Gå til innhold
Hundesonen.no

Sosialisering og trening


JailyTina

Recommended Posts

Det hadde kanskje vært interessant å diskutere hvor stor andel av dette man mener er genetisk og i hvilken grad man kan endre det med trening.

Jeg har ikke tallene her, men jeg mener at jeg har lest at det er høyere arvelighet for redsler enn det er HD og AA. Interessant i såfall, i og med at alle er enige om at man skal ta hensyn til skjelettlidelser, mens det ikke er så nøye om det er redsler på hunder som bare skal være familiehunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde kanskje vært interessant å diskutere hvor stor andel av dette man mener er genetisk og i hvilken grad man kan endre det med trening.

Akkurat dette synes jeg er kjempe interessant. Man kan ikke endre nervekonstitusjonen som hunden er født med. Men det er fult mulig å gi hunden så mange gode erfaringer at man til dels dekker over mentale brister. Er en hund født med impulsivt temprament eller dårlig koordinering kan man ikke endre det. Men man kan gi hunden erfaringer som gjør at de mestrer ting bedre. Mot er feks den egenskapen i nervekonstitusjonen det er "enklest" å gjøre noe med. Man kan dekke over et dårlig mot ved å gi hunden mange positive erfaringer som gjør at den lærer å løse situasjoner på en bedre måte.

Jeg har ikke tallene her, men jeg mener at jeg har lest at det er høyere arvelighet for redsler enn det er HD og AA. Interessant i såfall, i og med at alle er enige om at man skal ta hensyn til skjelettlidelser, mens det ikke er så nøye om det er redsler på hunder som bare skal være familiehunder..

Arvbarheten på nyskjerrighet/reddsel ligger på 24 %. Alt over 20 % annses å være høyt når det kommer til mentale egenskaper , dvs svært arvbart. Mot har en arvbarhet på 27 % mens feks jaktlyst har en arvbarhet på 9 %

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er jo fult mulig å feilsosialisere også. Og jeg ville bare poengtere at det faktisk er mulig å oversosialisere også. Det å sosialisere og miljøtrene er veldig inn i tiden og jeg møter rett som det er hundeeiere som setter valpene sine i situasjoner de ikke mestrer og kaller det preging. Hele poenget med sosialisering er jo at valpen skal komme styrket ut ikke forsterke reddsler eller skape stress.

*klippe*

Jeg har også inntrykk av at sosialisering og miljøtrening er litt på moten. Jeg tror mange mener godt, men ikke har kunnskap nok til å se hva valpen egentlig oppfatter som positiv eller negativ "input".

For meg (og de def. jeg har lært) er sosialisering det som er samhandling med egen eller annen art. Det vil å lære seg en form for kommunikasjon og språk, fortståelse for sosiale grenser mm. At det er forskjell på raser, linjer og individer mener jeg også, og jeg tror evnene til å generalisere er det som ofte avgjør hvor mye/lite man trenger å sosialisere.

Miljøtrening er noe annet, det er å være habituert på ytre stimuli, altså ha sluttet å bry seg med det, og kunne konsentrere seg om noe annet. Dette er det vi lærer valpene når vi tar med dem overalt, det er jo at de ikke skal reagere på miljøet rundt seg, og være trygg og kunne feks fokusere på oss og glemme alt rundt seg, tåle å gå på rart underlag eller høre rare lyder uten å bry seg.

Alt dette må være positivt for valpen. Som Kennel Xo nevner lenger opp, det kan jo bli for mye av det gode, og at det faktisk ikke oppleves som positivt, men rett og slett blir fo mye pes, og dermed blir negativt likevell. Alt må tilpasses individet:)

Ang. sosialisering av enkelte hunderaser/typer hunder med andre hunder, så mener jeg (basert på egen erfaring hvertfall) at noen raser/linjer ofte har en kombinasjoner av egenskaper og temperement som gjør at man bør være mer obs på dette med positive erfaringer. dsv man må sosialisere mer og mer "rett" i tilfelle dårlige opplevelser, for å unngå at hunden bruker feks kontrollbehov og aggresjon om den føler seg usikker på andre eller eget språk- som jo ligger mer latent i enkelte raser. Jeg syns ikke dette på noen måte sier noe om at dette er dårligere hunder, det er bare kombinasjonen av egenskaper og intenistet , samt evne til å lære lynraskt på godt og vondt som gjør at noen må man være mye mer NØYE med noen hunder.

Ang. sosialisering mot mennesker kan man vel anta etter alle MH beskrivelser man nå sitter på at det er genetikk i dette med redsel for fremmede mennesker, og at her ser man at raser skiller seg fra hverandre. Har man en rase/hund med genetisk dårlig utgangspunkt så man man gjøre mye mer rett med denne hunden, enn en som er genetisk idiotsosial..I all MH-statistikk er det jo ytterkanter og midten-hunder, men når snittet på tilgjengelighetsmomentene på noen raser havner langt under snittet for resten av rasene, så kan man ikke unngå å si at dette er "rasetypisk".

mvh Marita

Første uthevingen i quote: Ja, det er det jeg også mener. Men jeg er også enig i den andre uthevingen om tilgjengelighetsmomentet på MH'en. Men vil det da si at for å få optimal sosialisering (og miljøtrening) bør man ta utgangspunkt i ting som er definert som rasetypiske trekk og så se ann hva som passer hver enkelt valp? For hvis man bare kjører på med det rasen typisk trenger risikerer du jo igjen både oversosialiering, feilsosialisering og hele den regla der...?

Jeg har ikke tallene her, men jeg mener at jeg har lest at det er høyere arvelighet for redsler enn det er HD og AA. Interessant i såfall, i og med at alle er enige om at man skal ta hensyn til skjelettlidelser, mens det ikke er så nøye om det er redsler på hunder som bare skal være familiehunder..

Finnes det statistikk over redsel? Jeg mener, jeg antar man kan gå utifra MH'er og FA'er og luke ut de linjene som tilsynelatende har dårlig mentalitet, men det er vel ikke alle raser det er "normalt" (i den forstand at folk bare ikke tenker på å gjøre det) å teste alle kull og avkom? Hvordan får man da luket ut de som ikke egner seg til avl?

Akkurat dette synes jeg er kjempe interessant. Man kan ikke endre nervekonstitusjonen som hunden er født med. Men det er fult mulig å gi hunden så mange gode erfaringer at man til dels dekker over mentale brister. Er en hund født med impulsivt temprament eller dårlig koordinering kan man ikke endre det. Men man kan gi hunden erfaringer som gjør at de mestrer ting bedre. Mot er feks den egenskapen i nervekonstitusjonen det er "enklest" å gjøre noe med. Man kan dekke over et dårlig mot ved å gi hunden mange positive erfaringer som gjør at den lærer å løse situasjoner på en bedre måte.

Det du sier her er jeg veldig enig i. Men hvis man har en hund som har en mental brist f.eks. på mennesker (bare for å fortsette på eksempler jeg har erfaring fra selv) som man jobber mye med og som etterhvert finner ut at mennesker ikke er farlige, men likevel ikke har kjempe stor interesse for å omgås alle og enhver. Vil da den hunden egne (skrives det sånn?) seg til avl? Eller vil man da risikere å likevel videreføre bristen?

For å gå tilbake til min egen lille skeptiker, Jaily omgås gjerne mennesker hun nå, men hun viser aldri stor interesse for fremmede og holde de gjerne på en "potelengdes avstand" frem til hun bestemmer seg for om de er "verdt bryet" eller ikke. Vil hun kunne videreføre det da til eventuelle avkom? Eller er det like sannsynlig at mini-Jailyer ikke har samme bristen?

(Jeg har ingen planer om å avle på henne altså. Bare teoretisk dette her. :blink: )

Jeg vet ikke hvor mye av sånt som er arvelig og hvor mye som er miljøbetinget jeg altså. Syns bare temaet er interessant. :blink:

Arvbarheten på nyskjerrighet/reddsel ligger på 24 %. Alt over 20 % annses å være høyt når det kommer til mentale egenskaper , dvs svært arvbart. Mot har en arvbarhet på 27 % mens feks jaktlyst har en arvbarhet på 9 %

Har jaktlyst virkelig så lav arvbarhet? :ermm: Jeg hadde trodd den var mer "lettarvelig". Ja ja, da lærte man noe i dag å. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det statistikk over redsel? Jeg mener, jeg antar man kan gå utifra MH'er og FA'er og luke ut de linjene som tilsynelatende har dårlig mentalitet, men det er vel ikke alle raser det er "normalt" (i den forstand at folk bare ikke tenker på å gjøre det) å teste alle kull og avkom? Hvordan får man da luket ut de som ikke egner seg til avl?

Svenskene har ført mange statistikker, spesielt på MH. Og noe av det som har vært mest interessant og har vist seg veldig nedarvbart er nyskjerrighet og reddsel. Nyskjerrighet og mot henger tett sammen. Hunden må ha en stor porsjon nyskjerrighet for å drives fremover for å oppsøke de tingene man er redd for.I MH bedømmes ikke mot, men nyskjerrigheten for hver avreaksjon blir beskrevet.

Det du sier her er jeg veldig enig i. Men hvis man har en hund som har en mental brist f.eks. på mennesker (bare for å fortsette på eksempler jeg har erfaring fra selv) som man jobber mye med og som etterhvert finner ut at mennesker ikke er farlige, men likevel ikke har kjempe stor interesse for å omgås alle og enhver. Vil da den hunden egne (skrives det sånn?) seg til avl? Eller vil man da risikere å likevel videreføre bristen?

Jeg kjøpte selv ei tispe med tanke for avl som viste seg å ha brister på det sosiale og valgte å ikke avle på henne. Jeg har mange ganger i ettertid lurt på om jeg tok det rette valget... Grunnen for at jeg valgte å ikke avle på henne var fordi jeg ikke kunne si om dette var pga arv eller miljø... Kullet hun kom fra hadde veldig dårlig pregning på mennesker de første 8 ukene. Tispa har aldri hatt store problemer på det sosiale, men i enkelte situasjoner knurret til folk. Bruksmessig har hun vært veldig bra.

Jeg synes det kommer mye an på om tispa bare unngår kontakt eller om den trekker seg når noen forsøker å ta kontakt. Tispa preger jo valpene de første 8 ukene og hennes måte å opptre i forhold til folk vil smitte over på valpene. Så uavhengig av arv vil tispa påvirke valpene i forhold til møtesituasjoner.

For å gå tilbake til min egen lille skeptiker, Jaily omgås gjerne mennesker hun nå, men hun viser aldri stor interesse for fremmede og holde de gjerne på en "potelengdes avstand" frem til hun bestemmer seg for om de er "verdt bryet" eller ikke. Vil hun kunne videreføre det da til eventuelle avkom? Eller er det like sannsynlig at mini-Jailyer ikke har samme bristen?

Sånn som du beskriver tispa di så fremstår hun heller som uengasjert i fremmede enn at hun er usikker..stemmer det? Eller trekker hun seg og viser usikkerhet om noen presser seg på henne?

Jeg vet ikke hvor mye av sånt som er arvelig og hvor mye som er miljøbetinget jeg altså. Syns bare temaet er interessant. :)

Når det kommer til det sosiale så kan det være litt vanskelig å si Mye kan være arv, men mye kan også være miljø. Er det arv ser man det gjerne på andre deler av nervekonstitusjonen til hunden også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svenskene har ført mange statistikker, spesielt på MH. Og noe av det som har vært mest interessant og har vist seg veldig nedarvbart er nyskjerrighet og reddsel. Nyskjerrighet og mot henger tett sammen. Hunden må ha en stor porsjon nyskjerrighet for å drives fremover for å oppsøke de tingene man er redd for.I MH bedømmes ikke mot, men nyskjerrigheten for hver avreaksjon blir beskrevet.

Interessant! Jeg har aldri tenkt over at det er en sammenheng mellom nysgjerrighet og mot, men sånn du forklarer det her skjønner jeg akkurat hva du mener. Men hva da med hunder som ikke gir noen form for reaksjon? De er vel i få tall, men jeg har hørt om et par tilfeller der hunden f.eks. på overallen/kjeledress-tingen ikke har blunka en gang og oversett hele hendelsen. Går det på mot eller mangel av nysgjerrighet?

Jeg kjøpte selv ei tispe med tanke for avl som viste seg å ha brister på det sosiale og valgte å ikke avle på henne. Jeg har mange ganger i ettertid lurt på om jeg tok det rette valget... Grunnen for at jeg valgte å ikke avle på henne var fordi jeg ikke kunne si om dette var pga arv eller miljø... Kullet hun kom fra hadde veldig dårlig pregning på mennesker de første 8 ukene. Tispa har aldri hatt store problemer på det sosiale, men i enkelte situasjoner knurret til folk. Bruksmessig har hun vært veldig bra.

Det må være et stort ansvar som oppdretter å vurdere sånne ting. Vurdere om brister/mangler skyldes arv eller miljø er jo uansett vanskelig og når en skal ta med arvelighet i ligningen kan det umulig bli lettere...?

Jeg synes det kommer mye an på om tispa bare unngår kontakt eller om den trekker seg når noen forsøker å ta kontakt. Tispa preger jo valpene de første 8 ukene og hennes måte å opptre i forhold til folk vil smitte over på valpene. Så uavhengig av arv vil tispa påvirke valpene i forhold til møtesituasjoner.

Sånn som du beskriver tispa di så fremstår hun heller som uengasjert i fremmede enn at hun er usikker..stemmer det? Eller trekker hun seg og viser usikkerhet om noen presser seg på henne?

Slo sammen disse to avsnittene for enkelhetsskyld. Ja, den pregingen de første ukene må jo være noe man tar med i betraktningen når det er snakk om brister mot folk. Hørte om ei schäfertispe som hadde et valpekull. Hun var egentlig en sosial hund, men så lenge hun var sammen med valpene kunne oppdretteren glemme å komme i nærheten av de små. De måtte ta ut tispa på tur før de kunne gå inn og håndtere valpene. (De er menneskekjære og gode de nå altså, men det ble mye ekstra jobb for oppdretterne.)

Nja, det var det, da. Jaily er stort sett bare uengasjert. Hun hilser gjerne og trekker seg ikke unna, men har ikke noe behov for å bli koset og klappet på av fremmede. Har de en bitepølse (eller om det er en figurant med arm) kan hun leke med dem, men holde de gjerne på en viss avstand. Så om hun er usikker eller uengasjert er jeg faktisk ikke sikker på.

På MH'n avreagerte hun fint på alle momentene og var nysgjerrig på både skrammel og overal/kjeledressen. Det som var litt interessant å se var spøkelsene. Vinden sto "feil vei" så hun luktet at det var mennesker og ikke noe fremmed og da ble hun uinteressert med en gang. Ble med bort og hilste når jeg sto forran, men viste ingen interesse for de utover det. På avstandsleken la hun seg halvveis mellom meg og hjelpefiguranten med bitepølsa og bare betrakta folk på avstand. Generelt sett er hun og har alltid vært veldig nysgjerrig på absolutt alt og skal alltid undersøke alt som er nytt.

Det er selvsagt noe annet med folk hun kjenner. Meg, oppdretter, de vi trener med. Der er hun kjempe sosial og trygg. Men de er hun jo vant til også, da...

Når det kommer til det sosiale så kan det være litt vanskelig å si Mye kan være arv, men mye kan også være miljø. Er det arv ser man det gjerne på andre deler av nervekonstitusjonen til hunden også.

Det er veldig interessant å prøve å finne ut av sånt syns jeg. Det å prøve å "lese" seg frem til hvorfor en hund er usosial eller oversosial for den saksskyld.

Sitter hundevakt for Jailys rake motsetning her nå. Liten valp på 3 måneder (forøvrig en datter av Lenn) og hun er supersosial! Så endel av søsknene sist helg og alle sammen var kjempe sosiale. Bort å hilse på alt av folk uten å nøle. Hun og Jaily deler mye gener (mora til mini her er halvsøsteren til Jaily) og har jo vokst opp de første ukene på samme stedet, så jeg syns det er kjempe interessant å se hvor forskjellig hun mini er sosialt sett i forhold til åssen Jaily var på samme alder. Litt pga forskjellene der jeg er blitt nysgjerrig på dette med sosialisering ut ifra rase vs. individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant! Jeg har aldri tenkt over at det er en sammenheng mellom nysgjerrighet og mot, men sånn du forklarer det her skjønner jeg akkurat hva du mener. Men hva da med hunder som ikke gir noen form for reaksjon? De er vel i få tall, men jeg har hørt om et par tilfeller der hunden f.eks. på overallen/kjeledress-tingen ikke har blunka en gang og oversett hele hendelsen. Går det på mot eller mangel av nysgjerrighet?

Om hunden ikke blir redd har man aldri testet motet. For å utprøve motet til en hund må den ha en reaksjon først. En hund som ikke viser noen reaksjon kan ha en høy terskel eller feks lavt temprament som gjør at man ikke får frem noen reaksjon på en standarisert test. Det henger også ofte sammen med at slike hunder ikke har spesielt mye nyskjerrighet i seg. Ofte kan det for hunder som "reagerer" på denne måten også være en form for beskyttelse - mangel på engasjement kan også tyde på dårlig mot, hunden klarer ikke å forholde seg til ubehaget og melder det ut. Så som du skjønner kan det være mange muligheter for manglende engasjement, men manglende engasjemenet er sjeldent bra feks på en bruksrase som man ønsker skal ha mye nyskjerrighet.

Slo sammen disse to avsnittene for enkelhetsskyld. Ja, den pregingen de første ukene må jo være noe man tar med i betraktningen når det er snakk om brister mot folk. Hørte om ei schäfertispe som hadde et valpekull. Hun var egentlig en sosial hund, men så lenge hun var sammen med valpene kunne oppdretteren glemme å komme i nærheten av de små. De måtte ta ut tispa på tur før de kunne gå inn og håndtere valpene. (De er menneskekjære og gode de nå altså, men det ble mye ekstra jobb for oppdretterne.)

Nja, det var det, da. Jaily er stort sett bare uengasjert. Hun hilser gjerne og trekker seg ikke unna, men har ikke noe behov for å bli koset og klappet på av fremmede. Har de en bitepølse (eller om det er en figurant med arm) kan hun leke med dem, men holde de gjerne på en viss avstand. Så om hun er usikker eller uengasjert er jeg faktisk ikke sikker på.

Sånn som du beskriver det virker hun bare uengasjert. EN schäferhund kan gjerne være uengasjert, den skal være lojal til den flokken den tilhører. Min eldste tispe er når vi er på tur eller treningsplassen stort sett helt uengasjert i fremmede, men når vi er hjemme er hun en stor kose gris til alle som kommer på besøk. Hun engasjerer seg også i folk hun kan "tjene" på å engasjere seg i, feks folk som orker å leke. I mine øyne er dette helt perfekt! Datteren er helt motsatt og elsker alle folk hele tiden og over alt, så hun må passes på mye mer for hun overfaller gjerne folk i glede også. Men begge er i mine øyne sosiale hunder, men den ene er oversosial :ahappy:

På MH'n avreagerte hun fint på alle momentene og var nysgjerrig på både skrammel og overal/kjeledressen. Det som var litt interessant å se var spøkelsene. Vinden sto "feil vei" så hun luktet at det var mennesker og ikke noe fremmed og da ble hun uinteressert med en gang. Ble med bort og hilste når jeg sto forran, men viste ingen interesse for de utover det. På avstandsleken la hun seg halvveis mellom meg og hjelpefiguranten med bitepølsa og bare betrakta folk på avstand. Generelt sett er hun og har alltid vært veldig nysgjerrig på absolutt alt og skal alltid undersøke alt som er nytt.

Det er selvsagt noe annet med folk hun kjenner. Meg, oppdretter, de vi trener med. Der er hun kjempe sosial og trygg. Men de er hun jo vant til også, da...

Jeg kan ikke tolke noe jeg ikke har sett, men vil alikevel tro det er en kombinasjon av flere ting. Det at hun ikke går tilbake til avstandslek kan like mye være pga litt lite sammarbeid. Det kan også feks ligge på lekelysten hennes. Det hadde vært gøy å se skjema på MH beskrivelsen hennes. Jeg har jo et kull med halvsøsken til din hund tror jeg. Er hun etter Mike?

Det er veldig interessant å prøve å finne ut av sånt syns jeg. Det å prøve å "lese" seg frem til hvorfor en hund er usosial eller oversosial for den saksskyld.

Sitter hundevakt for Jailys rake motsetning her nå. Liten valp på 3 måneder (forøvrig en datter av Lenn) og hun er supersosial! Så endel av søsknene sist helg og alle sammen var kjempe sosiale. Bort å hilse på alt av folk uten å nøle. Hun og Jaily deler mye gener (mora til mini her er halvsøsteren til Jaily) og har jo vokst opp de første ukene på samme stedet, så jeg syns det er kjempe interessant å se hvor forskjellig hun mini er sosialt sett i forhold til åssen Jaily var på samme alder. Litt pga forskjellene der jeg er blitt nysgjerrig på dette med sosialisering ut ifra rase vs. individ.

Mitt kull med Lenn er nå 6 uker og de tegner også til å bli veeeldig sosiale. Wicca har avlet mange veldig sosiale valper før også, men jeg tror ikke jeg har hatt valper som har vært så sosiale som disse før. Det skal bli veldig spennende å se hvordan de blir. Det er utfordringer med "oversosiale" hunder også :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Beklager så innmari tregt svar! Har vært usannsynlig opptatt med studier de siste ukene så det meste av tiden jeg har vært online har vært pga studiene. :) Og uansett hva jo tråden her blitt ganske OT, men syns det du har skrevet har vært veldig interessant! :)

Om hunden ikke blir redd har man aldri testet motet. For å utprøve motet til en hund må den ha en reaksjon først. En hund som ikke viser noen reaksjon kan ha en høy terskel eller feks lavt temprament som gjør at man ikke får frem noen reaksjon på en standarisert test. Det henger også ofte sammen med at slike hunder ikke har spesielt mye nyskjerrighet i seg. Ofte kan det for hunder som "reagerer" på denne måten også være en form for beskyttelse - mangel på engasjement kan også tyde på dårlig mot, hunden klarer ikke å forholde seg til ubehaget og melder det ut. Så som du skjønner kan det være mange muligheter for manglende engasjement, men manglende engasjemenet er sjeldent bra feks på en bruksrase som man ønsker skal ha mye nyskjerrighet.

Ja, skjønner hva du mener! Den ene jeg hørte om ikke hadde synlige reaksjoner under noen av momentene av MH-testen (ingen synlig reaksjon verken på skrammel, kjæledress-dingse eller lignende) var av en gjetertype. Vet den var tiltenkt noe bruk i avel og da innenfor brukslinjer. Men med tanke på de manglende reaksjonene vil det da kanskje si at den ikke egentlig egner seg til det bruket da…?

Sånn som du beskriver det virker hun bare uengasjert. EN schäferhund kan gjerne være uengasjert, den skal være lojal til den flokken den tilhører. Min eldste tispe er når vi er på tur eller treningsplassen stort sett helt uengasjert i fremmede, men når vi er hjemme er hun en stor kose gris til alle som kommer på besøk. Hun engasjerer seg også i folk hun kan "tjene" på å engasjere seg i, feks folk som orker å leke. I mine øyne er dette helt perfekt! Datteren er helt motsatt og elsker alle folk hele tiden og over alt, så hun må passes på mye mer for hun overfaller gjerne folk i glede også. Men begge er i mine øyne sosiale hunder, men den ene er oversosial

Jaily høres litt ut som den eldste du beskriver, hun er bare litt mer reservert. :) På MH-testen for eksempel fulgte hun fint med på første momentet og lekte fint med andre enn meg. Sånn er hun ellers også, men har visse brister som kommer til syne hvis hun ikke har full oversikt over hva som skjer.

Jeg kan ikke tolke noe jeg ikke har sett, men vil alikevel tro det er en kombinasjon av flere ting. Det at hun ikke går tilbake til avstandslek kan like mye være pga litt lite sammarbeid. Det kan også feks ligge på lekelysten hennes. Det hadde vært gøy å se skjema på MH beskrivelsen hennes. Jeg har jo et kull med halvsøsken til din hund tror jeg. Er hun etter Mike?

Både skjema og film ligger på hjemmesiden til oppdretteren. Ettersom det ble lagt ut der var jeg for lat til å legge det på hennes egen side :D Hun har veldig stor lekelyst (på MH’n ble det 5 på alle deler av moment 2) og det har hun alltid hatt, men samtidig veldig selektiv i hvem hun engasjerer seg i. Om personen som leker med henne prøver for hardt trekker hun seg gjerne tilbake, men skal helst ha med seg den gjeldende leken. (Gjenstandsinteressen hennes er formidabelt stor. :P )

Jepp, hun er etter Mike! Er det han du har hatt kull etter? Har noen av de avkommene noen brister på det sosiale? Har hørt noe om at noen av hans avkom har samme greia med folk som Jaily, men siden jeg ikke har møtt noen av de selv (utover søskenflokken til Jaily seff.) vet jeg ingenting om det sånn egentlig.

Mitt kull med Lenn er nå 6 uker og de tegner også til å bli veeeldig sosiale. Wicca har avlet mange veldig sosiale valper før også, men jeg tror ikke jeg har hatt valper som har vært så sosiale som disse før. Det skal bli veldig spennende å se hvordan de blir. Det er utfordringer med "oversosiale" hunder også

De er vel enda eldre de nå vil jeg tro… :) Jeg møtte ett Lenn-avkom i dag faktisk. Hun er vel rundt 5 måneder nå tror jeg og er sannsynligvis den mest sosiale valpen jeg har møtt. Kose kose kose hele tiden. :) Syns fortsatt det er veldig moro å se forskjellen på den valpen i forhold til hvordan Jaily var i samme alder. De deler (som jeg vel har nevnt tror jeg) en del gener så er moro å se forskjellene. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...