dritt. Fobi er ubegrunnet redsel, og veldig mange har faktisk en helt ubegrunnet hunderedsel. Noen har arvet det fra sine foreldre og noen er bare redde. Ikke alle har en skremmende bitt av naboens schäfer histrorie bak redselen sin. Ikke kan du gå etter og trøste, og å hilse på hunden er de garantert for redde til når de får så sterke reaksjoner.

Jeg har alltid prøvd å ta mye hensyn til folk, sette/legge hunder ned og holde de i kort bånd når folk som er redd hunder passerer. Det har jeg gitt opp etter å ha flyttet til et område som er ganske dominert av familier av ikke-vestlig bakgrunn. Det er fler der som er redd hunder enn folk med vestlig opprinnelse (mine erfaringer), og om jeg skal legge bikkja ned hver gang jeg passerer noen som ikke liker de her, så kommer vi oss aldri på tur... Så de får krysse gata, jeg har kontroll på mine hunder. Og det fungerer utmerket egentlig.

Jeg hadde en liknende hendelse på skitur i fjor med mine. Hysterisk redd jente og enda mer hysterisk mor (rart jenta var redd tenkte jeg...). Og med god fart på hundene mine, er det faktisk ikke bare å stoppe på femøringen. Vi passerte de jo med ganske mange meters mellomrom, og når jeg er over 20 meter unna en skrikende unge, så fikk faktisk både den og mor bare skrike... Shame on me, men jeg føler jeg har også en rett til å være ute i norsk natur med hundene i bånd...

[Gjest]

Hadde en lignende opplevelse på en sonentrening på Furuset. Vi drev å trente og noen smågutter spilte fotball på banen ved siden av. Plutselig ser jeg at Benedicte trøster en gutt som står å gråter. Vi trodde de andre guttene var slemme mot han. Men grunnen til at han gråt sånn var at de var ferdig med å spille og de andre hadde begynt på veien hjem. Han ble stående igjen alene for han turte ikke å gå forbi våre hunder. Vi bandt alle hundene inntill en vegg og satt foran dem og 'skjermet' dem, og lovet han at de var bundet. Likevel turte han nesten ikke gå forbi. Han måtte overtales veldig av kameratene og gikk en stor bue rundt mens han hadde helt angst. Stakkar - fikk veldig vondt av han. Det er første gang jeg har møtt noen som har vært så redd! Vet egentlig ikke om vi kunne ha gjort noe mer enn det vi gjorde, annet enn å evt. gått vår vei med hundene. Personen som er redd vil vel helst bare at hundene skal forsvinne lengst mulig unna. Redselen må kanskje andre personer som står dem nær hjelpe dem med? Om de i det hele tatt vil prøve å gjøre noe med det.

[SaraS]

Jeg og Selma har også møtt en som helt tydelig IKKE ville møte Selma på fortauet. Han latet plutselig som han skulle inn en annen vei. Jeg skjønnte greia og kryssa veien så han skulle slippe å gå feil vei, og da kom han gående ut igjen.

Jeg tror det er like greit å bare gå motsatt vei om man møter folk som er redd hunder.

[Aya]

Med sånne som er så åpenlyst redde har jeg pleid å si "jeg lover at jeg ikke skal slippe hunden bort til deg, jeg har full kontroll, hun ligger stille!). Det har pleid å gå greit, i kombinasjon med å legge ned hunden og tydelig holde henne. Å si at hunden er snill og sånt er nok helt nytteløst, selv om det er den spontane reaksjonen til de fleste av oss. Det må være vondt å være så redd .... Min lillesøster hadde bursdagsselskap en gang, og hadde invitert ei jente med en helt ekstrem fobi for hunder. Hun gråt og var hysterisk for å komme inn i huset, selv om hunden lå i bilen ... Stakkars!

[SFX]

Takk for innspill.

Dette skjedde på vei inn til borettslagsområdet, men om jentene bor der eller bare gikk forbi aner vi ikke, så nytter jo ikke å oppsøke noen for å spørre om de vil hilse under trygge omgivelser heller.

Jeg kjenner at jeg heller litt mot Nirms løsning - jeg må også få lov til å gå der. Men selvfølgelig ska en ta hensyn - ha henne i sitt/dekk til de har fått gå forbi, utsondre kontroll, stille seg som skjerm mellom hund og barn.

Jeg kan på en måte skjønne jentas redsel - jeg har tilsvarende irrasjonell, hysterisk, overdrevet og ukontrollerbar redsel for hoggorm, og har selv skreket i panikk da jeg ti meter foran meg så en hoggorm. Jeg har begynt å gråte av panikk, nektet å gå tilbake samme vei og hatt andre maniske reaksjoner. Jeg er livredd, og ingen kan fortelle meg noe som helst annet enn at den hoggormen kommer til å angripe, forfølge, angripe igjen og drepe oss alle, svelge oss om den kan...

Så jeg kan forestille meg at hun hadde det helt forj.... i møte av en så stor hund som X'en tross alt er.

Uff, dette var en trist start på morgenen, vi vil jo ikke være til belastning og går vel litt på tåhev siden vi er nyinnflyttede i området.

Det står i hvert fall til sterk kontrast til gårsdagens morgentur. X'en og jeg gikk bortover en turvei. På den ene siden er det en skråning oppover, og ei lita jente på kanskje tre år kommer løøøøøpende nedover rett mot oss. Hun hyler mot sin mor som kommer gående lenger bak og jenta roper noe om hund. Jeg tar X'en i kortere bånd og stopper så jenta kan få løpe forbi oss. Men jenta suser rett mot oss, og jeg klarer nå å høre at hvinene er av fryd og ikke frykt. Hun kommer bort til oss, klapper på X'en som sitter rolig og logrer, før hun flyr videre mot barnehagen, og roper tilbake til mamma'n om den fiiiiiine hunden.

[Gjest]

Jeg kommer ofte opp i slike situasjoner, med en stor svart og entusiastisk hund...

Løser det på to forskjellige måter, alt etter om mor og far er tilstede.

1) Mor og far er der. Enten ser jeg at mor og far er grunnen for hunderedselen (mor og far stiller seg mellom hund og barn, ser passelig usikker ut mens barnet omtrent kravler opp ryggen på mor/far og mor/far trøster så mye de kan). I så tilfelle går jeg rett forbi med høy fart uten å tenke noe mer på det, det er ikke mitt problem at foreldrene forer barnas redsel. Hvis mor og far derimot virker hypp på å få barnet til å forstå at hunden ikke er skummel, så kan jeg gjerne slakke farten litt. Jeg sier at hunden er veldig snill, og om de vil så kan bikkja legge seg ned og barnet kan få hilse på. Samarbeid mor/far og hundeeier.

2) Mor/far er ikke der. Jeg suser forbi uten å tenke noe mer på det. Hvorfor? Fordi det (som sagt) i de fleste tilfeller ikke hjelper å si at bikkja er snill og god og tjohei. Akkurat som man med klaustrofobi eller flyskrekk er like forbanna redd uansett hvor mye folk sier at det ikke er farlig å ta heis eller fly. Det må arbeides med, og ofte er det foreldrene som må ta det arbeidet om barna er små nok. Du slutter ikke å være redd for å fly eller ta heis uten å forstå, akseptere og tro på noe. Slik er det nok med hunder også. Og edderkopper. Og slanger.... Etc. Det er bedre å la slik "kurering" skje under kontrollerte former, og ikke med tilfeldige ukjente på gata. IMO, anyways.

[Malamuten]

Jeg gjør det jeg kan for at situasjonen skal bli minst mulig ubehagelig for den som er redd. Får hundene ved fot, med meg imellom hunden og den som er redd, så klart. Er det mulighet så går jeg lengre unna(krysser gata etc), er det en smal sti eller noe så kommanderer jeg hunden i sitt/dekk og holder godt tak i hundene, for den andre partens skyld, da føler de seg som regel litt tryggere. Utover det så må vi jo så klart få ferdes rundt om kring vi også så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet om noen blir redd, så fremt til at jeg føler at jeg gjorde det jeg kunne for og dempe situasjonen.

[Nano]

Jeg gjør det jeg kan for at situasjonen skal bli minst mulig ubehagelig for den som er redd. Får hundene ved fot, med meg imellom hunden og den som er redd, så klart. Er det mulighet så går jeg lengre unna(krysser gata etc), er det en smal sti eller noe så kommanderer jeg hunden i sitt/dekk og holder godt tak i hundene, for den andre partens skyld, da føler de seg som regel litt tryggere. Utover det så må vi jo så klart få ferdes rundt om kring vi også så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet om noen blir redd, så fremt til at jeg føler at jeg gjorde det jeg kunne for og dempe situasjonen.

Jeg signerer denne. Jeg har selv hatt fullstendig angst for hunder, og som noen andre sa så er det noe man må jobbe med selv. Jo, jeg var redd dem selv om jeg likte dem! Det var direkte fornærmende om noen sa "Den er bare snill" (selv om det nå er en forståelig reaksjon) fordi det "visste" jeg jo egentlig, irrasjonell frykt er irrasjonell, men fortsatt like ekte. Som noen andre sa, vis at du har kontroll over hunden og vær forutsigbar. Hvis det er noen som vil prøve å hilse på hunden allikevel, så vis med en gang at man gjør det ved å ha flat hånd foran snuten på hunden, sånn at de ikke fører hånda over hodet på den slik at den ender opp med å bykse opp for å få snust. Kontroll, forutsigbarhet og unngå opplagte forsvarskommentarer, det tror jeg er tingen.

[Hampus]

Siden man egentlig ikke vet andres holdning til hund, så unngår jeg i det lengste å gå nært fremmede med hundene.

Vi går en del tur i byen, og da har jeg hunden inntil meg og går litt til siden.

Kan ikke si at jeg har møtt så mange med veldig hundefobi, bortsett fra som noen tidligere nevnte mennesker ikke vestlig bakgrunn.

De har vel et annet syn på hund, og går gjerne stor omvei når vi går med hundene, og det er jo helt ok.

Men vi har barn med totalt fobi mot alt med mer enn to bein i familien.

Og det finner jeg veldig slitsomt.

Før prøvde vi å ta veldig hensyn til dette.

Vi tok aldri hundene med på besøk til disse barna, noe vi fortsatt aldri gjør.

Og hundene måtte være ute, i bilen eller i bur når de var på besøk.

Men til slutt fikk jeg nok.

Hos oss bor det hunder, sånn er det, og det får folk faktisk respektere akkurat slik vi respekterer at de ikke ønsker hundene på besøk.

Ja de er entusiastiske når det kommer folk, men det går over på 1/2 minutt, og de mister interessen fullstendig.

Nå må foreldrene pent venne barna sine til hundene, eller så får vi heller besøke dem.

Mulig vi har en egoistisk holdning, men dette er jo faktisk vårt hjem...

Ute og på offentlige steder derimot, der tar vi som sagt veldig hensyn.

[Sanne]

Her er det ei i sambo sin familie som har skikkelig hundefobi (hun frika hvis gammlehunden vår (Ulrik) så på a, for han så så ond ut) og ei i min familie som har skikkelig noia. Begge har hatt dårlige opplevelser med hunder, så det er forståelig. Jeg synes jo selvfølgelig det er fryktelig trist at dyra våre må stenges bort hvis de skal på besøk, men fobi er og blir fobi. (jeg har masse redsler/frykter selv, så jeg kan sette meg inn i det til en viss grad. jeg er redd mark liksom ) Men med dem føler jeg det ikke er så mye å gjøre faktisk. Det blir bare til at vi stenger bort dyrene, så de skal slippe å pines liksom. Hu i min familie kommer jo ikke inn hit hvis hundene er i stua feks.

I tillegg var ene tantungen min livredd Ulrik. Hun ble skremt av han da han var valp. Da var hu lita selv også. De sprang inni hverandre og da var det gjort. Men der var det ikke aktuelt for meg at hun skulle forbli redd han, for han var virkelig verdens snilleste hund og hun var ikke redd andre hunder. Så jeg venta noen år, til hun var blitt litt større. Og så satte jeg igang tilvenninga for fullt. og Ulrik gjorde jo en fantastisk jobb han også da. Han var alltid ekstremt forsiktig med hu. Sist sommer løsnet det hele og de ble perlevenner! Hun danset med han på plena, gikk tur med han, lekte med han, ja you name it.

Å så har vi en nabounge her som er livredd hunder. Han setter igang sirena med en gang han ser hundene. Hvis de en dag spør om å få trene litt på våre hunder så er det null problem. Shensi kan lett stilles til redseltrening

Møter jeg folk ute så prøver jeg etter beste evne å gjøre det best mulig for fobikeren. Går en annen vei osv. Det er grusomt å være redd. Heldigvis er det ikke ofte jeg møter folk som er redd.

[Lola Pagola]

Husker da jeg og en venninne kom gående med våre hunder på fortauet, jeg med Casper, og hun med to golden retrievere. Jeg ser ikke alltid ut som jeg har ting helt under kontroll, og hennes to hunder gikk i sele og hun med magebelte. Så vi gikk ikke fot akkurat. Så kommer det en jente gående mot oss (muslim), hun er langt foran oss, så vi har ikke begynt å snøre inn hundene og sånn, men hun ser oss iallefall og hyyyyyyyyyyyyyyyyyler, mens hun løper i panikk over veien i et gatekryss...

Jeg holdt på å dø av latter må jeg innrømme. (og jeg ler fortsatt når jeg tenker på det).

Jeg pleier se ann folk, går jeg løs med ham i skogen, og jeg ser et menneske komme, og det smiler og viser hundeglad oppførsel, lar jeg Casper bare være, men ser jeg at det er sure fittekjerringer så tar jeg ham i bånd såklart.

Jeg er ganske hensynsfull egentlig, lar ham ikke komme bort til folk og sånn.

Får jeg besøk av folk som ikke er hundeglade (sjeldent), så lar jeg Casper være som han pleier, han bor her og jeg tar ham ikke i et annet rom fordi jeg får besøk.

[Gjest]

Husker da jeg og en venninne kom gående med våre hunder på fortauet, jeg med Casper, og hun med to golden retrievere. Jeg ser ikke alltid ut som jeg har ting helt under kontroll, og hennes to hunder gikk i sele og hun med magebelte. Så vi gikk ikke fot akkurat. Så kommer det en jente gående mot oss (muslim), hun er langt foran oss, så vi har ikke begynt å snøre inn hundene og sånn, men hun ser oss iallefall og hyyyyyyyyyyyyyyyyyler, mens hun løper i panikk over veien i et gatekryss...

Jeg holdt på å dø av latter må jeg innrømme. (og jeg ler fortsatt når jeg tenker på det)

Hehehehehehehe Ler når jeg leser det sjæl, så jeg skjønner godt du enda ler av det! *ser for seg*

[Guest 2ne]

Jeg pleier å holde hundene mine under kontroll, og tydelig vise at jeg har de under kontroll, enten ved å korte inn båndet eller legge de i dekk o.l.

Jeg holdt på å dø av latter må jeg innrømme. (og jeg ler fortsatt når jeg tenker på det).

Andres fobier er ganske morsomt. Jeg pleier å le av folk som får panikk og løper rundt fordi det surrer en liten veps rundt dem jeg.. Eller folk som er redd edderkopper - det er vel en giftig art i Norge (som ikke bor i glassboks, that is), liksom, hva er det å være redd for

[Siri]

Jeg gjør ingen forskjell på folk jeg. Møter jeg folk på tur, tar jeg alltid hundene inntil meg på plass og forsøker å passer dem på så sivilisert og kontrollert vis som mulig. Det er kanskje derfor jeg aldri har opplevd å møte på folk som er hysterisk redde heller - de har muligens sett at jeg tar kontroll over dyrene i møte med dem. En annen forklaring kan selvsagt være at jeg er alt for lite ute blant folk med mine hunder *ler*.

[Lola Pagola]

Edderkopper er dritskumle!! hvordan kan du le av noe slikt!

Jeg synes synd på folk som er redd hunder, men jeg skjønner jo at de ikke kan noe for det heller (sånn som meg og edderkopper, eller insekter generelt, selv om det er jo noe helt annet, de ER jo farlige) . Det var ikke så mye hundeskrekken til jenta som var morsom, var hele reaksjonen, tenk å løpe hylende over et lyskryss bare fordi vi kommer med våre søte "små"

[Guest 2ne]

Edderkopper er dritskumle! hvordan kan du le av noe slikt!

Jeg synes synd på folk som er redd hunder, men jeg skjønner jo at de ikke kan noe for det heller (sånn som meg og edderkopper, eller insekter generelt, selv om det er jo noe helt annet, de ER jo farlige) . Det var ikke så mye hundeskrekken til jenta som var morsom, var hele reaksjonen, tenk å løpe hylende over et lyskryss bare fordi vi kommer med våre søte "små"

Tja.. Det er da minst like morsomt når folk skvette himmelhøyt, løper rundt og kaver med armene fordi de ser et halvannen cm langt insekt som i verste fall kan gi deg en liten kul som klør, syns jeg

[Nirm]

Fobier er ikke noe festlig for den som har det. Insekter er vel ikke noe mer farlig enn hunder egnetlig, så sant man ikke er allergisk. Og hundeallergi kan i enkelte tilfeller være like alvorlig som allergi mot insekter. Så å latterliggjøre og le av folk pga redsler og forbier er ikke akkurat spesiet voksent eller høffelig. For alt dere veit, så er vedkommende blitt stygt kvestet av naboens schäfer. Og jeg trur ikke det hjelper de fleste heller...

Noe hensyn skal man ta. Eks vike ut fra trange stier, korte inn bånd etc. Men vi skal ha vår rett til å være ute vi også (enn så lenge har vi jo lov til det...). Uten å måtte bukke og skrape, og sprette ut i busker og kratt bare det dukker opp en person.

Men å starte med "den er ikke farlig" er ganske fornærmende som noen sier. Jeg har min posjon fobier selv, og jeg må ærlig innrømme at jeg blir sur når folk starter å fortelle meg at det ikke er farlig å fly. At 96% overlever en flystyrt, at det er farlige å kjøre bil etc. Selv om man har en redsel, betyr det ikke at man er tilbakestående, uvitende, dum eller noe. Men fakta klarer ikke å overstyre redselen (min redsel dukket opp etter vi holdte på å styrte i snøstorm med et lite Widerøfly...).

[Gjest]

Men å starte med "den er ikke farlig" er ganske fornærmende som noen sier. Jeg har min posjon fobier selv, og jeg må ærlig innrømme at jeg blir sur når folk starter å fortelle meg at det ikke er farlig å fly. At 96% overlever en flystyrt, at det er farlige å kjøre bil etc. Selv om man har en redsel, betyr det ikke at man er tilbakestående, uvitende, dum eller noe. Men fakta klarer ikke å overstyre redselen (min redsel dukket opp etter vi holdte på å styrte i snøstorm med et lite Widerøfly...).

Jo jeg vil påstå man er uviten i mange tilfeller ved fobier (merk mange, ikke nødvendigvis alle). Alle har sin individuelle bakgrunn for fobier, men i svært mange tilfeller kan fobier ordnes via kunnskap. Ta f.eks flyskrekk. Jeg sleit noe inni hampen med flyskrekk selv. Jeg hilste på titalls kapteiner og flyvertinner som alle sa det samme: "det er ikke noe verre enn å kjøre bil, vi ville ikke gjort det om vi ikke kom hjem i morgen" og så videre. Husker godt jeg tenkte at det ikke betydde noe for meg, jeg var redd - punktum finale. For under 1 år siden stod jeg hylgråtende på Gardermoen og var overbevist om at jeg kom til å dø på flyturen hjem (som alle andre flyturer) - i dag har jeg store planer om å ta småflylappen og har flydd i nærmere 35 knops motvind i et bittelite enmotorsfly, frivillig!

Hvordan? Ved å lære. Herregud så lite jeg visste om fly! Jeg var jo fullstendig ignorant for alt som foregikk i cockpit, hvordan et fly er bygget opp og hvilke systemer som gjør hva. Hva som skjedde i flytårnene, hva som skjedde på bakkenivå, hva flyteknikere gjør og så videre.

Det betyr ikke at man har vært NEGATIVT uvitende. For mange er slike kunnskaper unødvendige og uviktige, de flyr uten problemer og trenger ikke vite hva pilotene og flyet gjør. Men har man en fobi kan man ofte gjøre store framskritt ved å tilegne seg kunnskaper. Det hjelper ikke for alle - nei - men det kan i mange tilfeller forbedre situasjonen litt. Eller som i mitt tilfelle - snu en fobi til en fascinasjon.

Du har ikke noe dato på den hendelsen med Widerøe? Om det var noe unormalt vil det ganske sannsynlig finnes en rapport på hos statens havarikommisjon for transport, noe som sikkert kan hjelpe deg forstå hva og hvorfor det skjedde.

[Tøfflus]

Jeg pleier å le av folk som får panikk og løper rundt fordi det surrer en liten veps rundt dem jeg..

Er jeg liksom utnevnt til ditt muntrasjonsråd jeg nå da

Ikke prøv å innbill meg at veps ikke er farlig; den suger seg nemlig inn i nesen via et snufs, setter baken til og STIKKER inni nesen min før den blir snøftet ut igjen full av snørr. Men da var det for sent, halve Tøfflus-hodet og godt nedover halsen ble igrunn fryktelig stort og hadde det ikke vært for utekranen med kaldt vann rett ved spørs det om jeg hadde kunnet advare dere her om disse farlige beistene...

Jeg ser for meg at 2ne nok skal få trimmet lattermusklene på sommertur med Tøfflus, men en god latter forlenger livet og vi vil da at 2ne skal bli gammel gjør vi ikke

OT ferdig

Jeg tror at når man møter folk som er redd hunder bare må vise, og sørge for, at hundene er under full kontroll ved, som flere har nevnt, korte inn bånd, dekke dem eller gå en annen vei. De fleste forstår at det er greit da, men de som har full fobi er det nok lite vi menighunder kan gjøre noe med annet enn å vise hensyn.

[Kira]

Nirm: Muslimer flest er redd hunder, da et hundebitt vil gjøre dem urene og de vil da ikke komme til hvor enn de skal etter døden.

[Lola Pagola]

Jeg blir skrekkelig provosert av muslimer som rynker på nesen og offer seg når jeg går forbi med Casper. Greit nok om de er redde, men de får **** meg ikke spytte eller gjøre sure grimaser mot oss. Jeg må ærlig innrømme at jeg da venter til siste liten med å ta ham inn til meg, og kanskje later som jeg ikke har helt kontroll heller. Så barnslig er jeg.

[Bambings]

Jeg synes helt ærlig at det ikke er stort annet vi hundeeiere kan gjøre enn å passe på å holde hunden i bånd på steder hvor man kan møte andre. At de er redde er dessverre deres problem, selv om man saktens kan ha medfølelse for dem. Men man kan jo ikke godt gå bort til dem for å trøste, heller

Fobier finnes jo i alle former, og det er personen med fobien som må finne måter å overkomme dem på.. Jeg husker jeg var drittredd for fjernstyrte biler da jeg var liten, hehe..det var opp til meg selv å holde meg unna..

[Flipp]

Når jeg møter noen som jeg ser er redd kaller jeg hunden inn på plass og legger den ned i dekk.

En hun d vil alltid virke mindre truende om den ligger. og da viser du også at du har kontroll på den, noe som også virker betryggende.